Dødens posisjon

I den straks syttiårsfeirende Dag Solstads liv er togstasjoner, paraplyer og skøytetider velkjente størrelser og markører. Men hans livslange fascinasjon for den noble travsport er adskillig mindre kjent – ikke skjult, men behandlet uten interesse av mediene og kulturelitens soldater. Det var derfor med et visst anstrøk av irritasjon jeg noterte meg at Solstad, under en seanse på Norsk Litteraturfestival nylig, bemerket at ingen hadde spurt ham om trav noen gang. Fillern. ’Voltestartens anatomi’ var jo et essayforslag jeg hadde gått svanger med i en årrekke, for ikke å glemme min teori om Elias Rukla og Armand V som opprinnelige travhestenavn, men jeg hadde ikke klart å formidle min interesse til Solstad i tide. Og da jeg fikk høre at et annet papirtidsskrift også hadde meldt seg på, gikk jeg over i irrgrønt, urent trav en periode. Quelle misère.

For trav er knadd inn i kroppen min; ad omveier, eller snarveier: jeg er fra Hadeland, kaldblodshestens vugge. I hvert fall én av vuggene. Travsportens høye anseelse antok hysteriske former da Gran Kommunes Kulturpris et år på åttitallet ble tildelt, ikke en av bygdas forfattere eller kunstnere eller musikere, men hesten Alm Svarten. Det var på sett og vis også fortjent; den var i norgestoppen fra den først fikk lov til å kjøre løp som treåring, i 1984, til den tok sin siste seier i 1995. Alm Svarten kjørte totalt 388 løp og vant hele 184 av dem – noe som vel fortsatt er verdensrekord. I tillegg til inntektene ved avl, som er høye (det reelle livsmålet for en travhest er å bli populær mht. reprodusering, akkurat som med oss mennesker), kjørte han inn nærmere 9,5 millioner kroner i premiepenger. For så vidt en smule mer enn bygdas forfattere, kunstnere eller musikere.

Men det er mer enn trening og finans ved Alm Svarten, som med kulturlivet generelt (skjønt man kan ta seg i å lure). Han hadde presence – en stolt aura. Han hadde fått mye fra foreldrene Granvar og Oleanne, men utviklet seg til å bli en personlighet utenom det vanlige; en klok skikkelse, bosatt på Hadeland, men en del av verden. Du kunne ane det om du så på TV en lørdag ettermiddag, men om du var så heldig å se ham med egne øyne, ble det alvor. Jeg forsøkte å ta turen forbi gården Majors Alm så ofte jeg kunne; han stod i en innhegning like ved Gamle Kongevei, ikke langt unna Søsterkirkene og Asmund Olavsson Vinjes siste hvilested.

Det er ikke slik at jeg har vokst opp sammen med dyr, og min interesse for travsport ble først og fremst vekket via en (daværende) onkel, bosatt på gamle Grünerløkka, med Bruno K. Öijer i den rikholdige bokhyllen, veldig mange LP-plater, og, altså, en sunn interesse for hasard med hest. Turene til Bjerke Travbane på søndagene ga meg en smak av et risikofylt, litterært voksenliv, der menneskeskjebner vasset rundt i halvlitere og pommes frites, og damen i totalisatorboden var din billett til himmel eller helvete. Som jeg tenkte i mitt urolige tenåringssinn, og så for meg Bukowski og jazz og liknende. Teft hadde jeg også, og kunne slå til og tjene overraskende store summer på vinner, tvilling eller trippel for mine beskjedne midler. Jeg arvet flere årganger med Trav og Galopp-Nytt, og begynte inspirert av dette å produsere mine egne fanziner hjemme (kun amerikansk valgkamp fikk meg ellers til å gå til slike publisistiske skritt). Men jeg likte også å tegne hester, det vil si sette et fotografi opp mot vinduet, legge et papir over og tegne etter med grove streker. Det var da jeg oppdaget det vakre hos dyret, og da jeg begynte å luske, langhåret og uvedkommende, utenfor gården.

Alm Svartens tynne, hvite bliss fra pannebrasken og nedover mot mulen er et av de mer sublime stykker levende skjønnhet jeg har fått anledning til å berøre med mine egne fingre: det var bare å strekke frem hånden. I ekvipasje med den store, lille Ulf Thoresen (kuskenes Jeff Porcaro, som fikk et dikt til sin ære fra Harald Sverdrup, og som ga sitt liv til travsporten, kun 46 år gammel) i sulkyen, var han perfekt musikalitet og styrke på fire ben. Det er som dere skjønner ikke uten grunn at avisen Hadeland viet hele forsiden til Svarten, da han nyttår 2008 brått ble avlivet etter en bagatellmessig, men skjebnesvanger fallulykke hjemme på Alm, som 27-åring. – Det er selvsagt litt vemodig, men slik er det å ha dyr, uttalte den ordknappe eieren Knut Alm, og fortsatte: Jeg hadde egentlig planlagt å avlive ham lenge, men etter ulykken tirsdag var det ingen vei utenom.

Med det sa han mer om vår eksistens her på jorden enn mange bladfyker klarer å gjøre i løpet av en yrkeskarriere.

Apropos bladfyker; Tom Stalsberg skrev en forblommet nekrolog over Alm Svarten i kulturavisen Dagbladet. Det er dessverre ikke kommet travhester etter ham som i særlig grad har rørt opp slike følelser, utenfor de spesielt interessertes rekker. Her om dagen var jeg i magasinene på Deichmanske bibliotek og fant frem igjen boken om og av Alm Svarten (ghostwritten av travforfatter John Buer), fortalt i jeg-form. Fri indirekte stil, ville muligens James Wood kalt det; eventuelt passgang.

Det sies at vår dikterhøvding Øyvind Rimbereid sysler med et liknende språkeksperiment for sin kommende samling, om enn antakelig om en hest av en annen avstamning. Og det norske litteraturtidsskriftet Kuiper hadde vel et temanummer om hest for noen år siden? (Mulig at det var ironisk fra redaksjonens side, jeg ble sjalu, og vegret meg for å lese det.) Det danske motetidsskriftet The Horse Riders Journal er nå å finne i Narvesens hyller, men med skuffende lite travhest representert. Men, i alle dager, hvor var jeg, tilbake til Solstad; han kunne jo rett og slett ikke avslå en liten samtale om trav med en hadelending.

Solstad! Hva er det med trav som appellerer slik til deg – drømmen om kjapp gevinst, eller lukten av gamp, og sorlet av forventning i publikum, sulkyhjul og hestetramp? Fascinasjon over dette klisjébildet med sigaretter, whisky, og muligheten til å spille bort hele lønningsposen i ett, intenst blaff?

Det er ikke spillingen! Jeg kjenner mitt eget gemytt, og forsøker å passe meg. Dessuten har jeg sett for mange gå dukken, få gjeld, miste huset. Spillingen har ikke fått meg ut av balanse. Om du skal tjene gode penger må du spille mye hele tiden. Det er jo et ferdighetsspill, du bør ha interesse for og kunnskap om hest, lære deg å tolke resultater og treningsrykter; form og forhold, og å lese kuskens individuelle formkurve, i det hele tatt være i stand til å se hele bildet. Dessuten er det noe gammeldags ved karikaturen av travpublikummet. Røyken er borte, det er knapt noen steder hvor det er lov, snart også ute!

Så du er rett og slett glad i hest?

Det er flotte dyr! Jeg har jo erfaring helt fra jeg var liten gutt; jeg arbeidet på Jarlsberg Travbane fra jeg var elleve til jeg var tjue år. Det var sånn den kraftige interessen satte seg.

Har du en klisterhjerne på dette feltet, som med andre idrettsgrener?

Det er faste distanser, og lett å følge skjematisk, så det blir som med skøytetidene. Jeg har memorert mange travresultater opp gjennom, og prøver fortsatt om ikke annet å holde meg opp-
datert på de forskjellige norgesrekordene, i de forskjellige klassene.

OK, så hva er norgesrekorden for vallaker, tre år?

Du, de sorterer faktisk under hingst, tro det eller ei!

Kanskje et eksempel til etterfølgelse det der. Trav har i de siste par, ti årene utviklet seg fra å være en utpreget stadionanleggsidrett til å bli en ren tv-idrett. Er dette en uheldig utvikling, synes du?

Ja, vi har sett en avfolking på travbanen, akkurat som i USA. Det er vel mest Frankrike og Sverige som holder løpsinteressen oppe blant publikum. Halve året er det ganske slunkent med folk på norske anlegg. Men på de store løpsdagene er det faktisk ikke så dårlig. Sporten sliter med omdømmet, og er elendig til å generere presse! Jeg ser at VG sponser flere av storløpene, med den effekt at nesten ingen andre aviser skriver om dem! Det lille som fortsatt er, er veldig rettet mot spillere og kun tips nå, ikke referat. Se på Arbeiderbladet, eller hva de kaller seg, de hadde alltid referat i torsdagsavisene, etter onsdagsløpene. Men så sluttet de, og jeg så meg nødt til å si opp abonnementet. Jeg må jo kunne stole på at avisen skriver om det som skjer! Men det er jo lenge siden nå.

Men hva med fagpressen – det er jo ofte den man må lene seg på.

Trav og Galopp-Nytt er jeg trofast mot – det holder jeg fast. Det var for øvrig det eneste bladet jeg fikk tilsendt da jeg arbeidet i Mexico. To ganger i uka fra gamlelandet med Posten. Om jeg er bedt om å være spaltist der noen gang? Nei. Aldri! Men jeg holdt et foredrag for Sandefjord Travselskap en gang, om historien i regionen. Etter to timers tid måtte de stoppe meg; men da jeg hadde ennå ikke kommet lenger enn til ca. 1953/1955!

Her er det tydeligvis mye uforløst potensial. Finnes det noe utvalg travlitteratur? Vi har jo hestekrimmen til han, hva heter han, Dick Francis?

Nei, det er fryktelige greier. Det er galopp, det. Ola Bauer var forresten interessert i galopp. Jeg hater ikke galopp, men det er vanskelig å opprettholde en interesse for både trav- og galoppsporten; da er du enten spillegal eller hestejente.

Men du kan ikke ta på deg jobben med å skrive, du, da? Du har jo bedrevet oppdragsprosa tidligere. Det er også en rekke metaforer fra travbanen i dagligspråket: dødens, urent trav, banker osv. Har du noen andre du bruker, eller setter pris på?

Jeg tenkte på å gjøre noe selv, kjøpte inn en hest en gang, med tanke med å følge den, og skrive om den underveis. Men den utviklet seg veldig dårlig, så jeg skrinla prosjektet. Det er tydeligvis umulig å beskrive sporten riktig – folk blander sammen hest og kjerre, de greier det bare ikke. Hvor ofte må jeg si at det heter sulky?! Jeg har for øvrig aldri brukt «dødens» eller liknende metaforer i det hele tatt i mine bøker. Men det må understrekes, til nyankomne, at dødens posisjon høres mye verre ut enn det er.

Kaldblodshester eller varmblodshester, hva følger du med størst interesse?

Det er nok varmblodshester. Men det er først og fremst unghestene jeg synes er morsomme å følge, de er ivrige og gjør mye rart. Det blir mye galopp, spesielt hos kaldblodshestene.

Det er vel generelt mye snakk om unge hester, det er en tendens til at man vil tjene inn premiepenger tidlig, få et godt rykte og kvalitetssikre sæden, og få hesten over i avl så fort som mulig.

Før kunne man holde hester som sto på gården, gikk rundt i skogen, og som plutselig kunne vise seg å bli meget sterke løpshester, som seksåringer. Nå har man ikke lenger tålmodighet til sånt. Det blir som med forfattere, de trenger som regel et par bøker på å bli gode. Men i dagens klima, og med kulturpolitikken til for eksempel FrP, vil jo unge forfattere som ikke oppnår umiddelbar suksess eller kan brukes i avl, bli avlivet tvert! Ikke snakk om å få stå på stallen i årevis med et sugerør ned i statskassa, hirr hirr …

Det er jo en tredje utvei. Spiser du hestebiff? Jeg husker en annonsør i Trav og Galopp-Nytt som hadde det som spesialitet. Makabert. Rex Rodney ble ingen suksess som avlshingst etter endt løpskarriere, og senere avlivet og slaktet – han kunne jo blitt en maskot eller noe. Selve rikshesten.

Mange har nok problemer med å spise hest, men får det jo gjerne i seg ad omveier likevel, på brødskiva. Jeg har ingen fordommer mot mat, skulle til å spise slange i Kina, men lot det være, av respekt for min kone. Hun synes det var usmakelig. Når det gjelder Rex Rodney, tror jeg dessverre det var en personlig tragedie inne i bildet. Den nye eieren visste ikke helt hva han gjorde.

Oj. Jeg var så heldig å få mine foreldre til å legge bilturen til Sverige i 1987, da Rex Rodney skulle forsvare seieren i Elitloppet på Solvalla.

Å fader. Det er jo et av de virkelig store løpene. Han vant kvalifiseringsheatet, men galopperte like etter start i finalen.

Ja, og kusken måtte bremse hesten kraftig opp, men på bortre langside tok han igjen nesten hele feltet – enten hørte han ikke signalet, eller så gikk det en faen i ham. Det er vel den største kraftprestasjonen jeg har sett noen norsk foreta noen gang, det gikk et sus gjennom publikum, kunne det være mulig?

Kjell Håkonsen fikk opp farten, ja! Men så kom diskvalifiseringssignalet for andre gang, og det var over.

Det var en svimmel, nedslått stemning blant de mange tilreisende nordmennene. Vi skrev et trøstende postkort i bilen, og adresserte det til Rex Rodney c/o Kjell Håkonsen, Forus, Norge. Det kom fram. En gullalder for norsk travsport det der. Takk for praten!