Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid (stående) og Chirag Rashmikant Patel omgitt av crew og venner backstage i Oslo Spektrum. Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles/Bonnier Norsk Forlag
Plottet er omtrent like usannsynlig som et Karpe-prosjekt. I 1865 kom en bok med tittelen Fra jorda til månen, som handler om en gjeng våpenentusiaster i Baltimore etter at borgerkrigen i USA er avsluttet. De kaller seg The Gun Club og lurer på hva de skal ta seg til, nå som moroa er over. De bestemmer seg etter hvert for å bygge en gedigen kanon som skal skyte et fartøy formet som en kanonkule, med mennesker inni, ut i verdensrommet og helt til månen. Forfatteren var Jules Verne, som da ikke visste at han hadde skrevet verdens første science fiction-roman.
Karpe har også en greie med universet. «Karpe er en komet som buldrer gjennom kosmos», rapper Chirag allerede på deres første utgivelse Glasskår fra 2004. Og på låta «Stjerner», som kom fire år senere, følger Magdi opp med en strofe om at de har blitt en supernova, en stjerne som lyser mye kraftigere enn de andre. Så er det samtalen Chirag og Magdi har på EP-en SAS PLUS / SAS PUSSY fra 2019, om pengene de og andre artister har blitt snytt for av musikkbransjen og plateselskaper med astronomiske navn som Cosmos og Universal. Og helt på slutten av EP-en synger Magdi om en månerakett:
Jeg har en månerakett Og den er oppovervendt De kan’ke stoppe meg, babe Kan jeg få en sovetablett
Noe var det i den sovetabletten. Da SAS Skien1 var tilbakelagt og Spektrum2 ble utsatt, la Chirag og Magdi seg ned i en slags musikalsk inkubator og ble liggende der og klekke ut nye ideer og låter.
Født 1979. Journalist i Klassekampen og sakprosaforfatter.
Fotnoter
1.
I oktober 2020 ble 100 publikummere, fordelt over fem kvelder, invitert til en eksklusiv hjemme hos-konsert i Karpes studio Festiviteten, et ombygd kulturhus i Skien.
2.
I 2019 annonserte Karpe ti konserter i Oslo Spektrum fra og med august 2021, som på grunn av koronarestriksjoner ble utsatt til høsten 2022.
For Chirag var det tilfredsstillende å bare kunne konsentrere seg om å skrive sanger. Da de jobbet med SAS Skien, trodde han at Karpe også skulle lage ny musikk. Men til slutt ble det til at de bare gjorde det eksperimentelle intimopplegget for de 100 utvalgte publikummerne.
Endelig kunne de gå videre. Men: De måtte ha en ny vinkel, en annen inngang. De skulle gjøre noe ikke hvem som helst kunne gjort, språklig og musikalsk, og unngå å havne i en situasjon der Karpe slipper det nye materialet sitt, før for eksempel Cezinando dropper sitt album – og så ender folk opp med å snakke om hvem av utgivelsene som er best. Men hvordan?
Mye løsnet rundt årsskiftet 2020–2021 da Thomas Kongshavn, som er Karpes gitarist, produsent og musikalsk ansvarlige, spurte: Hva slags musikk hørte familien deres på da dere vokste opp? Foreldrene deres, søsknene deres? Spørsmålet åpnet to hvelv med minner, som ikke bare tilhørte Chirag og Magdi, men som de delte med millioner av andre i verden.
Familieselskaper der den ømme stemmen til den indiske sangeren Pankaj Udhas, eller Shazia Manzoor sine viser fra Punjab, strømmet ut av høyttalerne. Gamle radioer som harket ut melodiene til arabiske legender som libanesiske Fairuz, eller sanger som tunisiske «Sidi Mansour», med strofen som etter hvert skulle bli kjent også i Norge: «Allah, Allah, ya baba …»
Men det var mer enn musikalske minner som ble virvlet opp. I lufta lå også et vemod, en visshet om at menneskene som ga Chirag og Magdi disse minnene en dag blir borte. Prosjektet som skulle bli EP-en Omar Sheriff tok gradvis form. Dette landskapet de nå beveget seg inn i, det å hente inn ord, toner og andre musikalske elementer fra sanger de hørte på hjemme som barn, var en visjon og et ønske Chirag hadde hatt veldig lenge. Han slapp seg løs.
Allerede på «IBOPROFEN», som endte opp med å bli åpningssporet, har tonen blitt satt. Referanser i øst og vest, puttet i samme blender, fra pepperkake og pappadom til Tomb Raider og gutterunksfantasier om den indiske skuespilleren Shilpa Shetty. Chirag vekslet mellom norsk og engelsk, ikke den amerikansken han etterlignet da han begynte med rap, men den engelsken moren og faren hans snakket, med tydelig indisk aksent. Chirag brukte poenger som at ordet etikette, når moren skulle uttale det, ble «ettiketti».
Han dro ikke til Compton for å finne referanser, han dro hjem. For Chirag var det også helt naturlig å hoppe mellom språkene i løpet av en verslinje. Hjemme hos dem har moren og faren pleid å blande tre språk – gujarati, engelsk og norsk. I tillegg ble også ord fra swahili puttet inn i miksen, siden faren vokste opp i Uganda. Alt var en mashup, en regelrett ordmos, som også ble den eneste veien Chirag kunne gå videre på musikalsk med fornyet overskudd.
Mange har sikkert fortrengt det, men i 1998 var det faktisk en annen artist i Skandinavia som også slo seg opp på å synge med tung, indisk uttale, med landeplager som «Calcutta (Taxi Taxi Taxi)» og «S.O.S. (The Tiger Took My Family)». Han kalte seg Dr. Bombay, men het egentlig Jonny Jakobsen og var en hvit fyr med turban og falskt, svart skjegg. Det tok nesten et kvart århundre, men Chirag klarte altså til slutt å ta hele det språket der tilbake og eie det.
I hodet hans var forestillingen om hva Omar Sheriff skulle være, veldig tydelig fra start. Både Thomas og Axxe, som den andre produsenten, Aksel Carlson, kaller seg, så det umiddelbart. For Magdi tok det lengre tid. Blant annet var han skeptisk til den språklige sammensausingen. Chirag har sett for seg at Magdi har to bokser i hodet, der det norske er i den ene og det arabiske i den andre. Aldri skal de to møtes. De kranglet mye om det, fordi Magdi var livredd for å lage sånne klisjélåter der man krydrer en sang ved å bare putte ordet «habibi» i refrenget. Da var det bedre å skille språkene tydelig. Men Chirag pushet ham på det, prøvde å si at de ikke nødvendigvis måtte gå i den fella der. Det måtte vel finnes andre måter å gjøre det på? Noe som ble tydeligere for Chirag i arbeidet med OmarSheriff, var at han tar til seg ny sjargong mye raskere enn Magdi. Hvis Chirag kommer over et uttrykk han ikke har vært borti før og syns det høres bra ut, vil han gjøre det til sitt og bruke det. Magdi er ikke sånn.
Ifølge Chirag rapper han med en fyr som ikke har så mye språklig swagger. Magdi kan godt rappe et vers på norsk og synge et vers på arabisk, eller fransk for den saks skyld, men språkene skal ikke kludres med. Faktisk er Magdi ganske konservativ og puritansk, noe som kan sies å være ironisk siden Magdi tross alt selv er en blanding, helt fysisk, mellom en egyptisk far og norsk mor.
Til sammenligning ser Chirag på seg selv som mye mer hyllevare, rent innvandrermessig, med to indiske foreldre og en oppvekst omsluttet av deres krets. Begge Karpes halvdeler er født i Norge, men røttene deres i dette landet er skjevt fordelt mellom dem.
Teorien til Chirag, som han vel å merke ikke har drøftet med Magdi, er at Magdis hjerne er et skilsmissebarn akkurat som ham selv. Unger klarer som regel å tilpasse seg en skilsmisse så lenge omstendighetene blir stabile, forholdet mellom foreldrene avklart og barna føler trygghet i begge hjem. For Magdi ble opplegget at han snakket arabisk hos faren, og norsk hos moren. Det språklige skillet finnes fortsatt inni ham, tror Chirag, og Magdi har slitt med å overskride den barrieren i låtskrivingen. Bare det å bruke arabisk – det må gjøres på visse måter, fordi han har lært den klassiske, egyptiske dialekten som er standarden. Magdi får magesår av å høre arabiske ord bli uttalt «feil». Han kan finne på å kalle en pakistaner som heter Ahmad for Æhmed, fordi det liksom er riktigere arabisk. Egentlig er det snobberi. Arabiske ord har jo for lengst blitt tatt inn i andre språk, også indiske. For Chirag er det strengt tatt ingen ord som kan sies feil, verden går framover når språk møtes og vikler seg inn i hverandre.
Chirag må gjerne mene at Karpe-huset i Skien på mange måter har vært penger ut av vinduet. Men hadde det ikke vært for at de kunne stenge seg inne der under lockdown og bare jobbe med denne musikken, ville ikke EP-en Omar Sheriff blitt til. Magdi var i alle fall ekstremt takknemlig for at Karpe, for første gang i karrieren, eide et sted med eget studio. De var rigget ikke bare for å takle en pandemi, men også bruke den håpløse situasjonen på en kreativ måte.
Hele arbeidet med EP-en og prosjektene rundt den har på en eller annen måte endret dynamikken mellom dem. Ja, Chirag har rett når han sier at Magdi ikke liker tanken på å leke for mye med grensene mellom språkene. Men se hvor du ender opp hvis du er for slapp?
Magdi har for eksempel i alle år insistert på å si fra til folk om at navnet uttales Megdi, med e, noe de fleste som vet hvem han er nå har fått med seg. Chirag har på sin side bare akseptert at hele Norge sier navnet hans feil. Han heter faktisk verken Sji-rak eller Sji-ragg. Navnet hans uttales egentlig Tsji-rág. Men hvordan skal folk vite det, når Chirag selv introduserer seg som noe man tørker av skiene med?
Hjernen til Chirag kjører i full hastighet på en åttefelts motorvei med en masse språk, ord og uttrykk, der han krysser fritt mellom filene, omtrent som i Mario Kart, og shopper med seg det han vil. Hodet til Magdi er mer delt. I det ene øyeblikket kjører han på den norske veien, når han snakker med moren, kona Oda eller andre som er helt norske. Og så ringer faren hans, noe som gjør at Magdi svinger over til den arabiske veien. Da konsentrerer han seg for å holde seg der, ikke blande inn norske ord. Han prøver også å være mest mulig konsekvent på å snakke arabisk med alle fire barna, selv om det er vanskelig fordi de som regel svarer på norsk. Da kan Magdi bli for stressa til å holde seg på den arabiske ruta. Hver gang bilen har svingt over, må han jobbe aktivt for å komme seg tilbake, hvis ikke kommer også neste setning på norsk, og den neste etter der.
Det spennende, syns Magdi, er at han selv ikke innså at han hadde så klare mentale sperrer før de var dypt inne i arbeidet med Omar Sheriff. Først da begynte han å prøve å frigjøre seg fra de språklige tvangstrøyene. Det var ikke sånn at Karpe ikke hadde eksperimentert med språk tidligere. Hvis de spoler tilbake i skivene sine, har de egentlig alltid gjort det. Det første refrenget de hadde på arabisk, var 16 år før Omar Sheriff. De har alltid ønsket å åpne dører.
Men Chirag var ikke lenger hypp på å åpne vanlige dører, han ville rive opp den svære dobbeltgarasjen, mener Magdi. Det tok ham litt tid i studio å være med på tankegangen. Fram til nå hadde Karpe gitt publikum noen gløtt inn i deler av sine liv – litt av det indiske her, litt av det egyptiske der, litt hindugreier, litt islam. Og så ble de dørene lukket, helt til neste gang det føltes riktig å belyse de sidene av identitetene deres. Kanskje var garasjen for trang den gangen. Men Chirag kjente tydeligvis på at han hadde sittet i den fulle minibussen utenfor såpass lenge, at nå var det nok. Vi skal rulle inn her, vi. Og vi blir stående en stund.
Det er Magdi som åpner EP-ens andre spor, «IBN ADAM». Sangen ble til da Magdi kom over et gammelt bilde i svarthvitt, der man ser en forsamling, inkludert Magdis pappa. Mohammad Abdelmaguid hilser på en mann med beret, uniform og en tykk bart, en skikkelse som nesten står ut av bildet fordi alt ved ham tyder på at han er den mektigste personen i rommet. Det var han også. Han het Saddam Hussein og var diktator i Irak. Faren til Magdi, som har en lang karriere som journalist og forfatter bak seg, intervjuet Saddam. Men den irakiske statslederen ble misfornøyd da han oppdaget at Magdis far skrev kritisk om ham, spesielt om det irakiske gassangrepet mot kurderne i Halabja, 16. mars 1988, da tusener av sivile ble drept. Mot slutten av Gulfkrigen to år senere tok Mohammed Abdelmaguid med seg sønnen til grensa mellom Kuwait og Irak. Magdi husker menn med finlandshetter og maskingevær, mineryddebiler, oljebrønner og himmelbrann. Han husker også at pappa tok bilder og intervjuet folk. Da Irak invaderte Kuwait, støttet Mohammad Abdelmaguid kuwaiterne. Journalisten hadde for lengst falt i unåde i Bagdad og havnet på Saddams liste. Magdi valgte å putte inn bruddstykker av alt dette i «IBN ADAM». Han bruker både arabisk, norsk og tysk i sangen. Men det er først på den tredje låta, «PAF.no», at Magdi har valgt å krysse språkgrensa helt. Han har vevd arabisk og norsk sammen i delen som er lånt fra den nevnte klassikeren «Sidi Mansour». Dette er også det første sporet på EP-en der både Chirag og Magdi er med hele veien og bytter på å dra lasset fra start til slutt.
Så kommer resten slag i slag: «SALMALAKS», der Chirag drikker Johnnie Walker Blue Label til han får blått blod. «BARAF/FAIRUZ», der Magdi synger om farens sykdommer. Og det siste sporet, «KENYA», med Chirags betraktninger om slutten på en karriere og et liv, der han sammen med Magdi synger om arven de en dag skal etterlate seg. Alt er bygd rundt deres nye karakterer: Magdis lysskye skikkelse Omar, og Chirags Bollywood-utgave Sheriff, som sammen blir en leken referanse til den egyptiske skuespillerlegenden Omar Sharif, blant annet kjent fra filmen Lawrence of Arabia.
Hvis man hører på det ferdige verket i dag og syns det hele er formfullendt, er det fordi alle gnisningene som oppsto mellom Chirag og Magdi gjennom prosessen har blitt slipt vekk. «BARAF/FAIRUZ» var særlig vanskelig å lande. Chirags linjer satt, det gjorde også det eksplosive verset til rapperen Jonas Benyoub og de bærende melodiene til sangeren Emilie Nicolas og fiolinisten Harpreet Bansal.
Magdi hadde skrevet ned sin del og prøvd seg fram i studio, men fant ikke helt sin plass. Deler av verset konkurrerte med Jonas sine linjer i intensitet. Setningene sto mer og mer i veien for resten av sangen, og på et tidspunkt vurderte de å gi opp. Helt til Magdi ringte Thomas lille julaften, bare noen uker før EP-en ble sluppet. Magdi innså at 80 prosent av strofene måtte vekk, så han bare sto igjen med slutten, med en rekke spørsmål som er rettet mot faren, om helsa og lidelsene hans. Setninger som blottla den hjelpeløsheten alle barn føler i møte med foreldrenes forgjengelighet, men som får et ekstra lag når den som forsvinner tar med seg et stykke av verden som også tilhører deg.
De prøvde igjen. Da klokka hadde blitt to eller tre på natta i studioet, satt det. I det øyeblikket så Thomas at Chirag ga Magdi en tommel opp for første gang i arbeidet med Omar Sheriff.
Men før EP-en ble sluppet i januar 2022, kjørte Karpe ut en film – en fullskala produksjon med Chirag og Magdis mangeårige samarbeidspartner, regissøren Kavar Singh. Utgangspunktet for handlingen i filmen kunne kanskje vært realistisk: Chirag og Magdi sitter i studioet i Skien, lammet av skrivesperre. De prøver å lage sanger, men det kommer bare ulyder ut av munnen deres. Men så tar ting raskt av. Uten å konferere med Chirag har Magdi bestilt det han håper skal redde dem fra idétørken, nemlig et helt sett med hyperavansert teknologi fra framtida, skapt av selskapet The Mother Ltd.
Når utstyret kommer fram til Festiviteten i form av en haug esker, begynner Magdi å utforske innholdet, inkludert en stor boks som viser seg å være et badekar med en kvinneskikkelse i. Kvinnen, en slags robot som utgjør teknologiens sentralnervesystem, begynner å føde døtre, som blir til en hær av uniformerte androider.
De installerer resten av utstyret og systemet Deep Lucid Arts – DLA – som Magdi og Chirag kan koble seg opp til. Gjennom harddisker med innhold fra begges oppvekst, referanserammer og underbevissthet, fra Gulfkrigen til apen Julius og Fairuz, får de voldsomme innsprøytninger av inspirasjon som kaster dem ut i virtuelle eksistenser som avatarene Omar og Sheriff. Hele veien får de instruksjoner av teknologiens hjerne, Mother.
*
Sci-fi-rommet til Karpe minner om en moderne versjon av fartøyet som Jules Verne fant på i sin tid, da han skrev Frajorda til månen for mer enn 150 år siden. Akkurat som dette rommet hadde farkosten alt astronautene – tre menn og en hund – trengte for å klare seg på ferden. Beholdere med mat og vann, gass til å gi varme og lys og pyntegjenstander for å gjøre turen trivelig. Instrumenter som termometre, barometre og kikkerter, pluss kart, ble lagt i en koffert.
Vernes beskrivelser av forholdet mellom noen av hovedkarakterene, særlig Michel Ardan og Impey Barbicane, minner om relasjonen mellom Magdi og Chirag. For eksempel forteller Verne at franskmannen Ardan var en forbausende person med en tilbøyelighet til å overdrive, en som fortsatt ikke hadde kommet over «superlativ-alderen». Alt tegnet seg på netthinnen hans med «overdrevne dimensjoner», Ardan så alt i stort format, bortsett fra vanskeligheter. Denne skikkelsen var ifølge Verne «en kunstner av instinkt» og «en åndelig fyr» som «rykket frem i spredt orden», altså akkurat som Magdi, en som i diskusjoner var «uimottakelig for logiske slutninger.»
Romanfigurene har også filosofiske betraktninger og samtaler som Magdi og Chirag lett kunne hatt. For eksempel spør Michel Ardan et sted sin amerikanske reisekompanjong, Impey Barbicane, om han kjenner til det gamle indiske stykket Barnevognen. Barbicane har aldri hørt om det. Ardan forteller at i stykket dukker det opp en tyv som skal bryte seg gjennom en vegg for å komme seg inn i et hus. Men før han gjør det, spør tyven seg selv om han skal forme hullet som noe pent. En lyre, kanskje. Eller en blomst. Kanskje til og med en fugl.
Ardan spør Barbicane om han ville dømt den estetisk anlagte tyven dersom han satt i juryen. «Uten å nøle», svarer Barbicane. Ardan kvitterer at han selv ville latt tyven gå fri. «Det er derfor du aldri kan forstå meg!», slår han fast.
Noe av det mest fascinerende med SAS Skien var nettopp å teste folks moralske dilemmaer. I et av de over hundre rommene i huset fant deltakerne en stor glassmonter med 25 000 kroner i kontanter, perlesmykket som pryder coveret på SAS PLUS / SAS PUSSY og en eksklusiv Dior-jakke til 38 000 kroner som Magdi hadde på seg da Karpe avsluttet Øyafestivalen i 2019. Deltakerne fikk også en hammer. På et skilt sto det: «Digger du meg eller digger du læga?». Læga er slang for penger, og spørsmålet var en referanse til Karpe-sangen «04:51 ZALIL».
Videre sto det at deltakerne kunne knuse glasset og få med seg alt innholdet, men at vedkommende da måtte forlate huset umiddelbart. På overvåkningsvideoene stirrer publikummere inn i monteren og teller pengene, mens de holder hammeren i hånda.
Det var ikke nødvendigvis umoralsk hvis folk valgte pengene, ifølge Magdi. Om noen hadde det stramt økonomisk, ville det på mange måter vært helt riktig å knuse glasset og stikke av med verdisakene. Ingen kom til å anmelde vedkommende. Men da måtte man altså velge vekk resten av opplevelsene i huset den kvelden.
På den nest siste forestillingen valgte en ung student å smadre glasset og ta innholdet. På Instagram skrev Chirag følgende om opptrinnet: «Noen digga ikke meg. De digga læga. Men jeg digger deg (som gjorde dette)».
Dette er et redigert utdrag fra reportasjeboken Hjertet i to. Seks måneder med Karpe (Bonnier Norsk Forlag, 2022).
