Etter en lengre e-postkorrespondanse med Alice Munros agent i New York er vårt håp om et intervju i ferd med å blekne. Munro mottar intervjuforespørsler daglig, og hun er dessuten midt i arbeidet med å ferdigstille sin nye novellesamling. Canadas store novellemester har med andre ord lite tid til overs, og agenten gir oss ingen forhåpninger. Men så en dag overraskes vi av en ny e-post:
«Alice has agreed to do the interview. She is expecting your call.»
Avtalen er at vi skal ringe hjem til Alice Munro – nærmere bestemt til Clinton, Ontario, et lite sted på den kanadiske landsbygda. Kaldt og uvennlig på denne tiden av året. En liten klynge hus midt blant langstrakte jorder, tette skoger og utallige innsjøer. Et landskap som vil være velkjent for alle som har lest Munros noveller. Helt fra debutsamlingen, Dance of the Happy Shades (1968), har hun med få unntak skrevet om mennesker som relaterer seg til denne delen av Canada. Per dato består Munros forfatterskap av tolv bøker. Bortsett fra romanen Lives of Girls and Women (1971), er alle novellesamlinger. Hennes hittil siste bok, Runaway (2004), er nylig utgitt på norsk under tittelen Rømlingen, og med denne utgivelsen har hun ytterligere befestet sin posisjon som en av vår tids største forfattere.
Hva det er ved Munros bøker som gjør slikt inntrykk på folk, er ikke så lett å svare på. Noen vil kanskje begrunne begeistringen med de mange overraskende vendingene historiene hennes tar (de som får en til å utbryte: Nei, det er ikke mulig!), andre med de originale og treffende betraktningene hennes, eller med de fabelaktige replikkene. Andre igjen vil muligens peke på de kloke innsiktene fortellingene hennes rommer, eller på de snåle og ofte ubehagelige karakterene som alltid har minst ett forsonende trekk ved seg; én egenskap som berører leseren og gjør det umulig å forholde seg likegyldig.
Alice Munro har en mild og imøtekommende stemme, og hun lytter oppmerksomt da vi etter litt innledende snakk spør henne hvor det hele startet:
– Det gikk 18 år fra du publiserte din første novelle som 19-åring til din første novellesamling Dance of the Happy Shades kom ut i 1968. Var dette tålmodige skriveår, eller brukte du disse årene på helt andre ting?
– Svaret er verken det ene eller det andre. Den første novellen min var lovende, men den var veldig umoden. Jeg måtte derfor lære meg å bli forfatter. Dette var en peri- ode da veldig mye skjedde i livet mitt: Jeg giftet meg da jeg var 20, og hadde født tre barn innen jeg var fylt 26. Det mellomste barnet døde ved fødselen, og de to andre døtrene mine krevde selvsagt mye tid. Da jeg var i begynnelsen av trettiårene, fikk jeg et barn til, og på denne tiden hjalp jeg også den første mannen min med å starte bokhandelen Munro Bookstore i Victoria, en liten by på Canadas vestkyst. I tillegg til å jobbe i bokhandelen hver dag, hadde jeg et helt hus å holde styr på. Sakte men sikkert modnet jeg og ble voksen. Alt dette skjedde før den første boka mi ble utgitt. Jeg var i det hele tatt veldig opptatt med livet – men like fullt oppslukt av å prøve å få til skrivingen. Jeg begynte på historier på nytt og på nytt, jeg la dem fra meg og forsøkte andre innfallsvinkler, og noen ganger kom jeg ingen vei overhodet. Dette tror jeg er noe alle forfattere må gjennom. Det spiller ingen rolle hvorvidt du er mann eller kvinne, hvorvidt du jobber i eller uten- for hjemmet. Du må deg å skrive, du må finne din egen stemme, og du må rett og slett være tålmodig nok til å arbeide videre med ting som virkelig ikke ser bra ut. Det handler om å ikke gi slipp på ideer selv om de virker utilstrekkelige.
Født 1980. Litterat. Tidligere redaktør for Vinduet.
Født 1976. Redaktør for norsk skjønnlitteratur i Gyldendal. Tidligere redaktør for den norske utgaven av Granta. Har skrevet hovedoppgave om Alice Munros The Beggar Maid.
Fotnoter
lære
– Finnes det noen elementer i dine første noveller som du har fortsatt å holde fast ved gjennom forfatterskapet?
– Jeg tror at kjernen i det jeg skriver alltid er det samme. Det jeg forsøker å gjøre, er å forstå noe så elementært som hva livet er. Arbeidet har variert med hensyn til hva som har opptatt meg mest, men jeg har likevel alltid beskjeftiget meg mer med menneskelige relasjoner enn med politiske eller intellektuelle ideer.
– Vil du si at du vokste opp i et intellektuelt miljø?
– I mitt barndomshjem var det et slags intellektuelt miljø – det var i hvert fall helt naturlig å lese – men ikke i nærmiljøet ellers. Jeg ble aldri oppfordret til å lese på samme måte som jeg ble oppfordret til eksempelvis å gjøre husarbeid. Men bøkene sto alltid i hylla, og jeg opplevde lesingen som en fantastisk glede, som en belønning. For min del var bøkene rett og slett det beste som fantes. Likevel var det ikke slik at familien min var akademikere. Jeg vokste opp på en gård i nærheten av den lille byen Wingham i Ontario. I 1930- og 40-årene drev faren min med oppdrett av sølvrev og mink. Vi kalte faktisk en av revene for The Norwegian, kan jeg huske. Faren min håpet å tjene penger på datidens kvinnemote, som ikke bare oppmuntret kanadiske og vestlige kvinner til å gå med pels, men også til å henge hele dyreskinn rundt halsen. Motene endret seg imidlertid raskt, og min fars startkapital var altfor liten til å bære de raske svingningene i markedet. Så forretningen ble aldri særlig vellykket.
– Stemmer det at faren din skrev en roman?
– Ja, det stemmer. Ikke lenge før han døde, skrev han en bok om pionerlivet i Ontario – dels basert på hva han husket fra sin egen barndom og dels basert på historier folk hadde fortalt ham. Boken ble publisert posthumt. Det var utrolig hvordan han oppdaget skrivingen de aller siste årene av sitt liv. Selv tror jeg det kan ha sammenheng med at jeg på dette tidspunktet selv hadde utgitt noen bøker, og det fikk ham muligens til å tenke at, ja, hvis Alice kan ...
Kanskje er det fra faren Alice Munro har arvet interessen for det kanadiske. Fortellingene hennes omhandler i hvert fall gjennomgående kanadiske forhold og mennesker, og de utspiller seg i det kanadiske landskapet – det være seg på fiktive steder på den kanadiske landsbygda eller i større byer som Vancouver, Toronto og Ottawa. Det kanadiske er imidlertid først og fremst til stede i bøkene hennes som en intens og udefinerbar stemning – omtrent slik sørstatslandskapet har satt sitt spor i litteraturen til Flannery O’Connor, Carson McCullers og William Faulkner.
– Hva skyldes denne fascinasjonen din for hjemstedet ditt?
– Jeg vet ikke. Men jeg bodde på denne lille gården helt fram til jeg var 18, og jeg opplevde trærne, elven – alt sammen rundt meg – som svært magisk. Dette mener jeg ikke på noen romantisk måte: Alt var ikke vakkert, men selv de områdene som var forsøplet med bilvrak, minnes jeg på en eller annen måte med varme. Jeg føler fremdeles et veldig sterkt bånd til dette stedet, og jeg føler stadig et behov for å erindre hvordan det var og hvordan det så ut. Kanskje vil nordmenn forstå dette, for Norge og Norden har vel ennå ikke blitt fullt ut urbanisert? Dette er i alle fall noe av grunnen til at jeg lenge har følt en sterk tilknytning til den nordiske litteraturen. Jeg har lest og sett det meste av Ibsen, mens Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter og Halldor Laxness’ Frie menn var blant de første store romanene jeg leste. Dessuten har jeg lest Strindberg – og hatet ham, hvilket man jo må gjøre hvis man er kvinne. Men med dette unntaket har jeg en helt spesiell sympati for den nordiske karakteren – den har en reserverthet som jeg gjenkjenner, og som jeg forbinder med avsidesliggende og rurale strøk.
– Man skal ikke ha lest mange av novellene dine før man oppdager at de ulike stedene skildres i veldig lite romantiserende og idylliserende ordelag. Snarere har beskrivelsene et nesten burlesk preg. Hvorfor faller blikket ditt på nettopp disse sidene ved lokalsamfunnet – det snåle, det groteske, det skremmende?
– Det er ikke så lett å svare på, men de forekommer meg viktige. Sett med en forfatters øyne vokste jeg opp i et svært interessant miljø. Mellom gården vår og byen hvor jeg gikk på skole, fantes et sam- funn av utstøtte. Der kunne man støte på alt fra fattige mennesker som ikke fikk jobb under depresjonen, til spritsmuglere og prostituerte. Flere barn jeg kjente, bodde i det området, så det hendte at jeg var på besøk der, og ikke bare kjørte forbi. Disse slumstedene representerte noe helt annet enn naturen og det vanlige livet på landet; et par ganger hendte det til og med at jeg ble jult opp der. Det fantes en form for liv der som det var veldig vanskelig å holde på avstand. Det er ikke slik at jeg på død og liv vil levendegjøre en bestemt region – jeg ønsker snarere å skrive om alt som gir meg en følelse av liv, av mennesker som skaper sin egen verden.
I novellen «Royal Beatings» fra samlingen The Beggar Maid gjengir Munro en historie om en slakter – Tyde – som angivelig skal ha misbrukt sin poliorammede datter. Lokalsamfunnet mistenker at slak- teren er ansvarlig for datterens sykdom. I samfunnets forsøk på å opprette «public justice» får Tyde en svært brutal behandling av tre lokale menn – noe som leder til hans død. Historier av denne typen er vanlige i Munros noveller, og de har opprørt flere av hennes lesere. Særlig sterke har reaksjonene fra hennes eget lokalmiljø vært – i hjembyens lokalavis skal hun blant annet ha blitt beskyldt for å presentere et regelrett vrengebilde av omegnen.
– Hvordan forholder du deg til at folk leser fiksjonen din som en utlevering av virkelige lokalsamfunn?
– Hvis jeg hadde vært en urban forfatter og bodd i en stor by, ville ikke dette vært noe problem. Da ville ikke fiksjonen min kunnet lokaliseres. Den lille byen jeg vokste opp i, hadde imidlertid aldri fostret noen forfattere, og menneskene som bodde der, leste sjelden bøker. Da de så leste mine – en lokal forfatters – bøker, opplevde de novellene som veldig sjokkerende, onde og sårende – selv om de ikke var basert på deres faktiske opplevelser. Jeg kan et stykke på vei forstå at de opp- levde noen historier som et angrep, men samtidig er jeg en seriøs forfatter: Jeg skriver ikke for å tilfredsstille noen.
– På et litt mer overordnet plan kan det også virke som om du ofte tar i bruk mye materiale fra ditt eget liv i novellene dine. Hvilke refleksjoner har du gjort deg om forholdet mellom liv og tekst?
– Utgangspunktet mitt er gjerne noe som har rot i virkeligheten. Når jeg beskriver kvinners erfaringer, bruker jeg mye av både mine egne og andre bekjentes emosjonelle erfaringer – men ikke direkte. Ingenting av det jeg skriver om, har egentlig skjedd meg – eller én historie er faktisk min egen. Jeg skrev om et barn som nesten druknet i et svømmebasseng, og et par helt sentrale aspekter ved denne fortellingen er selvopplevde. Noe lignende skjedde en gang med min lille datter, og de følelsene som denne hendelsen utløste i meg, klarte jeg ikke å kvitte meg med før jeg hadde skrevet om dem. Selv om svært få historier er så direkte selvopplevd som denne, inne- holder likevel det meste av det jeg skriver en emosjonell sannhet som jeg selv har følt på kroppen. Denne følelsen kan ha med ekteskap å gjøre, med utroskap, med elskere – ja, den kan for alt jeg vet ha med husarbeid å gjøre.
– I flere intervjuer har du gitt uttrykk for at virkeligheten utenfor tekstene ikke bare er inspirerende, men også plagsom å forholde seg til. For noen år siden uttalte du at «det er virkelige liv jeg forholder meg til, og jeg er ikke bare nødt til å innse det utilstrekkelige ved måten jeg fremstiller disse på; jeg må også ta stilling til hvorvidt jeg i det hele tatt har rett til å fremstille dem». På hvilken måte nedfeller dette nesten uløselige etiske problemet seg i det du skriver?
– Noen ganger diskuterer jeg dette helt åpent. Det vil si, jeg skriver: «Jeg har fortalt dere dette, men det er ikke sant.» Jeg plasserer meg selv som et upålitelig vitne, hvilket jeg tror man alltid er. Og da forsøker jeg å fange noe ...
Munro famler og bruker lang tid på å finne ordene. Selv etter et langt forfatterliv hvor hun har blitt stilt disse spørsmålene en rekke ganger, har hun åpenbart ikke kommet fram til noen automatiserte standardsvar. Det er tydelig at dette er en problemstilling som fremdeles genuint opptar henne.
– ... dette er et uløselig problem. Jeg aner- kjenner ikke fullt og helt min rett til å beskrive verden og andre mennesker, men jeg gjør som best jeg kan, og det er den måten – eller det er den eneste måten – jeg kan forholde meg til verden på. Nylig leste jeg en bok om en berømt engelsk forfatter som med vitende og vilje skrev direkte om sine kjærlighetsaffærer, og som til og med innledet kjærlighetsaffærer for å skrive om dem. Dette synes jeg er forferdelig. Riktignok bruker jeg også materiale fra mitt eget liv – alle forfattere gjør vel på en eller annen måte det – men jeg innlater meg aldri på noe fordi jeg tror det kan bli nyttig i en litterær sammenheng. Jeg tror for øvrig at mannlige forfattere er mye mer komfortable med forfatterrollen enn kvinnelige forfattere.
– Hvorfor tror du det er slik?
– Det er jeg ikke sikker på. Kanskje fordi menn alltid har fått verdens tillatelse til å gjøre noe med erfaringene sine, og kanskje kvinnene i lang tid bare har vært deres materiale.
– I samlingen Something I’ve Been Meaning to Tell You står det: «Folk dør; de lider, de dør ... Sykdom og ulykker. De burde respekteres, ikke forklares. Det hefter en skam ved alle ordene våre.» Kan du på bakgrunn av dette forklare hvorfor novellene dine ikke er korte og ordknappe – slik man kanskje skulle tro – men snarere ordrike og tilsynelatende preget av en fascinasjon for språk?
– Nok en gang sier jeg vel bare halve sannheten. På én måte føler jeg meg skamfull. Dette har delvis å gjøre med at jeg ble oppdratt til å legge bånd på meg selv, til å leve et liv i storsinnet skuffelse. Når jeg skriver og uttrykker meg, går jeg med andre ord imot alt jeg er blitt opplært til. Samtidig er jeg fullstendig oppslukt av språk, men jeg forsøker å unngå å pynte på ting eller skrive noe usant. Jeg ønsker å være tro mot det jeg skriver om – enten det er en karakter eller en scene.
– Ofte rommer novellene dine hele livsløp, og slik sett kan de minne om romaner. Tross dette genreoverskridende elementet, har du gjennom et langt forfatterliv vært tro mot novellen. Hvorfor?
– Da jeg begynte å skrive, hadde det definitivt med tid å gjøre. Jeg kunne rett og slett ikke stole på at mitt eget liv ville gi meg tid og rom nok. Når man begynner på en roman, må man sette av ett år, to år, kanskje tre år. Jeg kunne ikke engang regne med seks måneder uten en eller annen familiær krise. Og da snakker jeg ikke om store kriser, men om små kriser i hjemmet – som at folk kommer på besøk. En kvinne skriver nemlig ikke i hjemmet på samme måte som hennes mann gjør det. For hvis noen stikker innom, hvem skal da servere dem kaffe? Men nå, når jeg har all verdens tid, har jeg vel egentlig oppdaget at jeg ikke ser på materialet mitt som enten romanstoff eller novellestoff. Dersom jeg skriver om en karakters kjærlighetsaffære, ønsker jeg ikke bare å holde meg til akkurat denne affæren. Jeg må også vite alt om hvordan den forrige var. Dette er nok noe av grunnen til at novellene mine ikke kan anses som konvensjonelle noveller, og jeg har vært umåtelig heldig som har hatt et publikum som har godtatt denne litt underlige og overskridende formen jeg skriver i.
Siden tidlig på 1970-tallet har antallet anerkjente, kvinnelige forfattere fra Canada eksplodert. Dette er en utvikling som har falt sammen med både en stadig tiltagende kanadisk kulturell bevissthet og en ny nordamerikansk feminisme- bølge. Godt hjulpet av rikelige statlige støtteordninger og et uttrykt ønske om å stå imot det massive kulturelle presset fra sin mektige nabo i sør, har Canada fostret store internasjonale forfatternavn som ofte nevnes i samme åndedrag som Munro. Blant disse finner man for eksempel Margaret Atwood og Carol Shields.
– I hvilken grad anser du deg for å være en del av et skrivende fellesskap?
– Jeg ser på meg selv som en del av et skrivende fellesskap i Canada. For inn- til førti år siden fantes det kun et svært lite forfatterkollegium i dette landet, og utdannede mennesker pleide å være temmelig snobbete når det gjaldt kanadisk litteratur – det var noe man helst ikke leste. Så dukket flere og flere kanadiske forfattere opp. Vi kjente hverandre så å si alle sammen, og vi oppmuntret hverandre. Jeg tror det eksisterte en helt spesielt god følelse blant kanadiske forfattere på den tiden, og kanskje særlig blant de kvinnelige. Det var ikke mange lesere til å begynne med, men det fantes penger til å starte litterære tidsskrifter og senere til å stifte ulike litterære priser. Og The National Radio hadde en enorm betydning. I tillegg tror jeg nok at det på mange måter har vært enklere å være kvinnelig forfatter i Canada enn i mange andre land. Dette kan kanskje virke paradoksalt, men den villmarken som omgir oss i dette landet, har stor innvirkning på både hvilke nasjonale helter man velger og hvilke myter som blir de mest fremtredende. Her har skriving alltid blitt oppfattet som en litt feminin og pysete syssel. Det har alltid vært kvinner i Canada som har skrevet poesi på fritiden. I likhet med for eksem- pel brodering, har det blitt ansett som en sentral del av det å være kvinne. Derfor har nok menn vært litt engstelige for å gå inn i dette feltet. Hvis de skrev, gjorde de en svær, maskulin greie ut av det. Folk ble imidlertid overrasket over oss. Vi skrev romaner og noveller som på ingen måte var uskyldige eller tradisjonelt feminine.
– Dersom politikken på denne måten kan fremme litteraturen, kan litteraturen på sin side være samfunnstjenlig?
– Mitt umiddelbare svar er nei. Jeg tror at god litteratur alltid er det forfatteren ser, og ikke det forfatteren forteller seg selv at hun burde se. Men nettopp av denne kanskje paradoksale grunn tror jeg at litteraturen kan være samfunnstjenlig. Alle de bøkene som betydde mye for meg før jeg ble forfatter, og som bidro til min utvikling som menneske, var skrevet uten noen plan, uten tanke for om de ville kunne tjene en eller annen sak. Da jeg var liten gikk jeg på søndagsskole, og her fikk vi utdelt søndagsskoleblader. Disse bladene utgjorde den kanadiske littera- turen jeg hadde tilgang til på den tiden. De inneholdt gode, lettleste historier, og historiene hadde alltid et klart budskap. Jeg anså dette budskapet som en pille jeg måtte svelge for å få resten av historien.
– På tross av denne motstanden mot klare budskap, har kvinneperspektivet vært svært nærværende i det meste av det du skriver. Du holder stadig frem spesifikke kvinnelige erfaringer som relevante og viktige. Anser du deg selv som en feministisk forfatter?
– Igjen er jeg litt usikker. Jeg har aldri en feministisk agenda når jeg skriver. Men jeg tenker at hvis du er en seriøs kvinnelig forfatter, vil folk automatisk tro at du skriver feministisk litteratur. Bare fordi du tar det kvinnelige livet på alvor.
– Tenkte du annerledes om dette tidligere?
– Nei, jeg gjorde ikke det. Da jeg begynte å skrive, var jeg relativt isolert. Jeg kjente noen få mennesker i den litterære verden, men ikke mange. Mitt liv som forfatter var ganske hemmelig i begynnelsen, så jeg tenkte aldri at jeg skulle utrette noe med skrivingen min. Jeg hadde bare lyst til å skrive historier som folk hadde lyst til å lese, eller som folk ville komme til å ha lyst til å lese.
Selv om vi er mange som håper på flere bøker fra Alice Munro, er hun ikke den som gir oss de største forhåpningene. Hun har nådd en anstendig alder – 75 år – og etter hver av de seneste tre utgi- velsene hennes har hun uttrykkelig hev- det at dette blir hennes siste bok. Hun har til og med presisert – om enn på en humoristisk måte – at hun vil bruke sin gjenstående tid på å bearbeide ufullførte arbeider, pleie sitt eget ettermæle, så å si. Men hittil har hun ikke fått rett i sine spådommer, og hun arbeider nå med noen noveller som snart skal utkomme i bokform i Canada. Hemmelighets- fullt kan hun fortelle at den nye boken vil være helt annerledes enn de foregående.
– På hvilken måte har det faktum at du har blitt eldre påvirket novellene dine?
– Selvsagt har det ført til at jeg har et mer autentisk blikk på eldre menneskers liv. Bortsett fra det, er jeg usikker. Jeg opplever det å bli eldre som en utvikling det er vanskelig å gripe. På den ene siden registrerer jeg at omgivelsene – selv min egen familie – regner meg som en eldre person, og jeg overraskes stadig av den alderen jeg faktisk har nådd, og av at kroppen min ikke lenger strekker til i alle sammenhenger. Men på den andre siden kjennes det som om noe har forblitt det samme. Dette betyr selvfølgelig ikke at jeg føler meg som om jeg var nitten. Forhåpentligvis er jeg blitt litt klokere.
– På bakgrunn av de senere bøkene dine kan det virke som om minner og erindring spiller en stadig større rolle for deg?
– Jeg tror dere har rett i det. For min egen del har jeg primært vært opptatt av måten erindringen endrer seg på. Av hvor upålitelig hukommelsen er, og av hvordan vi bruker den til ulike formål. Dette slutter aldri å fascinere meg. Det er ikke bare slik at vi lever livene våre, vi omarbeider dem også. Hver og én av oss skaper kontinuerlig historien om våre egne liv. Vi kan vel knapt nok holde ut livet uten å ta et narrativt grep om det. Vi skaper historier som er løgnaktige, selvrettferdige og underholdende, men likevel er det mange av oss som tenker at det finnes en sann historie bak alle disse – en historie som skjønnlitteraturen på sitt beste klarer å peke mot. Litteraturen kan undersøke hva det er erindringen gjør, og hvordan én og samme hendelse huskes forskjellig av ulike mennesker.
I de senere årene har Alice Munros bøker blitt oversatt til mange språk, og hun leses av et stadig større publikum. Hun har vunnet de fleste prestisjetunge litterære prisene i Nord-Amerika, og hver ny utgivelse mottas av et panegyrisk anmelderkorps. Harold Bloom har skrevet henne inn i The Western Canon, Cynthia Ozick har kalt henne vår tids Tsjekhov, og Jonathan Franzen har nylig hevdet i The New York Times at Munro er den som i størst grad aspirerer til å være samtidens betydeligste nordamerikanske forfatter. Vi nevner den voldsomme anerkjennelsen som har blitt henne til del, fordi vi gjerne vil vite hvordan hun forholder seg til dette. Munro avbryter oss imidlertid kontant:
– Nei, ikke les dette for meg ...
Det blir stille i noen sekunder.
– Jeg synes selvsagt at det er fantastisk sjenerøst, men jeg tenker samtidig at det er farlig å lese slike ting om seg selv. Man kan rett og slett bli fullstendig paralysert. Og når det gjelder kanon, vet jeg at den forandrer seg. Alt kritikere sier, forandrer seg – noen sa en gang at tiden er den eneste kanonisør. Jeg håper bare at folk fortsetter å lese, også tretti år frem i tid. For en del år siden sa man at skjønnlitteraturens tid var over og at folk ville slutte å lese, at tv og andre medier ville overta. Men en av de virkelig strålende tingene som har skjedd i min levetid, er at folk faktisk leser ennå. De gjør det.
– Hvorfor skriver du?
– Det er det eneste jeg har ønsket å gjøre. Da jeg var veldig liten, leste jeg H.C. Andersens historie «Den lille havfrue» – og jeg avskydde den. Eller det vil si, jeg mislikte slutten. Jeg vandret rundt og rundt i hagen vår og laget en lykkeligere slutt. Fra den dagen av ønsket jeg å skrive historier. Alltid når jeg leste noe jeg var voldsomt begeistret for, tenkte jeg: Å gjøre dette, å skrive – det må være den største mulige lykke i verden.
