Amare

amat'ør m1 (gj fr fra lat., amare «elske») person som driver med vitenskap, kunst, idrett o l uten å ha det som levevei; selvlært person

Når folk snakker om kulturtidsskrifter i Norge er det som regel bare noen få tit­ler som nevnes: Vagant, Vinduet, Film og Kino, filmtidsskriftet Z, Utflukt, Syn og Segn, Arr, Samtiden og kanskje noen flere. Det finnes imidlertid en hel underskog av mindre tidsskrifter og fanziner som har mer eller mindre med litteratur å gjøre. En av de mest spennende av disse er fanzinen Amatør.

Det første man blir slått av når man får et nummer av Amatør i hånden er det grafiske uttrykket: enkelt og lo-fi, men også elegant. Deretter blir man slått av bredden i stoffet: i Amatør finner man alt fra selvbiografiske tekster om sauesanking til essays om Barbie; bidragsyterne strekker seg fra etablerte forfattere og skribenter som Cathrine Grøndahl og Bjørn Gabrielsen til noe mer ukjente navn.

Jeg møtte redaktørene Dag Johan Haugerud og Kjartan Helleve på M, en kafe på Oslos vestkant, en kjølig etter­ middag i mars. Etter hvert som vi pratet sammen, ble jeg stadig mer overrasket over deres tanker bak tidsskriftet. I mot­ setning til det jeg hadde fått høre av andre, oppfatter Haugerud og Helleve Amatør som et eksplisitt politisk prosjekt.

Etter hvert dreide samtalen seg mer og mer om hva de to redaktørene mener med ordet «politisk». Den sentrale på­standen syntes å være som følger. For at et tidsskrift eller et blad skal være poli­tisk må det fremstå som mer enn en løs samling med kronikker. Det politiske ligger også i føringene som blir lagt for bladet som helhet: i dets grafiske og økonomiske profil. Politikken i Amatør skal ikke være åpenbar; tekstene de trykker skal helst ha noe ubestemmelig annerledes over seg. Samtidig ønsker redaktørene at tekstene skal være kon­krete, tydelige.

Samtalen varte i 6I minutter og 39 sekunder. Her er noen utdrag:

00:32-2:07

J: Kan ikke dere fortelle litt om hvordan det begynte. Hvordan ble Amatør til?

D: Ja, hvordan begynte det? For min del var utgangspunktet at jeg alltid har hatt lyst til å lage fanzine. Kjartan hadde laget fanzine før, men det hadde ikke jeg gjort. Så fikk vi en invitasjon fra Kim Hiorthøy og Yngve Sæther om å være med på en fanzine som skulle hete Hard Core. Men så skar det seg av en eller annen grunn. Og det syntes jeg selvfølgelig var litt dumt, at det ikke ble noe av, fordi det å lage fanzine syntes jeg var en veldig god ide.

J: Og?

D: Og så snakket Kjartan og jeg sam­men og ble enige om å prøve å få det til på egen hånd. Det var sånn det starta.

2:08-3:57

J: Kjartan, du hadde laget fanzine før ...

K: Ja, jeg hadde vært med på to fanzi­ner før. I Bergen laget jeg en fanzine som het Fuzz. Og så laget jeg en fot­ ballfanzine som het Hammerheads.

J: Hvordan skiller Fuzz seg fra Amatør?

K: Den store forskjellen ligger vel i at Fuzz ikke fungerte (ler). Jeg fikk ikke inn noe bidrag. Og det meste av det jeg fikk inn var relativt tungt, akademisk stoff. Jeg vet ikke om Amatør er så veldig mye mer spennende enn Fuzz, men det at vi er to gjør det veldig mye enklere.

J: Dag Johan, du har erfaringer fra Folk&røvere, har du ikke det? Har det hjulpet deg i arbeidet med Amatør?

D: I Folk&røvere hadde vi så høye ambi­sjoner og brant oss litt på det. Dessuten var Folk&røvere relativt schizofren poli­tisk sett. Opprinnelig var Folk&røvere en punkerfanzine og den nye utgaven skulle også ha noe av denne motstan­den i seg. Men samtidig skulle bladet ha motereportasjer og sånne ting. Den skulle balansere mellom disse to ting­ ene, noe som egentlig er umulig. Og så solgte det ikke noe. Jeg mener. Hvorfor kjøpe Folk&røvere når du heller kan kjøpe et amerikansk livsstilsmagasin?

4:10-6:57

J: Springer Amatør delvis ut av frustra­sjonene som dere opplevde på hver deres kant, med henholdsvis Fuzz og Folk&røvere?

D: Det kan man kanskje si. Det som er så bra med denne fanzinen er at det lig­ger en frihet i bånn.

K: Vi bestemmer jo alt sjøl. Og det er viktig.

J: Hvorfor er det så viktig?

D: Sjøl har jeg ofte problemer med å plassere tekstene jeg skriver. Det finnes liksom ingen steder å sende dem, i hvert fall ikke slik de er skrevet, fordi det ligger så mange føringer i tidsskrif­tene og avisene på hvordan en tekst skal se ut. I Amatør kan vi tillate oss å være litt friere og åpnere, både i forhold til bidragsyterne og i forhold til tek­stene vi sjøl skriver.

K: Men det er ikke enkelt. På den ene siden kan vi si at vi lager blad for oss sjøl; motivet er å ha et sted hvor du kan uttrykke ting som du ikke kan uttrykke noe annet sted. På den andre siden lager vi et blad for andre: for publikum, for bidragsyterne, og så videre.

J: Det er vel et slags publikum for Amatør, sjøl om det er lite?

K: Ja, jo. Men poenget har hele tiden vært at spørsmålet er uinteressant. For eksempel trykker vi 100 eksemplarer av hvert nummer, punktum. Sjøl om det skulle bli større interesse, trykker vi likevel ikke opp flere. Det ligger en motstand i dette. Vi fornekter noe som er grunnleggende for enhver publikasjon: nemlig at man skal produsere noe for andre enn seg sjøl. Vi plasserer oss mellom to forskjellige ytterpunkter: På den ene siden kan du si at vi er noe annet, noe for oss sjøl, men på den annen siden representerer vi jo et for­ svar mot det kommersielle, nettopp fordi vi er så sjølsentrerte.

6:58-10:42

J: Kan du si litt mer om det?

K: Se for deg at du har en grunnleg­gende god ide og har lyst til å få spredt den til flest mulig. Så setter du i gang med et stort, reklamefinansiert tids­skrift som skal distribueres gjennom Narvesen eller hva det måtte være. I løpet av ganske kort tid står du i fare for å bli korrumpert, av salgstall og av det grafiske uttrykket, av ideen om at man må tilfredsstille noen der ute.

J: Føler dere at det likevel ligger et felles fokus i artiklene dere trykker? Tror dere at bidragsyterne sjøl er opptatt av å motsette seg kommersialismen?

D: Nei, men det er jo det som er poeng­et. Mange av artiklene i Amatør kunne sikkert stått i Dagbladet, om enn i en noe annen form. For oss er det likevel viktig å skape et eget rom som ikke stiller de samme kravene til artiklene som skrives. Hos oss slipper man å få artikkelen sin plassert i forbindelse med en idiotisk matspalte eller hva det måtte være.

J: Jeg sitter likevel inne med en følelse av at tekstene i Amatør er veldig enkle og personlige.

K: Det kan jo hende at de forskjellige artiklene har en del fellestrekk. Men for oss har det vært viktig å ikke tenke som en redaktør. I det siste har vi likevel blitt påtvunget den rollen, til en viss grad, ved at vi har fått inn en del tekster som vi ikke synes passer i Amatør.

D: (ler) Ja, det er kanskje blitt et pro­blem. I bånn finner man denne hold­ningen om at det er full frihet og full åpenhet rundt tekstene. Men samtidig så vil vi jo lage det bladet vi har lyst til. Det er ikke noe gøy å lage et blad som man ikke synes blir bra.

J: Refuserer dere i det hele tatt?

D: Ja, nå har vi gjort det, i forbindelse med et nummer som kommer ut om noen måneder.

J: Og dermed er dere blitt ufrivillige redaktører ...

D: Det kan man vel si.

10:43-11:29

J: Hvordan går dere frem når dere be­ stiller tekster? Kontakter dere folk sjøl?

K: Til å begynne med skrev vi til folk og ba dem om å skrive hva de ville. De kunne levere hva som helst, så å si. Resultatet ble selvfølgelig at vi ikke fikk inn noen ting. Etter hvert har vi gått over til å gi folk konkrete oppgaver. Da blir tingene man får inn mye finere. Det er tilfelle for eksempel i nummer 4, som er et temanummer om Sverige.

D: Jeg tror at det er bra, egentlig, at man stiller litt krav, sjøl om man står i fare for å miste noe av lekenheten som preger bladet.

K: Problemet er jo at folk er korrum­perte av å ha lest for mye i fredags­-Dagbladet og liknende ting. Derfor får ikke vi inn så mange tekster. Vi kontak­ter folk og spør om de vil skrive, men får ikke noe respons.

J: Har du gjort deg noen tanker om hvorfor det er slik?

K: De vet rett og slett ikke hvordan de skal skrive i ikke-kommersielle fora. Dermed blir vi redaktører, om enn noe ufrivillig.

11:30-13:28

K: Og dermed er vi inne på et problem som er ganske alvorlig. For med en gang vi begynner å redigere og velge ut, stiller vi krav til hvordan ting skal være. Men holder vi det helt åpent, sitter vi fort igjen med kun ideen om et blad istedenfor bladet vi har lyst til å lage.

J: Dere redigerer ikke tekstene dere får inn?

K: Nei, ikke noe særlig.

J: Sjøl har jeg fått et slags falkeblikk for korrekturfeil etter å ha jobbet i Vinduet i noen år. Men feilene i tekstene i Amatør plager meg ikke i det hele tatt. Tvert imot opplever jeg at de blir en viktig del av uttrykket.

K: Tekstene kan godt virke uredigerte, men det viktigste er selvfølgelig at de er gode. Bladet skal være morsomt å lese og morsomt å lage.

D: Det har hele tiden vært en greie for oss at vi bare skal holde på så lenge det er moro. Er det ikke moro lenger, legger vi opp, enkelt og greit. Det har vært grunnprinsippet. Men det må også bety noe, eller så er det ikke moro heller. Det er ikke nok bare å lage en fanzine, med hva som helst av hvem som helst. Vi må ha tekster som sier noe, som betyr noe. Bladet må være politisk, rett og slett.

13:29-15:23

J: Jeg tenker ikke på de fleste av tekstene i Amatør som først og fremst politiske. Hva mener du når du sier at bladet er politisk?

K: Saken er at bladet er en reaksjon på hvor mye pisspreik det er der ute. Det sies og skrives så mye som er totalt likegyldig. Bladet vårt kan veldig lett ende opp som det samme, som et blad stappfullt av personlige innfallsvinkler til greie problemstillinger. For at det skal ha noe verdig ut over å være en ren fritidssyssel, må den ha et politisk inn­hold. Tekstene må ha en slags brodd mot det som ellers finnes der ute, av tekster og av meninger.

J: Men hvor lett er det å holde seg uten­ for? Sjøl opplever jeg at veien fra undergrunn til overgrunn er utrolig kort. Og at folk er relativt villige til å la seg innlemme i overgrunnen.

D: Tekstene vi tar inn må gjerne være selvbiografiske, men de må også si noe mer, enten om en personlig utvikling eller om samfunnsutviklingen.

15:28-17:27

K: Det er kanskje et problem med bla­det vårt så langt.

J: Hva da?

K: At tekstene vi har trykket så langt er stort sett ganske snille.

J: Vil dere ha slemme tekster?

D: Jeg vil ha engasjerte tekster, tekster som er ganske politisk eksplisitte. Når mange unge forfattere blir spurt om hvorvidt de er politiske, har de ofte van­skelig for å svare. De sier de politikk er mye forskjellig, at det ikke går an å ut­ tale seg, og så videre og så videre. Det er unektelig litt rart når en av de få norske forfatterne som tør å uttale seg om politiske saker er Jo Nesbø.

J: Men inneholder Amatør mange sam­funnskritiske tekster?

D: Jeg mener at Amatør gjør det. Man trenger ikke å intellektualisere rundt det man vil si. Det holder å være konkret, påpeke hva man synes er rett eller galt.

25:29-28:39

D: Av og til får vi inn artikler som kunne stått i Natt og Dag eller andre lik­nende blader. Og det er greit nok det, så lenge tekstene er gode. Men hvis Amatør blir sånn, en løs samling med likegyldige tekster, er det virkelig helt meningsløst. Jeg blir deprimert når jeg ser på floraen av meningsløse utgi­velser. Jeg føler at det er en forurens­ning på gang, som jeg har lyst til å jobbe imot.

J: Men hvis mange av tekstene dere trykker kunne ha stått i Natt og Dag, hva er det da som skiller Amatør fra andre aktører i kulturindustrien?

K: Det er jo et problem, ikke sant? Men det er ikke sikkert at det er Amatør som er skyld i at det er blitt sånn. Som jeg nevnte tidligere har jeg en klar følelse av at mange mennesker ikke lenger vet hvordan de skal skrive for ikke-kom­mersielle fora. De har jobbet så lenge med å produsere ting for å tjene penger at de har glemt hvordan de skal skrive for seg sjøl.

J: Jeg forsøker likevel å få taket på denne annerledesheten. Jeg mener at det er noe spesielt med tekstene i Amatør, men hva er det? Hva er det som skiller teksten til Tore Renberg i Amatør nummer 3 fra en tekst av Tore Renberg i Dagbladet eller Vinduet?

K: Forskjellen ligger ikke nødvendigvis i tekstene så mye som i rammene de plasseres i. Sjøl om en tekst kan virke, hva skal jeg si, lite granN korrumpert, kan den likevel få en annen kraft ved at den trykkes i et ikke-kommersielt forum.

J: Altså er det selve grunnprinsippene for fanzinen, at bidragsyterne ikke får betalt eller at artiklene deres ikke kan leses av gud og hvermann, som gjør den politisk?

K: Ja, men tekstene skal også være gode. De skal handle om noe vesentlig. De må gjerne handle om Barbie eller sauesanking eller hva det måtte være, men de må føles vesentlige. Og for at de skal føles vesentlige må de være like personlige som de er politiske.

28:32-30:01

K: Men jeg ønsker heller ikke at bladet bare skal være politisk: side opp og side ned med anklager mot det bestående. Tvert imot vil jeg at Amatør skal være et blad som også sier at det er okei med ting som ikke er så åpenbart politiske. Jeg mener at også ting som bare er underholdende kan ha en politisk brodd.

D: Her kommer vi tilbake til formspørs­målet, spørsmålet om hva som skiller oss fra Natt og Dag. Natt og Dag er et veldig målrettet blad; de skal dekke trender og livsstil og andre meningslø­se ting. Vi representerer noe annet. Men samtidig er det viktig å understre­ke at vi ikke er ute etter å kritisere noen andre, folk må jo få lov til å gjøre det de tror på. Poenget er at vi ønsker å gjøre noe annet, som vi tror på.

K: Det handler heller ikke bare om tek­stene. Vi ser på hvert nummer av Amatør som en helhet. Hvert enkelt nummer sier like mye om hva vi mener som tekstene vi skriver.

J: Hvordan det?

K: Fordi hvert enkelt nummer repre­senterer en form for radikalisme som er vanskelig å sette fingeren på, som er vanskelig å ta. Vi vil at det skal være en usikkerhet knyttet til det vi gjør. Man skal ikke kunne dra ut en tekst og si «Dette er Amatør i et nøtteskall». For meg ligger det politiske rett og slett i det vi gjør: At vi lager noe som er øko­nomisk ulønnsomt fordi vi sjøl synes det er gøy; og at vi gir ut tekster som er vanskelig å plassere. Det politiske ligger med andre ord i at Amatør er annerle­des, men at man ikke helt får taket på hva denne annerledesheten består i.

På 1970-tallet ble det ofte sagt at det personlige er politisk, en parole som også er gyldig i dag. Når man kjøper Dagbladet eller drikker et glass cola, leg­ ger man føringer for samfunnet. Man er med på å bestemme hvordan sam­ funnet skal se ut. Sånn sett kan Dagbladet eller en flaske cola betraktes som stemmesedler i et evigvarende demokratisk valg. I dette valget velger Dag Johan Haugerud og Kjartan Helleve å stemme blankt. De produse­ rer et blad, uten åta hensyn til publi­ kum eller økonomi, ene og alene fordi det er det de har lyst til.

Likevel ligger det politiske tanker bak det de gjør. Den største og viktigste av dem er at motstanden ligger i at det at bladet i det hele tatt finnes. For å parafrasere Kjartan Fløgstad i Loven vest for Pecos ligger det politiske i det apoli­tiske, i det at bladet «ikke er så lett å ta».

Amatør er en fanzine og ikke et lit­teraturtidsskrift. Likevel kan ikke jeg la være å knytte samtalen opp til debatten om politikk og litteratur som er blitt viet så mye spalteplass det siste året.

Det som ofte etterlyses er en litteratur i Georg Brandes' tegn, som oppdrar leseren ved å sette problemer under debatt. Men hva om den viktigste radi­kalismen ligger vel så mye i det ikke­ radikale og apolitiske – i fornektelsen av motsetninger som er blitt førende for den offentlige debatt?

Er det tilfelle, kan det hende at Amatør, med sine personlige tekster, små opplag og lave salgstall, er Norges viktigste tidsskrift, nettopp fordi det nekte å la seg kategorisere, nekter å la seg innlemme i en økonomi som blir stadig mer ensrettet. I så fall fremstår Haugerud og Helleve som Norges siste ekte punkere – eller kanskje som begynnelsen på noe som er i emning, men som ennå ikke har noe navn.