Den hverdagslige motstanden

Alle butikkene var fulle. Vi la merke til det i løpet av våre første minutter i Ukraina. Vi hadde krysset grensen fra Polen, tidlig i desember, og etter å ha passert gjennom det polske sjekkpunktet og så det ukrainske sjekkpunktet, stoppet vi på en bensinstasjon med en innebygd kafé, og ble overrasket over å oppdage at den var plettfri og velassortert. Det var tre damer i uniform som arbeidet ved den vesle lunsjdisken. En lastebilsjåfør satt ved et trebord og spiste en fersk crêpe.

Alt du kunne ønske deg, var der. Det var kaffe fra Etiopia. Det var potetgull og brus og høykvalitetssjokolade. Det var fersk frukt. Det var brennevin av alle slag. Det var bøker. Det var kaffekrus som feiret det ukrainske militæret.

Jeg kjøpte to sånne krus. Ett var dekorert med den ukrainske logoen, og det andre hadde en illustrasjon av en hånd som kastet en molotovcocktail, ledsaget av ordene «ukrainsk smoothie». Da vi kom tilbake til bilen og vår sjåfør, en middelaldrende ukrainer, så krusene mine, insisterte han på å hjelpe meg med å pakke dem inn, for å være sikker på at de ikke skulle bli skadet i sekken min. Først brukte han tørkepapir. Så, etter å ha vurdert det som utilstrekkelig, gikk han til bensinpumpene og fant en sånn klut som brukes til å rense oljemålepinner, og da han kom tilbake, insisterte han på å pakke inn krusene mine selv. Han ville ikke at de krusene, med sitt gjenstridige budskap, skulle komme til skade.

Jeg forventet ikke at det skulle være rene og velutstyrte bensinstasjoner over hele Ukraina. Jeg forventet ikke at enhver butikk i Lviv og Kyiv skulle være full av varer og godt opplyst og flekkfri. Jeg forventet ikke å kunne kjøpe julepynt med figurer av ukrainske soldater med masker og Sidewinder-bazookaer. Jeg kjøpte en av disse, og toalettpapir påtrykt ansiktet til Vladimir Putin. Over hele Kyiv spiste vi på sofistikerte kafeer og restauranter – mat fra Krym, mat fra Georgia, ukrainsk haute cuisine lagd av en kjendiskokk ved navn Ievgen Klopotenko, som var utdannet fra Le Cordon Bleu og nå ville vise verden at borsjtsj ikke var en russisk oppfinnelse, men ukrainsk, i likhet med så mange ting og folk (Gogol, Bulgakov) som var ukrainske, men hadde blitt kooptert av russerne, så sovjeterne, så russerne. Det måtte bli en stopp på dette.

Jeg tror at vi i Vesten ikke har fått et fullt bilde av livet i Ukraina i krigstid. Det er uendelig mye rikere, mer levende og inspirerende enn vi har blitt ledet til å tro. Byen Kyiv i den første uken i desember var full av biler, pendlere, julemusikk, konserter med levende lys, shoppere. Butikkene var åpne. Neglesalongene var åpne. Kinoene var åpne. Tatoveringsstudioene var åpne. Barene var åpne. En kveld vi satt i en kjellerpub og drakk lokalt sterkøl, kom det inn en stor mann i ukrainsk militæruniform sammen med sin kjæreste, som bar en katteøret tiara. De satte seg ved et lakkert bord, snakket med store øyne og holdt hender, til en annen mann kom inn, med en hund i et bånd. Mannen lot til å være soldatens bror eller venn, og de hadde ikke sett hverandre på en stund. De to mennene omfavnet hverandre, mens hunden, en muskuløs, svart blandingsrase, hvinte og hoppet av glede. Soldaten lente seg ned for å klappe og lekeslåss med hunden før alle til slutt satte seg ned igjen, hunden under bordet, drapert over soldatens fot, hvor den snart falt i søvn. Det var fotball-VM på tv.