Enquête: Peter Handke og Ibsenprisen

Jon Fosse
Forfatter og dramatiker

1. Eg støttar heilt og fullt tildelinga Ibsen Award, som prisen vel etter kvart har vorte heitande, til Peter Handke. Han fortener den ikkje som person, eller som politisk talar og essayist, men som forfattaren Peter Handke, han som etter mitt skjøn kanskje er den fremste nolevande forfattaren, alt i alt, det vil seia om ein tek med prosa og dramatikk og essayistikk, altså ser på heile forfattarskapet. Eg har sjølv fleire gonger vorte spurd om kven eg meiner fortener Nobelprisen i litteratur, og eg har då kvar gong svart Peter Handke.

Og sidan eg meiner dét, så meiner eg altså at det er like feil å tildela prisar som har med estetisk verksemd å gjera av politiske grunnar – til dømes for å få fram kvinner i samfunnet, til dømes i litteraturen – som det er å ikkje dela ut av politiske grunnar. Å lata vera å dela ut prisen til Peter Handke hadde eventuelt vore ei politisk handling, eller i alle fall eit politisk vedtak. Og det var elles fleire enn Peter Handke som tenkte sitt då NATO-bombene dalte ned over Serbia. Ein av dei var nobelprisvinnaren Harold Pinter. Og då Elfriede Jelinek fekk Nobelprisen, sa ho at den skulle Peter Handke ha hatt, ho fekk prisen berre av di ho var kvinne.

Det er i og for seg påfallande mange forfattarar som har hatt rimeleg ekstreme politiske sympatiar. Ofte verkar det som om det politiske engasjementet vert ei slags forlenging av den eigne estetikken, i alle fall vert det til estetisering av politikken. I Peter Handkes fall er dette svært tydeleg. I hans forfattarskap er det slaviske, og særleg det som ein gong var Jugoslavia, eit slags draumerike der estetikken rådde, ikkje den brutale kapitalismen han meinte å sjå i vest. Og legg merke til korleis han skildrar venleiken til slaviske språk. Ein treng ikkje å lesa meir enn Kravløs ulykke, som handlar om sjølvmordet til den slovenske mor hans, busett i ei austerriksk bygd, der elles Handke sjølv voks opp, for å koma på spor av dette draget i hans estetikk.

2. Eg er imot estetisering av politikken, det kan til dømes føra til at ein hyllar folkemordarar. Til dømes Pol Pot. Eller Mao. Eller Stalin. Eller Hitler. Eller Mussolini. Eg kan likevel ikkje meina at den forfattar som skreiv På gjengrodde stier, ikkje fortente sin nobelpris. Eg kan likevel ikkje nekta for at Dag Solstad er den fremste samtidsforfattaren i Noreg. Og eg kan slett ikkje av den grunn gå til åtak på Øyvind Berg av di han har sett om antisemitten Ezra Pound til norsk, sjølv om Svenska Akademien meinte at dei ikkje kunne tildela Pound nokon nobelpris av den grunn. Det er òg vanskeleg å fråkjenna Céline alle litterære kvalitetar sjølv om han meinte det han meinte.

På same vis som eg er imot estetisering av politikken, så er eg imot politisering av estetikken. Brecht har skrive mykje godt, men det er alltid når det politisk påtvungne slepper taket, at talentet lyfter oss opp, som i lyrikken, som i dei lyriske passasjane i stykka. Den politiske norske 70-tals litteraturen som kledde fjella med våpen, har i alle fall eg lite godt å seia om.

Likevel har eg frå eg debuterte, i 1983, støtt vorte spurd om eg skriv politisk, som regel underforstått at eg burde gjera det. Eg har atter og atter lurt på kva som ligg i spørsmålet, og har kome fram til at det i alle fall er noko umoralsk ved meg sidan eg ikkje skriv politisk, kva det no enn måtte tyda. Eg har alltid sagt det same: Eg skriv ikkje politisk. Men estetikk og etikk heng saman, slik til dømes Wittgenstein har påpeikt, og ut frå litteraturens etiske dimensjon kan ein òg koma til politikken, om ein så vil. Og ser ein det slik, så finn ein noko ganske anna enn hylling av folkemord i Peter Handkes estetikk. Like lite som det er noka slags hylling av nazismen i Knut Hamsuns estetikk. Tvert imot, og det i begge tilfella.

Anette Therese Pettersen

scenekunstkritiker

1. Tildelingen er helt i henhold til prisens formål: å hedre et individ, en institusjon eller en organisasjon som har «tilført teaterverdenen en ny kunstnerisk dimensjon» – det er hevet over tvil. Det har Handke gjort delvis gjennom sine postdramatiske strategier, men kanskje aller mest gjennom stykket Publikumsbeschimpfung (i Claus Peymanns regi i 1966). Stykket skal ifølge teaterteoretiker Erika Fischer-Lichte ha redefinert forholdet mellom sal og scene ved å punktere teatret som fiktiv verden. Det ble mindre viktig nøyaktig hva som skjedde – det sentrale var at noe skjedde mellom scene og sal.

Jeg kjenner ikke Handkes forfatterskap eller øvrige ytringer veldig godt, men tildelingen av prisen virker kunstnerisk godt forankret.

2. I utgangspunktet har ikke en forfatter et større eller annerledes ansvar enn andre for sine ytringer i den generelle offentligheten, men kanalen man uttaler seg gjennom, spiller inn. Innenfor kunsten kan man behandle politiske spørsmål på andre måter, og man kan overskride flere grenser uten å bli stilt til ansvar på samme måte som utenfor kunstrommet. Jeg tenker at teaterrommet (og dramatikken) er et godt sted å utforske kontroversielle temaer på fordi problemstillingene tolkes gjennom flere ledd (dramatiker, regissør, scenograf, skuespiller etc.). Forestillingen kan stille spørsmål uten å komme med entydige svar, og gjennom grenseoverskridelser kan også konsensus utfordres. «Publikumsbeschimpfung», eller publikumsutskjelling, som det blir på norsk, står på mange måter sentralt hos Handke – både på og utenfor scenen. Formen fremgår av tittelen, og utskjelling og konfrontasjoner er som regel ikke behagelig i teatret. Men hvordan vi forholder oss til en sak i teaterrommet, er ikke nødvendigvis i overensstemmelse med hvordan vi forholder oss til samme sak utenfor, og gitt at heller ikke publikum stilles til ansvar på samme måte som utenfor teatersalen, så ligger det et stort potensial i å behandle betente og vanskelige spørsmål der.

Lena Lindgren

samfunnsredaktør i Morgenbladet

1. Vi må skille mellom en forfatters politiske meninger og hans kunstnerskap, for det er uholdbart at bare kunstnere med korrekte meninger skal motta priser. Altså er det i prinsippet forsvarlig at Ibsen-juryen gir prisen på kunstnerisk grunnlag, slik den har gjort. Samtidig vil jeg si at det er svak tenkning å passivt vise til kunstnerisk autonomi og la det bli med det. Da undergraver vi selve poenget med kunstens frihet. Den kunstneriske autonomien kan som størrelse ligne ytringsfriheten; den har sin berettigelse og sitt vern fordi den skaper et samfunn som er i stand til å speile, konfrontere og danne seg selv. Altså er det ok at Handke får Ibsen-prisen, nettopp fordi dette prinsippet setter oss i posisjon til å debattere hans meninger. Og det er vel her Ibsen-juryen har gjort en noe svak jobb. Etter min mening burde den ha hedret hans dramatiske tekster, men forholdt seg aktivt til hans politiske meninger. (Slik kunne juryen ha tydeliggjort at vi må ha to ting i hodet når vi praktiserer det fine prinsippet om å hedre kunstneriske ytringer uavhengig av forfatternes rulleblad.)

2. Forfattere bør ha samme ansvar som alle andre. Den eneste forpliktelsen som ligger i det å ha et stort publikum, gjør seg gjeldende etter at man ytret sin politiske oppfatning. Da hviler det en etisk forpliktelse i å møte kritikken, forklare sine standpunkter, stille opp.

Aasne Linnestå

forfatter

1. Det er nærmest litt pinlig, men jeg må bare ærlig innrømme at jeg ikke kjenner til Handkes forfatterskap. Jeg har lenge tenkt at jeg ville lese ham, er generelt fascinert av østerrikske forfattere, og har Ingeborg Bachmann som en soleklar favoritt. Jeg kjenner selvsagt til Serbia-utspillene til Handke, og de var ikke akkurat oppmuntrende, for å si det mildt. Samtidig har jeg også registrert at han ikke benekter noen av de verste forbrytelsene som fant sted. Når det kommer til dramatikken, er inntrykket at han har skrevet banebrytende scenekunst som etter sigende holder et høyt litterært nivå, men heller ikke disse har jeg lest eller sett oppført på en scene. Tildelingen av Ibsen-prisen kan jeg ut fra kunstneriske kriterier uansett ikke tenke så mye rundt, av overnevnte årsaker. Når det kommer til hans politiske utspill, er jeg usikker, men heller nok i retning av at det er verkene som bør ligge som hovedkriterium her, og ikke hans politiske uttalelser, uansett hvor ubehagelig de trer en i møte.

2. Forfattere er stort sett som folk flest. Og sosialisten i meg tenker stadig vekk at vi alle med jevne mellomrom bør kjenne på det ansvaret vi har som enkeltmennesker, og plassere fellesskapet i sentrum. Når det kommer til forfatteren og det politiske, bør vi vel kunne forvente at hun hever seg over ethvert propagandaspråk, og at forfengeligheten får ligge i fred. Albert Camus sa i sitt nobelforedrag at vår oppgave er å sørge for at verden ikke går i oppløsning, og jeg tror han ikke bare tenkte på kunstneren i så henseende. Han hevdet også at det ikke kan forventes at forfatteren skal stille med ferdige svar og en vakker moral. Like fullt bør forfattere tenke seg om når de går inn i de brennbare politiske temaene der noe settes på spill. Ikke minst tenker jeg at forfattere som har gjennomslagskraft, altså dem som både blir lest, sett og ikke minst lyttet til av mange, har et ekstra ansvar. At språk er makt, er ingen klisjé.

Aage Borchgrevink

forfatter og kritiker

1. Det er ukontroversielt å plassere Handke blant de viktigste nålevende dramatikerne, men jeg synes juryen svikter kapitalt når de forsøker å hoppe bukk over hans rolle i det tidligere Jugoslavia. Der resirkulerte han krigspropaganda under dekke av å nyansere det svart-hvite bildet av konflikten. Hans fremstilling av Serbia som offer handler ikke bare om å gi et skjevt bilde av historien som er grundig dokumentert blant annet i dommene fra Krigsforbrytertribunalet for Det tidligere Jugoslavia (ICTY), men også om å gi næring til politikere som i dag fremdeles baserer etnisk makt på denne typen vrangforestillinger mange steder i Bosnia og Serbia. Det hadde vært flott om man kunne skjære et kirurgisk snitt og skille dramatikeren Handke fra den politiske klovnen (slik kunne vi reddet Hamsun på kjøpet), men de intellektuelles rolle under krigene i Det tidligere Jugoslavias rolle viste tydeligere enn noe annet hvor innvevd litteratur og politikk er, at språket er besudlet, og at det ikke finnes et privilegert sted utenfor verden der intellektuelle kan nyansere virkeligheten uten samtidig å ta del i den. Juryen tar ikke opp politiske spørsmål i begrunnelsen for prisen og har unngått det de kaller «polemikk» i tiden etter. Det er feigt og uetisk. Hundre år etter Ibsen er det åpenbart fremdeles løgn og fortielse i de borgerlige stuer, og jeg synes det er paradoksalt at nettopp en Ibsen-pris deles ut til en så tvetydig skikkelse som Handke.

2. I demokratiske fellesskap har forfattere samme ansvar som alle andre borgere i samfunnet, verken mer eller mindre. Den sterke norske poetokratiske arven fra dikterhøvdingenes tid er i ferd med å forvitre (selv om den kanskje fortsatt er til stede i dette spørsmålet), og det er bra.

Johan Harstad

forfatter

1. Forutsatt at han fikk prisen på bakgrunn av sin kunstneriske produksjon og ikke sin eventuelle politiske/historiske forkvaklelse, velger jeg å akseptere det, selv om jeg er dypt uenig i hans politiske (mis)forståelse av krigene på Balkan. Av den enkle grunn at det motsatte avføder spørsmålet: Hvor skal grensen gå for når kunsten og de politiske tankene til produsenten av den ikke lenger kan skilles? Og hvem skal til enhver tid stå for den avgjørelsen? Her havner vi fort i Hamsun-myra, som leder til sensurmyra, og vi får et problem med tanke på den buffeten av kriger som til enhver tid pågår. I over tjue år har jeg brukt mye, mye tid på å lese om, skrive om og forstå disse konfliktene. Jeg har også bodd sammen med både bosniske muslimer, serbere og kosovoalbanere, og vet i alle fall en del om hvor kompliserte og mangefasetterte disse konfliktene var og er. Men jeg har funnet lite som rettferdiggjør mye av det visvaset Handke har begått i kjølvannet av dem. Å forsøke å bevege seg bak demoniseringen av den ene parten i en konflikt er alltid interessant, enten det dreier seg om Bosnia eller for den saks skyld Rwanda. Men det er også en øvelse som gjør det lett å gå seg vill i irrgangene og til slutt identifisere seg med demonen. Men skal hans manglende vett, empati og evne til å ta avstand fra forsøket på å utrydde et helt folk være årsak til at han ikke mottar en litterær utmerkelse? Jeg skulle gjerne ha sagt ja, men det blir umulig for meg, selv om Aslak Nore og Øyvind Berg m.fl. har skrevet klokt til fordel for det motsatte. All den tid mannen ikke har hatt noen aktiv rolle i krigene og dermed ikke begått noen faktiske lovbrudd i så måte, får han sitte der og sutte på prisen sin, brodere de rare klærne sine og konsentrere seg om å skrive mer prosa og gjøre færre politiske analyser, samt bestemme seg for å donere prispengene til ofrene etter de utallige massakrene kompisene hans satte i gang.

2. Det samme som alle andre. Ingen forskjell på forfatteren og rørleggeren her. Jeg mener vi har et kollektivt ansvar for å tilegne oss kunnskap om det vi snakker om, ha respekt for partene og sørge for at hjernen er koblet til før munnen åpner seg.