diet Proust

"How to ... "-genren gir sjelden finkulturelle assosiasjoner. How to make friends, How to have a better sex life, play golf, be a winner etc. er ikke akkurat kjent for sine utpreget litterære kvaliteter, og figurerer da også verken i bokhandlernes skjønnlitterære hyller eller i avisenes kulturspalter.

Alain de Bottons How Proust Can Change Your Life (nettopp utkommet på Pax Forlag som Hvordan Proust kan forandre ditt liv) representerer et spenstig unntak med sin måte å skrive Marcel Proust – crème de la crème i fransk åndsliv – inn i "How to"-genren, om enn med et klart parodisk tilsnitt.

Botton treffer tidsånden godt. I en tid der Nils Arne Eggen blir utnevnt til Ibsen-ambassadør av ordføreren i Skien kommune på grunn av sine mer eller mindre litterære sitater, der forfatterbiografier selger bedre enn forfatternes verker og der en barnebok danner grunnlaget for en hel generasjons filosofikunnskaper, er det opplagt rom for en bok av Bottons type. How Proust Can Change Your Life selger betegnende nok vel så godt som Prousts egen På sporet av den tapte tid i den engelskspråklige verden. Engelskmannen med det franskklingende navnet har tross sin unge alder (29 år), rukket å skrive ikke mindre enn fire internasjonale bestsellere som er blitt oversatt til 17 språk, og han er allerede langt på vei med en femte, om fem berømte filosofer. Alle bøkene hans er skåret over samme lest: popularisert og lettere humoristisk omgang med mer eller mindre kanonisert litteratur.

Nå er han ikke den første som har gjort seg bemerket ved å skrive lettfattelige innføringer i kjente og tunge forfatterskap – i Norden har Olof Lagercrantz beveget seg i det samme feltet med sine bøker om bl.a. Proust, Joyce og Conrad. Men mens Lagercrantz holder seg innenfor de etablerte kriteriene for en "kulturell" bok, foretar Botton en rekke krysskulturelle krumspring og genrebrudd. Disse er ofte meget vellykkede. I Hvordan Proust kan forandre ditt liv viser Botton seg av og til som en forbløffende dyktig leser, ikke minst makter han å si – med befriende enkle ord – det andre Proust-fortolkere alltid må pakke inn i forvanskende fagterminologi. Spesielt hver gang han drøfter Prousts estetikk, er han helt på høyde med det fremste innen Proust-forskningen.

Men det varierer. Selv om Bottons bok er lettlest og spenstig, mangler han Prousts (og også Lagercrantz’) eleganse. Han veksler fra avsnitt til avsnitt, ja fra setning til setning, mellom gullkorn og blødmer, skarpe iakttagelser og platte vittigheter (ikke ulikt en bokaktuell norsk forfatter med utpreget sans for populærlitteratur). Samtidig som han på en enkel og lettfattelig måte fremstiller kjernepunktene i Prousts forfatterskap, overser han en rekke elementære og ikke minst litterære kvaliteter ved På sporet av den tapte tid. Ofte blir fremstillingen påtrengende overflatisk og tabloidisert, i skrikende kontrast til Prousts litterære og språklige akkuratesse. Botton har en tendens til å gjøre På sporet av den tapte tid til en slags Maos lille røde, samtidig som han presenterer en reader response-teori i lettversjon, og begge deler skygger over de skjønnlitterære aspektene ved Prousts livsverk.

Boken er full av artige sitater og referanser, men kildehenvisninger til annet enn billedmaterialet finnes ikke – og det er synd, for ikke bare inspirerer mange av referansene til videre undersøkelser, men Bottons skille mellom hva han forestiller seg kan ha hendt og hva som faktisk er kildebelagt, blir ofte temmelig diffust.

Men bevares, Botton skal ha honnør for å formidle et såpass utilgjengelig og mytebefengt forfatterskap på en forbløffende enkel og til tider morsom måte. Det krever guts å fikle med en forfatter av Prousts kulturelle kaliber, og Bottons bok er langt mer lesverdig og underholdende enn de mange knusktørre franske avhandlingene som er blitt Proust til del i de senere år.

Men representerer denne formen for popularisering og genreblanding en nivellering av Proust verker, eller er det kun snakk om å åpne opp for et beryktet forfatterskap? Vi tok Monsieur de Botton med til Theatercafeen – utvilsomt det stedet i Oslo der Marcel Proust ville ha følt seg mest hjemme.

– Hvordan tror du Proust selv ville ha reagert på boken din?

– Jeg tror han først ville ha vært svært høflig, fortalt meg "comme c’est merveilleux, quelle charme!" osv., og så gått hjem og føyet til en passasje i sin roman om hvordan han hadde møtt denne unge jyplingen som hadde våget å behandle hans mesterverk på en slik respektløs måte.

– Er du så sikker på det? Jeg tror snarere – tatt i betraktning hans heller kjølige holdning til alt som smakte av stivbent og snobbete akademia – ville ha ønsket en slik bok velkommen, som et slags friskt pust i mengden av monotone vitenskapelige avhandlinger.

– Ja, det har du kanskje rett i ... Han ville i hvert fall ha mislikt å se hvordan akademia har opparbeidet et tilnærmet monopol på retten til å skrive om hans forfatterskap.

– Du er britisk, men navnet ditt tyder på fransk familietilknytning. Har din engelsk-franske bakgrunn hatt en innflytelse på måten du har nærmet deg Proust på, eller for å si det med dine ord: brutt det akademiske monopolet?

– Det er opplagt at min oppvekst i England har gitt meg en frihet vis-à-vis Proust som jeg ikke ville ha hatt som franskmann. Franskmenn er så stivbente i sin måte å forholde seg til sin egen kulturarv på, noe som har skapt et reelt befolkningspsykologisk problem – ideen om svunnen storhetstid og Solkonge-mentalitet ser ikke ut til å slippe taket i franskmenns kollektive bevissthet. Sannsynligvis hadde jeg aldri kunnet komme på tanken om å skrive en slik bok, hadde jeg vokst opp i Frankrike. Briter bryr seg i grunnen ikke om kulturarv i det hele tatt, og det har gitt meg en helt annen frihet til å eksperimentere. Hadde jeg vært fransk, hadde jeg vel med denne boken skrevet meg ut av enhver diskusjon om universitetsstillinger, hvis noe forlag i det hele tatt hadde turt å publisere den.

– Du har skrevet en bok om hvordan Proust kan forandre ens liv, men det handler like så meget om hvordan litteratur generelt kan påvirke og forandre ens måte å forholde seg til tilværelsen på. Kunne f.eks. Joyce, Beckett, ja selv Kafka ha fungert tilsvarende?

– For meg, nei. De andre forfatterne du nevner har ikke forandret mitt liv i den grad Proust har. Det betyr selvsagt ikke at det må være slik for alle og enhver. Men, som jeg nevner i de første kapitlene av boken min, for meg har litteratur verdi for så vidt som den anskueliggjør fenomener, får meg til å se ting som jeg ikke før har sett eller forstått. Litteraturens verdi ligger i dens kognitive aspekter, dens primære funksjon er å gi meg viten, for å si det enkelt. John Grisham ville nok si at litteraturens funksjon er å få leseren til å fortsette å bla, å holde leseren grepet, men for meg er ideen med lesning at den gir meg erkjennelsesrykk som "ja, nettopp, slik har jeg aldri tenkt på det før". Litteratur får dermed ofte en feelgood-funksjon.

– Men du skriver på side 24 at "man kan spørre seg om noen roman egentlig kan forventes å ha terapeutiske egenskaper, om genren i det hele tatt kan tilby noe mer lindring enn den man kan få av en aspirin, en spasertur på landet eller en Dry Martini". Vel?

– Ja, jeg tror faktisk at det finnes bøker som er åndelige aspiriner. Ikke alle bøker, men noen. På sporet av den tapte tid er av den typen bøker som virker lindrende når livets gang ikke helt følger forhåpningenes.

– Også når man mistenker kjæresten for å være utro? Jeg tenker på hovedpersonens fryktelige 1200-sider lange kvaler på grunn av tanken på Albertines mulige utroskap?

– Nei, der har du selvfølgelig et poeng. Jeg gjorde faktisk dét en gang. Det var absolutt uutholdelig ...

– Ettersom du synes å ville pense inn på ditt privatliv: Av og til blir du rimelig personlig, som for eksempel når du i andre kapittel forklarer hvordan du alltid forbinder Albertine med kjæresten din – en passasje jeg synes er glimrende, for det er jo nettopp slik vi leser bøker, vi knytter bøkenes steder og personer an til kjente størrelser, som familiemedlemmer, nabolag osv. Samtidig er slike lesninger nærmest for tabu å regne i akademiske kretser, der distanse til objektet fortsatt synes å være en gitt forutsetning. Kommentar?

– Jeg tok det med for å sende et signal til visse lesere om at dette er tillatt og naturlig. Dessuten kan jeg ikke fordra kritikere som er så genre-rigide at de ikke tillater noen humoristiske løssluppenheter og andre litterære sidesprang for å sprite opp teksten litt. Dette finner man dessuten i langt større grad hos Lawrence Sterne, og også hos Montaigne, enn hos meg.

– Siden du nevner genre-rigiditet, la oss komme inn på genre-begrepet ditt: Undertittelen på boken er "Not a Novel". Jeg antar at du spiller på diskusjonen om hvorvidt det er riktig å kalle På sporet av den tapte tid for en roman?

– Nei, langt ifra. Det var noe den amerikanske forleggeren tilførte rett før boken gikk i trykken, uten mitt samtykke. Jeg synes undertittelen er fullstendig latterlig. Og i hvert fall ikke morsom. Den opprinnelige britiske utgaven har ikke noen slik undertittel. Jeg har riktignok forsøkt å tilføre teksten noen humoristiske innslag, men "Not a Novel", det er da overhodet ikke morsomt.

– OK, la oss heller snakke om genreblanding generelt. Det virker på meg som du i denne boken, som i dine foregående bøker, etablerer en slags in-between genre, en genre som fremstiller elitekultur i et populærkulturelt uttrykk. Mens Adorno hevdet at høy- og lavkultur så å si var komplementære størrelser, gjensidig avhengige av hverandres eksistens, har Bourdieu kritisert Adorno for å opprettholde makt-hierarkiet mellom elite- og populærkultur. Proust var selv opptatt av dette skillet, som han anså for å være kunstig, noe du selv også påpeker i din bok. "How to"-genren er jo ikke akkurat kjent, i motsetning til Proust, for å være spesielt highbrow?

– Nei, det der har faktisk vært et problem for meg, på mange måter. Ikke i noen av mine bøker har jeg villet bli for akademisk, men forsøkt å trekke opp en egen kurs, en egen genre, om du vil. Et typisk eksempel på de vanskeligheter dette har medført er de mange samtalene jeg har hatt med alle slags bokhandlere. De spør meg "Hvor skal jeg sette boken din? Blant biografiene? I litteraturvitenskap-hyllen? Er det skjønnlitteratur?" De finner ikke noe passende sted for den. Selv oppfatter jeg bøkene mine som essays, personlige essays. Jeg tror man kan trekke en linje tilbake til den franske moraliste-tradisjonen, med Rochefoucault, La Bruyère, Montaigne, som også skriver en type essays der genrekravene langt fra er så rigide som i dag, hvor det i langt større grad var rom for å blande personlige betraktninger, digresjoner og innfall, bilder og plansjer, filosofiske teser, sosietetssladder, dialoger, aforismer, etc. Nyskapning i litteraturen er dessverre i altfor stor grad knyttet opp til modernist-tradisjonen etter Joyce. Innovasjon er blitt synonymt med noe obskurt, noe utilgjengelig og dermed også ofte kjedelig.

– Så du ser på deg selv mer som en som forsøker å ta opp igjen en glemt tradisjon?

– Nettopp, mange sier til meg "Alain, bøkene dine er sååå postmoderne", men i så fall er Montaigne vel så postmoderne som jeg er.

– Apropos postmodernitet. Et typisk trekk ved nittitallets litteratur er alle listene – Nick Hornby er et karakteristisk eksempel. Du ser også ut til å like å ramse opp ting, for eksempel i kapitlet om hvordan være en god venn.

– For meg er dette et element i det å skrive lettfattelig, eller kall det gjerne økonomisk. Hvis det du ønsker å gjøre er å nevne en håndfull ting, så list det opp, ikke pakk det inn som noe annet. Man kan se en parallell til dette i dagens arkitektur. Arkitektene gjemmer ikke air condition-anlegget bare fordi det er et air condition-anlegg, de viser det fram som det det er: et air condition-anlegg, og det er helt greit. På samme måte forsøker jeg å vise fram teksten som den er, skrelle av alt utenomsnakk. Men igjen, dette er jo langt fra noe spesifikt (post)moderne, for eksempel Pascals Pensées er jo en eneste lang liste med tanker.

– Proust ser ut til å ha nådd et internasjonalt berømmelsesnivå på linje med Joyce, Shakespeare, Picasso, van Gogh, Mozart etc. som har gjort ham til merkevare i massekultur-industrien. For alt hva jeg vet får man sikkert kjøpt allverdens Proust-effekter, som Proust-dukker, Proust-T-skjorter, etc. Hvor står din bok i dette bildet?

– Proust har definitivt et image-problem i den engelskspråklige verden. Han oppfattes som obskur, underlig, akademisk, french – et meget urettmessig rykte; han er tross alt ikke så vanskelig å lese. På sporet av den tapte tid er lang, men big deal, det er tross alt ikke mer enn tolv rimelig korte bind. Jeg har forsøkt å skrive en bok både for dem som har lest Proust og for dem som ikke kjenner forfatterskapet hans. Og også en bok for dem som i utgangspunktet ikke hadde tenkt å lese ham.

– Så du tror folk kommer til å lese På sporet av den tapte tid etter å ha lest boken din? I våre dager virker det som om folk leser forfatternes biografier mer enn deres verker, og din bok om Proust selger mer enn Prousts egne tekster i den engelskspråklige verden. Nå er riktignok Hvordan Proust kan forandre ditt liv ikke akkurat noen biografi, men ser du faren i å trivialisere og til og med tilsløre Prousts tekst, eller er det kun snakk om popularisering og formidling? Handler det bare om å bidra til å øke interessen for Prousts forfatterskap?

– Jeg synes man heller burde fokusere på hvorfor dagens lesere synes å være så tiltrukket av biografier, enn å bare kimse av det. Etter min oppfatning virker det som om mange lesere får en slags falsk følelse av å lese de romanene som utgis nå, de har en slags gammelmodig touch, romanen som genre har noe utdatert ved seg. Jeg tror lesere flest mer eller mindre ubevisst ønsker en form for realisme, en type nærhet og ærlighet som mange av vår tids romaner mangler. Biografiene appellerer til folks søken etter det reelle. Dessverre er de aller fleste litterære biografier fryktelig kjedelige. Biografi-genren synes å være fanget i den banale idé at man skal følge et liv kronologisk, fra fødsel til død. Men det er de sentrale temaene, de skjellsettende hendelsene, reisene og møtene i en forfatters liv som er interessante, ikke allverdens detaljer fra en traumatisk barndom. Det har jeg prøvd å gjøre noe med ved å ta for meg et knippe sentrale trekk ved Prousts liv og hans store romansyklus. Hva leseren ønsker, er at biografen gjør et kvalifisert utvalg i forfatterens liv, trekker ut noen essensielle punkter ved vedkommendes livsførsel som har hatt innvirkning på forfatterskapet.

– Tror du egentlig Proust ville ha bifalt et slikt standpunkt? Proust er berømt for sin kritikk av Sainte-Beuve, den en gang så feirede 1800-tallskritikeren som mente at kjennskap til verket fordret kjennskap til forfatterens liv og levned. Proust mente at Sainte-Beuve overså skillet mellom en forfatters "skapende jeg" og hans "sosiale jeg", og gjør et poeng av at det sistnevnte jeg’et så ofte fremstår som forbløffende kjedelig, sært og ubehagelig, tatt i betraktning det første jeg’ets litterære prestasjoner. Selv om Proust aldri mente at kjennskap til forfatterens liv var uten betydning for lesningen av vedkommendes verker, noe senere litteraturteoretiske skoler har gjort til sitt varemerke, var han utvilsomt motstander av å legge for mye vekt på ting som ikke står i selve teksten. I boken din støtter du til og med opp om Prousts kritikk av Sainte-Beuve, samtidig som du selv ser ut til å legge vel så mye vekt på Prousts liv som på hans verker. Paradoks?

– Vel, Proust var jo selv heller ikke særlig konsekvent i så måte. For eksempel finnes det et brev der han ber om å få tilsendt en biografi for å kunne svare på hva han synes om Thomas Hardy. Jeg tror vi må ta Prousts kritikk med en klype salt – den må sees i sammenheng med hans ukomfortable forhold til sitt eget liv. Selv om jeg har inkorporert visse aspekter ved Prousts liv, forsøker jeg ikke på noen måte å fortolke På sporet av den tapte tid på grunnlag av livet hans, jeg forsøker aldri å dømme verket på basis av livet, og etter mitt syn er det nettopp det Proust kritiserer Sainte-Beuve for.

– Jeg gir meg ikke helt. Du avslutter boken din med en advarsel mot faren ved å bli for engasjert i et forfatterskap, for eksempel skuffelsen ved å besøke Illiers, modellen for barndomsparadiset Combray i På sporet av den tapte tid, dette du med Proust kaller "artistic idolatry". Men er ikke også din bok i en viss grad preget av "kunstnerisk avgudsdyrkelse"?

– Nei, snarere tror jeg min bok er mindre idoliserende enn de fleste andre bøker om Proust. Jeg er da ganske kritisk? For eksempel nevner jeg flere ganger at jeg synes Proust til tider er langtekkelig, ja direkte kjedelig. Langt fra alle sidene i På sporet av den tapte tid er et mesterverk. Større partier lider under det faktum at han ofte befant seg i en ekstrem følelsesmessig ubalanse, at han på mange måter var umoden, spesielt de partiene der homofilien er mest fremtredende.

– Så du er enig med Proust-forskeren Pierre Bayard når han åpner sin siste bok med setningen: "Proust est trop long"?

– Absolutt, det hadde ikke akkurat gjort noe om Proust hadde rukket en skikkelig runde manusvasking før han døde.