Den ANDres ANDre

Smestad ungdomsskole, 1988: Takket være Jon Gisles Donaldismen (som jeg akkurat har lest) oppnår jeg karakteren S+ på en stil. Temaet er tegneserier, jeg har valgt meg Donald Duck, og uten blygsel presenterer jeg som min egen den gisleske terminologi i sin fulle bredde: inndelingen i epoker/hovedstrømninger (fra urdonaldismen via realismen og politisk progressiv donaldisme til den syntetiske klodrisme), Gisles seksuelle strukturlov (om onkelsystemet i Andeby) og det donaldistiske verdensbilde (med Onkel Skrues pengebinge som axis mundi). Og ikke minst: Rostrilongitudekvotienten. I Donaldismen påviser nemlig Gisle med stor overbevisningskraft og et mulig sidespark til frenologien at Donalds RLK (altså forholdet mellom nebblengde og hodehøyde, jf. lat. rostrum = nebb, og longitudo = lengde) synker fra urdonaldismens solide 1,25 til – skrekk og gru – så lite som 0,6 under den såkalte kommersialismen. Sitat Gisle om denne perioden (1963–66): «Men donaldismen falt, og den falt dypt.»

Som utenforstående vil ane: Det dreier seg om populærvitenskapelig parodi, en nebbete totalanalyse av det donaldske univers i en tid da andre ismer imploderte, og i boken fyrer Gisle av den ene humoristiske kvakksalven etter den andre. Det geniale er selvsagt at man aldri kan være helt sikker på om dette bare er tøys eller noe annet, for mange av Gisles lesninger er både legitime og gode. Dessverre har denne 123 siders (potensielle) kultboken, gitt ut på Gyldendal i 1973 etter at Gisle skrev en artikkel i herværende tidsskrift, lenge vært vanskelig å oppdrive. Typisk nok klarte jeg å somle bort mitt eget eksemplar og har med andre ord befunnet meg i åndelig mørke helt til en sympatisk antikvar ringte meg opp for et halvt års tid siden og meddelte at han hadde lagt til side et eksemplar som kostet 150 kroner. Og hvilken tårevåt glede var det ikke å gjenforenes med denne min ungdoms bibel ... Senere har jeg kommet over nettauksjoner der Donaldismen selges for atskillig høyere summer.

Sceneskifte: Jeg står i en heis, på vei opp til Arbeidsrettens lokaler i Oslo. Jon Gisle jobber nemlig som dommer. Dét synes jeg er litt kult. I hånden holder jeg Donaldismen, med Gisle på baksiden: Syttitallslook à la Jon Skolmen, tykke briller og en fryktinngytende bart. Den gang – på ungdomsskolen – syntes jeg han så ut som en femtiåring. I virkeligheten var han femogtjue. I dag, seks år eldre enn den bebrillede og bebartede forfatteren, slår det meg at Donaldismen faktisk må ha krevd en viss modenhet. For meg har den tynne boken en originalitet som savner sidestykke, og den gjør noe fremsynt med det popkulturelle som man ellers bare finner hos Kjartan Fløgstad og få andre.

Heisen og pulsen stiger. Jeg ser på bildet av Den Store Gisle som jeg (gulp!) skal møte om få sekunder og (gisp!) hva har man egentlig på seg ved en slik anledning? Matrosdress og bar unders? Men alt dette glemmes når dørene åpnes og (dån!): Der står han. Imidlertid viser det seg fort at Gisle, nå med grått hår og uten bart, er vennligheten selv, og han geleider meg (snubl!) uten dikkedarer inn på kontoret, som er fylt av meterlange hyller med ringpermer og Norges lover.

CK: Aller først – Carl Barks: Ifølge Thomas Hylland Eriksen er «noe av det mest typisk norske av alt typisk norsk kanskje Donald Duck & Co», mens Jan Kjærstad som hevder at Carl Barks er større enn Karl Marx, har skrevet at det var Barks som ga hans romanhelt Jonas Wergeland «lengselen etter å dra ut, og langt ut». Muligens er det bare tilsynelatende, men det kan virke som det er en motsetning her, mellom Donald som uttrykk for det nasjonale og noe som bryter med det nasjonale. Så hvem har rett?

JG: Jeg vet ikke helt om jeg skjønner Jan Kjærstad. Nesten alle nordmenn har lest Barks, men langt fra alle amerikanere har gjort det. Barks inspirerer meg ikke til å reise. Enten er reisene han beskriver en følge av flukt, eller så er de utrolig strabasiøse. Kanskje er de eksotiske – for barn, som reiser i fantasien. Og det var jo det Barks gjorde: Han drev omfattende research, men virkelige reiser fikk han først realisert i høy alder. Så egentlig representerer han en typisk amerikaners blikk på verden: et avstandsblikk. Det resulterte i en del pussigheter. For eksempel går nordmenn hos Barks i tresko – sannsynligvis informasjon han hadde snappet opp om nederlendere fra National Geographic, og misforstått. Og det er altså dette blikket som har bidratt til å forme det norske. Men la meg legge til: Jeg deler begeistringen for Barks, han er en betydelig forteller. Jeg hadde faktisk ikke hørt om ham da jeg begynte på Donaldismen. Det var først et stykke ut i skriveprosessen at jeg ble oppmerksom på ham, men hvis jeg skulle tatt med Barks, ville det blitt en helt annen bok, det hadde komplisert og sprengt det strenge epokeskjemaet. Så jeg lot som jeg ikke visste om ham.

CK: Aha ... Så du jukset litt?

JG: Ja, ja. For eksempel påstår jeg at mange eldre kilder ikke er å oppdrive i det hele tatt. Det var ikke sant. Tor Åge Bringsværd satt jo på en komplett samling. Men jeg sa nei, jeg ville ikke se den før boken var ferdig. Poenget mitt var jo å gjøre narr av historiefaget, ikke sant. Jeg ville ha en setting med en ukjent fjern fortid, for å hensette leseren i en illusjon. Sannheten var ikke det viktigste.

CK: Hva var det viktigste? Altså grunnen til at du skrev Donaldismen?

jg: Det viktigste var formen. Jeg studerte norsk, og syntes litteraturhistorien var preget av en masse fine begreper – svada. Det var utgangspunktet. Jeg tenkte det ville være komisk å skrive seriøst om Donald. Og jeg syntes mange fagdisipliner hadde noe ufrivillig komisk over seg. Man kommer jo inn i en spesiell skrivemåte når man skriver på en avhandling eller lignende. Det skal se riktig ut, og hvis dette at det skal se riktig ut blir bestemmende for avhandlingen – det er ikke bra. Det er dette donaldismen dreier seg om: at fremstillingsformen blir så veldig viktig. Selve funnene mine ble en gradvis oppdagelse, de kunne hvem som helst gjort.

CK [litt blek om nebbet]: Så det viktigste i Donaldismen har egentlig ikke med Donald å gjøre?

JG: Nei, egentlig ikke ...

CK: Men hva er det viktigste i Donald? Eller sagt annerledes: Nå, når tegneseriefloraen i Norge er en helt annen enn i 1973 – hva er det som fortsatt gjør Donald verd å lese?

JG: Det er mye. Blant annet den store avstanden mellom ideal og virkelighet, fordi enkeltfigurene har så høye ambisjoner. Og denne avstanden føles så prekær, så menneskelig, både tragisk og komisk, hos skikkelser som Donald, Skrue og Anton, som alle har så spesielle egenskaper, men samtidig er så hissige og fulle av angst.

CK: Eh ... er du alvorlig nå?

JG: Eh ... ja.

CK: Men likevel er forfatteren av Donaldismen ingen ihuga donaldist?

JG: Eh ... nei. Jeg synes det er noe nerdete over mange av disse donaldisttreffene [som Gisles bok ga støtet til]. Voksne menn, det er nesten bare menn, som har gravd seg dypt ned i sin egen verden. Og ikke alltid klarer å grave seg ut igjen.

CK: Hva med Sydnordisk Akademi for Donaldisme, har du sansen for dem?

JG: ???

[På dette punktet i intervjuet reiser vi oss og jeg klikker meg inn på www.donaldisme.dk på Gisles pc. Dommeren tar av seg brillene, myser – dette var nytt. På denne siden, der Gisle omtales som «donaldismens nordiske fader og grundlægger», oppdateres jevnlig forskningen til ulike «ducktorander» ved institutter viet donaldistisk økonomi, biologi, etnologi mm. Her leser vi følgende – og tankene går til Brandes: «Akademiet har som sit overordnede formål at fremme den akademiske og arkæologiske donaldisme i det sydnordiske sprogområde, der alt for længe har ligget hen som en akademisk-donaldistisk ørken imellem den klassiske urforskning i Norge og den vidtfavnende frugtbare forskningstradition i Tyskland.» Vi scroller nedover skjermen og leser om «socio-trafikal atfærd i Andeby» («Den barksistiske bilklassificeringsmodel»), og vi leser til øyet blir stort og rødt om duckologen Christian Zarnack som i forlengelsen av Gisles strukturlov hevder at Antons og Donalds slåsskamper er uttrykk for et undertrykt ødipuskompleks og homoerotiske tilbøyeligheter ...]

JG [tilbake i stolen]: ... Det må jeg si.

CK: Ja, ikke sant? Ble du inspirert nå, til å fortsette din donaldistiske misjon?

JG: Om boken burde komme ut på nytt, mener du?

CK: Ja, og om du i så fall ville endret noe?

JG: Jeg tror nok en eventuell gjenutgivelse må være nettopp det – en gjenutgivelse. Men som jurist kunne jeg tenkt meg å legge til noe om rettsvesenet i Andeby. Ikke minst dommerne, som alltid er ugler og ser strengt ned på den jevne Andeby-borger. Dessuten har jo mitt fagfelt og dens retorikk det til felles med litteratur(vitenskap)en at fremstillingsmåten ofte blir et mål i seg selv, og det er interessant.

CK: Hvis man skulle nyskrive Donaldismen, ville det være mulig å parodiere parodien?

JG: Det vet jeg ikke. Men det er verdt å tenke tanken. Da boken kom, var det mange som tok den helt alvorlig, de trodde det var forskning ...

CK [avbryter]: Det er jo mange doktorgradsarbeider som også gir leseren den følelsen ... Eller det kan virke som det er en trend, blant annet i sosiologien, til å påvise mer enn mene, for eksempel hegemoni- og kjønnsstrukturer, slik du gjør i Donaldismen.

JG: ... Du er inne på noe der. Uansett, hvis en parodi på parodien skal fungere, må man studere studiet nøye. Og være bevisst leserens reaksjoner ...

Jon Gisle setter øynene i meg og smiler lurt.

*

En time senere, på bakkenivå: Jeg føler meg litt som Donald, når Onkel Skrue trykker på knappen under skrivebordet og en luke åpner seg under føttene ... Bortsett fra at Gisle ikke er Skrue og at en slik knapp ikke finnes. Vi har snakket om Ole, Dole og Doffens måte å fortsette hverandres talebobler på, i lys av bakhtinsk polyfoni. Vi har snakket om Donalds reiser til tropiske øyer i et postkolonialt perspektiv. Om Kristeva og Guffen. Deleuze og en Skrue løs. Anda Karenina og Et duckehjem. Om benjaminske flanører i Andeby og Langtvekkistan som transcendental erfaring. Vi har snakket om Magica von Tryll som (rødm!) objekt for intervjuerens første seksuelle fantasier. (En and! Men det er noe med den øyenskyggen og den frekke stjerten ...) Og ikke minst har vi snakket om det underlige fenomenet at hunden Langbein går tur med hunden Pluto, at musen Mikke er like høy som anden Donald og hvordan de menneskelige dyrene er speil for lesernes andre andre ...

Skjønt – vi? Snarere var det vel jeg som troppet opp armert med et kvasivitenskapelig vokabular, tenkt som en forlengelse av det ditto kvasivitenskapelige vokabularet i Donaldismen. Mens Gisle bare satt der og plirte. Er det dette som er parodien på parodien? Er det jeg som ikke skjønner et kvakk?

Uansett, en oppfordring til Jon Gisles forlag nå mens Carl Barks' samlede verker er like rundt hjørnet: Er det ikke på tide å gjenutgi den morsomste og mest intelligente Donald-studien skrevet av en nordmann? En klassiker til glede for nye lesere ...