Tom Wolfes Amerika

Året 1966 skriver Jens Bjørneboe i Vi som elsket Amerika at "jeg selv hører til dem som virkelig har elsket Amerika, og jeg vet hvordan det føles. Amerika var drømmenes, frihetens, mulighetens og eventyrets land. For meg var USA rett og slett verden. […] Jeg kan ikke si med bestemthet når det var, men en dag var jeg klar over at jeg ikke lenger elsket USA. Det var vel i begynnelsen av 50-tallet. Amerika var blitt farlig, skremmende, uhyggelig. Det representerte konformisme, korrupt rettsvesen, voldsbruk, verdens sterkeste militærmakt, – og fremfor alt: USA aspirerte til verdensherredømmet". Deretter følger Bjørneboe opp med noen karakteristiske kraftsalver av typen "Man skal lete lenge omkring i en ellers lite oppmuntrende verdenshistorie, før man finner mere ensidig brutalt egoistiske motiver, enn i de siste tyve års amerikansk utenrikspolitikk", "Norge, et land som i tyve år har vist en krypende og servil holdning overfor dollarmakten, overfor verdenspolitikkens hellige kriminal-asyl" og "over alt hvor USA har intervenert med penger eller våpen efter krigen, har landet alliert seg med folk som Ky, Diem, Trujillo, Batista, Chiang Kai Chek, Nuri es-Said, Castillo Armas og hva de nu alle heter."

Fra min generasjons ståsted vil Bjørneboes bekjennelser kunne fortone seg som symptomatiske for en tidligere kulturgenerasjons mer eller mindre kollektive holdning – ikke bare til nasjonen USA, men til "Amerika", til selve forestillingen om det amerikanske.

To år tidligere, i 1964, ga Herbert Marcuse ut sin innflytelsesrike One-Dimensional Man, boken som i forbindelse med studentopprørene i 1968-69 gjorde ham til en filosofisk mediebegivenhet. Marcuse skriver ikke, som Bjørneboe, direkte mot USA og landets utenrikspolitikk, men mot den amerikanske moderniteten slik den manifesterte seg både i og utenfor USA, i form av konsumoverflod, ensrettet masseproduksjon og teknokratisk manipulasjon, og alt sammen pakket inn i en skinndemokratisk stryreform: "Det at man kan velge sine herrer, avskaffer hverken herrene eller slavene."

De intellektuelles Amerika

Om Bjørneboe leste Marcuse, det vet jeg ikke, men sikkert er det at de begge, på hvert sitt felt og med hvert sitt språk, både skapte og ble preget av en klar antiamerikansk strømning i samtiden. Sammen med Frankfurterskolens generelle kulturindustrielle skepsis er dette eksempler som har dannet grobunn for den "Amerika-kvalmen" som synes å ha preget europeiske og ikke-vestlige venstreintellektuelle siden 60-tallet – også norske.

For det er et spørsmål om det ikke snarere er slik at det var selve forestillingen om Amerika, forutinntattheten av det amerikanske som noe ensidig negativt, det at ordet "amerikansk" i ethvert henseende fikk en nedsettende klang, ja nærmest ble til et skjellsord, som representerer den virkelige endimensjonaliteten, den virkelige nivelleringen, i denne sammenhengen. Det kan synes som om tanken om det endimensjonale Amerika er vel så endimensjonal som Amerika.

Jeg har trukket frem disse to eksemplene som en innfallsport fordi de ikke bare er representative uttrykk for en intellektuell motstand mot det amerikanske, i uansett hvilken kontekst "Amerika" måtte komme til uttrykk – fra Vietnam til Graceland – men også fordi de representerer en motstand som faktisk har blusset opp igjen gjennom to separate verdensbegivenheter: Lewinsky-affæren og bombingen av Kosovo.

De tabloides Amerika

I Norge finnes det også et helt annet Amerika, og det er journalistikkens og pressens Amerika. Det bildet av Amerika som man får presentert gjennom norske massemedier, styres av underholdningsverdiens logikk på samme måte som profittmaksimeringens logikk styrer næringslivet. Som norske medieforbrukere serveres vi stort sett en McDonald’s- og Disneyland-versjon av USA, ispedd varierende doser seksuelle overtoner. Jeg tenker ikke primært på serier som Baywatch og Co., men heller på alt fra pikante Bill og Monica-reportasjer til Ingvild Bryns mannen i gata-journalistikk og snurrige reisebrev, for ikke å glemme (tabloid)pressens varierende oppslag om alt det "forunderlige" som til enhver tid synes å skje i USA. Her er et eksempel jeg tilfeldigvis fant i Aftenposten Aften i går:

90-tallets amerikanske romaner

Det siste tiåret har fremvist en bemerkelsesverdig serie romaner av og om amerikanere. Romaner som fremstiller USA og det amerikanske med et mangfold, med en kompleksitet, med et stofftilfang og med en tyngde som på alle måter overgår det endimensjonale bildet av Amerika man måtte kunne ha dannet seg gjennom Amerika-fremstillinger av den typen jeg har nevnt over, i spennet fra det intellektuelle til det tabloide.

Særlig fire forfatterskap danner det litterære rammeverket for dette essayet: Don DeLillo, David Foster Wallace, Bret Easton Ellis og Tom Wolfe. I det som følger er det sistnevnte jeg vil slå et kvalitetslitterært slag for.

Samtidig som jeg har til hensikt å vise hvordan Wolfe viser oss Amerika med en autensitet og nyansert kompleksitet, som hverken det tabloide eller venstreintellektuelle Norge synes å ha vært i nærheten av, ønsker jeg å synliggjøre en Tom Wolfe som går langt utover det genrebegrepet som ser ut til for alltid å være knyttet til hans navn, etter at han i 1973 utga en samling tekster med tittelen New Journalism. Mens både DeLillo, Foster Wallace og tildels Easton Ellis har sluppet inn i den akademiske varmen, hviler det fortsatt noe bestseller’sk og populærkulturelt ved Wolfes navn (Wolfe har apropos en Ph.D. i American Studies fra Yale). Skal man dømme etter det som er skrevet av anmeldelser og artikler som Tom Wolfe og A Man in Full, er det tydelig at Wolfe fortsatt og i alt for stor grad blir påklistret den lett nedsettende merkelappen "new journalism", nedsettende i hvert fall i et akademisk-litterært henseende.Ta f.eks. Norman Mailers bredt anlagte anmeldelse i The New York Review of Books, Elaine Showalters anmeldelse i Salon Magazine, eller Walter Kirn i New York Magazine.

Felles for dem alle er at de nesten utelukkende fokuserer på selve handlingsforløpet, om det er riktig eller galt av Wolfe å la hovedpersonen Charles Crooker bli det han blir mot slutten av romanen – uten at jeg skal røpe hva, (Showalter: "Charlie doesn’t go back to his wife, or try to make a real marriage with his second, or even try to be a decent father to his children"), om Wolfe ikke egentlig burde avsluttet med noe annet enn en epilog (Mailer: "Good novels are being lost on every page of the epilogue"), om det er riktig av Wolfe å la Charlie Crooker drive jakt på vaktler, quail (Showalter: "The scene rings false and eccentric in the American setting"; Walter Kirn: "no veteran bird hunter would go after quail with a buckshot"), om Wolfe kanskje burde ha innlemmet litt mer krigføring (Kirn: "In a novel of more than 700 pages and a third as many characters, big old war is what one wants"), og særlig om ikke Wolfe skulle ha redusert tekstmengden (Mailer igjen: "At certain points, reading the work can even be said to resemble the act of making love to a three-houndred-pound woman. Once she gets on top, is’s over.")

Mailer må til tross for sin negative innstilling til romanen, likevel innrømme at "the extraordinarily good writing forces one to contemplate the uncomfortable possibility that Tom Wolfe might be seen as [America’s] best writer." Men den konklusjonen kommer han frem til utelukkende på grunn av primær-handlingen og på grunn av at Wolfe til fulle mestrer det nyjournalistiske grepet. Ikke et ord fra Mailer (eller Showalter eller Kirn for den saks skyld) om den meningsfortetningen som gjør handlingen i A Man in Full til stor litteratur.

Amerikansk realisme

A Man in Full, Tom Wolfes første bok på ni år, etter at han med The Bonfire of the Vanities (Forfengelighetens Fyrverkeri) virkelig etablerte seg på de amerikanske bestselgerlistene, kan på mange måter betraktes som et sosiokulturelt kart over USA. Romanen er et uttrykk for en tidsånd og et tiår (90-tallet). Men boken bærer også på noe genuint amerikansk som strekker seg langt utover det rent samtidige.

Mens Underworld kan leses som brokker av et panorama over andre halvdel av århundrets USA (eller som med Michael Ondaatjes ord: "This book is an aria and a wolf-wistle of our half-century"), og David Foster Wallaces Infinite Jest kan oppfattes som samtidsanalyse i fremtidig utfoldelse, er Tom Wolfes A Man in Full en fremstilling av 90-årenes USA, et slags America in Full. Det meste av handlingen er lagt til Atlanta, Georgia: Ikke bare CNNs, sørstatkulturens og de olympiske lekers by, men også en av de mest progressive og pulserende metropolene i USA i dag, med pretensjoner om å bli for det 20. århundre det New York har vært for det 19ende. Med the Atlanta spirit som utgangspunkt legger Wolfe ut et coast-to-coast portrett av USA, og selv om den fallerte og bankerotte entrepenørkongen Charles Croker må kunne regnes som en slags hovedperson, er dette en kollektivroman der de underligste skjebner og skikkelser fletter seg inn i hverandre på de mest selsomme måter.

A Man in Full er lang, men aldri tung. Her finner man så godt som ingen separate avsnitt med utbroderte filosofiske funderinger eller innskutte essayistiske digresjoner. Romanen er rett og slett en drivende god fortelling – drivende god i den betydning at en kollega (siviløkonom, men lesekyndig) betrodde meg at han faktisk hadde sittet og gruet seg for å bli ferdig. Men den er også mer enn en page-turner: For det første, det romanen rommer av filosofiske eller essayistiske betraktninger, er bakt inn i fiksjonen, ikke klistret utenpå eller innimellom. For det andre stikker den subtekstuelle meningsdannelsen langt dypere enn hva man skulle anta etter omtalene og anmeldelsene å dømme. Romanen rommer riktignok store mengder faktakunnskap. Men kunnskapen får aldri form av en oppramsing av faktaopplysninger, av typen birøktingens historie eller barokke slagbenker og framskap fra Jæren; den blir alltid vevet inn i fiksjonen for å berike historien på dens egne premisser. Wolfe lar sin forbløffende omfangsrike oversikt over og kjennskap til det amerikanske samfunnet krystallisere seg i hendelsenes gang – her er det ikke det leksikalske, men det å berette, det hele dreier seg om.

Det kan i så måte trekkes opp noen interessante litteraturhistoriske linjer mot Wolfe, bl.a. fra forfattere som Tolstoj og Turgenjev, kanskje særlig sistnevntes bruk av hendelser i samtiden som litterært grunnlagsmateriale. Men også forfattere som Flaubert og vår egen Kielland benyttet seg i utstrakt grad av de samme realisme-grepene. På den andre siden av Atlanteren eksisterer det kanskje en enda sterkere tradisjon for realisme-litteratur av Wolfes støpning. Jeg tenker f.eks. på John Dos Passos’ USA-trilogi.

Et karakteristisk trekk ved Wolfes realisme er hans nøytrale beskrivelse av tingenes til tider absurde tilstand. Der man i norsk populærpresse ser ut til å synes det er viktig å formidle at "Næ, de har et Eiffeltårn i hagen" og "Se, de gifter seg under vann", mens det på den andre siden av den kulturell-kapitale aksen ofte er blitt uttrykt at "Faen" burde ta "USA og kapppitalmakta", viser Wolfe oss Amerika uten først å rope hverken "Jøss" eller "Satan". Wolfes realisme trekker oss ut av klisjeene, forenklingene og fordommene.

Blant de fire amerikanske samtidsforfatterne jeg nevnte innledningsvis, er Wolfe den klareste eksponenten for den amerikanske roman-realismen. Denne typen realisme er faktisk temmelig fraværende hos David Foster Wallace og Bret Easton Ellis (i hvert fall i Glamorama – for noen vil kanskje American Psycho fremstå som realistisk). Det er imidlertid uten forkleinelse for noen av dem – de anskueliggjør Amerika via andre narrative veier.

Metaforiske spenn

I A Man in Full har vi altså å gjøre med en rendyrket plain story uten leksikalske eller essayistiske utbroderinger. Men at story’en er plain betyr ikke at story’en er ensidig, sjablongaktig eller uten undertekstuell dybde, snarere tvert imot: Hos Wolfe fungerer den realistiske detaljrikdommen ikke bare som krydder til selve beretningen, men den tilfører også symbolikken økt kompleksitet. Wolfe utnytter på en mesterlig måte det intrikate handlingsmønsteret til å utvikle metaforiske spenn av forskjellig lengde, enten det dreier seg om korte allegoriske passasjer eller bærende metaforer for teksten som helhet. Og en fellesnevner for metaforikken hans er det samfunnskritiske aspektet. I bunn og grunn er A Man in Full en ramsalt kritikk av et USA i full politisk og sosial milleniumsoppløsning.

Her er to eksempler på romanens metaforikk:

Conrad Hensley, bokens underdog, havner i Santa Rita-fengselet utenfor San Fransisco for en parkeringsbagatell (gjennom en prosess der det amerikanske rettssystemets rigiditet synliggjøres med et nærmest tragikomisk tilsnitt). Der blir han vitne til at en spe meksikaner blir voldtatt på det mest groteske av The Nordic Bond, en gjeng Hells Angles-nazier. For det første fremstår det groteske ikke bare i selve akten, men i anskueliggjøringen av hvordan homofile voldtekter er en utbrett og oversett praksis innenfor det amerikanske fengselsvesen.

Samtidig, på den andre siden av USA, i Atlanta, arrangeres det en vernissage av en gjenoppdaget maler, berømt for sine homoerotiske fengselsmotiver, en se-og-bli-sett-happening der le tout Atlanta, på ekte kontinental-borgerlig manér, er ute og dyrker sine kunstneriske desinteresser. Utstillingen har allerede før åpningen vakt mye oppstuss i Atlantas sosietetsmiljø (ikke minst blant museets velgjørere) på grunn av bildenes åpenlyse homoerotiske karakter, men utstillingen blir likevel gjennomført, av den grunn at Atlanta ikke ønsker fremstå som noe mindre progressivt enn New York City, der utstillingen allerede er vist med suksess. Av de mange hundre tilstedeværende sosietetsmedlemmene er det ikke én eneste som gjennom den lidelsen maleriene uttrykker, overhodet vier voldtektspraksisen i amerikanske fengsler en eneste tanke. De få som i det hele tatt oppfatter malerienes lidende uttrykk – enn si maleriene i det hele tatt – knytter kun lidelsen an til en egosentrisk misnøye av 100 % finansiell karakter.

Eksempel nummer to, som også har med voldtekt å gjøre: En av de hendelsene som utløser handlingen og intrigen i romanen, er at den sorte fotballstjernen Fareek Fanon angivelig skal ha begått et date-rape, og det med ingen ringere enn hi-fly-datteren til Atlantas rikeste, "hviteste" og mest spissborgerlige person, Inman Armholster. Sakens rasemessige karakter ser ut til å kunne utløse katastrofale opptøyer i en by som allerede er på bristepunktet på grunn av tilspissede konflikter mellom sorte og hvite, og blir forsøkt dysset ned fra høyeste borgermesterlige hold – til ingen nytte, ettersom den Internett-baserte sladrekanalen Chasing the Dragon (en dårlig skjult kopi av The Drudge Report, websiten som først spredte ryktene om Clintons seksuelle omgang med Lewinsky), lar rykteflommen flyte fritt.

Fanon-voldtekten kan parallellføres med et fyrverkeri av en parringsakt mellom en hoppe og en hingst som Charles Crooker lar sine formuende gjester få overvære ute på sin sørstatsplantasje, i et fåfengt og naivt håp om å dra i land en kjempedeal. Parringen er en av bokens høydepunkter fra et underholdnings- og spenningsperspektiv – hoppa er heit og hingsten er fyrrig som fytterakkern, lidderlighetens dyriske natur kommer til uttrykk med en kraft som i hvert fall jeg aldri har sett beskrevet med større styrke og presisjon – men parringsakten er også en grotesk voldtekt av en forsvarsløs og fastspent hoppe som nesten brekker ryggen under akten, fullbyrdet ved hjelp av Charlie Crooker og hans stallknekter.

Disse voldtektene kan på mange måter leses som allegorier over et hvitt amerikansk borgerskaps økonomiske og sosiale voldtekt av de mange subalterne grupperingene som USAs befolkning er satt sammen av – afro-amerikanere, asiater, white trash, hispanics, osv. Men analogiene er ikke åpenlyst lagt frem hos Wolfe – de får f.eks. aldri fremstå på bekostning av handlingen, men utvikles i et slags fellesskap med primærhistorien, for å synliggjøre den skrikende urettferdigheten, umenneskeligheten, rettsløsheten og brutaliteten som preger store deler av det amerikanske samfunnet.

Makten i det fonetiske

På en tilsvarende måte lar Wolfe Amerikas sosiale maktstrukturer komme til uttrykk gjennom et mangfold av fonetiske fremstillingsformer. En ting er forfatterens notoriske hang til skrive onomatopoetisk. Man finner mange ytringer av typen "Heh Heh hegggggggghhhhhhhh!", "buhooomuhooooooom" og "scraaaaaccccckkkkkk". Men også slike som

One noddah t’ing mo’ brah. Okay? Da new fish, dey t’ink so if dey stay real quiet kine, if dey no make ass, if dey ac’ like dey jes coasting kine, if dey boddah no mo’ nobody – den dey going stay eenveesible,

som den hawaiiske cellekameraten til Conrad Hensley så salvelsesfullt uttrykker det, eller med eiendomsmagnaten Charles Crockers langstrakte Georgia-dialekt:

Well now, frin, I wanna ask you sump’m. You ever been huntin? You ever headed out in a pickup truck early inna moaning and lissened t’all’ose’ol boys talking about alla buds ’ey ’gon shoot?

Det tar dessuten god tid før vår antihelt Conrad begriper hva den vietnamesiske nabokvinnen mener når hun til stadighet skriker til sin obsternasige trettenårsdatter "Shuh up! I keh you heh, don’ give me you smah mouth, leela sluhhhhh!" så det gjaller gjennom pappveggene i det rukleverket av en vertikaltdelt tomannsbolig som huser dem alle i et av San Fransiscos mer forfalne utkantstrøk. (Shut up! I care about your hair, don’t give me your smart mouth, little slut.)

I det hele tatt spiller det man med en fellesbetegnelse kunne kalle lektene stor rolle i romanen, både sosiolektene, dialektene og idiolektene. Det er på en og samme tid noe Mark Twain’sk og Finnegans Wake’sk i denne nærmest fonetiske stavemåten. For Wolfe gjør dette langt mer nyansert og utstudert enn å skrive inn enkle black talk-, old south- eller stiff lip-stereotypier. Lektene slår inn som en del av det mellommenneskelige maktspillet. Idiolekt blir ikke bare identitet, men også våpen – uansett om det dreier seg om rendyrket convict-, viet- eller farmer-sjargong, eller mer intrikate former for hybrid multikulturell språkbruk. Språket blir det eneste man har å stille opp med mot et hvitt mannlig borgerskap som besitter og utnytter den økonomiske og politiske makt. Dette er noe Conrad etter hvert lærer seg på sin vei ned til de nederste lag av den amerikanske sosiale matrisen. Også for entrepenørkongen Croker er det språket – sitt kjære gamle Georgia farmer-språk – han tyr til som en siste fluktmulighet fra kreditorene når han ikke lenger hverken har sine finansielle muskler eller sitt gamle sosiale nettverk å støtte seg til. Og det er språket bokens tredje hovedskikkelse, den sorte stjerneadvokaten Roger White II, benytter seg av for å klatre forbi sin hudfarge, dvs. ved fullstendig legge av seg black talk og finslipe advokatspråket.

Wolfes fonetiske skrivemåte er en form for sosialrealisme som har solid klangbunn i tradisjonen fra Mark Twain, og som man finner igjen bl.a. hos Walt Whitman, hos Bob Dylan og i rap’en. Sosiolektisk romantisering av den typen George Berhard Shaw er eksponent for i Pygmalion, blir hos amerikanerne snudd om til blodig alvor.

Alle disse forskjellige ytringene i romanen, til tider nesten ubegripelige, til tider ekstremt velformulerte, er uttrykk for en makt – og kanskje i enda større grad: en avmakt – som ingen yter rettferdighet ved å redusere til new journalism i betydningen journalistisk fiksfakseri. Og det er samtidig en form for radikal realisme som fremstiller USA på en langt mer sofistikert måte enn hva dagspressens så vel som akademias språk kan spenne over.

Detaljerte dandyer

Med A Man in Full favner Tom Wolfe 1990-årenes USA på en måte som ikke er helt ulik Marcel Prousts måte å veve sammen 1890-årenes Frankrike: En bredt anlagt sosial topografi preget av samfunnsmessige omkalfatringer og krysskulturelle manifestasjoner, der flyktninger av alle slag krysser sine spor. Men på samme måte som På sporet av den tapte tid strekker seg utover det rene tidsspeil ved å anskueliggjøre noe genuint fransk, noe som ikke kan reduseres til århundreskiftets uttrykk, presenterer Wolfe oss for noen Amerikanske røtter som stikker dypere enn det siste tiårets historiske jordsmonn. A Man in Full er en fremstilling av et amerikansk "general scheme of things" – et av Wolfes favorittuttrykk, ofte med den lakoniske tilføyelsen "if such a thing even exists". Også den allerede nevnte interessen for replikkens retorikk, er noe de to dandyene har til felles. Apropos dandyer, Wolfes briljante utbroderinger av "the noble art of dressing", alltid lagt i munnen på en av bokens mange personligheter, har en detaljrikdom og et observasjonsnivå som i sine beste øyeblikk kan måle seg med Prousts. Her finner vi ingenting av det repetitive og monotone som preger klesbeskrivelsene i f.eks. Bret Easton Ellis’ American Psycho. Der Ellis får sine antrekksbeskrivelser til å virke som de er klippet rett ut av Details, GQ eller Wallpaper (en monotoni som riktignok fungerer som et stilistisk virkemiddel for Ellis), er Tom Wolfes nitide fremstillinger av sitt persongalleris klesvalg kjennetegnet ved en connoisseur-touch som i høy grad overgår det til enhver tid trendye. For som Proust har Wolfe blikk for mer enn det soignerte, han ser også det karnevaleske i valg av klær, fra den korrekt avrundede kraven på Atlantas sorte jetset-advokaters $750-skjorter, til de innsattes bukse-sagging og sjørøver-look (avrevne putevar knyttet rundt skallen) ved Santa Rita Prison.

Utover denne ekstravagante interessen for bekledning, skaper detaljrikdommen generelt en effet de reel, en virkelighetseffekt, i Roland Barthes’ forstand. Men detaljene, nyansene og ubetydelighetene vitner ikke bare om "virkelighet", de fungerer også som viktige elementer i de meningsdannelses-prosessene som ligger under handlingsgangen: som språk er også klær et uttrykk for maktkonstellasjoner. Igjen ser vi hvordan Amerika tyter ut gjennom tekstens irrganger, enten det er gjennom metaforene, replikkene eller "overflødighetene". I så måte er A Man in Full et godt eksempel på hvordan metaforikk og andre former for meningsfortetning ikke nødvendigvis er noen motsetning til realisme i litterære tekster, at det ikke på død og liv er slik at man må skrive i et symbolistisk eller surrealistisk eller romantisk formspråk for å gi teksten meningsdybde.

Selg dine bukser

Jeg har trukket frem eksempler fra tre distinkte meningsdannende lag i A Man in Full: metaforikken, fonetikken og detaljrikdommen. Gjennom disse tre strukturerende grepene, som så godt som alltid er vevet inn i fortellingen gjennom et realistisk formspråk, bretter Wolfe ut lag på lag av den amerikanske løken.

Tom Wolfe er de amerikanske kontrastenes og kompleksitetenes mester. Selv er jeg av den oppfatning at han gir en enda rikere og på sett og vis oppriktigere (om ikke riktigere) fremstilling av USA enn Don DeLillo i Underworld. Men det er en helt annen story.

Men mye viktigere er det at vi som lesere av A Man in Full gis et bilde av USA som med sine mengder av fasetter og dybder – og ikke minst samfunnskritikk – anskueliggjør "Amerika" på en måte hverken norsk dagspresse eller norske intellektuelle synes å ha vært i nærheten av å fange opp de siste par tiårene, langt mindre formidle.

Vi som elsket Amerika, Bjørneboe-artikkelen som jeg siterte fra innledningsvis, er egentlig en bokanmeldelse av David Horowitz’ USA og den tredje verden. Jeg tror jeg vil tilslutte meg Bjørneboe – men med Tom Wolfes A Man in Full i tankene – når han runder av sin artikkel med begeistret å utbasunere at "den som har to bukser, bør selge den ene og kjøpe seg denne boken isteden".