Verden sett fra Vinduet

Å lese litteratur og tidsskrift som vinduer mot verden er slitt metaforikk, og å beskrive Vinduet som vindu mot verden en klisjé som en rekke redaktører har benyttet seg av. Bildebruken er likevel uimotståelig når oppdraget er «Vinduet lest i et postkolonialt perspektiv»: For ser man verden gjennom tidsskriftet? Er Vinduet åpent eller lukket, som et kikkhull i utgangsdøra eller som svære glassruter med panoramautsikt? I hvilken retning vender Vinduet, og hvem lufter, hvem setter på gløtt, og hvem trekker for gardinene?

Postkolonial kritikk og postkolonialisme er paraplybegrep. Et postkolonialt perspektiv er et blikk på verden utviklet gjennom tidligere koloniers frigjøringskamp. Perspektivet er del av en generell selvhevdelsesprosess som handler om kulturell og politisk selvdefinisjon, særlig etter annen verdenskrig. Like mye som å se maktkritisk på tidligere kolonimakters representasjon, dreier det seg derfor om et kunnskapsbasert blikk på tidligere koloniers kultur. Blant annet som konsekvens av økt migrasjon av intellektuelle til USA og Europa utviklet den postkoloniale litteraturteorien seg i vestlig akademia utover på 1970- og 80-tallet. Denne har, grovt sagt, særlig hatt søkelys på tre temaer: kolonialismepreget og eurosentrisk representasjon av verden, litteratur fra tidligere kolonier og fra diasporaer. Raseforestillinger og rasisme har fått mye oppmerksomhet.

Så hva kan man finne i Vinduet, lest med blikk for slikt? Emnet ligger til rette for en avhandling. Den håper jeg blir skrevet. Her skal jeg snarere påpeke noen trekk og tendenser jeg ser i årgangene. Inspirert av artiklene om ikke-europeisk litteratur i tidsskriftet kunne det som følger hete «litt om Vinduet i et postkolonialt perspektiv», eller, mer arrogant, et «postkolonialt streiftog gjennom Vinduets årganger». Jeg velger meg et skråblikk, for jeg vet alternative blikk er mulige. Så får andre definere «Vinduets sjel», slik man kunne skrive om «negrenes» så sent som i 1986.

Utsikten

I arbeidet har jeg gått gjennom alle numre av Vinduet fra 1947 til og med 2012, som vil si fra start og utover i Audun Vingers redaktørperiode, for å se hvorvidt litteratur fra det globale Sør behandles. I hvilke perioder ble internasjonal litteratur særlig mye eller lite representert, og hvordan har man skrevet om denne? I årgangene har jeg også sett på omtale av afrikanskamerikansk litteratur siden det særlig er i diskusjonen av denne at rasisme tematiseres i den norske litterære offentligheten. I tillegg har jeg sett på diasporabidrag. Jeg avslutter ved 2012 for å bevare noe distanse til samtiden, samtidig som perioden er omfattende nok for å se en eventuell utvikling.

Det store bildet viser ikke overraskende at det først og fremst er norske forfatterskap som får oppmerksomhet, og ellers europeisk og nordamerikansk litteratur. En røff kartlegging av forekomsten av omtale av litteratur og tekster fra forfattere fra det globale Sør, afrikanskamerikansk litteratur og diasporalitteratur viser at i om lag halvparten av årgangene er det ingen referanser, i en god del bare en eller to. Utsynet framstår over tid som ganske smalt, postkolonialt sett.

Det er likevel bevegelser i retning av å vide ut og snevre inn, som varierer i ulike perioder. På 1940-tallet ser man noen glimt av verden, og fram til 1967 står Vinduet på en liten gløtt: Man lufter litt, titter nysgjerrig ut og forstår det er mye å oppdage – og kategorisere. Mellom 1967 og 1978 åpnes så Vinduet i retning av «den tredje verden»: Vinduet slås opp, og litteratur leses med et blikk for politikk, kald krig, Vietnam og nyimperialisme. Utover på åttitallet bedrives en form for sjokklufting: Noen årganger har en del stoff av postkolonial art, andre årganger ingenting. Ti år etter, fra 1988 til 1993, erklæres Vinduet som verdensvendt og en rekke forfattere introduseres, før gardinene nærmest trekkes for fra 1993 og til ut på 2000-tallet. Først i 2004 åpner man opp, igjen, og i den siste perioden jeg ser på, skapes til dels en panoramautsikt, til dels har Norge nå blitt et transnasjonalt land.¹

Man skal ikke ha illusjoner om stoffmengden. Men mer interessant er det kanskje hvilken litteratur som løftes fram, og hvordan den beskrives.

1947–51: Et glimt av «negerproblemet»

Utover norske forfatterskap, europeisk og nordamerikansk litteratur, er det  den latinamerikanske litteraturen som får mest plass i Vinduet,. Pablo Neruda blir den første latinamerikanske forfatteren som trykkes, i 1949, og flere dikt følger i 1950 og 1969. En rekke kinesiske dikt får også plass i 1951.

I de første årgangene under Nic Stang pågår det en diskusjon som fester nordamerikansk litteratur til rasisme. I artikkelen «Vi alene vide» (nr. 9/1948) kritiserer den flittige bidragsyteren Andreas Hoell (blant annet) nordmenn med sosialistiske tilbøyeligheter som hever seg over «amerikanernes» behandling av «negrene»: Selv om behandlingen er fullt ut forkastelig, er utviklingen positiv, og selv om et så «uhyre komplisert» problem neppe finner «løsningen i vår levetid», er det få lynsjinger nå, og bedre i nord enn i sør. Resonnementene utvikles delvis via en dialog med romankunst. Særlig inspirerende virker oversettelsen av den internasjonalt mye omtalte og leste romanen Nigger av afrikanskamerikanske Richard Wright (originaltittel Native Son). Alf Bie Christensen går kraftig ut mot Hoells reaksjonære og antikommunistiske holdninger (1949), mens Willy Dahl setter «Negerproblemet i historisk perspektiv». Han mener nordmenn kjenner for lite til historien bak rasekampen i USA og etterlyser mer oversatt litteratur (nr. 1/1950).  Motivasjonen og metoden, å bøte på mangelen på samfunnskunnskap gjennom artikler om og ønsker om litteratur, kommer til å kjennetegne Vinduets tilnærming til postkoloniale emner fra start av. Stangs redaksjon fraber seg imidlertid videre debatt: Vinduet ønsker «som et litterært tidsskrift, ikke å få politisk debatt trukket inn i sine spalter».

1952–66: Vindu mot «terra incognita»

Femtitallets Vinduet er ikke spesielt åpent mot det globale Sør, men Trygve Widts første årgang som redaktør markerer et behov for økt kunnskap – særlig om Sør-Amerika (nr. 3/1952) og Asia (nr. 4/1952). Behovet formidles også som del av et trusselbilde: «Asia bankar på dørene våre i dag, gåtefullt og trugande; og i Vesterlanda lever vi framleis i den mest skammelege vankunne om alt som Asia og asiatisk er,» skriver amerikanske Wallace Stegner (nr. 4/1952). Han har gjennomført «ein studiereise gjennom Orienten». Vinduet oversetter hans artikkel «Litteratur i Asia» samt tre mindre artikler om Japan, Filippinene og Bengalen av andre bidragsytere. Stegner anser asiatisk litteratur nettopp som vinduer mot verden: «Vi veit litegrand om politikken, men praktisk tala ingen ting om bakgrunnen for han […]. Her må kjennskap til Asias bøker og bokfolk kunna hjelpa oss, om ikkje raskt, så i alle fall sikkert.» Men spørsmålene er mange, og det største er jo om det finnes noe i det hele tatt å lese:

«Men kan Asia i det heile ha nokon litteratur i desse stormande tider? Er der plass for diktaren som diktar? Om så er, kva skriv han om? Korleis grip politikken inn i livet og arbeidet hans? Kan han nå eit publikum gjennom aviser, tidsskrifter og forlag? Kor mange lesarar finst det, i dei mange asiatiske land? Har dei like lite kjennskap til vår litteratur som vi til deira?»

Artikkelen gjøre rede for den asiatiske forfatterens problemer i et flerspråklig land, der mange er analfabeter. Til tross for at det altså er mye man ikke vet, er skrivestilen bestemt. Under ligger et ideal om at enhet og retning skaper verdifull litteratur: «Eit folk som vil ha ein kultur, må finna fram til eit mål». Hva japansk litteratur angår, konkluderes det med at «jamvel det beste er ikkje fullgodt». Artikkelforfatteren mener det vil ta lang tid før Japan får en bra litteratur, som kjennetegnes av at «ei keiveleg blanding av heimlege og framande emne» har smeltet sammen, ikke etterligninger som nå. Mer positiv er vurderingen av filippinsk litteratur, men påfallende også her at artikkelforfatteren vet hvilket språk som vil være det mest fruktbare: engelsk. Om Bengalen er det mye pent å si.

I «Pablo Neruda – Sør-Amerikas store lyriker» (nr. 2/1956) presenterer Finn Aasen forfatterens biografi, nærleser enkeltdikt og plasserer ham i ulike tradisjoner. «Vår kontakt med litteraturen på de latinske språk er høyst mangelfull», sier han, «og for de fleste er vel Sør-Amerika litterært sett et terra incognita». Her har det imidlertid foregått en «rik litterær blomstring».

Flere årganger er helt uten ikke-europeiske innslag, men enkelte numre er tett på hva som rører seg i andre deler av verden. I nummer 2/1956 skriver redaktør Johan Borgen at nummeret «bærer til dels et eksotisk preg». Han framhever at de har «stort sett forsøkt å gjennomføre sine vanlige prinsipper» for formidling, som er tekster av og om forfatterne, og den beste oversettelse man kan få.  Foruten Neruda introduseres den egyptiske forfatteren Mahmud Taimur og brasilianske Monteiro Lobato. Aslaug Vaa skriver godt om nigerianske Amos Tutuola alt før romanen Palmevinsdrikkaren er blitt oversatt til norsk.  Om Japans samtidslitteratur er mangelfull, trykker i hvert fall Vinduet dikt av Yoshida Kenku, som skrev på 1300-tallet. I 1961, 100 år etter Rabindranath Tagores fødsel presenterer redaktør Mentz Schulerud ham og indisk litteratur nærmere i det første temanummeret om litteratur fra et Sør-land, og så vidt jeg kan se, det eneste av spesialnumrene om litteratur fra Sør som fokuserer på et land, ikke en region eller kontinent (nr. 3/1961). Her bidrar Albert Henrik Mohn med «Streiftog i moderne indisk litteratur», Ingrid Aall skriver om «Tagore som indisk personlighet», og man kan lese tekster av forfatterne Kedar Nath og R.K. Nayaran, som i Schuleruds leder går under «fremmede fugler».

Vinduet ser ut til å åpne seg mot verden i takt med avkoloniseringen: litteratur fra India, Asia og Sør-Amerika, Nord-Afrika og Afrika sør for Sahara får plass på sidene.

I 1959 interesserer Vinduet seg for «Sør-afrikanske stemmer», et land som er «uendelig fattig på kulturelle goder», der «et litterært miljø er helt fremmed», ifølge Odd Begbys artikkel, og trykker blant annet en novelle av Nadine Gordimer. Tre år senere definerer Yngvar Ustvedt slike utsagn som Begbys som hvit mytologi. I «Diktning i det fransktalende Afrika» i 1962 peker han på framveksten av «en rasebevisst, samfunnskritisk roman», uttrykt «på fiendens eget språk» og introduserer Vinduets lesere for blant andrenégritude-poetene. Han viser hvordan de gjør det utskjelte «neger»-ordet til sitt eget, og understreker at «det genuint afrikanske» ikke er «noen fast og entydig størrelse». 

Samtidig mener Ustvedt afrikanernes kunst preges av at afrikanerne befinner seg på «det mytiske tankesetts stadie». Tilsvarende lesemåter kommer til uttrykk angående den afrikanskamerikanske: For å forstå negerens løfterike stilling i amerikansk litteratur, må man anerkjenne hvordan «rasefaktorene» og en «rases temperament» påvirker «negerpoesien» og «negerånden», heriblant «de afrikanske stemningene, det primitive livs alderskronede stoff», forklarer William Caldwell (nr. 3/1963).

1967–78: Vindu mot den tredje verden

Vinduet åpnes merkbart mot verden mellom 1967 og 1978, det vil si fra midten av Brikt Jensens redaktørperiode, gjennom Jan Erik Vold og Kjell Heggelunds perioder og fram til et stykke inn i Knut Faldbakkens tid.

Diskusjonene om afrikanskamerikansk litteratur fortsetter som tema på sekstitallet, og artikkelen «En amerikansk negers syn på James Baldwin» av den amerikanske innvandreren James Brown, introduserer nå Baldwins ideer, men rommer også en selvbiografisk utlegning som formidler i hvilken grad identiteten som afrikanskamerikansk er viktig for Brown (nr. 1/1967).

De tidligere koloniene blir til den tredje verden: «Den tredje verden: u-landene – som kan stå for utviklingsland eller utbyttingsland, alt etter som man ønsker å se den økonomiske sannhet i øynene eller ikke – rommer størstedelen av jordens befolkning. Folkene der har eldgamle kulturer og sivilisasjoner, samtidig er det i ferd med å utvikle seg en ny moderne kunstnerisk tradisjon i nesten hvert eneste land i Afrika, Asia og Latin-Amerika,» skriver Helge Rønning i artikkelen «Moderne kunst i den tredje verden – kopi eller original?» (nr. 3/1970) inspirert av György Lukács. Rønning skriver flere artikler om afrikansk litteratur og blir noe av en litterær afrikakorrespondent. I «Skapere av ny litteratur. Forholdet mellom samfunn og litteratur i ‘det moderne Afrika’» (nr. 2/1968) skriver han med sterk autoritet og markerer brodd mot eksotiserende og antropologiske lesemåter samt lesemåter som utroper enhver nykommer til del av verdenslitteraturen.

Selv om den tredje verden er stor, er det fremdeles Latin-Amerika som synes best fra Vinduet. Forfatterne som forbindes med den latinamerikanske boomen, kolombianeren Gabriel García Marquéz, argentinerne Julio Cortázar og Jorge Luis Borges og meksikanske Carlo Fuentes, får mest oppmerksomhet. Interessen fører med seg flere problemstillinger man godt kan kalle postkoloniale. I 1972 diskuterer man hva begrepet «spanskamerikansk roman» dekker og tilslører, og i nummer 4/1976 framføres en postkolonial kritikk av eurosentrisme i litteraturhistorien: Birger Angvik hevder da at «Spania og Latinamerika er steborn i litteraturhistoria».

Å åpne Vinduet mot verden er altså ikke lenger en generelt folkeopplysende handling, men en politisk en – man har beveget seg fra forståelsen av kontinentet som «terra incognita» til «steborn». Vinduet kjenner barnet, og vil plassere det trygt i familien. Det første rene Latin-Amerika-nummeret utgir Faldbakken med Angvik som medredaktør i 1978, og lederen angir tydelig politisk innretning, det handler om «Diktere og diktatur». Her er tekster av eller om Borges, García Marquéz, peruanske César Vallejo og José Maria Arguédas, nicaraguanske Ernesto Cardenal, kubanske Nicolas Guillén, argentinske Rodolfo Walsh og en oversiktsartikkel om «Noen spanskamerikanske kvinnelige forfattere», signert Rosamaría Paasche.

I 1971 blir «Affæren Padilla», den kubanske forfatterforeningens tilbakekalling av en pris til og den videre fengslingen av poeten Heberto Padilla, samt hans påfølgende «selvkritikk», en het potet. Vinduet lukker slett ikke lenger spaltene fra politisk debatt, den er en del av ordskiftet om litteratur.

Det er videre et tydelig trekk for perioden at den norske skjønnlitteraturen i tidsskriftet går i dialog med «den tredje verden» eller svarte i USA. I 1972 skriver Inger Elisabeth Hansen diktet «Sjømann på slavekysten» og Tor Obrestad dikt om Kina. Verden angår Vinduet på flere vis. Vietnamkrigen reflekteres gjennom folkeeventyr og dikt fra Vietnam i 1967 over 14 sider. Sovjet får et eget temanummer, og kinesisk tenkning presenteres (nr. 1/1971). Temanummeret «USA 74» byr på flere «svarte poeter». Eksempelvis gjendikter Hans H. Hauge Etheridge Knight, og i en artikkel om «kvinne-poeter» introduseres Audre Lorde og Sonia Sanchez (nr. 3/1974). Det er også verdt å merke seg at det er en påfallende og vedvarende interesse for å vide ut utsynet over Europa: Det man kan kalle europeiske periferier, som litteratur fra Øst-Europa, Ungarn, Polen, Jugoslavia, Sovjet, i nord Færøyene og Island, og i sør Portugal, vies plass.

Mens spørsmålene var mange i perioden før, blir det nå mulig å diskutere svarene på dem. Kjartan Fløgstad svarer i replikks form på Rønnings spørsmål om kunst i den tredje verden (nr. 4/1970). Fløgstad introduserte Cortazar og «Det trivielle som metafysikk» i samme nummer som Rønnings bidrag. Han mener Vinduet med Rønnings Lukács-inspirerte artikkel, som konkluderer med at det ikke er «mulig å løsrive kunsten fra samfunnet den skapes i og oppleves i», setter to streker under et svar som slett ikke følger av hans egen utlegning. Interessant, sett med vårt foretrukne postkoloniale perspektiv, er det hvordan de to er vindusåpnere mot ulike kunstsyn i møte med litteratur fra den tredje verden. En debatt åpnes om ikke bare hva man ser, men fra hvilket ståsted man ser på utsikten, og om man derfra ser «sannheten i øyene» eller ikke.

1979–88: Sjokkluftingens metode

I Faldbakkens 1978-årgang er det utover spesialnummeret lite utenomeuropeisk stoff i miksen: fra nå er det sjokklufting versus tetting som er på gang. Dette blir Vinduets metode på 80-tallet med Janneken Øverland, før Jan Kjærstad forsøker å inkludere stoffet noe mer jevnlig.

Det framgår ikke så tydelig av innholdsfortegnelser og tematikk, men 1981 er en spennende årgang, sett med postkolonialt skråblikk. Flere bidrag med postkoloniale implikasjoner dukker opp i Øverlands tematisk ordnete numre om USA (nr. 1/1981), maskulinitet (nr. 3/1981) og nummeret om Gabriel García Marquéz og Doris Lessing (nr. 4/1981). USA-nummeret har et markant innslag av afrikanskamerikansk litteratur, noe lederen ikke kommenterer. Problemstillinger som «Hva er negerpoesi? Det er så visst ikke bare poesi skrevet av negerforfattere» (Caldwell, nr. 3/1966) er for lengst forlatt, nå synliggjøres og kontekstualiseres forfatterskapene uten mer mekk. Poetene Audre Lorde, June Jordan og Etheridge Knight publiseres sammen med romanforfatter Alice Walker. Leserne får et omfattende intervju med «Den svarte poeten: Amiri Baraka» i tillegg til to korte med Toni Morrison og Samuel R. Delany. Mens jeg vil tro de mannlige forfatterne i dag er ukjente for mange, har de svarte feministene Lorde, Walker og Morrison betydd mye for forståelsen av det postkoloniale temaet «interseksjonalitet», altså hvordan forestillinger om rase, klasse og kjønn henger sammen og overlapper. Det samme nummeret presenterer karibiske V.S. Naipaul som en forfatter som skriver «mentale landskap fra tre kontinenter» og skriver «om ‘den tredje verden’ slik at den blir vår verden». Grensene mellom «verdenene» er på vei vekk, eller skal erstattes av nye. Mannsnummeret gir utsyn til Kongo, Uganda, Egypt, Israel og andre steder i lys av en utforsking av den mannlige krigskorrespondenten. Machomytenes koloniale side og koloniene som eventyr for hvit maskulin utfoldelsestrang (Hemingway, Conrad osv.) tematiseres av medredaktør Fredrik Wandrup: «Krigsreporteren er en outsidermyte fra vår egen tid. En moderne outsidermyte i slekt med myten om de store oppdagelsesreisende». I 1981 trykker også Vinduet gjendiktninger til svensk av den finske «zigenare» Veijo Balzar, et ytterst sjeldent bidrag fra rom-perspektiv.

Kjærstad introduserer jevnlig nye ikke-europeiske forfatterskap for Vinduets lesere, som eksempelvis egyptiske Nagib Mahfouz, argentinske Luisa Valenzuela og indiske Rajao Rao, og bringer intervjuer med de etablerte, som Gordimer. En nyskapning er «Brev fra …»-spaltene, som blant annet mottar korrespondanse fra Brasil. Kjærstads redaktørperiode anses å være svært verdensvendt, og «Brev fra …» bidrar nok til det. Perioden står ellers i forlengelsen av Øverlands og Faldbakkens redigering og som en opptakt til neste redaktør mer enn at den markerer et helt tydelig brudd. Noen overveldende tilstedeværelse av litteratur fra Sør er det på ingen måte. Ikke alle artikler om kvinnelige forfattere tåler gjensyn like godt. Gordimer-intervjuet starter med en omfattende beskrivelse av hennes utseende, der høydepunktet i mine øyne er dette: «Nadine Gordimer er ei bittelita, vever kvinne. Fast, stram, spenstig, veltrimma. Namnet er kjent over heile verda. Ho har i mange år vore blant dei fremste kandidatene til Nobel-prisen» (nr. 4/1987). Forfatteren avkreves svar på spørsmålet om hun har hatt en svart elsker – ikke overraskende avstår hun fra å meddele seg om dette.

Det er ellers en pussig tendens i Vinduet på 80-tallet at forfattere «utenfra» slås opp på forsiden, men ikke i tidsskriftet. Det gir et ambivalent inntrykk av verdien. Jamaica Kincaid fra Antigua, hvis navn annonseres på forsiden av nummer 3/1987, må man til spalten «Brev fra England» for å finne en kort omtale av. Et omslag som reklamerer for Tutuola, skal vise i en oversiktsartikkel med tittelen «Litt om afrikansk etterkrigs-litteratur. Estetikk, politikk og negrenes sjel» (nr. 3/1986) at han bare er en av flere afrikanske forfattere; det er ingen tekster av ham her. Med unntak av begrepsbruken som det tydeligvis var comme il faut å bruke i en tittel i Vinduet i 1986, er Thomas Hylland Eriksens artikkel av høy kvalitet. Eriksen griper tilbake til négritude-forfatterne, setter ulike språk og nasjoner i kontekst, omfavner mangfoldet og rikdommen i afrikansk litteratur, nevner flere av de største navnene og kontekstualiserer dem, påpeker pussigheter som at norske lesere først og fremst er kjent med hvite sørafrikanske forfattere, og framhever også enkelte mindre kjente.

Som tidligere inngår postkolonial tematikk i artikler som ikke signaliserer dette. Postmodernismen er et gjennomgangstema på åttitallet, som internasjonalt gjerne ble diskutert sammen med postkolonialisme. I nummer 2/1987 inviteres tre skandinaver til å drøfte postmodernismen i litteraturen, og i artikkelen «Postmodernismen är en realism» tar Mikeal Löfgren inn Edward Saids Orientalismen på en fruktbar måte (mens Fløgstad nå kun er opptatt av Oslo og norsk litteratur i sitt bidrag og lar Latin-Amerika være). Det er ikke alltid i forfattervalget eller titlene tematikken synes.

1989–92: Vinduet på fullt gap

Det virkelig åpne vinduet, i den forstand at stoffmiksen gjenspeiler et bredt utsyn over litteraturens horisonter, kommer i 1989. I Halfdan Freihows redaktørperiode er det ikke bare artikler om, men av forfattere fra hele verden. Disse artiklene står ikke lenger som et mer eller mindre viktig krydder til det norske, men er stoff nok i seg selv. Litteraturen er henvendt, heter det da også i Freihows første leder. Den oppstår i en verden og vil virke i den. Bidragene skal leses som variasjoner over temaet «Litteraturen i verden». Dette er et edward-saidsk litteratursyn godt som noe, der litteratur forstås som hendelser i verden.

Historien om Berlinmurens fall kommer eksempelvis til uttrykk slik zimbabwiske Chenjerai Hove, som var til stede, forstår Berlin: I lys av Berlinkonferansen i 1888, da Afrika ble delt mellom europeiske stormakter (nr. 4/1990). Dét må man kunne kalle et postkolonialt perspektiv.

Freihows andre nummer, nr. 4/1989, vies Afrika, og nå kvitter man seg med negerordet en gang for alle. Her er det malawiere, zimbabwere, sørafrikanere og forfattere «fra det tidligere ‘britiske’ Afrika» (merk hermetegnene) det handler om, og en felles betegnelse på et så mangfoldig kontinents litteratur problematiseres. Chenjerai Hove skriver om «Forfatterens rolle i Afrika», kenyanske Kimani Gecau diskuterer Ngugi wa Thiong’o opp mot muntlig fortellerkunst, zimbabwiske Willie Musarurwa om «pressefrihet i Zimbabwe» og det trykkes dikt av Dambudzo Marechera, en av de store zimbabwiske forfatterne. Malawis Jack Mapanje skriver om «sensuren av det afrikanske diktet», Nadine Gordimer skriver (nok en gang) fra et Sør-Afrika under apartheid, man får utdrag av Hoves roman Knokler og muntlig fortellerkunst. Aldri igjen skal norske lesere kunne lese så mange afrikanske intellektuelle skrive om Afrika i Vinduets spalter. Utover i denne perioden kan man lese om somaliske Nurrudin Farah, sørafrikanske André Brink, kinesiske He Dong, meksikanske Octavio Paz, om Saddams Irak og Russland, med mer, samt et eget nummer om Europa: Se det, også Europa er et kontinent og ikke bare den usynlige normen.

1993–2004: Alle nittitallister har lukka gardiner

Påfallende stengt blir det så etter Freihow. Nå får det være nok av å se Europa fra andre land, og man ser seg egentlig ikke så altfor mye rundt i Europa heller, med tanke på at Europa altså er i krig med seg selv i denne perioden, og at Norge har gått gjennom en EU-kamp. Man lukker ikke bare Vinduet, men trekker gardinene for. Det er lite å si om Merete Morken Andersens redaktørperiode (1993–97) i et postkolonialt perspektiv utover at et slikt så å si ikke eksisterer innenfor Vinduets permer. Kjell Olaf Jensen sender korrespondentbrev fra Paris som nevner enkelte navn fra Sør, Adonis gjendiktes, Karl Ove Knausgård anmelder Konůpek, og Vigdis Hjorth skriver om kurdere i Tyrkia. Men Vinduets nedslagsfelt og prioritering i perioden er nesten helnorsk: Norske kritikere og forfattere bidrar til en diskusjon om norsk litteratur og offentlighet. Oppsiktsvekkende når man blar seg gjennom årgangene, er det da det dukker opp et foto tatt av Rune Eraker av en afrikansk kvinne i T-skjorte som ser rett i kamera, helt uten kontekst, plassert rett over innholdsfortegnelsen (nr. 1/1996). Nummeret handler om tid, og overlater til den enkelte å tenke sitt. Birger Angvik skriver nå om fransk litteratur.

Det betyr ingen nyåpning mot Sør verken at redaktørstillingen først erstattes med en redaksjon bestående av John Erik Riley og Nikolaj Frobenius som styrer sammen med Tor Eystein Øverås, Kristine Næss eller Ane Farsethås (heretter Riley-redaksjonen) mellom 1998 og 2001, eller at Steffen Sørum, Trond Haugen og Jannike Kampevold Larsen sitter til 2004, og Kampevold Larsen til 2005 (heretter Kampevold Larsen-redaksjonen). Vinduet er inne i en postkolonial kikkhullfase.

Postkolonialismenummeret gir for første gang en definisjon av hva et postkolonialt perspektiv er sett fra Vinduet. Her kan man slutte seg til at et større utsyn mot verden er spennende, komplisert og risikabelt Lederen, signert Tor Eystein Øverås, åpner slik: «Å diskutere hvorvidt den afrikanske romanen er blitt møtt med for mye velvilje,» skriver Jan Kjærstad i Menneskets felt, «er vanskelig – ikke bare i Norge. Hele Vesten sliter med et kollektivt politisk skyldkompleks som lett tåkelegger de litterære argumentene om kvalitet. Veien fra å betvile en boks litterære verdi til å bli kalt rasist kan være forbausende kort. Det er problematisk, kanskje umulig, å bedømme andre kulturers diktning».

Øverås mener dette åpner for krevende spørsmål. Selv om «den mest vitale litteraturen i øyeblikket skrives fra tidligere koloniland», bør det ikke  være for «lett å annamme fremmede kulturer, det skal koste og kreve» Han advarer:

«Den interessen for postkoloniale problemstillinger som nå vokser i Vesten, kan ha en overfladisk følgesvenn, som heter eksotisme. Å få reise til andre og fremmede kulturer, hvor rytmene er feiende og fargene flotte, kan for det vestlige mennesket være en elevert form for eskapisme.» Vi trenger «ikke tenke oss to ganger om for å forstå at postkolonialistiske perspektiver vil kunne virke som en magnet på de mange gode hensikter og de mange gode meninger». Lanseringen av postkolonialisme framstår høyst ambivalent: Teorien åpner litteraturfeltet, men virker spesielt utsatt for faglig naivitet. Dette kan føre til at kritikeren bedriver kulturell appropriasjon. Er litteraturviteren derimot mer kritisk, kan det innebære moralske angrep på vedkommende Det er kanskje ikke så rart man holder seg til Europa og USA. Den vitale litteraturen gir nummeret nemlig liten plass til. Et viktig bidrag er likevel Chinua Achebes banebrytende kritikk av Joseph Conrad, 23 år etter at det ble skrevet. For første gang kan man nå lese Achebes egne ord i Vinduet, etter flere artikler om i tiårenes løp. Ellers vies flere artikler norsk og samisk litteratur, mest velopplagt (alternativt frekkest) er Eivind Røssaaks lesning av Fløgstad fra et orientalismeperspektiv. Det blir da også med dette ene nummeret for redaksjonene; magnetismens kraft var visst ytterst svak.

Ett år etter 11. september og det man kalte «den nye verdenssituasjonen» med tropen «ondskapens akse» som en ny geografisk markør, vies så 160 store sider mangfoldet i arabisk litteratur og kultur (nr. 1+2/2002). Leseren får innføringsartikler som kan opplyse om at «araberne oppdaget oss lenge før vi oppdaget dem» (Gunvor Mejdel), artikler om arabesken, Adonis’ artikkel om Koranen, en solid artikkel om de algeriske forfatterne Assai Djebar og Nina Bouraoui av Karin Holter. Akademiske perspektiver, formidling og litteratur blandes, en lang rekke nasjoner er representert. Det er nye oversettelser til norsk og faktisk også oversettelser av Tone Hødnebø, Erlend Loe og Tor Ulven til arabisk, som signaliserer anerkjennelsen av at leserne inkluderer folk med flerspråklig kompetanse. Vinduet har en politisk motivasjon og en estetisk interesse. En overveldende energi kommer til syne i dette nummerets utforming og stoffmengde. Og til slutt følger lister over verk man kan lese om man vil ha mer. Det er som en oase i ørkenen – men kanskje en luftspeiling, også, i hvert fall varer ikke utsynet lenge.

Postkolonialismenummeret kunne betydd et vendepunkt, men det blir ingen nyåpning mot det globale Sør. Ett nummer vies Island, som en reminisens av tidligere tiders interesse for europeiske periferier, og Jugoslavia blir et tema i større grad enn under Andersen. Pedro Carmona-Alvarez skriver artikler fra 2002, men ennå ikke om søramerikanske forfattere. Vinduet er et tidsskrift om norsk litteratur. Først i 2005 er det akoloniale nittitallet endelig over.

2005–2012: Panorama og en hjemlig verden

Etter denne, fra et postkolonialt perspektiv, mørke perioden, er det på tide med litt lufting igjen. Like sikkert som at nittitallistene vil ha det dunkelt, er det at tusentallsredaktørenes preferanser går i retning av mer lys og luft. Henrik H. Langeland bikker opp persiennene og Audun Vinger slår opp vinduene, og mens den utenomeuropeiske tekstmengden kanskje ikke varierer så mye dem imellom, er det Vingers periode som skaper panorama. Begge viser at perspektivene på en større verden finnes her hjemme. Langeland introduserer spalten «Vinduet mot verden», Vinger ønsker «utlufting» og vil «åpne Vinduet».

Samtidig som vinduet slås opp igjen, skal ikke effekten overdrives. Det er ingen tvil om at det fortsatt er den norske litteraturen som er hovedanliggendet for dem begge. Når årgang 2010 diskuterer kanon, dreier det seg om problemstillinger knyttet til den norske kanon, i mindre grad den vestlige, og noe mer enn det problematiseres ikke.

Om en verdensdel dominerer i Langelands periode, er det antakelig Asia og Midtøsten. Formidling av Murakamis forfatterskap, men også Shun Medorumas litteratur, sørger for japansk synlighet, og Vinduets tidligere vurdering om at «jamvel det beste er ikkje fullgodt» i Japan, gjøres til skamme. Man formidler ellers forfattere fra Syria, Iran og India. Afrika er lite tematisert, utover at somaliske Nurrudin Farah og egyptiske Somallah Ibrahim intervjues, og en roman av sørafrikanske J.M. Coetzee anmeldes.

Det Langelands redaktørperiode ellers særlig tydeliggjør, er førstegenerasjonsnorske skribenters nærvær i spaltene. Det er ikke veldig mye eller veldig mange, men det var så godt som ingenting fra før og viser til en klar prioritering. Nå skriver Mala Naveen om indisk litteratur, og Rhoda Ahmed, som har somalisk bakgrunn, får publisert prosateksten «Forberedelsene» (nr. 3/2006), irakiske Walid al-Kubaisi gjendikter fire dikt av Eftikhar Ismaeil (nr. 1/2007). «På terskelen til en kald årstid. Om Forough Farrokhzad», signert Mazdak Shafieian, er på et vis typisk for denne periodens kunnskapsbaserte og hjemmekjente blikk på det ikke-europeiske (nr. 1/2006). Både liv og diktning presenteres av en intellektuell med kulturell tilhørighet i flere nasjoner og på flere kontinenter. Interessen for diasporaperspektiv viser seg også ved å samtale med svenske Jonas Hassen Khemiri (Espen Eik, nr. 4/2006).

Vingers periode skaper inntrykket av et bredere utsyn fordi han tar sjansen på å formidle enda flere av de mindre kjente forfatterne enn det Langeland gjør. Nå er verden blitt noe man har med seg hjemmefra, har hjemme eller omgås med i det daglige. Det betyr ikke at man ikke lenger bærer på en «skammeleg vankunne» om det asiatiske. Slik kunnskapsmangel bør angå befolkningen i Norge desto mer.

Åsne Maria Gundersen påpeker at siden pakistanere er Norges største minoritetsgruppe, er det «til å undre seg over hvor lite innvirkning denne demografiske omveltningen har hatt på den norske kulturscenen, og ikke minst hvor totalt ukjent pakistansk kultur og litteratur tross alt er for majoriteten av den norske befolkning. Det bildet av Pakistan som ofte presenteres i mediene – hvor landet fremstår som brutalt, ukultivert og håpløst tradisjonsbundet – inspirerer kanskje heller ikke til et nærmere bekjentskap. Og det blir sjelden utfordret av andre fortellinger», det er lite som oversettes fra urdu («Eksploderende mangoer og motvillige fundamentalister», nr. 4/2009). Gundersen løfter fram pakistansk «nybølge» og skriver inspirerende, innlest og informativt om en «litterær revolusjon» flere bør få øynene opp for. Formidling av den pakistanske litteraturen kan også motiveres, som tidligere, gjennom å gi «innblikk i en annen pakistansk virkelighet enn den vi ser i elendighetsmediene» (selv om tittelen kanskje ikke umiddelbart peker en annen vei: «Punjabs brutale betingelser», Lars Christie, nr. 1/2011).

Belest og inspirerende er også Kjetil Gybergs artikkel om kongolesiske Alain Mabanckou. «Svart Celine» har et uanstrengt postkolonialt perspektiv, gode lesninger av enkeltverk, griper tilbake til Frantz Fanon, plasserer Mabanckou i en kongolesisk litterær kontekst og diskuterer estetiske problemstillinger i forfatterskapet (nr. 3/2008). Mabanckou er en av fire «Vinduet-profiler» i 2008, to av de andre er vietnamesisk-australske Nam Le og chilenskfødte Roberto Bolaño. Chilenskfødt er både Carmona-Alvarez og forfatteren han skriver om i artikkelen «Ilabaca Núnez. En kvinne, en by, en bok» (nr. 4/2008). I Sør-Afrika har Gordimer for lengst fått nobelprisen, nå kan Damon Galguts sørafrikanske forfatterskap presenteres (nr. 3/2011). Johanne Fronth-Nygren leser romanen In a strange room, diskuterer narrative minner og kopler dette til et intervju med Galgut og sine egne minner. Min vurdering kan her selvsagt handle om sammenfall i tid, men det oppleves like fullt forfriskende å se utsikten fra Vinduet vies ut etter så mange motivgjentakelser.

Vindusåpnerne

Så hva viser dette postkoloniale skråblikket om Vinduets åpning mot verden utenfor Europa og Nord-Amerika? Stoffmengden er jevnt over liten når det gjelder litteratur fra Sør. Ser man på redaktørperiodene, står kanskje Vold & Heggelund og Freihow tydeligst for en holdning om å holde Vinduet åpent, mens Morken Andersen og de andre nittitallistene holdt det igjen. Riley- og Kampevold Larsen-redaksjonene publiserte sine postkolonialisme- og Arabia-nummer og lot det bli med det. Både Kjærstad, Langeland og Vinger holdt Vinduet på jevn og god gløtt med jevnt tilstedeværende omtale av og tekster fra Sør, mens Jensen, Faldbakken og Øverland drev en form for sporadisk sjokklufting. Femtitallets redaktører kunne kikke både nysgjerrig og fordomsfullt ut av sine vinduer, mens på førtitallet glimtet man problematiske perspektiver man ikke ville diskutere. Øverland framheves gjerne som «den første kvinnelige» redaktøren, en som ga kvinners tekster autoritet. Jeg mener det (også) er mulig å løfte henne fram som den som tydeliggjør hva interseksjonalitet er. Kolonialisme koples med aktuelle mannlighetsmyter, feministiske og antirasistiske frigjøringsprosjekter med litteratur, og uten at potensialet tas fullt ut, utvikles det spennende forbindelser.

Flere av redaktørene har publisert spesialnumre, om India, Latin-Amerika, Afrika og Arabia og om postkolonialisme, gjerne forsterket med ekstern redaktørhjelp. Postkolonialismenummeret ser ut til å påvirke videre utvalg av forfattere og bidrag fra det globale Sør minst. Her er det teorien som er viktig: Vinduet åpnes mot internasjonalt akademia. Dét er heller ikke bare å kimse av da det ikke akkurat var mye postkolonial kritikk på universitetene bortetter. Men det gir et tidsbilde. Postkolonialisme er som den forutgående fokuseringen på «kvinner» og «ungdomslitteratur» et tidsriktig tema man bør ha hørt om, men innsiktene angår ikke den norske offentligheten utover det, og har lenge ingen egne aktivister.

Det er en tendens til at noen få forfattere er blitt store Vinduet-favoritter. Den første var Neruda, siden har García Marquéz, Vargas Llosa, Naipaul, Gordimer og Murakami blitt navn som går igjen. Den latinamerikanske litteraturen får vedvarende oppmerksomhet gjennom årgangene, og Vinduet trykker over tid tekster av og om en stor mengde forfattere. Andre områder går av og på moten. Store deler av verden stifter man ikke bekjentskap med. Den «norskættede australske dikter» Henry Lawson (hvis far utvandret fra Tromøya) vies plass i nr. 9/1948, siden er Oseania nærmest ikke omtalt. To unntak er en artikkel om australske Les A. Murray i Freihows nr. 3/1991, der også Lawson dukker opp som en referanse, og artikkelen om Nam Le i 2008. India og Bengalen kommer tidlig inn, forsvinner deretter ut en lang periode for så å dukke opp igjen på 2000-tallet. Da er litteraturformidlingen motivert av at det norske og det sørasiatiske er blitt tett sammenfiltret, og norske bidragsytere med sørasiatisk kulturell bakgrunn har inntatt spaltene. Den afrikanske litteraturen er det ganske stille om fram til sekstitallet, og gjennom åtti- og nittitallet, men den får siden en litt mer forutsigbar frekvens. Mens det er påfallende at det er de samme afrikanske forfatterne som presenteres en rekke ganger fram til Afrika-nummeret i 1989, utvides repertoaret der og etter 2005.

Litteraturen presenteres gjennom varierende prinsipper. Enkelte vil ha seg frabedt politisk debatt, andre ønsker den velkommen. Borgen ville formidle alle likt. Vinger skriver han vil «åpne Vinduet». Lest over årgangene er det likevel en tydelig forskjellsbehandling, der litteratur fra Afrika sør for Sahara først og fremst formidles gjennom oversiktsartikler. Unntaket fra regelen er Gordimer, som får publisert noveller, essay, vies en forside og altså intervjues.

Redaktørene er selvsagt viktige. Men bygget de Theben, liksom? Det er i hvert fall sjelden vare at redaktørene skriver om litteratur fra Sør. Enkelte bidragsytere får stor betydning for de postkoloniale temaene som formidles, antakelig også for at de formidles. De er ikke veldig mange.

Et typisk eksempel er Espen Haavardsholm, som oversetter Browns artikkel om Baldwin i 1967 og fjorten år senere er den som intervjuer Toni Morrison og Amira Baraka. Han blir dermed en som åpner Vinduet mot rasismespørsmål i litteraturen, sett fra forfatternes side.

Andre viktige vindusåpnere er Helge Rønning, Kjartan Fløgstad, Birger Angvik og Thomas Hylland Eriksen. Rønning blir Vinduets afrikaekspert i Brikt Jensens redaktørperiode og ut Faldbakkens. Han rapporterer med autoritet fra kontinentets forlagsbransje og kunstverden. Av de fire artiklene om afrikansk litteratur som trykkes mellom 1968 og 1976, er Rønning forfatter av alle. Fløgstads betydning for latinamerikansk litteratur er også åpenbar, før han selv blir lest som orientalist. Angvik skrev avhandling om Vargas Llosa, skriver bl.a. om ham i 1971 og er medredaktør på Latin-Amerika-nummeret (1978). Thomas Hylland Eriksen skriver, foruten om afrikansk litteratur, om algeriske Rachid Mimouni i nummer 1/1990 og om Naipaul i nummer 2/1990. Han blir naturlig nok stille i årene da vinduet lukkes, som jo også er da han overtar redaktørstolen i Samtiden. Det er ikke så mange av disse vindusåpnerne, og de fortjener all ære for den formidlingen de gjør.

Bidragsytere med migrasjonsbakgrunn er viktige vindusåpnere gjennom hele perioden: James Brown, som skriver Baldwin-essayet, er afrikanskamerikansk innvandrer. Rosamaría Paasche, som skriver om kvinnelige spanskamerikanere, var født i El Salvador. Konůpek fra Tsjekkia fikk spalteplass i Freihows første nummer og fortsetter som viktig bidragsyter. Konůpeks roman ble anmeldt i Morken Andersens periode, men gjennom det akoloniale nittitallet stilner slike stemmer, men norsk-chilenske Pedro Carmona-Alvarez debuterer som bidragsyter i Kampevold Larsen-perioden og forblir en bidragsyter. Mazdak Shafieian debuterer i Vinduet mens Langeland er redaktør, han får siden plass i Vingers redaksjonsråd, og artikkelen «For mørket taler med tusen språk: Presentasjon av den iranske poeten Ahmad Shamlo» trykkes i Vingers første nummer.

Ikke alle de ulike bidragene bygger opp under artikkelforfatterens etos som stødig formidler. Beskrivelsen av Gordimer som intervjuobjekt er ett eksempel, artikkelen om «negerånden» en annen. Mohn, som foretar «streiftog» i indisk litteratur, publiserer novellen «Den afrikanske personlighet», en tekst som er like kvinnefiendtlig som den er nedlatende overfor afrikanere. En farlig følgesvenn for den som rapporterer fra fremmede strøk og vurderer fremmedartet litteratur, er ikke bare provinsialisme og eksotisisme, men rasisme og misogyni.

Gleden, alvoret og uroen ved å åpne Vinduet

Siden den maktkritiske delen av det postkoloniale blikket er såpass tydelig til stede (vi vet så lite her i nord), kan man jo lure på hvorfor relativt få har tilegnet seg mer kunnskap om litteratur fra Sør eller ønsket å bidra med kunnskapsbasert formidling.

Har frykten for å ikke kunne vurdere litteratur fra andre kontinenter godt nok på noen måte lammet den norske litterære offentligheten?

Noen trekk er ganske slående i materialet lest på langs, en glede, et alvor og en uro. Gleden skinner sterkest gjennom i spesialnumrene og i behandlingen av latinamerikansk litteratur. Gleden sier «Se her!». Dette er en skattkiste av ideer, her er litterær rikdom, vær så god! Gleden viser seg også i redaktører som trykker gode dikt og tekster, bidragsytere med intellektuell nysgjerrighet og, blant dem som i de grundigste artiklene synes å ønske å vise fram det hele, å få med alt.

Alvoret er særlig knyttet til å øke kunnskapen om verden og å formidle verden gjennom litteraturen. Alvoret sier «Viktig!» Når Vinduet formidler litteratur fra Sør eller fra et svart perspektiv, motiveres det gjerne av folkeopplysning og kamp mot ignoranse. Dette ønsket er varierende sterkt, det kan handle om å fylle hvite flekker på kartet, være obs på trusler utenfra, virke politisk og øyeåpnende for å forstå kategorier som tredje verden eller mangfoldet som forsvinner i polariserte verdensbilder, men det brukes uansett over tid som motivasjon for artikler.

Uroen dreier seg om hvordan man skal behandle litteraturen. Uroen sier «Vent! Dette blir feil!». Det er ikke mye debatt i Vinduet om formidlingen av litteratur fra Sør. Femtitallistene er slett ikke redde for å kategorisere og bedømme kvalitet selv om de har mange spørsmål til det de ser, de venter ikke. Noe blir da også helt feil, sett fra 2021.

Ikke bare provinsialisme og hvit mytologi, men hvit skyld og velvilje gir grunnlag for uro. Brown viser forakt for norsk velvilje overfor «negre» alt i 1967. Slik velvilje står i veien for en saklig utforsking av kvalitet og prosjekter (kultur og historie), mener han. Rønning sveiper innom det samme i omtalen av afrikansk litteratur i 1968. Tretti år senere, i postkolonialismenummeret, etablerer den første setningen i nummeret at det eksisterer et «kollektivt politisk skyldkompleks som lett tåkelegger de litterære argumentene om kvalitet», som i konteksten gjelder afrikansk litteratur.

Kanskje har uroen, eller den påståtte vanskelige vurderingen av litterær kvalitet, overskygget begeistring og betydning og hindret redaktører og formidlere i å forholde seg til litteratur fra Sør. Den samme uroen kan ha bidratt til konsentrasjon om enkelte navn og klare nobelpriskandidater. Tryggest å holde seg til det alle er enige om er bra: forfatterne og områdene noen alt har ment noe om og presentert før. Slik sørges det for status quo.

Artiklene som publiseres i Vinduets mest åpne faser, viser, fra mitt postkoloniale perspektiv, at litteraturformidling som setter nysgjerrighet, formidlings- og opplysningsglede i forsetet, motbeviser påstander om umulig formidling og lettbeint vurdering. Sist i perioden jeg har sett på her, kan man komme til en sørafrikansk roman og lese den dialogisk ved hjelp av sitt eget «utenfraperspektiv» (som Johanne Fronth-Nygren), eller man kan formidle kongolesisk, algerisk og pakistansk litteratur med solide kunnskaper om akkurat dette emnet (som Gyberg, Holter og Gundersen), i artikler som åpner litteraturen for flere. Ved å behandle ikke-vestlig litteratur seriøst, berikes den estetiske diskusjonen. Det er så man får lyst til å påkalle selveste Johann Wolfgang von Goethe: Leser man kun hjemlandets litteratur, kan man forledes til å tro at den er spesielt god, og se på nasjonale høydepunkt som mesterverk, helt uten grunn.