En språklig osmose

Jeg møter henne i Trondheim, hvor jeg er på gjennomreise. Det er fredag ettermiddag i juli, og temperaturen har passert 30 grader. Claudia Ulloa Donoso (f. 1979) dukker opp bak Nidarosdomen og beveger seg rolig mellom turister og måker.

Ettersom hun er født i Lima i Peru, skriver hun på spansk, og bøkene hennes finner veien til den spanskspråklige delen av verden før de siden når norske lesere i oversettelse. Etter studier i Tromsø og noen år i Bodø har Ulloa nå sitt hjem i Trondheim. Litteraturen hennes har lenge vakt oppmerksomhet, og i 2017 ble hun kåret til en av Latin-Amerikas mest fremragende forfattere gjennom Hay Bogotá 39, en liste over de 39 beste latinamerikanske forfatterne under 39 år.

I 2022 utga hun – etter å ha skrevet flere novellesamlinger – sin første roman, Jeg drepte en hund i Romania («Yo maté a un perro en Rumanía»), som nylig utkom på Camino Forlag, oversatt av Bente Teigen Gundersen. Romanen forteller historien om en navnløs latinamerikansk kvinne bosatt i Norge, som drar på roadtrip i Romania sammen med sin rumenske venn og tidligere student Ovidiu. Han inviterer henne med på reisen for å hjelpe henne ut av en depresjon. I luften mellom dem hviler noe uoppgjort, og reisen – preget som den er av alkohol, piller og språkbarrierer – får det til å koke over.

Vi sitter på en kafé i skyggen. Ulloa forteller at hun begynte å skrive da hun var veldig ung, etter at bestefaren hennes døde. «Jeg var i sorg og skrev brev til ham, som om han var på reise. Slik begynte min fiksjon.» Claudia snakker lavt, og dette gir samtalen en stemning av fortrolig betroelse.

«I Peru fantes det en novellekonkurranse arrangert av et populært magasin. Jeg sendte inn en tekst, og som 18-åring ble jeg ikke bare den første jenta som vant, men også den yngste vinneren noensinne. Den novellen var det første jeg hadde på trykk.»

Mens vi kjemper med den langsomme QR-prosessen for å få bestilt, bemerker jeg at hennes første novellesamling bærer tittelen El pez que aprendió a caminar («Fisken som lærte å gå»). Den neste novellesamlingen, som snart utkommer i Norge, heter Pajarito («Liten fugl»). Og den seneste boken hennes, romanen, har en hund i tittelen.

Hun forteller, ikke overraskende, at hun elsker dyr. I måten hun betrakter dyr på, blandes en nesten vitenskapelig presisjon med den grenseløse undringen man finner hos barn.

«Nylig skrev jeg om en liten edderkopp jeg hadde sett, den minste jeg noen gang hadde lagt merke til. Jeg tror det var en unge. Den var helt perfekt, så liten, med en form så klar og presis. Jeg lot blikket hvile på relieffene og de fine detaljene. Hos dyr blir slike små underverker enda mer slående.»

Helt fra barndommen av har dyr spilt en viktig rolle i livet hennes. Hun trekker spesielt frem et syn som fortsatt kan sende kuldegysninger gjennom kroppen hennes: en død hund.

«Jeg var på vei til barnehagen, så jeg må ha vært fem år gammel. Mamma holdt meg i armen. Først kom lukten. Så så jeg kroppen liggende på bakken, dekket av fluer. Mamma dro meg bort så jeg ikke skulle se. Bildet har aldri forlatt hodet mitt.»

Bestillingen vår kommer. Synet av en kald øl i den trykkende varmen er beroligende. Ulloa tar en slurk og sier at hun er fornøyd med den ferske norske oversettelsen av novellesamlingen Liten fugl. For meg hører samlingen klart til den latinamerikanske fantástico-sjangeren – som ikke må forveksles med magisk realisme: Fantástico følger en mer rigid form for realisme med ett vridd element som til sist destabiliserer alt. Hun nikker anerkjennende, men understreker at det å skrive fantástico ikke var et bevisst valg, snarere oppsto det i skrivingen hennes som et ekko av bøkene hun har lest, og da særlig latinamerikanske noveller.

«I tillegg har vi som latinamerikanere med oss en egen måte å se virkeligheten på, ikke sant?»

Hennes bruk av denne sjangeren knytter henne til andre samtidige latinamerikanske forfattere som Mariana Enríquez, Samanta Schweblin, Gabriela Cabezón Cámara, Mónica Ojeda, Pilar Quintana, Gabriela Wiener og Fernanda Melchor, alle kvinner hvis bøker de siste årene har fått et internasjonalt gjennombrudd. Jeg spør henne om hun føler dette slektskapet, utover den felles geografien.

«Vi deler mange av de samme leseropplevelsene og har gjennomgått lignende ting, fra økonomiske, politiske og sosiale kriser til det enkle faktum at vi opplever verden som kvinner. På den måten føler jeg en tilknytning til dem, kanskje ikke så mye på grunn av hva jeg skriver om, men fordi vi har mange av de samme livserfaringene.»

Det gir meg en åpning til å snakke om Jeg drepte en hund i Romania. Jeg spør henne hvor mye av det som er selvbiografisk, og hun forteller at da hun bodde i Bodø, møtte hun noen rumenere som hun ble venner med. Hun reiste senere til Romania sammen med noen av dem, og det ble inspirasjonen til boka.

«Rumenere ligner veldig på latinamerikanere. Det de fortalte meg om landet sitt, om familiene sine, eller det lille jeg kunne oppfatte når de snakket sammen i videosamtaler, minnet meg sterkt om min egen peruanske familie. Etter reisen tenkte jeg at jeg ville skrive en roman, ikke om selve reisen, men om språk. Det var min intensjon, hvis man i det hele tatt kan si at man har en intensjon før man begynner å skrive.»

Å bruke road story-formen åpner for en form for framgang i narrativet. Ulloa forteller at hun ville at karakterene skulle bevege seg framover både i landskapet og i livet. «Hovedkarakteren er på vei ut av et mørkt hull, mens Ovidiu reiser fra stabilitet til ustabilitet da han vender tilbake til hjemlandet sitt.» Det foregår en evolusjon, observerer jeg, eller kanskje snarere en involusjon, underveis mens de beveger seg fra det vi kan kalle sivilisasjon til noe mye mer primitivt. «Kontraster», avbryter hun. «Det handler mye om kontraster. Jeg ønsket å fange en kontrast mellom lys og mørke. Det første jeg skrev i romanen, dukker opp i andre eller tredje kapittel: bildet kvinnen tar i Romania, et bilde av totalt mørke. Det var starten på det hele. Jeg var klar over at jeg ville at romanen skulle være i chiaroscuro (‘lysdunkelʼ, altså teknikken brukt i malerkunsten som gjelder fordelingen av lys og mørke, forf. anm.). Hvis jeg hadde malt, ville jeg ha laget et maleri, men jeg er ingen maler.»

Klassiske malere brukte chiaroscuro ikke bare for å skape atmosfære og dybde, men også for å lede betrakternes blikk mot bestemte detaljer i komposisjonen – og slik tvinge dem til å se noe essensielt og ubegripelig, noe som ellers ville gått ubemerket hen. Chiaroscuro-grep kommer hos Ulloa ikke bare til uttrykk i lyskontraster, men også i sammenstøtene mellom stemmer og språk, i vekslingen mellom ord og stillhet, by og land. Og kanskje tydeligst i det som for meg er det mest vellykkede aspektet av boken: vekslingen mellom våken tilstand og den søvntåken hovedpersonen befinner seg i som følge av sin avhengighet:

Å sove var den eneste fornøyelsen jeg hadde igjen. Jeg nøt å sove uten å bry meg om det var fordi jeg var sliten eller på grunn av pillene. Iblant trodde jeg at jeg øvde meg på å dø hver gang jeg sov dypt. Døden måtte være fornøyelig, som det heter i klisjeen: «Den evige søvnen». Jeg var ikke lenger alene. Det gjorde ikke lenger vondt. Det var heller ingen glede. Heller ikke noen kjærlighet eller mangel på den. Ingenting. Stillheten i vår hjernekonstellasjon og mørket i vårt indre. Vi som går i spiral innover, innkapslet i det vi er, sammenkrøpet, på vrange mens vi tilbakelegger den omvendte strekningen av det vi har vært.

Her trenger dessuten det mest personlige elementet fra Ulloa inn i romanen:

«Jeg gikk selv gjennom en depresjon, og det var på grunn av den jeg tok piller, akkurat som hovedpersonen gjør. Jeg ville skrive om det jeg faktisk hadde opplevd. Jeg hadde vært gjennom den vanskeligste fasen, men depresjonen var fortsatt en del av mitt liv. Det merkes tydelig i historien. Selv om det kanskje høres naivt ut, skjønte jeg det først i ettertid, da forfatteren Gabriela Wiener sa til meg: ‘Så interessant at du har skrevet en roman om psykisk helse og migrasjon.’ Det var morsomt, for jeg trodde jeg hadde skrevet om vennskap og språk. Men selvfølgelig hadde hun rett! Det er en roman om migrasjon, og om psykisk helse knyttet til migrasjon. Det er klart for meg nå.»

Mitt inntrykk er at det må ha tatt mye tid å skrive en så lang og personlig roman. Seks år, sier hun, og i løpet av den tiden var det mange avbrudd og endringer av retning. «Hele prosessen var preget av en generell usikkerhet. For eksempel, det var først ganske sent i skriveprosessen at jeg fant hundens stemme. Det skjedde intuitivt, en stemme som plutselig kom til meg en dag, merkelig og uventet. Jeg var lenge i tvil om hvor jeg skulle plassere den, men jeg var sikker på at den måtte inn. Det var også usikkerhet rundt tittelen, som jeg ønsket helt fra starten. Den kunne jo gi inntrykk av at det var en voldelig bok om hundedrap, noe folk kanskje ikke ville lese. Heldigvis likte forlaget den. Vet du at for ikke så lenge siden hadde jeg faktisk et avtalt arrangement i en bokhandel i Portugal som ble avlyst fordi bokhandelen var kjæledyrvennlig?»

Mens vi tar de siste slurkene av ølen, vandrer praten mot hundens rolle i romanen, først som en stemme og mot slutten som en karakter som avgjør handlingen. Hunden hevder et sted å være historiens eier, og vi må tro på ham. Ulloa betrakter glasset noen øyeblikk før hun innrømmer at hun er en overtroisk person, og at mens hun skrev romanen, så hun hunder overalt, hele tiden, noe som på et underfundig vis bekreftet at hun var på rett vei. Mens hun sier dette, slutter hun å se meg i øynene, og blikket hennes fester seg et sted bak skulderen min. Jeg snur meg, og ikke langt unna står en mann og drar i hundens bånd for å holde den unna en gruppe barn. Blikkene våre møtes igjen, og hun smiler for første gang. «Ser du hva jeg mener?»

Og hva med volden? Det er et tema som går igjen i mange fortellinger av latinamerikanske kvinnelige forfattere. I Ulloas bok finnes også vold, men den er ikke eksplisitt – den sniker seg i stedet inn mellom linjene, i spenningen mellom hovedpersonene. Mot slutten av boken, i Ovidius’ hjemby, da seremonien kalt praznic – en andre begravelse som finner sted syv år etter dødsfallet, der den avdøde graves opp og legges til hvile på nytt – er over, bryter den ulmende kraften endelig løs.

«For meg var spenningen mellom karakterene sentral, en spenning knyttet til selve reisen, det å være i en bil og være tett på hverandre, de uunngåelige kollisjonene som oppstår.» Kulturelle spenninger også, legger jeg til. I romanen oppstår flere situasjoner der karakterene kolliderer med hverandre, samtidig som de bruker uttrykk som Ulloa sørget for ble korrekt oversatt til norsk. «For meg var det viktig at ordet ‘gitano’ ble oversatt som ‘sigøyner’ og ikke ‘romfolk’ fordi det ville ellers gitt en helt annen betydning.» Det er tydelig at politisk korrekthet ikke er noe som bekymrer henne.

Ulloa lyser opp. «Det faller meg ikke inn å være selvtilfreds. Det finnes nok av det i livet. Når jeg skriver, glemmer jeg at leserne finnes, ikke fordi jeg undervurderer dem, men fordi man ikke kan skrive en roman for én enkelt leser. Alle lesere er ulike, og hver av dem leser en litt annen bok.»

Jeg synes det er modig å skrive en 400-sider lang debutroman med en hovedperson som ikke er særlig sympatisk. «Jeg kommer fra en latinamerikansk familie som lærte meg at jeg måtte smile for å bli likt, for ‘slik de ser deg, slik behandler de degʼ. Men vet du hva? Litteraturen er det eneste stedet hvor jeg opplever total frihet – noe som er helt mitt eget, og som ingen kan ta fra meg. Å skrive for å behage andre ville vært selvsabotasje, og det ville gjort meg ulykkelig.»

Servitøren spør oss om vi vil ha noe mer før stengetid. Siden hun hørte oss prate spansk, går hun over til engelsk, selv om vi tidligere har kommunisert med henne på norsk. Vi snakker om å være innvandrere i Norge, som er et annet tema som svever over boken. Om hvordan kultur- og språkbytte innebærer en prosess av transformasjon, en slags terskel som ikke alle klarer å trenge forbi. Hun ser på seg selv som en privilegert innvandrer fordi hun kom til Norge av egen vilje og ikke av nød, som mange andre. Ulloa flyttet til Norge uten å kunne språket, og noen år senere underviste hun i norsk for kvinneflyktninger. Da jeg spør om hun noen gang kunne tenke seg å skrive på norsk, svarer hun at det aldri ville skjedd. «Jeg har en splittet hjerne. Jeg tenker på norsk kun når det gjelder praktiske ting, som å ta bussen, sommertid, eller å kjøpe noe – alt det som går automatisk. Men ikke når jeg skal skrive. For meg er det å skrive det eneste rommet hvor jeg virkelig kan slippe meg løs, og det må være på mitt eget språk.»

Språket er ukrenkelig – i en slik grad at det i noen tilfeller rettferdiggjør at det forstummer helt, slik det skjer med hovedpersonen i romanen. Det oppstår et brudd der hun mister talen, og Ovidius stemme trer fram. Stemmen setter sitt preg med tyngde og autoritet.

«På et tidspunkt ble jeg lei av stemmen hennes. Jeg ville at hun skulle tie, og derfor tok jeg en lang pause fra boken, en pause som varte i minst ett år. Så, midt i stillheten som pandemien brakte med seg, dukket stemmen hans opp. Den var klar og tydelig, og det føltes som om den snakket rett til meg.»

I boken fortelles det da at «Ovidiu snakket hele tiden, på spansk, rumensk og norsk. At dersom hennes stumhet hadde et kroppslig opphav, hadde kanskje også Ovidius pratesyke det». Nær slutten kan paret merke når den andre er til stede, som om det finnes «en form for språklig osmose mellom dem». Det er rørende når de endelig gjenkjenner hverandre som elskende, uavhengig av språkbarrierer.

«Etter det de har vært gjennom på reisen, er de to helt forenet. De trenger ikke ord. Jeg synes det er en lysende avslutning. Er du ikke enig?»