Vennligst benytt fortau på den andre siden

Skal man si noe vettugt om norsk litteraturkritikk anno 2020 – og det skal man da, kritikken er tross alt stadig i live, ikke satt i respirator riktig ennå, til tross for at den er på vikende front og nærmest utradert i regions- og lokalavisene – så er det vanskelig, for ikke å si umulig! å komme utenom mottakelsen av Florian Speiloddens omdiskuterte (og snart allerede omdisputerte¹) andrebok, romandebuten Vennligst benytt fortau på andre siden. Det kan vanskelig kalles en overdrivelse å si at den kontroversielle boka har snudd opp ned ikke bare på bokhøsten, men også på det norske litterære etablissement. Konsekvensene er store for både litteratur og litteraturkritikk. Begge kaver åpenbart i kjølvannet av Speiloddens kraftanstrengelse.

Jeg skal spare kritikerne byrden av å gi et resymé av handlingen og påtar meg oppgaven selv: En jeg-forteller, Arild Sand, våkner en dag brått av at brannalarmen går i leiligheten hans. Før han rekker å ta på seg klær, kjenner han lukten av røyk, og han skjønner at det står om liv eller død, og at han nå må handle raskt. Han stilles overfor et dilemma: Skal han ta med seg noen av sine eiendeler eller ikke? Instinktivt tar han med seg et bilde som henger på veggen, et bilde han har vokst opp med, og som har stor sentimental verdi for ham (har bildet stor pengeverdi? Det er uvisst, men det er ikke noe poeng om det har det eller ikke). Ute på gaten blir beboerne stående, noen er i pysj, det er kaos og forferdelse. Noen spør hva det er han holder, og skammen tar ham. Han hadde ingen å redde, det er ikke det at han prioriterte feil, han brukte ikke noe ekstra tid på å ta med seg maleriet. Det er mer det at han har definert seg selv, han har bundet seg til bildet, han og hans identitet er nå uløselig knyttet til dette dumme bildet. Han bryter sammen.

Herfra rulles historien om Arild Sand opp, om bildets opphav, forholdet til foreldrene, svik, og det hele bygger seg opp mot en avsløring som borer nådeløst inn i slektsmytologien, og som kanskje ikke tåler dagens lys.

«Ganske enkelt enestående bra!» Slik lød sistesetningen i VGs panegyriske anmeldelse (terningkast 6), publisert samme dag som boken ble lansert. Anmelderen mente at Vennligst benytt fortau på andre siden er «en roman skrevet i stor nødvendighet og med et dypt litterært alvor», og at dette «herlige, frekke vågestykke av en roman» er «poetisk, virtuost, varmt og vakkert». Speiloddens skarpe observasjoner og blikk for detaljer roses også av VGs anmelder, som fortsetter: «Speiloddens kompromissløse holdning og glassklare setninger gir rom for moralske refleksjoner, noe som gjør at teksten åpner opp for mange tanker i leseren.»

Også bransjenettstedet Bok365 var fra seg av begeistring: «Det er meisterleg det Florian Speilodden gjer med historia, som i hendene på ein mindre konsentrert forfattar kunne endt som ei flat historie om lyset versus mørkret, minne versus røyndom.»

Etter den første bølgen med panegyriske anmeldelser kom spekulasjonene om at det vi her hadde med å gjøre, var såkalt virkelighetslitteratur. Skikkelig bensin på bålet kom først med et anonymt leserinnlegg i Smaalenenes avis, der flere av Speiloddens tidligere venner i koleriske ordelag beskyldte ham for å «gå over lik» med romanen. I stridens kjerne lå konflikten som utgjør romanens emosjonelle tyngdepunkt, nemlig en amatørteateroppsetning av musikalen Jesus Christ Superstar, med Sand i hovedrollen som Jesus, på Kongsvinger i 1994. Etter en sen kveld med øvelser, kort tid før premieren, er Sand vitne til et mulig overgrep – jeg skriver mulig fordi det i Speiloddens fremstilling er uklart hva som faktisk finner sted. Uansett: De anonyme skribentene mente beskrivelsene i boka utgjør grove beskyldninger mot levende og døde identifiserbare personer, og ønsket boka trukket. Fra Smaalenenes avis var veien forbausende kort til rikspressen, og plutselig var det blitt den store snakkisen i Litteratur-Norge.

«Alle har rett til å skrive sin historie», fastslo Dagbladets anmelder bombastisk. Under tittelen «Utleverende mesterverk!» slås det fast at moralske overtramp er verdt det, i kunstens navn. Jo visst har litteraturen sine omkostninger, men den høye kunsten har sin pris, skriver anmelderen, og det er en pris både forfatteren og hans «ofre» må betale. «Det er ingen tvil om at denne romanen har problematiske sider. Samtidig er dette først og fremst Speiloddens fortelling og sannhet.» Romanen er dessuten full av slående innsikter og refleksjoner om språk og skriftens betydning, skal vi tro Dagbladets anmelder, og den åpner for viktige diskusjoner og videre refleksjon. Speilodden gjør tankesprang vi knapt har sett maken til, og mener det slett ikke er for tidlig å snakke om speiloddenske assosiasjoner, som man så tilløp til i debutboka, novellesamlingen Parentes, slutt (2017), men som i romanen slår ut i full blomst.

Det virkelighetslitterære aspektet har for øvrig flere dimensjoner: Problematikken tas faktisk direkte opp i boka ettersom Arild Sand selv for mange år siden har skrevet en utleverende roman, som i boka gjør den allerede bitre spliden enda bitrere. I et bokessay skriver Klassekampens kritiker at både Sand og Speilodden basker med spørsmålene om skam, kunst og overskridelse. Speiloddens særegne vilje til eksperimentering med form er prisverdig, med en struktur som sideordner tid, språk og identitet. Dessverre knaker det i sammenføyningene: «Den mesterlige vekslingen mellom ordknapp klarhet og uutgrunnelig dunkelhet som preget debutboka, som presset det mørke mot det lyse, det irrasjonelle mot det rasjonelle, det personlige mot det universelle, er i påfallende grad fraværende i andreboka», skriver en skuffet Klassekamp-kritiker, som også poengterer at Speilodden denne gangen ikke evner å «gripe det metafysiske alvoret».

Hvorvidt sannhetsgehalten i beskyldningene knyttet til oppsetningen av Jesus Christ Superstar (heretter JCS) er av betydning for lesningen av verket, var kritikerne skjønt uenige om. Beskyldningene om forbindelser til virkeligheten ble ytterligere forsterket da Aftenpostens journalister sporet opp programmet til Kongsvinger amatørteaters oppsetning av JCS fra 1994, der Florian K. Speilodden (hvor K.-en har blitt av, og hva den stod for, har blitt diskutert utførlig i sosiale medier, deriblant i en omfangsrik tråd på Facebook-siden til redaksjonssekretæren i det litterære tidsskriftet Vinduet, men de utallige spekulasjonene har i skrivende stund ikke båret frukter) inngår i ensemblet.

Aftenpostens anmelder er imidlertid langt mer nyansert enn avisens glupske journalister. «Aller mest interessant er det at Florian Speilodden selv drøfter forholdet mellom fiksjon og virkelighet i romanen. Vennligst benytt fortau på andre siden utvikler seg nærmest til en metaroman ettersom forfatteren systematisk viser frem sin egen metode», skriver Aftenpostens kritiker. Det er like deler «språklek og skjebnedrama», menes det: «Det kraftfulle og gripende i Speiloddens roman er at det faktisk er noe som står på spill.» Likevel er dommen til syvende og sist negativ: «Virkeligheten fremstilles som en filleting som kunstneren hever seg over. Forfatterens anliggende blir dermed viktigere enn hans skrivekunst», og Speilodden kaster et «mistenkelig lys» – for ikke å si scenelys – over alle han finner det for godt.

Litteratur er ikke virkelighet, fastslås det i en anmeldelse publisert på NRKs nettsider², før anmelderen fortsetter med å poengtere de biografiske likhetene mellom forfatteren og hans hovedperson. Avgjørende er likevel den ambivalensen som ligger i anvendelsen av virkelig materiale så vel som i Speiloddens fremstilling av hendelsene. Med finslipte replikker og forrykende flertydighet har Speilodden skrevet en dypt rystende bok, menes det.

Påstandene om at Speilodden kanskje bokstavelig talt har gått over lik for å fortelle sin historie, avfeies som grunnløse i en kommentar fra Morgenbladets kulturredaktør. Det generelle fokuset på romanens visstnok virkelige forelegg avfeies også av Morgenbladets anmelder på de påfølgende sidene, og de sjokkerende avsløringene avspises med et syrlig skuldertrekk: «Mottagelsen av boken så langt har da også vært trygg og velkjent: Spekulativ sensasjonalisering av forbindelsene til virkeligheten, og målløse hyllester av bokas visstnok sjangeroverskridende virkelighetsforbindelser. Disse reaksjonene kunne ha vært avlevert på forhånd.»

«Selvfølgelig er det umoralsk å ‘utlevere’ sine medskuespillere, men det er ikke problemet med Speiloddens roman», hevder Morgenbladet og fortsetter: «Det er slett ikke litteraturens oppgave å være moralsk høyverdig. Men det er dens oppgave å være moralsk storsnutet og kompleks.» For Morgenbladets anmelder fremstår samfunnsengasjementet en smule påklistret: «Det sosiale engasjement gnisser for ofte mot den litterære ro, det gjennomtenkte overblikk», skriver han og fortsetter: «Romankunsten blir først stor, rik og ‘sann’ hvis den utfordrer seg selv og meg som leser.» Og utfordret føler Morgenbladets mann seg altså ikke. Boka er en skuffelse etter den ypperlige debuten. «Med Parentes, slutt skrev Speilodden en av de mest særegne og presise novellesamlinger jeg kan huske å ha lest, og jeg har lest mange.»

For Dag og Tids anmelder er det først og fremst de presise beskrivelsene av det håndfaste og hverdagslige som utmerker seg. Her trekkes særlig fram en tilsynelatende ubetydelig scene der Sand, med stor omhu og rutinert håndlag, kokkelerer fram og danderer et patentsmørbrød.³ Leseren kan visst nok formelig smake smørbrødet i munnen. Det er en rørende scene, skriver Dag og Tids anmelder, som mener at den gir hele boka troverdighet og er med på å gjøre teksten «plausibel og kraftfull».

Hvor det har blitt av Florian Speilodden, i alt mylderet, vites når dette skrives, ikke. Ifølge ryktene snakkes det både om sammenbrudd og eksil i et av de baltiske landene. Begge deler burde være godt stoff til ny(e) roman(er). Det er bare å glede seg til fortsettelsen.