Det særegne ved å være nordmann

– Det at du i den siste boka, «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige», skriver om Romsås, en drabantby i Norge, istedenfor om Mexico – er det ditt innlegg i den diskusjonen om Latin-Amerika-eller-ikke som gikk i «Dagbladet» våren 1983?

– For all del, det har ikke noe med norske litteratur-debatter å gjøre.

– I denne romanen dukker Dag Solstad opp som en person. Er du ikke redd for å gjøre dette, sett på bakgrunn av at mange ikke klarte å se Gymnaslærer Pedersen som fiksjon?

– Du kan ikke definere deg i forhold til en litterær offentlighet. Da ville det nesten vært umulig å skrive. Men når jeg opererer med en forfatter i romanen som bærer mitt eget navn, så må leseren kunne ta det som en form for garanti, en underskrift.

– Har du opplevd mangelen på saklig norsk kritikk som en hemsko for forfatterskapet ditt?

– Jeg har levd i et veldig rikt litterært og politisk miljø mesteparten av min forfatterkarriere, så jeg har faktisk vært heldig. Uten dette ville det ha vært forferdelig.

– Du bygger på et vis åpningen av den nye romanen din på den forrige, «Gymnaslærer Pedersens beretning»… Var det nødvendig for deg å ta til motmæle mot noe av det du oppfattet som tåpelig respons, f.eks. dette med at alle trakk fram syklingen på vannet?

– Nei. Det er et rent litterært virkemiddel.

– Du har skrevet noen essays om Vesaas. Forsøker du selv på noe av det du mener Vesaas gjør, å la realisme og symbol falle sammen, som i «Fuglane»? Kunne man f.eks. om den forrige boka di si at Gymnaslærer Pedersen var en «tust», eller at AKP var et «is-slott»? Er den realistiske skildringen av Romsås i den nye romanen din også et symbol for det moderne Norge?

– Nei, overhodet ikke. Jeg har alltid opplevd Vesaas som en svært forskjellig forfatter fra meg, det er også derfor jeg liker ham veldig godt. Jeg har ingen symboler i boka, tvert imot. Jeg liker bilder, men skiller i høy grad metaforer fra symboler. Metaforer regner jeg som et rent formspørsmål, symbolikk dreier seg om litteraturforståelse, at man ved symbolbruk mener å skulle nå en dypere forståelse. Dette siste ligger, iallfall foreløpig, mitt forfatterskap veldig fjernt.

– Du skriver om Romsås: «Det forekommer meg at de som bor her kanskje trives. Bare mistanken om det gjør meg stiv av skrekk. Dette er mitt folk, og mitt land.» Da Georg Johannesen skrev OBOS-diktet sitt, strømmet forsvarsinnlegg fra beboere inn til OBOS-bladet. Tror du noe lignende vil skje etter din skildring av OBOS-tilværelsen?

– Det er i tilfelle fint at litteraturen kan fungere så bra. Men jeg har i grunnen ikke tenkt noe særlig på hvordan folk på Romsås vil reagere, hvis de leser romanen.

– Hva om du blir anklagd for å være misantrop, en snobb som ser nedlatende på det gjennomsnittsnordmannen opplever som en meningsfull tilværelse?

– Jeg ville vel ta det med fatning. Men man skal jo være klar over at personene jeg skildrer må betraktes innenfor tekstens rammer, innenfor resten av konteksten, forfatterens reise til Mexico, bruk av rekvisitter og slike ting. Det er en bok men forholdsvis få elementer og det er klart at sammenhengen mellom dem da får en desto større betydning. Jeg har ikke skrevet en debattroman om fordeler og ulemper ved å bo på Romsås.

– For romanens beretter er det moderne norske livet ugjennomtrengelig. Er det i grunnen så problematisk, er ikke det en selvfølgelighet?

– Jo, akkurat. Og det er det som er det interessante. At det moderne norske livet er blitt ugjennomtrengelig for en som har satt seg som livsoppgave å fortolke det. Det har ikke noe med frustrasjon eller mistilpasning fra forfatterens side å gjøre. Det er en lysende selvfølgelighet som når man oppdager at den krever et forsøk på beskrivelse.

– Lar du det irrasjonelle komme mer fram her enn i de tidligere bøkene dine, i motivasjonen bak personenes handlinger, i f.eks. hovedpersonens svadafylte kjærlighetsbrev?

– Nei, dette er en rasjonell bok. Jeg forsøker å beskrive det ugjennomtrengelige, men ikke som noe irrasjonelt. Tvert imot, det ugjennomtrengelige har med levemåter å gjøre, og er altså i siste hånd et politisk fenomen. La gå at hovedpersonens brev, og ikke minst situasjonene de blir til i, kan forkomme irrasjonelle, ja surrealistiske. Men de framkommer som et resultat av et bevisst valg, og er uttrykt i et språk som er ment å dekke hovedpersonens innerste følelser og innsikt i sin egen besettelse. Jeg har ikke ment det som svada. Fra min side er det et forsøk på å beskrive ham på en lojal måte. Driter hovedpersonen seg her ut, så er det med andre ord jeg som driter meg ut.

– Kjærlighetsaspektet i romanen, er det også en del av det ugjennomtrengelige?

– Den erotiske besettelsen i boka gir visse konstellasjoner mellom de involverte personene og gir romanen, men ikke nødvendigvis virkeligheten, et melodramatisk aspekt som gjør at forfatteren ser den som et hendig redskap til å beskrive det moderne norske livet slik som det leves i en drabantby i Oslo-regionen.

– Sett at du ble møtt av denne firkantede tolkningen av romanen: «Solstad har skrevet en bok om arbeiderparti-mannen som blir medskyldig i sabotasjen mot folkets frigjøringsforsøk.» Hva ville du synes om en slik tolkning?

– Jeg ville sette stor pris på den. Det er i tilfelle en usedvanlig vulgær politisk roman, og det har jeg alltid ønsket å skrive.

– I en «Profil»-artikkel fra 1966 etterlyser du norske forfatteres bruk av de norske mytene, slik vi finner dem i folkediktningen. Du har ennå ikke fulgt opp dette. Amerikanske videofilmer står imidlertid sentralt i den nye boka di. Er disse blitt en slags ny norsk myte?

– Kanskje. Det er da ganske forunderlig – at det eneste folk er opptatt av, er å sitte og se fiksjonsfilmer anlagt til amerikanske landskaper og amerikansk historie. Det er vel så forunderlig at det nærmer seg en myte. Når det gjelder den Profil-artikkelen, så forlot jeg nok det som litterært program tidlig.

– Hva overtok?

– Å finne en plattform i det hele tatt å snakke fra. Siden 1970 å bruke sitt forfatterskap som en del av klassekampen, noe som resulterte i en rekke forsøk på å skrive romaner for arbeider-klassen. Men det vet alle, og at det har det vært terpet lenge nok på. Nå vil jeg si at jeg iallfall siden 1974 har vært ekstremt opptatt av å beskrive det særegne ved å være nordmann. Krigstriologien er romaner der det særegne ved krigen i Norge kommer inn, i motsetning til den offisielle historieoppfatningen der krigstida sees som en uatskillelig del av en alliert krig, hvor man ikke skiller så mye mellom norske gutter uten våpen og jugoslaviske partisanere som blir slaktet ned. Gymnaslærer Pedersens beretning … bygger også på dette veldig norske særegne. Likeledes denne siste boka.

– Du nevner Kinck i den omtalte «Profil»-artikkelen?

– Ja, jeg setter veldig pris på Kincks noveller. Ellers har jeg vel ikke noe særlig sans for hans forfatterskap. Men novellene er praktfulle.

– I «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» skildrer du en toppbyråkratisk hovedpersons lengsel hjem til folket.

– Ja, og det er vel nettopp noe som er særpreget ved Norge, for norske sosialdemokrater.

* * *

– I romanen sier du om «Gymnaslærer Pedersens beretning …»: «Jeg har skrivi ei bok som burde angå alle intellektuelle som mener noe med livet sitt.» Hva karakteriserer de intellektuelle i dag?

– Å være en fri, uavhengig intellektuell er en umulig situasjon. Egentlig er alt jeg har skrevet et forsøk på å løse dette dilemmaet. Et av forfallstrekkene i de siste års intellektuelle diskusjoner er at denne situasjonen ikke problematiseres lenger. Jeg opplever det å være intellektuell i seg selv som en skrikende dissonans. Hvis du ikke forsøker å oppheve denne situasjonen, er du ikke intellektuell – eller snarere: da er du bare intellektuell. Og videre: Hvis du forsøker å utnytte de små bevegelsesmulighetene som finnes, er det viktig å fastholde det umulige i dette. Jeg må si, som kritikk av mye av den litteraturen som gis ut i Norge og i Vest-Europa, at de sjelden får tak i det dilemmaet, tekstene blir overfladiske og utilfredsstillende. Det er for mange lettvinte løsninger innenfor en fastlåst situasjon. Ofte består løsningen i å henvende seg innenfor et mindre, esoterisk, akademisk miljø; en tilflukt til, smale eksklusive grupper. Man havner veldig lett i en posør-holdning. Det kan fungere, i en periode, men gjentatt over ti år blir posør-holdningen umulig å stå i. Det er en del krav man må stille til folk som ønsker å stå i en umulig situasjon, som jeg overhodet ikke ser reflektert innenfor vesteuropeisk sammenheng.

– Hvilke krav skal man stille?

– Jeg vet ikke. Men jeg forsøker å unngå å skrive den samme boka om igjen. Det fordrer en veksling i holdninger som ikke går på litterære trender, men på premissene innenfor ens eget løp.

– Er det mulig å være intellektuell og samtidig medlem av AKP – uten at begrepet «intellektuell» da mister sine mer internasjonale konnotasjoner: dette forsvaret for fornuftens universialitet og skepsisen til alle absolutter?

– Ja, det mener jeg. Men det er klart at kommunisme og intellektualisme historisk sett har vært et vanskelig problem. Hvordan dette historisk sett problematiske fortonte seg for intellektuelle revolusjonære i Norge i 1970-åra, har jeg skrevet om i Gymnaslærer Pedersens beretning … Det er klart: Man skal passe seg for det kommunistiske parti. Det er nok en viktig forutsetning for å være kommunist. Ellers vil jeg skille mellom det å være intellektuell som naturvitenskapsmann og som forfatter. Du involverer ikke deg selv i forsøkene som vitenskapsmann, mens dette er selve utgangspunktet for en kunstner.

– Hvordan forholder du deg til 70-årsbøkene dine nå?

– I de bøkene skrev jeg ut fra en helt annen plattform. Jeg skrev bøker som et ledd i en stor bevegelse, med en bevissthet om å være tolk for arbeiderklassen. Det var et ti års løp på å knytte hele min tenkning, kunstneriske skaperkraft om du vil, an til arbeiderklassen. Det var et helt annet prosjekt, det var et flott prosjekt. Jeg beklager at det ikke var mulig å gjennomføre. Jeg holder fast på det som en utopi jeg gjerne skulle sett gjennomført.

– De to siste bøkene?

– Det er klart de skiller seg fra de foregående, som ble skapt innenfor en stor bevegelse, ved at de er skrevet av en ensom ulv. Det krever andre måter å gå fram på, andre spørsmål også.

– Hva er prosjektet nå?

– Jeg vet jo hva mitt prosjekt er, men jeg tror ikke det tåler offentlighetens lys.

* * *

– Hvordan foregikk søkeprosessen etter stoffet til den siste boka?

– Jeg har jobbet mye med denne romanen. Delvis er det noe jeg hadde tenkt på å skrive i mange år, delvis er det noe jeg fikk ideen til i Mexico.

– Med hensyn til språk – vil du gjerne at folk skal kunne se at hver setning er skrevet av Dag Solstad, at ingen annen kunne skrevet den?

– Jeg vil helst ikke ha noe språk som er mitt. Jeg opplever det som mitt største mareritt som forfatter: det å skulle bli definert i forhold til et bestemt språk, en bestemt syntaks, en stil. Jeg føler det som om jeg blir fullstendig stengt inne i et språk.

– Er det ikke allikevel en klar konsistens i språket ditt, fra «Irr! Grønt!» og til nå?

– Jeg håper da ikke det. Det er i tilfelle et mareritt.

– Du forsøker med andre ord å forandre språk fra bok til bok?

– Det er det eneste jeg forsøker.

– Hva har du tenkt om språket i den nye boka?

– Du tenker ikke at du skal bruke språket på en bestemt måte. Når jeg skriver, er det tema og intensjoner som bestemmer språket, og ikke eventuelt din egen stil. Det er norsk mytologi at en mann finner sin stil og holder den gjennom resten av livet. For meg har stilen aldri vært noe varemerke.

– Men du har vel tydelige trekk i skrivemåten som går igjen, f.eks. i vokabular?

– Man kan aldri slippe helt løs fra seg selv, du er jo begrenset. Jeg opplever et eventuelt personlig språk som en veldig vond begrensning, noe det er nødvendig å jobbe med. Men det er enkelte ting, kanskje måten å puste på, som det er lite å gjøre med.

– Det gjelder vel noe av retorikken din, gjentakelsene, oppsummeringene, bruk av signal-attributter, fullt navn og tittel o.l.?

– Der bruker jeg trivial-litteraturens trick, gjør jeg ikke?

– Men er det noe program også å forandre slike ting?

– Jeg skulle gjerne ha gjort det også, men det er bare umulig. Helst ville jeg vært språklig fullstendig blank, en fullstendig karakterløs forfatter, totalt uten personlighet. Det er mitt ideal av en forfatter. Jeg forsøker også å være det. De knepene du nevner er trekk jeg ikke ønsker å ha. Men det er tross alt vanskelig for en mann som er kommet over 40 år å skifte person fullstendig. Det er synd, jeg skal prøve i neste bok også!

– Det finnes litterater som tolker den blandingen du har av helt korte setninger og lange, kompliserte setninger, som et uttrykk for en psykologisk splittelse i deg.

– Splittet er jeg helt åpenbart, og det er jeg gudskjelov glad for. Iallfall som forfatter.

– Hva opplever du som det vanskeligste i et roman-arbeid?

– Skrivingen. Jeg har sikkert er 1500 siders manus på denne siste romanen. Det er forsøk, prøving på å gå inn. Dette er det vanskeligste: å finne vinkelen. Det blir mye feiling.

– Syns du håndverket holder mål hos norske forfattere?

– Du får uhyre lite igjen for håndverket. Jeg tenker på en bok som Glomma brenner av Steinar Løding. En virkelig imponerende bok teknisk sett. Her har en debutant greid å løse fryktelig vanskelige litteratur-tekniske problemer, den er på et veldig høyt nivå. Men han får jo ikke noe igjen for det. Det er sannsynligvis ikke mer enn 15 mennesker i Norge som ser at dette her var godt. Vi lever i et kulturmiljø der det håndverksmessige honoreres forferdelig lite, der det ikke teller noen ting. Det er synd å se.

* * *

– Hans-Jørgen Nielsen skrev i Information at selvkritikken i «Gymnaslærer Pedersens beretning …» i virkeligheten er en kamuflert apologi, at du i romanen konsoliderer ditt forhold til AKP ved å vise at du kjenner til alle motargumentene. Kommentar?

– Hans-Jørgen Nielsen tror at jeg er dum, i hvert fall dummere enn han selv. Selv om han skulle ha tatt feil til og med om det siste, så ligger det i kortene hans at jeg likevel må motbevise det første. Det har jeg gjort en gang, og det får være nok.

– Når gjorde du det?

– I en debatt med ham i København for ett år siden. Da beviste jeg at jeg ikke var dum. Alle ble overbevist. Men jeg visste jo det fra før.

– Hva mener du om en slik psykologisk analyse av den samme boka som Otto Hageberg gir i «Vinduet» 1/83, der han med utgangspunkt i hovedpersonens taushet om sin egen barndom og primærfigurer mener at lektor Pedersen, bak alle masker, søker en ufordekt nærhet, en sammenheng som kan ta bort det eksistensielle kaos?

– Du investerer jo veldig mye i en roman. Og det er klart at når man leser så mye dyktighet som Hageberg oppviser på et såpass likegyldig emne som personen Dag Solstad, så føles det ganske meningsløst. Det er mulig Hageberg har skrevet en god psykologisk skildring av meg og mitt forfatterskap, men jeg synes ikke det er særlig interessant.

– I den nye romanen avleverer Dag Solstad bokstavelig talt tre enorme b r ø l . Du er ikke redd for at enkelte med dette skal få blod på tann og trekke inn psykologisk primal-terapi?

– Jeg kan ikke gardere meg mot slikt, du kan ikke skrive ut fra en personlig taktikk. Men jeg vil nok en gang understreke viktigheten av at romanen må leses innenfor rammene av de rekvisittene jeg deler ut.

– Kommer du noen gang til å skrive romanen om barndommen din?

– Jeg opplever ikke min egen barndom som skjellsettende. Perioden fra jeg var 20 år var mye viktigere for meg. Jeg benekter ikke at barndommen er veldig viktig, at den gir deg en slags sjelsstruktur, men på den annen side er det så lite du kan gjøre ved den, den er jo så fastlagt. Det interessante er hvilke forandringer du kan gjøre innenfor disse forutsetningene. Skulle jeg først skrive en personlig roman, ville jeg heller legge den til årene 1960-65, som er viktigere år for meg enn tiden fra 1941-45.

– Du har en gang uttalt deg positivt om Dostojevskij?

– Jeg har aldri sett Dostojevskij som en psykologisk forfatter. Jeg ser ham heller som en meget intens forfatter i forsøket på å finne en, banalt sagt, mening med tilværelsen, holdepunkter. Det er f.eks. partier i De besatte som virker helt besettende på meg.

– Ser du diskusjonen av Leseren som et vesentlig litteraturteoretisk problem?

– En av de tingene jeg i hemmelighet reserverte meg mot i 70-åra, var den pedagogiske litteraturforståelsen ut fra Maos Yenan-foredrag, populariseringen. Både i valg av språkmodeller og mye annet polemiserte jeg kraftig, om enn fordekt, mot dette. Litteratur er ikke pedagogikk. Ellers tror jeg ikke litteratur-diskusjonen skal baseres på Leseren i det hele tatt. Man kan snakke om klasser og forståelsesmodeller. Litteraturen lages ikke for leserne.

– Men for …?

– Litteraturen lages vel for sin egen skyld. Etterpå kommer leseren inn i bildet.

– Også i 70-åra?

– Det er ingen forskjell der. Jeg lagde ingen av bøkene i 70-åra for lesernes skyld, jeg satt aldri og tenkte på hva jeg skulle gi mine lesere. Jeg hadde et stoff, et tema – selv om konteksten du er innenfor bestemmer mye. Skal du skule til Leseren, får du skrive en brevroman, late som om boka di er et brev til Leseren.

– Kan et politisk engasjement også bli et rollespill?

– Det er klart.

– Var det det for deg?

– Nei, jeg vil heller si at for meg var det et sjansespill. Jeg fikk en sjanse, og grep den. Jeg har aldri opplevd meg selv som politiker, for å si det slik. Jeg har aldri vært noe glad i rollen som taler. At jeg ble kommunist, skyldes mer at jeg innså nødvendigheten av det. Selvsagt var jeg også i villig til å svelge de konsekvensene det innebar. Blant annet var jeg en stund ganske redd for at jeg ikke kunne skrive noen bøker etterpå, det var faktisk en reell problemstilling for meg. Det gikk da også tre år til 25. septemberplassen. Jeg følte hele rollebyttet som veldig komplisert, rollebyttet fra uansvarlig anarkistisk pøbel til ansvarlig folkevenn.

– Harald Bache-Wiig har i en anmeldelse av «Krig» skrevet at arbeiderskikkelsene i denne romanen er et motstykke til de frustrerte intellektuelle i 60-tallsbøkene dine.

– Hvis han har rett, er det jo en meget alvorlig kritikk. Det betyr at jeg egentlig ikke greier å gjennomføre mine prosjekter. Så vidt jeg husker mente han at jeg nærmest vendte tilbake til absurdismen. Men det norske felttoget i 1940 var faktisk slik. Jeg brukte bevisst mine kunnskaper om modernismen i språket. Mange syntes det var en kjedelig bok. Det er jeg glad for at de syntes. Jeg trakk nesten hver setning et hakk for langt, jeg forsøkte å lage et slags vedheng til hver setning, slik at du vasser til knes i noe du ikke kan bli kvitt. Jeg er svært fornøyd med dette, jeg jobbet mye med det. Etter de mange studiene oppfattet jeg dette som den eneste måten å skrive om 1940.

– Overdriver kritikerne avhengigheten din av Gombrowicz?

– Jeg synes heller de undervurderer avhengigheten. Det er få som nevner det. Jeg står ved min gjeld til Gomrowicz, jeg skulle gjerne forsterket den.

– Dette at du nekter å oppgi grunnen til at Gymnaslærer Pedersen ikke selvproletariserer seg, er ikke det et knep for å dekke over at du egentlig ikke vet det?

– Der kommer vi inn på et vanskelig kunstnerisk problem. Er forutsetningen for dette momentet at du selv ikke vet det, eller at du vet det?

– Hva er vitsen med å stille spørsmålet hvis du vet det, kan du ikke da like godt forklare det?

– Dette er også en av de tingene jeg hadde en sterk opplevelse av i 1969. i Irr! Grønt! skriver jeg et sted at «Dette er gåtefullt». Ved å kunne skrive det, følte jeg at jeg hadde kommet til et gjennombrudd i min egen skriving. At jeg kunne skrive rett ut at ting er gåtefulle, når de faktisk fortonte seg slik for meg. På tilsvarende måte er det i Gymnaslærer Pedersens beretning …

– Hvordan stiller du deg til kravene om «sannsynlighet» og «etterligning» i litteraturen?

– Sannsynlighet og usannsynlighet – jeg har ikke jobbet så mye innenfor det begrepsapparatet. Jeg er iallfall ikke naturalist. Men når du skriver en roman lagt til okkupasjonstiden i Norge, så blir spørsmålene om det faktiske veldig viktige. Du må kjenne geografien. Jeg har alltid sagt det slik at du må vite så mye om landskapet at du kan være sikker på at du gjetter riktig. Hvis du skriver om noe du ikke selv har direkte erfaringer fra, må du skaffe deg så mye kunnskaper at du kan bevege deg i det landskapet. Du skal ikke trenge å måtte slå opp etterpå for å se om det er riktig. Du skaper deg erfaringer og ut fra disse kan du skrive. Når det ellers gjelder trilogien om den norske krigen, så er ikke problemet om du skal sprenge det sannsynlige eller ikke, det er mer å gå under alle mytologiene om krigen for å finne fram til den folkelige framstillingsmåten av den. Disse krigsbøkene er de bøkene det har vært vanskeligst for meg å skrive. Fordi du møter litterære problemer som du vanligvis ikke kommer innenfor, og som jeg egentlig ikke ønsket å komme innenfor.

– Som hva?

– Du støter på spørsmålet om ærbarhet, rett og slett. De forfatterne som i framtiden skriver bøker om krigen, vil lett gjøre det til en festlig ting, et fyrverkeri om okkupasjonstiden, med masse flotte litterære stjerneskudd. Men slik er ikke den norske okkupasjonstiden. Det har noe å gjøre med språklig solidaritet, hva som faktisk skjedde. Hadde jeg vært lur, hadde jeg hatt lyst til å selge bøker, lage skandale, burde jeg ha kalt den siste boka, Brød og våpen, for En tredjeklasses motstandskamp. Du vet hva som ville ha skjedd. Jeg ville ha kunnet dominere massemedia i tre måneder. Og jeg kunne ha forsvart det, det var en tredjeklasses motstandskamp. Men det ville ha fratatt de folkene jeg hadde skrevet om nesten alt det som faktisk var der, og norsk historie sin egentlige, og stadig vekk, skjulte motsigelse. Det går på min anstendighet som forfatter ikke å presentere en slik mondén gimmick. Jeg føler meg tvunget til solidaritet med de menneskene jeg skriver om.

– Krigstrilogien er kanskje dine mest undervurderte bøker, tror du de vil få en renessanse?

– En eller annen gang, men ikke på de første 40 åra.

– Umberto Eco snakker om «det åpne verk». Kan 70-tallsbøkene dine leses på flere måter?

– Åpenbart. De har i hvert fall blitt det.

– Men tilstreber du ambivalens?

– Nei. Ambivalens er ikke noe å etterstrebe, det er noe man faktisk kjenner, eller ikke kjenner.

– Er du redd for å virke moralistisk i en bok?

– Nei. Jeg er vel såpass opposisjonell, jeg har en tendens til å se positivt på alle de ordene som er negativt ladet innenfor den litterære institusjon som jeg selv er en del av. Hvis derfor noen kaller meg en puritanistisk eller moralistisk forfatter, så ville jeg heller bli stolt av å bli kalt det.

– Handler romanene dine om moralske verdi-diskusjoner eller om moralske løsninger?

– Heller om løsningsforslag. Jeg er situasjonist innenfor spørsmålet om moral. Jeg har vanskelig for å sette opp absolutte verdier. Jeg er mer opptatt av situasjonene enn av absolutter.

– Står Nina Skåtøy, i den forrige romanen din, overfor et eksistensielt eller et moralsk problem?

– Hun står overfor et eksistensielt problem. Det er snakk om å orke, holde ut eller ikke holde ut. Hun orker ikke å leve som en skygge av seg selv. Det er derfor hun begår selvmord. Det er ikke noe etisk valg.

* * *

– Du opplevde Norge som en provins i 1966. Opplever du det slik i dag også?

– Situasjonen nå og da er veldig forskjellig. Det er opplagt at det den såkalte Profil-generasjonen sto for, var et reelt oppgjør med provinsialismen. Og helt nødvendig. Bare noen år tidligere hadde det vært en diskusjon i Norge om hvorvidt man kunne skrive dikt uten rim! Orienteringen mot utlandet var dårlig. Med få lysende unntak var den norske litteraturen uten forbindelse med hovedstrømningene i europeisk kunst i dette århundret. I den situasjonen kom altså vi. Vi var det sosialdemokratiske utdanningssamfunnets førstefødte barn. Som sådan selvbevisste. Vi var høykonjekturens barn, vi krevde vår rett. Profil-kretsen var uhyre beleste, alle utenom jeg. Paal-Helge Haugen f.eks. satt som 17-åring øverst oppe i Setesdalen og leste Rondo, et slikt svensk eksklusivt litterært tidsskrift, og som 20-åring introduserte han haiku-diktningen i Norge. Det var skjulte ressurser som plutselig ble forløst.

– Hva kan yngre forfattere lære av dette i dag?

– At man skal ta sine egne ord alvorlig. Istedenfor å snakke om hva som mangler, bør man ta konsekvensen og skrive det selv. Hvis du ser på Profil-folkene, så var de ikke så aggressive. Men de skrev virkelige essays om de tingene man ville gå inn for. En mann som Jan Erik Vold betydde enormt mye, han hadde en blanding av aggressivitet og entusiasme som var unik. Men det er klart situasjonen har forandret seg. Mediene i dag er noe helt annet. I 60-åra kunne jeg skrive kortprosa-tekster og få dem inn, godt oppslått, i lørdags-Dagbladet. Den muligheten er borte. Det er i det hele tatt vanskelig å tenke seg i dag at en god artikkel skulle sette i gang en bevegelse. Tiden roper på klovner. Men det må ikke bare bli «litteratur-debatt», det må skrives grundige artikler. Forutsetningen for litterær debatt er at det finnes essay, altså noe å referere til. Polemikken forutsetter kunnskap, den forutsetter et miljø med muligheter for de lange artikler. Når det er borte, blir det som det blir i Norge i dag. Alt foregår innenfor en redigeringsmodell som er løssalgsavisens. Denne situasjonen går ut over den yngste generasjonen, de på 25 år, det er de som har behov for en litterær debatt, for dem er det helt nødvendig.