En fange søker hjelp

Foreldrene mine var av den strenge typen. De mente at det ville ødelegge meg å ha det for gøy. De ville heller at jeg skulle holde på med aktiviteter som gjorde meg smartere, og da jeg var ni år, tok pappa meg med til biblioteket én gang i måneden. Jeg gikk inn og lånte det jeg ville, mens han ventet i bilen.

Da jeg ble ti år, fikk jeg et klippekort til Sporveien i Oslo sånn at jeg kunne dra på biblioteket helt på egen hånd. Jeg tok 37-bussen fra Etterstad Sør til Apotekergata-stoppet. Den første gangen gikk jeg meg vill. En snill fremmed hjalp meg heldigvis å finne veien så jeg fikk kommet meg til det gamle hovedbiblioteket også den dagen. Jeg fortalte det ikke til foreldrene mine i frykt for at de ikke ville la meg dra igjen.

Jeg gjorde aldri motstand mot det som startet som tvungen lesing – jeg elsket bøkene. Ikke bare fordi de underholdt meg, en unge som kjedet seg mye, men jeg levde meg inn i dem. Jeg leste om sigøynerjenta Katitzi og hennes papirløse far. Jeg leste alle bøkene om Den vesle vampyren, historien om et barn som blir venn med et annet utstøtt barn. Jeg leste bøkene til Anne-Cath. Vestly, de som var plassert rundt Bøler, ja, alt utenom Knerten – jeg har aldri hatt fantasi nok til å tro på at barn kan bli venn med en pinne. Men jeg leste om Mormor og de åtte ungene – alle hemmelighetene de holdt for hverandre i den familien! Når jeg leste disse historiene, ble jeg en del av dem, jeg kunne likeså godt ha vært en av kusinene til Katitzi eller venninnene til Maren, en av de åtte ungene.

I tenårene begynte jeg å skrive. Det var nok en av mine måter å utfordre foreldrene mine på. Jeg var en ung jente som drømte om frihet fordi jeg hadde akutt behov for det, og da bøkene ikke lenger strakk til, var jeg nødt til å dikte opp egne fortellinger. Alt som var uoppnåelig eller forbudt, fikk jeg oppleve gjennom å lese og skrive. Noen kunne kanskje bestemme over hvor jeg var, men ikke over hva jeg tenkte. Ingen så hvem jeg ble av å lese og skrive. Mange vil sikkert kalle dette virkelighetsflukt. Jeg har aldri likt det ordet. Jeg likte virkeligheten så lite at jeg nektet å anerkjenne den som noe virkelig. Det var flukten som var virkelig.

Som forfatter forsøker jeg å finne tilbake til jenterommet. Selv om jeg ikke alltid hadde det bra der, tror jeg også at det var da jeg fikk være mest meg selv. I fjor ble jeg minnet på hvilken styrke litteraturen kan ha for en som trenger å drømme seg vekk.

For noen måneder siden begynte jeg å snakke med Younes, en 24 år gammel fange som sonet ved Ringerike fengsel. Jeg møtte ham gjennom jobben min i Ung rettshjelp, der jeg som jurist gir juridisk bistand til personer under 25 år. Younes hadde vært isolert i fire uker. For ham betydde dette at han tilbrakte rundt 22 timer i døgnet inne på en enecelle. Han leste, sov, spiste og gikk på do i samme rom. Noen ganger fikk han møte presten, men ikke alltid (han mente noen av betjentene trodde han tulla, for han er muslim). Han sa at han takket ja til de aller fleste tilbudene om sosial kontakt med andre, selv om det ikke alltid var like lett.

Jeg hadde hjulpet Younes en del med isolasjonsvedtakene. De to siste ukene hadde han fått beskjed om at han måtte vente til det åpnet seg en plass på felleskapsavdeling.¹ I klagene argumenterte vi for at fengslet måtte gi flere kompenserende tilbud for å avbøte virkningene av isolasjon, og at de måtte flytte ham tilbake til fellesskapsavdeling så fort som mulig.

Når man jobber med isolerte fanger, lærer man fort hvor vondt det kan være å bli isolert. De som orker, forteller at de er slitne og lei, og mange sier at isolasjonen er direkte skadelig for rehabiliteringen. Andre ganger kan en lese det i journalene, hvordan fangen blir vanskeligere og vanskeligere for hver dag med isolasjon. Noen ringer på callinganlegget hver time med unødvendige spørsmål. Med timene hender det at det eskalerer til ukvemsord, hærverk inne på cella og dytting av betjenter – som igjen ofte gir grunnlag for enda mer isolasjon.

Selv om jeg er forfatter, snakker jeg sjelden med klientene mine om bøker og skriving. Det er ikke fordi jeg ikke vil, jeg skulle gjerne gjort det, men jeg har sjelden tid til å snakke med dem om det som ikke direkte angår sakene deres. Jeg stiller likevel alle klienter det samme spørsmålet: «Hvordan går det med deg i dag?» I en periode snakket jeg og Younes ofte på telefon, noen ganger flere ganger om dagen, mens vi jobbet med sakene hans, og jo mer vi pratet om det juridiske, desto mer snakket vi også om det juridisk irrelevante. For hver gang jeg spurte «hvordan går det med deg?», fortalte han meg litt mer.

Younes sa at han hadde kommet til et punkt der han bare så vidt ville tilbake til felleskapsavdeling, for han var blitt vant til å være alene. Samtidig sa han at det er en farlig tanke, for en dag skal han ut i samfunnet, og han må klare å være rundt andre mennesker. Jeg skulle ønske betjentene hadde hørt ham, sånn som han snakket til meg, de kunne umulig ha klart å holde ham isolert mer.

Den dagen jeg og Younes begynte å snakke om litteratur, hadde han ringt meg for å lese opp et brev han hadde fått fra fengslet.

«Det første som står, er det følger av, og så er det sånne streker, jeg vet ikke hva det heter», sa han.

«Streker?»

«Ja, sånne som betyr at noen snakker.»

«Anførselstegn?»

«Ja! Det følger av, og så anførselstegn, lov om straffegjennomføring at …»

«Det er fordi det er et sitat.»

«Ja, sitat.»

Han fortsatte å lese, helt til jeg ba ham ta en pause sånn at jeg rakk å ta notater. Han ble stille, men jeg hørte i bakgrunnen at en dør ble åpnet, og at en kvinne snakket til ham.

«Er du ferdig med å spise», spurte hun.

«Nei, ikke ferdig.»

Han var brysk da han svarte. Jeg skjønte raskt at det var fordi han ble forstyrret. Ikke bare var han isolert, men han hadde heller ikke noe privatliv. Når som helst kunne noen avbryte ham, for å stille et spørsmål om noe helt trivielt, fordi det passet betjenten best sånn.

«Du vet», sa Younes, «jeg har liksom blitt verre av å sitte inne. Jeg merker at ting som ikke gikk inn på meg ute, går inn på meg nå. Jeg er sintere, mer aggressiv. Livene våre her er så små, så små irritasjoner blir store.»

Det var da jeg spurte om han hadde vurdert å skrive. Mest av alt fordi jeg ikke orket å snakke om fengsel, hvordan det hadde forandret ham, en 24-åring, til det verre. Jeg ville gjerne snakke om noe som bare gjaldt ham, og litteratur er det jeg kjenner til der man kan snakke om seg selv, uten å snakke om seg selv.

«Hva mener du», spurte han.

«Nei, skrive ned det du opplever. Har du prøvd det?»

Han lo litt.

«Ja, jeg har faktisk tenkt litt på det, og dette er kanskje litt teit å si, men jeg tenker det er for feminint.»

«Morsomt at du sier det. Historisk sett har de fleste publiserte forfattere vært menn.»

«Men jeg kan ikke sånt om … Hva kalte du det, sitater og sånt.»

«Anførselstegn?»

«Ja.»

«Herregud, ikke tenk på det! Bare skriv! Man må ikke bruke anførselstegn!»

Stemmen hans ble lystigere.

«Jeg har faktisk tenkt på det før. At jeg burde skrive. Jeg har en syk historie. Greier i barndommen og sånt. Men jeg vil ikke at betjentene skal lese det jeg tenker. Jeg vil ikke at de skal vite hva jeg tenker.»

«Du må ikke skrive om deg selv, sa jeg. Du kan skrive om en som minner om deg.»

«Hvis jeg skal skrive, så må jeg skrive om meg selv.»

«Det bestemmer du helt selv», sa jeg.

«Men det må bli bra. Jeg gidder ikke skrive noe dårlig.»

«Men Younes, leser du bøker?»

«Før jeg havnet her, hadde jeg ikke lest en eneste bok i hele mitt liv! Søstera mi leste masse, alle Harry Potter-bøkene, men ikke jeg. Men jeg har begynt å lese her. Under varetekt leste jeg om et fengsel i Midtøsten der de ble torturert, sinnssyk historie. Og så har jeg lest om de guttene på Stovner.»

«Tante Ulrikkes vei?»

«Riktig, den ja. Og så fant jeg en bok som jeg likte, 50th Law av Robert Greene.»

«Ikke hørt om. Hva handlet den om?»

«Om 50 Cent og at man ikke skal være redd for noe. Jeg kjenner meg igjen. Det er ikke mye jeg kan bestemme her, men jeg skal ikke være redd for dem. Det får de ikke av meg. Det er det jeg prøver å finne her, bøker om folk som blir pressa, men ikke lar seg bli det. Man har mye tid til å lese i fengsel, hvis man vil. Hun på biblioteket bestiller inn alt man spør om også.»

I Norge har fanger tilgang på de samme bøkene som alle andre, gjennom bibliotekssystemet. I andre land blir bøker sett på som noe farlig. I 2014 reiste jeg rundt i USA og jobbet frivillig for organisasjonen Books to Prisoners. Fanger fra hele landet sender brev til Books to Prisoners og ber om en bok. De får en bok og et frimerke tilbake, sånn at de ikke går i minus. Brevene var ofte korte: «Kan dere sende meg en bok om krim?» Eller: «Jeg er kokk her i fengslet, så send meg gjerne bok med kakeoppskrifter.» «Jeg likte Twilight, kan dere sende meg noe som ligner?»

Venninna mi Nell, som hadde jobbet der i flere år, sa at hvis man ikke fant akkurat det de ba om, sendte man noe som lignet, sånn at de i det minste fikk noe.

Han som ville ha oppskriftsbok, fant jeg en fra 1990-tallet som så ganske kjedelig ut, men det var bedre enn ingenting. Han som ønsket seg noe Twilight-aktig, fikk femte bind i en serieroman om en cowboy som sikkert erobret land og damer. De ba om så lite, men det var ikke mulig å finne det de ba om. Organisasjonen var avhengig av donasjoner, og det kom inn mye rart. Jeg følte meg nytteløs, men Nell sa at alternativet er at de får bøker av de kristne organisasjonene, og de sender mye kjedeligere bøker.

Et av brevene jeg åpnet lød slik: «Jeg setter pris på alt som handler om å håndtere opplevelser etter overgrep.» Jeg viste brevet til Nell.

«Se hva denne personen spør om», sa jeg.

«Uff, ja. Det er trist, det er så mange av dem som har opplevelser med det. Men vi sender dem ikke slike bøker lenger.»

«Hvorfor ikke?»

«Fengslene stanser dem. De sier de ikke vil ha bøker med seksuelt innhold.»

«Men det er jo ikke seksuelt innhold å lese en selvhjelpsbok for overgrepsofre!»

«Ja, det er for jævlig. Men vi må bare sende noe annet, når han først har tatt kontakt.»

50th Law, boka Younes nevnte, er en slags oppfølger til 48 Laws of Power av Robert Greene, en bok mange kjente hiphop-artister sverger til. 50th Law er skrevet i samarbeid mellom rapperen 50 Cent og Greene. Begge bøkene er forbudte ved flere amerikanske fengsler, blant annet fordi fengslene mener de kan gi verktøy til å manipulere mennesker og situasjoner.

Heldigvis har norske fanger tilgang på de samme bøkene som oss utenfor murene, og nå var det min tur til å lese denne boka som hadde gjort inntrykk på Younes. Jeg var nysgjerrig på hva det kunne være ved denne boka som motiverte ham til å holde ut i fengsel. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at 50th Law ikke var noe for meg, for jeg slet med å ta innholdet seriøst. Det som overrasket meg ved boka, var å finne sitater fra både krigsherrene Napoleon og Sun Tzu sammen med James Baldwin og Malcolm X, helt løsrevet fra den kritikken av maktstrukturer i samfunnet de to sistnevnte stod for. Også disse ble sitert i en retning av at de som har makt, kontrollerer deg gjennom frykt, og det er til slutt fryktløsheten som skal gjøre at du blir fri og finner lykken. Jeg tenkte det var trist, og litt for enkelt, å sitte i fengsel og tenke at alt ville løse seg hvis fangene bare sluttet å frykte. Og jeg fikk det ikke helt til å stemme, hvordan denne leveregelen egentlig skulle fungere for Younes.

«Jeg begynte på den boka, forresten», sa jeg til ham neste gang vi snakket sammen.

«Å, hva syns du?»

Han var ikke et barn. Jeg trengte ikke late som om jeg likte den for å være høflig.

«Jeg skjønner at du liker den, med de opplevelsene du har», sa jeg. «Men jeg er uenig i at det liksom hjelper å ikke være redd. Jeg tenker de problemene du har i fengslet, er noe man må jobbe med politisk, det hjelper ikke bare at den enkelte endrer holdning.»

«Jeg tror jeg skjønner hva du mener», sa han. «Men jeg har sonet lenge nå, og ingenting hjelper. Jeg er takknemlig for all hjelpen fra deg, men det har ikke hjulpet så mye, det heller. Så derfor tenker jeg at når betjentene gir meg så mye motstand, skal jeg også gi dem motstand. De skal ikke få se meg svak og redd.»

«Jeg vil ikke kreve av deg at du skal tro på at ting kan bli bedre, når alle gang på gang viser at ingenting du gjør eller mener betyr noe. Men for at jeg skal tro på at ting kan bli bedre, må jeg også tro at det nytter å forstå hverandre, ikke at du eller andre tenker at det hjelper å være hard og fryktløs.»

Vi lo litt sammen og ble enige om å være uenige.

«Har du fått skrevet, da?» spurte jeg.

«Ja, jeg har begynt.»

«Tror du at du kommer til å klare å være ærlig?»

«Ja, jeg skriver alt akkurat som det skjedde, fra starten av.»

«Nei, det er ikke det jeg mener. Kommer du til å klare å være ærlig om de gangene du har vært redd?»

Han tenkte seg om før han sa at han forstod hva jeg mente, men at det kunne bli vanskelig.

«Jeg tror det er den boka folk helst har lyst til å lese», sa jeg.

«Vi får se», sa han. «Jeg er ikke så god på følelser.»

Det jeg ville si til ham, var dette: Det er nok bare å ha følelser, du trenger ikke å være god på det. Skriv om at du ikke forteller moren din sannheten om hvordan fengsel er, fordi du er redd hun skal bli for bekymra. Eller hvordan fengsel gjør deg verre, eller hvorfor du egentlig er redd for at betjentene skal finne ut av hva du føler. Jeg sa ikke dette, fordi jeg ikke ville grave mer i det, hans eget forhold til sine følelser. Jeg visste at han igjen skulle være alene om natta, og jeg ville ikke sette i gang noe som kanskje ble vanskelig å håndtere.

«Jeg syns du skal skrive ned alt du tenker», sa jeg. «Og så syns jeg du skal lese mer. Det høres ut som om du liker det.»

«Jeg gjør det. Minner meg på hva som er mulig for meg. At jeg ikke trenger å ta imot dritt.»

«Jeg er glad du skal skrive», sa jeg. «Og for at du leser. Begge deler har betydd mye for meg, kanskje det hjelper deg.»

Han lo.

«Tenk deg det, hvis jeg skriver!»

«Jeg synes ikke det er så rart», sa jeg. «Du har jo så mange spennende tanker. Hva skal du gjøre med dem hvis du ikke skriver dem? Jeg ringer deg i morgen, når jeg har fått jobbet mer med saken din.»

«Jeg setter pris på all hjelpen, virkelig.»

«Det er faktisk skikkelig fint å få muligheten til å hjelpe deg. Ring meg i morgen, så kan jeg oppdatere deg på hvordan det har gått.»

En ting Younes ofte nevnte, som et slags mantra, var at fengsel ikke fungerer: «En dag skal vi ut herfra alle sammen og bli naboer til andre, skal vi liksom bli gode naboer av det her?» Det var et retorisk spørsmål. Jeg skulle ikke svare. Jeg lurer på hvor han har plukket opp det, ideen om den gode naboen. Ikke bare et menneske vi skal tåle, men en vi smiler til og som smiler tilbake. En som holder opp døra for deg, en som leverer tilbake lommeboka du mistet i portrommet. Hver gang han tok det opp, tenkte jeg at han burde skrive akkurat det, hvem han hadde vært hvis han fikk være en god nabo. En som hadde det bra og derfor ikke snakket bryskt til folk. En som turte å vise sårbarhet, fordi det er trygt å være seg selv. En som sørget for å takke for hjelpen, bare for å være høflig.

Jeg kan se det for meg: At han slipper ut av fengsel en dag og senere får seg kone og barn, akkurat som han ønsker seg. Han tar med seg ungene sine til biblioteket på lørdager og slipper dem løs blant hyllene. Mens han venter på at de velger bøkene de vil låne, skal han huske hvordan han selv begynte å lese i fengselsbiblioteket og den roen han fant i seg selv med bøkene, inne på cella han ble tvunget til å være i.

Younes er ikke det egentlige navnet til den fengslede som teksten er basert på samtaler med. Teksten er publisert med samtykke.