Eller intervjurapsodi i rødt, hvitt og blått.
Det er ikke overraskende at bokhøsten kommer, snarere tvert i mot, det ville ha vært overraskende om den uteble, eller nærmere en katastrofe, men det er overraskende hvordan fenomenet 'bokhøsten' gjentar seg; kulturritualene, de sosiale kutymedramaene, ubehaget i kulturen, hysteriet, de kritisk journalistiske dekningene av lanseringer, fester, debutanter, renommerte forfattere og nygifte, de sjenerøse samtalene, de interne vitsene og den universelle velviljen. For hva slags fenomen er egentlig bokhøsten? Hva er det som forklarer den påtakelige oppstemtheten? Det kan ikke bare være forleggernes glede over å kunne markedsføre litteraturen, eller forfatternes glede over å ha skrevet den eller kritikernes nervøse foregripelse av det mest panegyriske terningkastet, eventuelt den mest nådeløse slakten.
Vinduet bega seg ut i augustkvelden, Oslo, i en sommervarme som varer og varer, med en Sony kassettbåndopptaker for å forsøke å trenge inn under huden på fenomenet 'bokhøsten'. Vi tok oss et glass hvitvin, sirkulerte, teipet samtaler med ulike aktører, spilte av båndet da vi kom hjem, bannet over kvaliteten på opptakene, som var så elendig at vi ikke var i stand til å avgjøre om vi hørte det menneskene vi snakket med sa eller om vi bare hørte det vi ønsket å høre, og noterte det ned i grenselandet mellom løgn og sannhet, som en slags unøyaktig registrering fra virvaret rundt litteraturen i Norge, høsten 2002.
Vi snakket med forlagsdirektører, forfattere, kritikere, journalister, kommende kulturredaktører og språkvaskere. Alle sammen fikk de samme tre kritiske spørsmålene om den norske bokhøsten:
1. Hva forventer du av bokhøsten?
2. Hva er det verste ved den norske bokhøsten (som fenomen)?
3. Hva er det beste ved den norske bokhøsten (som fenomen)?
Dette er slik de svarte. Fra dypet av seg selv og vinglassene. Virkelig. Aller først ute, et knippe unge norske forfattere og intellektuelle – Marte Spurkland (splitter ny programleder i NRKs Boktilsynet), Siss Vik (kritiker, kulturjournalist og produsent i Morgenbladet og NRK), Thomas S. Mala (litteraturviter og lydbokforlagsmann), John Erik Riley (forfatter som snart drar til San Francisco, uten bok denne høsten, men med Mølleland i fjor høst, og litteraturviter), Johan Harstad (forfatter med ny bok denne høsten, Ambulanse) og Andreas Eilert Østby (filosofistudent, oversetter og språkvasker):
Spurkland: Jeg håper vi kan slå fast at oppvekstromanen nå er død som genre.
Riley: Det syns jeg var sterke ord … Hva var spørsmålet egentlig?
Vinduet: Hva forventer dere av bokhøsten?
Spurkland: Ok, jeg forventer i grunnen ikke at oppvekstromanen skal dø, men det er mitt personlige ønske.
Østby: Jeg håper på en ny jeg-roman, jeg.
Riley: Jeg håper på en ny du-roman.
Vik: Jeg håper på en kollektiv vi-roman… eller kanskje den kollektive dere-romanen.
Spurkland: Jeg forventer at ironien forsvinner.
(det blir stille en stund rundt bordet)
Riley: Det går sikkert bra.
Vik: Men kjærligheten er jo årets store tema!
Harstad: Kjærstad kommer jo ut med Tegn til kjærlighet. Det kommer forferdelig mange bøker ut i år fra veldig profilerte folk, det er vel litt spesielt, er det ikke det?
Mala: Det er ikke noe særlig spesielt.
Harstad: Men litt spesielt?
(det blir litt stille rundt bordet)
Riley: Hemmeligheten er at de avtaler seg imellom, hvert tredje år. Etter at hagefestene er slutt og julebordene er over, så møtes de i romjula hos Kjartan Fløgstad… 'Dere! Til høsten om tre-fire år lanserer vi de nye bøkene våre…'
Vik: Nei, de møtes ikke. De har bare en stad-mailingliste. Det er bare sånn 'I år gutter…'
Riley: Men da må han være med. Da må Johan Harstad være med.
Vik: Harstad, Solstad, Kjærstad…
Harstad: Ja, det stemmer at Johan Harstad kommer med ny bok i høst, Ambulanse. Det sies at du kan gå inn på hvilken som helst 7-Elevenkiosk i Norge, og det er den boka folk snakker om.
Riley: Jo, det jeg forventer av bokhøsten er at den døpes om til stad-høsten. For Kjetil Bjørnstad kommer også med bok i høst.
Mala: Men den stad-greia, det er bare et salgsgrep.
Spurkland: Det er på tide at vi stiller noen kritiske spørsmål: Bør journalister bli forfattere? Bør krimforfattere skrive skjønnlitteratur? Bør skjønnlitterære forfattere skrive krim?
Harstad: Bør gamle politimenn jobbe som securitasvakter? Bør securitasvaktene jobbe som romanforfattere? Bør svenske horer bli sitert på Gyldendals bakgårdsfest? 'Ja!', vil jeg velge å svare.
Vik: Jo, men svenske horer er jo sjarmerende. Det er bare resten av svenskene som er et problem. Hele Sverige er noen jævla pyser… (blir avbrutt) Hva er det?
Mala: Dette har vi diskutert før.
Vik: Ja, men dere har ikke kommet opp med én svenske som ikke er pysete.
Riley: Oi, Björn Borg!
Vik: Den jævla h***…
Harstad: Nei, nå må du… har ikke du… nei, vet du hva!
(det blir stille rundt bordet, i bakgrunnen hører man lyden fra gjester, samtalenes surr, plastglassenes 'plikketi, plikketi', samt et og annet tilløp til latter)
Vik: Én hore kan vel ikke legge tusen fugler døde?
Harstad: Jo.
(det blir stille rundt bordet. Vinduet bryter stillheten med sitt andre spørsmål, 'Hva er det beste med den norske bokhøsten?')
Vik: Det er på den tiden de store ullgenserne kommer tilbake.
Mala: Du får en voldsom fokus på bøker og litteratur. Det er positivt.
Vik: Fordi du vet det kommer bøker i en vulgær verden.
Spurkland: Det blir mye raus ljuging og mye skryt.
Mala: Er det bra?
Spurkland: Det er veldig unorsk.
Vik: Unorsk er lik bra!
Mala: Ja, det er et godt poeng.
Vik: Bare det ikke blir svensk.
Riley: Den beste kommentaren jeg noensinne har fått under bokhøsten fikk jeg i fjor. Jeg skal ikke nevne hvem det var: 'Jeg har ikke lest boka di, men jeg tror den er veldig bra'.
Vinduet: Er det det positive ved den norske bokhøsten?
Vik: Nei, det er det negative ved bokhøsten. 'Jeg har ikke lest boka di, men jeg tror den er jævlig dårlig' – hva ville det ha vært da? Ærlig? Det ville i hvert fall ha vært usvensk.
Spurkland: Det der kaller jeg veldig dårlig ljuging. Det ville faktisk ha vært veldig uraus ljuging, jeg vil nesten si gjerrig.
(på dette punktet er skurringen på opptaket så påtakelig at det er umulig å høre hva intervjuobjektene sier)
Vik: Det verste ved bokhøsten er at det blir så mørkt.
Spurkland: Det er så lite raus ljuging.
Mala: Alt drukner.
Riley: Nå skal jeg faktisk være litt alvorlig. Det verste ved den norske bokhøsten er at det alltid finnes tre knallgode bøker – som virkelig er helt usannsynlig gode – som bare forsvinner. Og som du først får høre om to år etter. De som er innenfor får høre om dem, men de kommer aldri ut til folket (hvem nå enn folket er). Det er synd. (pause) Det interesser meg nesten midt bak om en bok er god eller dårlig. Jeg vil bare vite om den har et eller annet engasjerende ved seg. Det trenger ikke være et tema en gang. Bare noe ved litteraturen som faktisk gjør meg sint eller opprørt. Jeg synes det er like viktig som at jeg blir imponert eller synes litteraturen er godt skrevet.
Mala: Så du vil ha handlingsreferater i stedet for kritikk, liksom?
Riley: Nei! En lesning, rett og slett en lesning.
(pause)
Harstad: Det er altfor få bøker som vil godt.
Et stykke unna huker vi fatt i Marta Norheim, kritiker og radiostemme fra NRK, og kanskje en av høstfestenes mest rutinerte deltakere:
Først og fremst forventer jeg meg noen bøker jeg ikke har lest før, og er vi heldige så finnes det noen bøker blant dem igjen som det virkelig føles som om man ikke har lest før. Foreløpig har jeg ikke sett så nøye på forlagskatalogene, så akkurat nå er mine ønsker og forhåpninger ganske luftige og abstrakte.
Det beste ved den norske bokhøstene er nok egentlig festene. Der kan man drikke gratis øl og vin dag ut og dag inn, og snakke med veldig mange hyggelige folk. Noen av dem har skrevet bøker, mens andre bare er parasitter som driver med tidsskrifter og jobber ved universitetene. De kan likevel være hyggelige.
Det verste er dagen etter festen. Pluss at det kommer for mange bøker… eller kanskje ikke for mange bøker, men en del av de bøkene som kommer er ikke gode nok.
Ordfrontmann, tyskfilolog og kritiker Knut Hoem presiserer:
Jeg forventer minst fem bøker som er relevante og gjør inntrykk på meg. Den første er allerede kommet: Hanne Ørstaviks Uke 43. Og jeg ønsker at det ikke blir skrevet en eneste oppvekstskildring bokhøsten 2002. Jeg har skrevet om Lars Saabye Christensen én gang for mye, og skulle ønske at alle bøkene i høst handler om våre liv og våre stridigheter akkurat her og nå.
Det beste ved den norske bokhøsten er at den skaper en illusjon om at bøker er viktig i Norge. Denne innsikten tror jeg synker dypt inn i det norske folket. La meg få lov til å sitere en scene fra Dag Solstads roman Professor Andersens natt, der professor Andersen møter en gammel barndomskamerat. I en scene sier denne barndomsvennen til professor Andersen: 'Javel, du holder på med Ibsen, du. Jeg har veldig dårlig samvittighet, for jeg har ikke fått lest så mye Ibsen'. Da blir professor Andersen oppløftet, for så lenge det er noen som har dårlig samvittighet fordi de ikke har lest Ibsen, så kan ikke tilstanden være så jævlig ille. Kanskje er det litt sånn med bokhøsten også. Det skapes en veldig klar idé om at bøker er en veldig, veldig viktig del – en VELDIG, VELDIG viktig del – av den norske måten å kommunisere på.
Det verste ved den norske bokhøsten? Hm, jeg kan vel ikke si at det kommer for mange bøker. Men samtidig… hvis de mange dårlige bøkene ikke hadde kommet ut, så hadde man heller ikke hatt gleden av å slakte dem i Boktilsynet. Faren er at det skapes et press i forhold til å ta hensyn til bøker som strengt tatt ikke fortjener det. Men det er kanskje et mindre problem, så lenge Erling Lægreid kan ta for seg ei bok som Atle Kittangs Ibsens heroisme i Søndagsavisen.
Litt tidligere på dagen hadde vi ringt pressen, til påtroppende kulturredaktør (fra september 2002) i kulturavisa Dagbladet, Hege Duckert, og anlagt en mer alvorlig tone:
Jeg har ganske store forventninger til årets bokhøst. Flere av de store etablerte norske forfatterne, som Jan Kjærstad og Kjartan Fløgstad, kommer med nye bøker i høst. I tillegg virker det som om det er mange debutanter. Jeg tror vi har god grunn til å forvente et stort spenn både i form, uttrykk og innhold. Personlig gleder jeg meg mest til å lese Niels Fredrik Dahls nye roman På vei til en venn. Jeg har hørt mye pent om den – at den er veldig god.
Det beste med fenomenet 'den norske bokhøsten' er at vi får en veldig fokus på litteraturen. Det finner sted en rekke arrangementer og opplesninger hvor mange mennesker møtes for å snakke om og lytte til litteraturen. Det er kanskje ikke helt 'korrekt', men jeg tilhører dem som mener at det er en god ting at folk går ut på byen for å høre opplesninger og å snakke om litteratur. Jeg tror det fører til at folk leser flere bøker. Og det er bra. Jeg vet at bokbransjen ønsker å spre lesningen utover hele året, men bokhøsten skaper en helt unik oppmerksomhet rundt litteraturen.
Det verste ved bokhøsten – om jeg skal snakke fra et pressesynspunkt – er at man får hele bokbransjen i fanget, og at de kommersielle sidene ved litteraturen blir så tydelige. Det gjør det vanskeligere å navigere blant utgivelsene og velge ut det som er vesentlig. Det krever at man bruker sitt beste skjønn. Faren er at det alltid er noe som forsvinner i all viraken, noe man oppdager senere og innser at man burde ha sett, men som bare ble borte. Det er egentlig litt 'hagefest' over hele høsten (og det verste ved hagefesten er at de du møter der, alltid ser deg over skuldra for å se om det er noen andre, litt mer interessante mennesker bak deg).
På et tidlig tidspunkt i Gyldendals bakgårdsfest hadde vi dessuten trukket Bjarne Buset, forlagsdirektør i avdelingen Gyldendal Litteratur, til side, for å plage ham med de samme spørsmålene:
Ettersom vi sitter på Gyldendals høstlansering, tillater jeg meg å snakke om Gyldendals bøker. Vi har en meget god skjønnlitterær liste i år. På lyrikk utgir vi nye diktsamlinger av Bjørn Aamodt og Jan Erik Vold (hans første på sju år!). Dessuten kommer Torgeir Schjerven med en veldig flott diktsamling, I anledning dagen. Vi har en rekke kanoner på prosasida også. Kjartan Fløgstad kommer med ny roman, Knut Faldbakken debuterer som krimforfatter, mens vi akkurat nå opplever Bror Hagemanns litterære gjennombrudd med romanen De blyges hus. De kritikerne som har anmeldt den hevder ikke bare at den setter en ny standard for bokhøsten, men at den løfter hele den norske litteraturen et steg framover. Gyldendal har færre debutanter enn på lenge denne høsten, men de tre debutantene vi har, knytter vi veldig store forventninger til. Og så blir det selvfølgelig spennende å se hva som kommer fra de andre forlagene.
Helt personlig har jeg gledet meg aller mest til Bror Hagemann. Når det gjelder det å kunne levere en overraskelse til leserne har nok gleden over hans bok vært sterkest i år.
Det beste ved å samle så mye oppmerksomhet rundt bøkene på høsten er at det skaper et stort rom i offentligheten for skjønnlitteratur, og dermed også for andre typer bøker. Litteraturen blir omtalt, den får plass, og da finner også de store mediene det verdt å snakke om litteraturen – som i vår tid står i fare for å bli marginalisert.
Det som er styrken ved bokhøsten er også svakheten. Det som er dumt ved den voldsomme oppmerksomheten er at det blir så lett å overfokusere, å blåse opp fenomenet litteratur på en måte som fører til bestselgeri, hvor folk løper etter den boka som til enhver tid vinner høstens konkurranse om oppmerksomhet. Det går på bekostning av veldig mange andre gode bøker. Vi kunne godt jobbet litt for å spre interessen over året. Og vi kunne godt ønsket oss en mer seriøs kritikk av norsk skjønnlitteratur. Hadde vi vært et større språksamfunn tror jeg vi ville ha hatt en mye grundigere og mer ordentlig litteraturkritikk. De norske avisene anmelder riktignok veldig mange bøker, men vi skulle ønske de hadde brukt mer plass og større ressurser på å holde seg med seriøse kritikere.
Konklusjon: Det er mye som er fint med den norske bokhøsten. Mye som ikke er fint. Felles for profittkåte forleggere, selvopptatte forfattere, tabloide kulturredaktører, kunnskapløse kritikere og andre litteraturarbeidere er at de ønsker litteraturen alt godt, at de ønsker en god litteratur, at de ønsker en kulturjournalistikk og kritikk som er i stand til lese og besvare denne litteraturen på en god måte. Den norske bokhøsten er stedet for offentlighetens nesten rørende velvilje til litteraturen.
Den eneste faren for den litterære kulturen i Norge knyttet til bokhøstens omfattende velvilje, er at den bare er del av et ritual som for en liten stund snur verden på hodet. Et karneval som har som funksjon å slippe trykket ut av den stadig mer uutholdelige innsikten i den politiske og markedsorienterte offentlighetenes generelle motvilje til litteraturen.