Vivian Gornick prøver stadig å finne ut hva hun har å si om kvinner, menn og indre frihet. Underveis skriver hun bøker som er i ferd med å bli klassikere.
Vivian Gornick. Foto: Mitchell Bach/Forlaget Oktober
– Det eneste vi ønsker oss, er muligheten til å være like ulykkelige som menn. Men ikke mer. Det er dét det dreier seg om. Vivian Gornick sender en kaskade av varm, frådende latter gjennom telefonlinja, med New Yorks sirener i bakgrunnen.
– Det kommer til å ta minst hundre år til før vi faktisk fødes på like vilkår, hvor alle kvinner og menn fødes inn i den samme – med Freuds ord – eksistensielle lidelsen.
Mer latter.
Vivian Gornick er forfatter av tretten bøker: essay, memoarer og biografier, som alle på hvert sitt vis uttrykker et pulserende intellekt i en pulserende kropp og, aller viktigst – som en ledestjerne gjennom forfatterskapet – en ustanselig frihetssøken.
Geografisk har hun ikke beveget seg langt: fra oppveksten i Bronx, over Harlem River, inn til et liv som voksen i Greenwich Village, hvor hun har blitt værende og nå befinner seg i det hun selv kaller sin «høyst modne alder», eller «fremskredne modenhet». Bevegelse – psykologisk, intellektuell, følelsesmessig bevegelse – er likevel det mest påtagelige ved tekstene hennes. En stadig vilje til å bore lenger inn, dykke dypere, forstå mer av den eksistensielle lidelsen vi mennesker deler, men også hvordan den er ujevnt fordelt etter kjønn, klasse og temperament. Ikke minst hvordan den kommer til syne, settes på spissen i romantiske forhold, i våre forsøk på kjærlighet. I sitt treogåttiende år er hun fortsatt «den odde kvinnen» – noe som ga tittelen til den siste memoaren hennes, The Odd Woman and the City (2015), et fragmentarisk hele av gatebilder fra de daglige gåturene hennes på Manhattan og finslipt tankegods fra et helt liv. Et liv hun betegner som «en veldig givende kamp».
– Kvinner som oss, som ikke kan slutte fred med verden slik den er, vi er dømt til å være halvveis innenfor og halvveis utenfor, fortsetter Gornick i telefonen.
– Vi trenger det samme som andre, men vi klarer ikke å inngå de samme kontraktene som alle andre – i hovedsak ekteskapet. Så vi begynner å leve det som ser ut som odde liv. George Gissing kalte feministene «de odde kvinnene», og det er det begrepet som passet meg best, for vi er ikke egentlig frie, vi er ikke egentlig frigjorte, men vi er odde.
Høy latter.
– Vi – de av oss som er heteroseksuelle – befinner oss i den besynderlige situasjonen at vi elsker menn, men ikke klarer å leve sammen med dem. Og det gjør oss
Natalia Ginzburg: «My vocation», The Little Virtues, oversatt av Dick Davis (New York: Arcade Publishing 1985 (2016), s. 87.
3.
Vivian Gornick: «On living alone», Approaching eye level (Boston: Beacon Press 1996), s. 146.
4.
Blaise Pascal: Tanker, oversatt av Pater Lutz (Oslo: Vidarforlagets Kulturbibliotek 1994), s. 85.
5.
Gornick: Approaching eye level, s. 138.
6.
odde.
Noen dager etter at jeg har snakket med Gornick, overhører jeg to eldre damer på nabobordet på en kafé. De er på Gornicks alder, rundt de åtti. De fører en livlig samtale om vondter og følelser og tidligere kolleger og digital kommunikasjon (den ene har smarttelefon, den andre har det ikke). Så ankommer ektemennene med brett med wienerbrød og kaffe.
– Jeg vil gjerne ha en skje, sier den ene damen til mannen sin.
– Nei, det trenger du ikke, sier mannen, – men jeg kan hente en kniv eller gaffel. Hvis du tror det hjelper.
Etter dette samtaler de to mennene om vondter og religion og digital kommunikasjon. Den ene kona venter utålmodig til mannen er ferdig med å snakke, før hun skyndsomt smetter inn en replikk som viser at hun kan mer om temaet enn mennene (det være seg høreapparater, katolisismen eller wi-fi); mennene snakker uforstyrret videre. Den andre kona arbeider seg taust gjennom wienerbrødet med kniv og gaffel.
Jeg nekter å bli en kvinne som ikke får skje når hun vil, tenker jeg. Og kanskje virker det selvsagt at min generasjon kvinner skal få skje når vi vil, også når vi er åtti. Og at menn i vår generasjon vil unne oss å få skje, selv uten påminnelser. Dette handler likevel ikke bare om kjønnsroller som er i endring, men ikke ferdig endret – for som Gornick skriver i essayet «Slutten på kjærlighetsromanen»: «Verden var i forandring, men den var ennå ikke forandret». Dette handler også om det som skjer når to mennesker bor sammen gjennom mange år, om parforholdet og våre forventninger til det. Da snakker vi fortsatt om kjønnsroller, vil det innvendes. Men ikke bare; vi snakker om muligheten eller umuligheten av å leve tett på et annet menneske. Vi snakker om forventningene til kjærlighetens forvandlende kraft. Forventningene som herjer både kvinner og menn, og de forholdene vi stadig forsøker å bygge opp med skjelvne hender.
Gornick begynte å skrive journalistikk for The Village Voice i 1970-årene og ble sendt ut for å intervjue andrebølge-feministene. Møtet ble bestemmende for resten av livet, og noe hun beskriver som en åpenbaring. Under arbeiderklasseoppveksten i Bronx hadde moren innprentet henne: «Du er smart, sørg for at du blir noe, men husk alltid at kjærligheten er det viktigste i en kvinnes liv.» Morens tvetydige verdsetting av Vivians intellekt ljomer som et ekko av flere hundre års dobbelttenkende opplysthet: Jo, en kvinne bør utdanne seg, men det er fortsatt forholdet til mannen som rettferdiggjør hennes eksistens. I brytningen mellom morens romantiske dogme og sine egne intellektuelle behov, har hun en rekke «upassende forhold» med menn (i Gornicks parafrasering av Mary McCarthy) som «hvis de var intelligente, hadde et pussig utseende; som hvis de var virile, var dumme». Hun gifter og skiller seg to ganger.
Det engelske odd – «uneven, spare» og «strange, different to what is usual or expected». Det norske odde – «upar, umake», «det som blir igjen når noe er delt i numérisk like deler», og mer spesifikt «en person som i lek blir igjen når de andre går sammen parvis», «det fremstikkende, overskytende» – «en odde person». Gornicks bruk av George Gissings begrep er typisk; hun er først og fremst en leser, det er til litteraturen hun går for å finne forståelse. En mangfoldig leser med en forkjærlighet for de store klassikerne fra 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet: Hardy, Lawrence, James, Woolf, Wharton, Flaubert, Tolstoj, Tsjekhov; men også med en appetitt på randsonen av kanon, på det kuriøse og det glemte; en seriøs og tidvis besatt leser. Gissings roman om konsekvensene av et urettferdig samfunnssystem for kvinner med talent og temperament, The Odd Women (1893), møtte Gornick på som middelaldrende. Deretter leste hun den hver sjette måned gjennom flere år. H.G. Wells’ Experiment in Autobiography (1932) gjenleste hun lenge årlig.
Boka hun arbeider på i dag, handler om sammenhengen mellom gjenlesning og livserfaring, der utgangspunktet er hennes fire forskjellige lesninger av D.H. Lawrences Sons and Lovers gjennom seksti år. Hver gang identifiserer hun seg med en ny karakter: som tyveåring med Miriam, «hvis sterkeste behov er å vite at hun blir begjært, og det alene i kraft av seg selv»; neste gang med Clara, «som er seksuelt lidenskapelig, vil nyte det erotiske livet, men fortsatt er var potensialet for nedverdigelse som ligger skjult i behovet for å føle at det er hun som blir begjært alene i kraft av seg selv». Tredje gang er leseren tidlig i tredveårene og nylig «frigjort» fra de to ekteskapene: Hun identifiserer seg med Paul, «opptatt av å begjære i stedet for å bli begjært, frydet jeg meg over å gi meg hen til den sjokkerende nytelsen i seksuelle erfaringer: rik, overdådig, forvandlende. Endelig var jeg helten i mitt eget liv.» Som åttiåring er lesningen en annen: «minnet av seksuell lidenskap som den sentrale erfaringen i livet var feil. Det var, så jeg nå, ikke egentlig det boka handlet om, og jeg syntes det var desto mer rørende at jeg hadde satt den så høyt i alle disse årene av feil grunner».1 Som en kommentar på telefon siterer hun Italo Calvino:
– En klassiker er en bok som aldri blir ferdig med å si det den har å si, sier hun og legger til:
– Et ideelt liv er levende til det dør, det slutter aldri å prøve å finne ut hva det har å si.
I den første memoaren, Fierce Attachments (1987), om å være sin mors datter, beskrives ekteskapet romlig; leiligheten er både premiss og symbol for samlivet som ikke fungerer: «Vi ble ved med å drive opp og ned den midtre gangen, inn og rundt i de mangevinduede rommene på jakt etter en flyktig integrasjon vi må ha følt at vi hadde forlagt et eller annet sted.»2 Soverommet er stedet hvor det uforløste nattlig fortettes: «At det var et rom hvor vi hver kveld gjentok vårt mislykkede forsøk på kontakt, at de lysegrå veggene var oversprøytet med ensomhet og det blågrå bomullsteppet aldri skrukket seg av spontanitet, dette var tanker vi bokstavelig talt ikke hadde setninger for.» Det er ikke det at Gornick og ektemennene ikke har mye til felles; de har kunsten og politikken og idealismen til felles, men det å leve klarer de ikke gjøre i fellesskap: «I prinsippet var vi enige om alt, men i livets hverdagslighet lot vi aldri til å ville det samme samtidig. Vi endte begge med å se oss selv som en som alltid slo seg til tåls, eller ga etter. Bestandig følte én av oss at vi ble presset ut av vår egen form.»
I forelesningsrekken Roland Barthes holdt på Collège de France 1976‒77, og som senere ble utgitt i bokform (engelsk How to live together, 2013), kommer han stadig tilbake til «leve-sammen som fundamentalt sett et romlig faktum (å leve sammen i det samme rommet)».3 Det er å oppholde seg i samme rom som en annen kropp og en stadig konflikt mellom de ulike kroppenes rytmer. Barthes undersøker sin fantasi om idiorytmi, et liv der individuelle livsrytmer eksisterer side om side – «et liv, et regime, en livsstil, diatia, diett. Hverken totallig eller flertallig. Noe som ligner ensomhet med regelmessige avbrytelser.» Ønsket om å leve alene og å leve sammen er ikke motstridende i fantasien, men vanskelig å gjennomføre i praksis. Av alle samlivsformer han avlegger visitt i forelesningene – sammenslutninger av eremitter, klostre, sanatorier, hoteller, Fouriers phalanstère, som bygger på «en hengivenhet overfor ensomheten» – er ekteskapet utelukket. «Kanskje finnes det noe slikt som idiorytmiske ektepar?» spør Barthes, men legger til: «Leiligheten, med sitt fokus på soverommet, kan ikke være idiorytmisk.» Uansett rom og antall er «Leve-sammen et felt av begjær. Men ved siden av dette begjæret, hva skjer med behovene?»
Dette minner meg på en av Lydia Davis’ fortellinger, «Odd Behaviour» – «Rar oppførsel»:
«Du kan se hvordan omstendighetene har skylden. Jeg er ikke egentlig en rar person selv om jeg stapper biter av papirlømmetørklær i ørene og binder et skjerf rundt hodet: Da jeg bodde for meg selv hadde jeg all den stillheten jeg trengte.»4
I The Situation and the Story (2001) siterer Gornick Robert Louis Stevenson, en mann som skrev at ved å gifte seg «har du med vitende og vilje introdusert et vitne i livet ditt», og må dermed konstant «sette navn på dine egne handlinger» – ellers gjør ektefellen det. Lysten til å være den som beskriver, er kanskje ekstra akutt hos den som velger å bruke livet til å skrive om det, men det å eie definisjonene av egne handlinger er et dypt menneskelig behov; å føle seg feil definert virker ødeleggende. Ekteskapet kan bli en konstant kamp om å være den første til å definere seg selv, den andre og alt annet som måtte befinne seg innenfor dets fire vegger. Men ekteskapet er med Lynn Darlings ord, som Gornick også siterer, det som «gir oss vår eneste sjanse til å være helter.»5 Som i Michael Hanekes film Amour (2012): to andre mennesker i åttiårene, leiligheten som åsted: det rike, brokete, kantete samlivet mellom to mennesker med mye til felles som fortsetter i daglige lojale forhandlinger, også etter at den ene er prisgitt den andre i ny ubalanse. Og ingen kan se hva samlivet består av bak lukkede, til slutt igjenteipede dører. Det livslange forholdet setter selv oss privilegerte i fredelige velferdsland på ekstreme prøver.
I The Odd Woman and the City er det Gornicks mangeårige homofile venn Leonard som leverer metaforen for ekteskapet: «For femti år siden trådte du inn i et skap merket ‘ekteskap’. Inne i skapet var det to sett med klær, så stive at de stod av seg selv. En kvinne gikk inn i en kjole som ble kalt ‘kone’, og mannen gikk inn i en dress som ble kalt ‘ektemann.’ Og det var det. De forsvant inn i klærne. I dag består vi ikke testen. Vi står her nakne.6 Selv om det er noe befriende ved den nye nakenheten, er følelsen av hjelpeløshet akutt til stede i Leonards bilde. Det er kanskje ikke nok at kjønnsrollene er mer løstsittende definert, så lenge kvinne og mann fortsatt møter hverandre med forventninger om å bli gjort hele, forandret – finne seg selv i den andre, kanskje er dette vel så mye en tvangstrøye som den tettsittende rollen. «Hvert ekteskap varte to og et halvt år, og hvert av dem ble inngått av en kvinne jeg ikke kjente (meg), med en mann jeg heller ikke kjente (figuren på bryllupskaken)», skriver Gornick.7 Uten å kjenne seg selv er det umulig å kjenne en annen. Det er hverken mulig å bli hel gjennom den andre eller å gjøre den andre hel.
Essaysamlingen The End of the Novel of Love (1997), og særlig tittelessayet «Slutten på kjærlighetsromanen», er Gornicks oppgjør med den kulturen hun vokste opp i, og som hadde preget vestlig liv og litteratur de siste to hundre årene, en «kultur gjennomsyret av overbevisningen om at kjærligheten hadde forvandlende kraft: å oppleve lidenskap var å bryte det forskremte, uvitende selvets lenker». Likhetstegnet mellom romantisk kjærlighet og selvforståelse er borte: «Romantisk kjærlighet virker nå som en higen etter å dykke ned i følelsene og på magisk vis komme forvandlet opp igjen, når det som kreves for å skape et selv, er den metodiske jakten på bevissthet.» Det er her Gornicks flittig brukte Tsjekhov-sitat kommer inn: «Andre gjorde meg til slave, men jeg må kryste slaven ut av meg selv, dråpe for dråpe.» I den senere essaysamlingen The Men in my Life (2008) beskriver hun øyeblikket da «litteratur, politikk og analyse falt sammen og jeg begynte å tenke mer altomfattende på den følelsesmessige innesperringen av tanke og ånd som alle mennesker arver. […] Det ble tydelig at – med eller uten byrden av sosial urettferdighet – var anstrengelsen som krevdes for å oppnå noe som liknet på indre frihet, kolossal». Stor litteratur blir dermed «en dokumentasjon ikke av seieren, men av anstrengelsen» for å oppnå indre frihet.8 Systemet må gi mulighet for at anstrengelsen kan finne sted, selvet må ville den.
– Da vi ble feminister på 70- og 80-tallet, begynte vi å tenke nøye gjennom livene våre og hva vi mest av alt ville med dem, og hvis det du mest av alt ville var å erfare deg selv så fullstendig du kunne gjennom arbeidet, ikke gjennom kjærligheten, beveget du deg i den retningen og tok konsekvensene av det, lyder Gornick i telefonen.
– Hvis jeg hadde gjort det motsatte – kjærligheten, ekteskapet – tror jeg konsekvensene ville blitt langt verre. Jeg har ikke ofret noe; ordet «offer» gir ingen større mening for meg; det eneste jeg vet er at du blir voksen, du oppdager hvem du er, du tar valg, og du ender opp der du er.
Likevel later det til å være sjeldnere at menn faktisk må velge mellom arbeid og familie, de får som oftest i pose og sekk, hvis de vil. Betyr derimot arbeidet mye for kvinnen, betyr det fortsatt ofte at hun må velge bort familielivet.
– Kvinnen som ikke vil gifte seg med den store mannen, men være den store mannen – hun er fortsatt den odde.
Som liten observerte Vivian moren på kjøkkenet: «Jeg lærte at hun hadde håndlaget og energien til å gjøre arbeidet sitt lett og godt, men at hun mislikte det og ikke tilla det noen betydning.»9 Dermed var hun «passiv om morgenen, rebelsk om ettermiddagen, oppstod og oppløstes daglig».1 I stedet for parforholdet: Gornicks vocation – arbeidet eller kallet, som beskrives med slik kjærlighet denne novemberettermiddagen.
– Å uttrykke seg gjennom arbeidet er et stort privilegium; jeg tror ikke noe kan måle seg med det. Når du skaper arbeid innenfra, føler du at det berører alle deler av deg, og du blir levende i nærvær av det; det er en fantastisk måte å leve på, og jeg verdsetter det, selv om en forfatters liv er kjedelig og økonomisk marginalt. Heldigvis har jeg ikke et borgerlig bein i kroppen; jeg ønsker meg ingenting, og jeg trenger ingenting.
Men de pengene dette arbeidet faktisk gir, er, som den italienske forfatteren (og et av Gornicks forbilder) Natalia Ginzburg sa: «som å motta penger og gaver fra hendene til en du elsker».2
Også i stedet for parforholdet, som et premiss for å arbeide, har Gornick et eget rom, en leilighet for seg selv. Hun skriver godt og vondt om å bo alene, om «lavfrekvens-angsten» og hvordan «ensomheten føles grusete», om hvordan det er en daglig kamp – men en privilegert kamp.3 Pascal mente at «menneskenes ulykke beror på en eneste ting: Dette at de ikke kan holde seg i ro i et værelse», noe også Barthes kommer tilbake til i sine forelesninger.4 Det å ha et eget rom, et sted å fantasere i fred, hvor du ikke er overvåket, ikke definert, er nødvendig for å lære din egen rytme å kjenne, og dermed deg selv. For kvinner har ikke kampen handlet om å kunne holde seg i ro på rommet, men om å få tilgang til rommet. Det samme gjelder fortsatt for alle som ikke har råd til et eget rom. Gornick skriver om eneboerlivet med stolt takknemlighet og med en mild tanke til Virginia Woolf: «Frykten for ensomheten var skyld i så mange ugudelige kontrakter inngått av så mange kvinner at å motkjempe angsten ble et slags politisk spørsmål for meg.»5
Hun har også: storbyens gater. New York City er habitatet hun skriver i og om. Det særegne livet som kan leves i storbyen; den kontrastfylte, noen ganger lykkegjørende, noen ganger fremmedgjørende vekslingen mellom alenetid i leiligheten og deltagelse i menneskevrimmelen på gata.
– For meg har byen blitt en levende tilstedeværelse jeg føler meg dypt hjemme i; den er så virkelig og så nærværende at jeg ofte – når livet går på tverke, når ting ikke fungerer, når folk ikke er tilgjengelige – opplever byen som et tilfluktssted, sier Gornick i telefonen.
– Jeg finner stor trøst i å vandre gatelangs i New York fordi man her, som i mange storbyer i verden, konstant føler menneskelivets uttrykksfullhet. Det går ikke et øyeblikk uten at jeg overhører et bruddstykke av en samtale som føles så levende og så virkelig eller så morsom. Uansett hva det er, så trøster det meg, styrker meg, det får meg til å føle glede over å være i live. Bare det å føle trafikken, menneskene som samles på hjørnet for å vente på grønt lys og så spres; føle rytmen i menneskemassene, i mennesker som beveger seg sammen på et visst tidspunkt og skilles og så beveger seg sammen igjen; det er en rytme jeg liker, og jeg opplever den alltid; jeg er alltid hypp på den.
Storbyens idiorytmi som rommer den odde kvinnen.
På gatene, i butikkene, på subwayen og bussen, og over matbordet og i telefonen: samtaler. Barthes kaller «det ultimate tegnet på leve-sammen – å ‘snakke sammen’».6 Gornick gir eksempler og varme til denne påstanden. Hun iakttar en far snakke til sin vansirede sønn med tegnspråk på subwayen, og bevitner en metamorfose: «Mannens ansikt gjennomstråles av slik fryd og ømhet etter som guttens responser blir livligere og livligere – den forvridde, lille munnen smiler, de skjeve øynene lysner – at barnet selv begynner å se forvandlet ut. Etter som stasjonene suser forbi og mannen og gutten blir stadig mer oppslukt av samtalen, fingrene flyr og begge nikker og ler, tenker jeg: ‘Disse to menneskeliggjør hverandre på et veldig høyt nivå.’ Innen vi når Fifty-Ninth Street, ser gutten vakker ut og mannen lykksalig.»7
I essayet «Taushet» skriver Natalia Ginzburg om «alle de tingene folk gjør slik at de ikke behøver å snakke: noen tilbringer kveldene i kinosalen med en kvinne ved siden av seg, som de på den måten ikke behøver å snakke med; noen lærer seg å spille bridge; noen har sex, som også kan utføres uten å snakke. Vanligvis sier de at de gjør disse tingene for å slå ihjel tiden; egentlig gjør de dem for å slå ihjel tausheten».8 Samtalen som unngås eller ikke lykkes i å menneskeliggjøre, beskriver Gornick mellom venner og elskere: «I hans selskap ble mine egne tanker en byrde for meg. Jeg ble defensiv når jeg måtte forklare det jeg burde ha fått lov til å utforske. […] God samtale er ikke et spørsmål om gjensidighet i interesser eller klassespørsmål eller utbredte idealer; det er et spørsmål om temperament. […] I nærværet av et felles temperament mister samtalen nesten aldri sin frie, ugarderte flyt; i fraværet av det går man alltid på tå hev.»9
Gornick er klar over den samfunnsmessige prisen for det egne rommet, det frie kallet, ensomheten. I de mange eneboendes byer florerer vilkårlige tilknytninger på bekostning av de konstante: «Aldri før i historien har så mye utdannet intelligens blitt brukt på idéen om det uerstattelige – det essensielle – selvet; og aldri før har aversjon mot den minste antydning til psykologisk ubehag tillatt så mange å bli behandlet som den vilkårlige andre.»10 De andre skal være der når man trenger dem, eller man tar den man har for hånden. I dette landskapet lurer akediaen, tilstanden hvor man ikke lenger legger noen innsats i sin livsform, og hvor sorgen som oppleves, gjelder tapet av innsatsviljen snarere enn tapet av livsformen. Barthes konkretiserer den moderne akediaen: «å ikke lenger være i stand til å legge ned en innsats i andre mennesker, i leve-sammen-med-flere-andre, og samtidig være ute av stand til å legge ned en innsats i ensomheten».11
Det er for å ruste seg selv og samfunnet mot denne akediaen at Gornick kan leses. «Tausheten må konfronteres og bedømmes fra et moralsk standpunkt. For taushet er, som akedia og som luksus, en synd», konkluderte Natalia Ginzburg i sitt essay.12 Samtalen kan begynne i litteratur som dette, og den kan bringes fra sidene ut til samtaler med en selv og med andre, over bordet, i senga, på telefonen, på bussen, på gata. Gornick forteller oss at vi er nødt til å legge ned innsats i ensomheten, slik at vi kan møte hverandre i øyenhøyde; ikke nedenfra, ikke ovenfra. Klokskapen hun oppnår med blandingen av åndsdannelse, kroppslige erfaringer og terapeutisk arbeid, kan oppsummeres slik: «Frihet kommer ikke gjennom et tenkende sinn eller tilfredsstilte sanser; frihet kommer gjennom den stadige anvendelsen av selvinnsikt.»13 I denne friheten ligger muligheter – også muligheten for nye typer kjærlighetsromaner.
Barthes: How to live together, s. 5.
7.
Gornick: The Odd Woman and the City, s. 74.
8.
Ginzburg: The Little Virtues, s. 91.
9.
Gornick: The Odd Woman and the City, s. 100.
10.
Ibid., s. 18‒19.
11.
Barthes: How to live together, s. 22‒23.
12.
Ginzburg: The Little Virtues, s. 94.
13.
Vivian Gornick: «Diana of the Crossways», The End of the Novel of Love (Boston: Beacon Press 1997), s. 15.
