Diktfyren på Boca

- Skal jeg opp i norsk muntlig? var Gunnars kommentar da jeg spurte om han kunne tenke seg å bli intervjuet om sitt yndlingsdikt, "Hestene står i regnet" av Astrid Hjertenæs Andersen.

Torsdag kveld på Bar Boca. God stemning og nesten fullt ved alle bord. To søte jenter borte ved døra, ellers intet å skrive hjem om. Bortsett fra Gunnar. Jeg river i en øl og spør hvorfor han er så glad i dette diktet.

- Det er det mest fullendte norske etterkrigsdikt, har jeg lest et eller annet sted. Først og fremst handler det om lengsel og intenst begjær. Bildene er erotiske: "Dette svale, sterke, våte ..." Rytmen er fin, og selv om man ikke skjønner ordene, får man rytmen. Det er som å være på disco.

Forbudte dikt

Gunnar Vetlesen, levemann og byråkrat, fremfører dette diktet rundt omkring på Grünerløkkas barer. Han er ikke typen for nervøse diktopplesninger med feedback-mikrofon og trykkende stillhet i salen.

- Man må kunne diktet utenat, man må ha jobbet med det, sier evig unge Gunnar, som med innlevelse og kraft deklamerer utvalgte vers for hvem som enn måtte befinne seg i nærheten. I det siste er han blitt mer diskrét, ettersom han har fått diktforbud på Bar Boca og Parkteatret. Mellom diktene har han lengre utlegninger om samfunnet i dag, og skjemtsomme ord til pikene. Spesielt til kjæresten, den grafiske designeren Vibeke Marmburg, som nå sitter et kyss unna og drikker rødvin.

- Det er kult å bli intervjuet! sier Gunnar, og folkene på den andre siden av bordet skåler med.

Vibeke kupper intervjuet

Iblant får Gunnar det han selv så treffende kaller fitteblikket. Da har han peilet seg inn på en jente, og sier at han bare skal bort i baren og kjøpe en øl ...

- Hvor mange damer har du dratt med dette diktet?

- He, he. Jeg tok Vibeke på "Hestene står i regnet". Diktet er livsbejaende. Kvinner tolker inn erotikk i det. Jeg har løpt rundt på Løkka og deklamert det mest fullendte dikt, et dikt som fortjener å bli hørt flere ganger.

Vibeke husker det annerledes: - Det var ikke diktet det kom an på. Jeg så ham lenge før det.

- Blir du sjalu over at han tar dette diktet for hvem som helst?

- Nei. Jo, litt. Jeg blir sur for at han deler noe så personlig med alle. Vibeke legger til at selv om mange blir fanget av Gunnars deklamering, er det også de som reagerer med å drite ham ut, fordi de ikke er trygge på seg selv:

- Gunnar er sånn sett en klovn, for han vet aldri hva slags reaksjon han får.

Selv er Vibeke glad i diktet "Goodmorning Midnight" av Emily Dickinson.

Hei, Vibeke kupper intervjuet! roper Gunnar.

- Hestene står i regnet–, begynner jeg.

- Folk skal alltid snakke om hvor de jobber og hvor mye de tjener, sier Gunnar. Ta heller et dikt og la det være utgangspunkt for en diskusjon.

Fromt begjær

- Har du noen erfaring med hester rent konkret?

- Nei, men jeg har tegnet mange hester. Når hester står i regnet tar de det rolig. De behersker tilværelsen de lever i. For dem er det et fromt begjær. I stedet for å kjempe mot lengsel og begjær, kan man være lengsel og begjær. Vibeke er veldig natur. Jeg er også veldig natur.

- På hvilken måte?

- Jeg jobber i første linja på Aetat og føler meg som en hest i regnet der. På Løkka er det mange mennesker som har et enormt handlingsrom, og de blir stressa av det. De blir fastlåst i sine drømmer.

- Hva menes med fromt begjær?

Vibeke: - Det er naturens begjær. Vårt begjær er ikke fromt.

Gunnar: - Begjæret er kvinnen. Hun er et vilt dyr.

Gunnar goes poetical

Da jeg konfronterer Gunnar med at han har fått diktforbud på Boca, svarer han at det ikke er den største forbrytelsen å fremføre et dikt. Men det egentlige målet hans er å få dikt inn i byråkratiet.

- Vi må ha dikt på jobben. Inspirasjon! Somaliere og marokkanere elsker "Hestene står i regnet". Bergensere også.

- Iblant tar du hele repertoaret?

- Ja, Arne Garborgs "Om pengar", André Bjerkes "Amor fati", og "Å elska" av Aslaug Vaa.

- Dikterens oppgave er å gripe det udefinerbare, terskelen mellom det sterke og det sårbare, forklarer Vibeke.

Jeg faller litt av lasset og hører på kajakkdiskusjonen ved nabobordet:

- Du må kunne eskimorulle for å overleve?

- Nei, du må bare komme deg ut av kajakken og snu den!

Så tar Gunnar det berømte diktet sitt. Han legger hodet på skakke og spenner hestemusklene i kjeven:

- "Når mitt sinn er fylt av drømmer / mere dunkle, mere fjerne / enn min tanke kan forklare ..."

Hovedpulsåren i halsen hans vokser for hvert ord. Etterpå er han tørst som en hest i ørkenen.

- Kjøper du en øl til meg? Kortet mitt er brukket.