To litterære bladfyker på Greyhound-ekspressen

Är det verkligen sant att Vinduet ska upphöra vid nyår? Det vore verkligen tragiskt.
Tack og hälsning
Matts Rying

Ja visst er det leit. OK, de hadde ikke Facebook-tråder og kommentarfelt i gamle dager, men det må være lov å misunne redaksjonen av Vinduet i 1974 for den meget fyldige leserbrevspalten de kunne sette på trykk i nummeret som jeg har snappet ut av hylla her nå, og egentlig i alle andre numre i Jan Erik Vold og Johan Fredrik Grøgaards (og Kjell Heggelunds) redaktørperiode i de årene på første halvdel av 70-tallet. I tillegg til den svenske poeten Rying var også Ernst Orvil og Walter Baumgartner blant innskriverne i denne utgaven, og det er slike små spor av liv som gjør lesingen av tidsskriftnummeret såpass dirrende og begeistrende, så mange år senere. Det er også mange andre grunner til at akkurat denne utgaven, den tredje det året, er verd å stoppe ekstra lenge opp ved. Det er et nummer som har vært ute av hylla noen ganger før, det innbyr til lesing, og er av typen som man bare er nødt til å snoke til seg om det dukker opp i en unnselig bunke på loppemarkedet (for øvrig et av koronanedstengningens største savn) eller i billigkassa utenfor Norli Antikvariat eller tilsvarende der du bor. Det er etter mitt syn alltid viktig å studere eldre tidsskriftutgaver i research-øyemed eller når man har tatt på seg oppgaven å skulle forstå en periode i kulturen. Men det er også moro bare å lese et gammelt tidsskriftnummer som om det skulle være en fersk ukeavis, lese det for adspredelsens skyld, på kafé eller i parken, og ta inn informasjonen og leve en liten stund innenfor de rammene et godt tidsskrift er ment å skape for leseren. En liten times tidsreise. Papirfølelsen er essensiell for akkurat denne opplevelsen, og selv om det så klart vil oppstå mange nye muligheter og behov som dekkes i en løpende blogg eller nettvariant av Vinduet, som jeg gleder meg til å følge med på, er det unektelig sørgelig at papirutgaven nå opphører. Men sånn er det. Akkurat denne utgaven av Vinduet fortjener i alle fall en nyutgivelse i et lite opplag ved nummerets 50-årsjubileum i 2024.

Formatet er som et tykt, gammelt tegneseriehefte, meget fristende å ta på, holde i og blafre gjennom. Det er ment til å brukes. Den legendariske formgiveren Gunnar Lilleng, som hadde vært verdt sin egen artikkel i en sammenheng som denne, og som fikk ærespris av Grafill for sitt livsverk forleden år, har klippet og limt sammen tekstbiter her i akkurat perfekte skrifttyper: direkte, ujålete, populært, in your face, dagsaktuelt. Det er noe med å presse inn et dikt her og der som kler stilen i selve poesien også, på ett oppslag teller jeg hele tyve dikt, den trenger ikke de verdige hvite felt rundt seg, poesien åpner seg for leseren på en helt annen måte, og det er derfor litt trist at det ikke er flere dikt i avisene i dag, det kunne fått landets folk til å våkne opp litt ved kaffen og eggene sine. Logoen føles temmelig datert og deigete ut i dag, men den gir likevel positive assosiasjoner. I denne utgaven ligger den gjennomsiktig over et kornete, brunbeige fotografi med umiddelbare urbane kvaliteter, et foto tatt av en nedtagget T-banevogn i New York idet den stanser på stasjonen og dørene åpner seg. Bildet dekker hele forsiden og baksiden. Foran i høyre hjørne er en gul sirkel, som et slags oppmerksomhetssøkende klistremerke kjent fra bruk av tabloidavisene, som signaliserer budskapet for utgaven: USA 74. Nederst på forsiden står det trykket 16 navn – bare noen av de eksepsjonelle forfatterne man møter på grundig eller forbipasserende vis inni bladet. Korrektur og korrespondanse som alltid utført av den myndige Vinduet-sekretæren Ruth Gustavsen. Prisen for herligheten i butikk den gangen: 12 kroner.

Det er ikke bare fotografiet på omslaget som er heldekkende – på innsidene er det trykket en oversatt og meget karakteristisk tegneserie av undergrunnshøvdingen Robert Crumb kalt Meatball. Jeg er usikker på hvor glad jeg egentlig er i disse seriene i dag, men at det bidrar med umiddelbar tidsåndskoloritt til resten av innholdet i dette Vinduet-nummeret, er det ingen tvil om. Dette forsterkes av en raus bruk av rastrerte sorthvitt-fotografier, av typografiske grep og av små vignetter signert den allsidige kunstneren Sidsel Paaske, som også jobbet tett med sin daværende mann Jan Erik Vold på epokegjørende utgivelser som småboka Hekt, for eksempel, og som fikk stor posthum anerkjennelse med utstillingen Like før på Nasjonalgalleriet i 2016 – den rikt illustrerte boken som ble utgitt i den sammenheng, er for øvrig sterkt anbefalt. Paaske bidrar også med et par spennende, sjangerfrie småtekster i Vinduet-utgaver disse tidlige syttitallsårene, noe som understreker den sterke klubbfølelsen i bladet på den tiden – slik det gjerne er i gode tidsskriftårganger. Blandingen av skrifttyper, av spaltesystemer, av boldet og kursivert tekst, gjør det hele ganske så spenstig. Ja, man finner roen innenfor tidsskriftets grensesnitt, men du verden så tankene og assosiasjonene fyker av gårde som ville hester over alle hauger likevel.

Dette Vinduet-nummeret er i bunn og grunn en eneste stor reisereportasje – en slags tankens totebag uvørent fullstappet med tidsskrifter, bøker, flyers, avisutklipp, intervju-notater, greyhound-bussbilletter, restaurantkvitteringer, løsrevne brokker av forbigåendes samtaler som er hastig nedskrevet nederst på en side av San Francisco Chronicle. Slike ting. Inntrykkene her er et resultat av en fem ukers rundtur i USA foretatt via buss av Jan Erik Vold og Olav Angell i februar og mars tidligere det året, og også et resultat av et allerede langt lesende liv full av dypt ambivalent begeistring for det amerikanske. Det er lett å tenke at Vinduet i disse årene var USA-orientert, det stemmer ikke i det hele tatt når man leser de andre utgavene i årgangene — men Angell & Vold fikk utløp for mye engasjement for De forente staters kultur her. Dette var i høyeste grad skapende år for Angell og Vold: egne bøker, oversettelser, tidsskriftarbeid, miljøbyggende arbeid, litt jazz. Så lenge det skrives, er det håp, skriver Angell i sin korte leder. «Å presse det amerikanske litterære landskapet inn på knappe 80 sider er selvfølgelig galskap. Men det er kanskje derfor vi har gjort det. Fristelsen ble for stor», skriver han og ser at mye av det som skrives der, har dette til felles med det som skrives i hjemlandet: «Litteraturen ligger nedfelt i landskapet og stiger opp til overflaten, hvor den kommer til syne i konfrontasjon med det økonomiske system.» Det livskraftige ved litteraturen fremheves, noe som gir Angell rom for forsiktig optimisme. Vold på sin side er også begeistret over skrivingen og individuelle stemmer, men bekymret over det manglende samholdet i nasjonen, der det for eksempel er vanskelig å skjelne den reelle forskjellen mellom republikanere og demokrater, og der fokuset på penger og individets overlevelse, som i en jungel, går på bekostning av arbeideres og svake gruppers fellesskapsfølelse. Dette har riktignok ikke bare negative konsekvenser, ifølge Vold:

«Befolkningen har ikke klart å samle seg i grupper, slik at presset om en mer felles målsetning har kunnet sette makt bak kravene. Litterært speiler dette seg slik: Det finner ingen Arild Asnes, 1970-bok i det unge USA. Derimot finnes det en god del Svingstol (1967) og Den elektriske blomsten (1968)-varianter. Og det blir det som kjent sprek litteratur av. Og en glad/bedre verden?»

Vold ser tegn i den finurlige kortprosaen og lyrikken, men også i graffitien han ser overalt, på T-banen og på husvegger. Han beskriver denne med boblende begeistring og entusiastisk empati på vegne av skriverne som later til å ha ett sentralt budskap: Jeg finnes. Det er interessant å lese hvordan en nordmann oppfattet dette den gangen, og i tillegg morsomt å tenke på at jazzdronningen Karin Krog faktisk produserte en NRK-dokumentar om graffiti-fenomenet i New York med veldig sprek musikk til signert Volds hippe musikerkolleger Jon Christensen og kompani.

Vinduet-utgaven er en speiling av det tidlige 70-tall de to redaktørene plumpet rett uti med begge beina, samtidig er det ikke til å komme unna at en god del av tankene og de poetiske gestene fra det 60- og 50-tallet de begge var så glade i, fikk ekstra godt utløp her, spesielt beat-kulturen og dens forgreininger litt bakover i tid. Mengden av oversettelser og gjendiktninger i dette nummeret er overveldende, hovedsakelig foretatt av Vold og Angell, men også med betydelige bidrag fra Olav H. Hauges hånd. Mange av disse forfatterne hadde nettopp kommet eller skulle komme i bokform oversatt av disse, som en del av den veldige oppvåkningen i norsk forlagsbransje disse årene, også godt hjulpet av den pågående billigbok-revolusjonen. Det er navn som Donald Barthelme, Robert Bly, Frank O’Hara, Robert Creeley, Allen Ginsberg, ja og så Bob Dylan, da.

Det er gøy å se Olav Angell prøve seg på et lite utdrag fra Thomas Pynchons munnfull av en roman Gravity’s Rainbow, som utkom året før. Angell skulle ikke klare å få ut denne på norsk, og brukte for øvrig sine aller siste krefter som oversetter i 2002 på å få ut mursteinen Mason & Dixon. Det er også et par poet-navn her som slettes ikke var store i ’73, men som har blitt det i ettertid, som for eksempel Charles Simic og den senere strålende kunstkritikeren Peter Schjeldal, som enn så lenge skriver svært levende i The New Yorker. Apropos blader er det synlig at et par av bidragene her er oppdaget i det kresne tidsskriftet Fiction, som ble opprettet i 1972, og hvis medredaktør Mark Mirsky ble en viktig kontakt for Vold. Mirsky er selv blant de oversatte i USA-nummeret av Vinduet. For noen år siden kom det forresten en fin Norge-spesial av Fiction med oversatte noveller av forfattere som Laila Stien, Ingvild Rishøi, Merete Lindstrøm, Tor Ulven og Kjell Askildsen, med et flott Leonard Richard-maleri på fremsiden. Det tok litt tid, men etter hvert ble amerikanerne også interessert i det norske.

Det er verd å klø seg litt bekymret på haka nå, for det er da fryktelig mange karer Vold & Angell oversatte og møtte på denne turen. Hva med kvinnene? Det foregående nummeret i Vinduet-årgangen er den nesten like legendariske «Marilyn»-utgaven, proppfull av Løveid, Køltzow, Plath, Dickinson, Hagerup og Næss, som skapte mye brudulje i Litteratur-Norge siden de prydet omslaget med et vakkert fargefotografi av ikonet Marilyn Monroe innhyllet i et grønt badehåndkle. En vågal manøver den gang, som nå. Da jeg flere tiår senere selv satte den svenske poeten Mara Lee på omslaget av min første utgave som redaktør av Vinduet, ble jeg skjelt ut av flere for å forsøke å lage et «moteblad» av det ærverdige tidsskriftet.

Men det er absolutt spor av kvinner her, bundet sammen av politisk overbevisning og forståelse av sin væren i verden — det er oversatt et essay om den yngste kvinnepoesien i USA av Florence Howe, fra hennes innledning til antologien No More Masks!, en novelle av Grace Paley og en håndfull varmende dikt av opprinnelig britiske Denise Levertov, noen ganske eksplisitte dikt av Black Arts Movement-tilknyttede Sonia Sanchez, hentet fra samlingen We a Baddddd People, og til sist noen tekster fra det store ikonet Nikki Giovanni. Og apropos: det blir underveis i lesningen av dette Vinduet-nummeret svært fristende å sette på Radka Toneffs vidunderlige album Winter Poem og It Don’t Come Easy for flere uimotståelig brunbeige norske syttitalls-vibber, der Toneff sammen med Volds musikervenner i jazzen satte sterk musikk til en rekke av Giovannis likeledes sterke dikt — og også et par av Robert Creeley. Det er bare å finne frem en temperert Polets rødvin nå, en real Frogner-øl, og bare sige inn i historiens varme og trygge favntak.

Men det mest fornøyelige i denne utgaven er nok Olav Angells tre intervju-reportasjer. Det er ille at så lite av hans omfattende poesi og prosa er tilgjengelig for norske lesere i vanlig bokhandel i dag (biblioteket finnes), men hans tekster om jazz, mat (inkl. drikke), forfattere og gleden over andres diktning er virkelig frodige og kan redde humøret for mangt. Han var voksen allerede da han debuterte med diktsamlingen Burlesk i 1966, og hadde en noe gammelmodig tone til tider, selv om eksperimentasjonslysten, spesielt litterært, er betydelig. Hans tidvis ubesværede omgang med ordet neger i disse årene vil antakelig skape problemer for noen lesere, men kan også tilgis posthumt siden han tross alt brukte store deler av sitt liv på å jobbe for afrikanskamerikansk litteratur og spre kunnskap om politiske spørsmål, spesielt som oversetter for en rekke forfattere, inkludert Eldridge Cleavers viktige essaysamling Sjel på is allerede i 1969. Og ikke minst som redaktør for flere gode poesiantologier, i tillegg til hans store kjærlighet til og arbeid for jazz og derigjennom afrikanskamerikanske musikere. Hans reportasjer er preget av storøyd entusiasme og kunnskap, men også av nerver og tilløp til mørke skyer, og derav mange lettere humoristiske innslag.

Møtet med William S. Burroughs handler ganske lite om Burroughs’ forfatterskap, men gir et flott snapshot likevel, med en inngående beskrivelse av et foredrag i creative writing som Burroughs holder for det Angell anser som noen litt slitsomme amerikanske studenter på City College i Harlem. Han tar kontakt og introduserer seg selv, som han gjorde flere ganger på denne turen til andre forfattere, med setningen: «Hello, I am your Norwegian translator.» Med tanke på hvor mange bøker Angell oversatte, kan replikken ha falt ikke så rent få ganger, ofte til den gjeldende forfatterens store undring. Norway? Etter litt om og men får Angell noen uker senere audiens hos den da 60 år gamle kultforfatteren, i et stort og spartansk innredet loft off Broadway. Hans enorme – og tomme – kjøleskap produserer en mengde isbiter i døgnet, til hans store fortvilelse. Han snakker om økonomi og om hvor forferdelig det var å bo i England, og at han er glad for de tre månedene med foredrag her som fikk ham til å flytte tilbake til New York. Burroughs leser ikke stort for tiden, men én roman er han begeistret for og snakker litt om, en suksessroman som er i ferd med å bli filmatisert: Jaws av Peter Benchley. Angell hadde selvfølgelig allerede lest denne romanen, men syntes ikke den var særlig tess.

En forfatter jeg ikke har særlig inngående kjennskap til, men som Angell hadde oversatt allerede i den spreke antologien Moderne amerikanske fortellere. Prosa i pop og protest, som ble utgitt på Pax i 1969, er den eiendommelige kortprosamakeren, poeten og illustratøren Russell Edson. De møtes på et cocktailparty i regi av PEN-klubben, og godt motivert av noe Smirnoff får etter hvert Angell tatt mot til seg til å overfalle ham med godord. Etter det første sjokket og ubehaget finner de tonen, og han blir invitert hjem til den fattige forfatteren, en time utenfor Manhattan. Kona Frances lager middag og serverer på fine tallerkener, etter sigende er det første gang på flere år at de ikke spiser på papp. Hjemme har Edson et lite trykkeri han lager sine kunstferdige chapbooks på, og ved hjelp av en gallon med vodka blir det en riktig lang natt med mange merkelige konversasjonsruter, kostelig beskrevet av Angell. Og alkohol og underlige hendinger er også legio i hans legendariske møte i San Francisco med Richard Brautigan, forfatteren bak Trout Fishing in America og A Confederate General from Big Sur. I 1974 var hippie-epoken straks bare et fjernt minne i San Francisco, og den litterære figuren som mange forbinder med perioden, språklig og estetisk og livsstilsmessig, var på vei ned. «Haight Ashbury-mystikken er borte, blomsterbarna er borte, Fillmore Auditorium er stengt (Jefferson Airplane er i hvert fall reist). Richard Brautigan har mer eller mindre mot egen vilje skapt sitt eget ensomme miljø.»

Den underlig utseende mannen med hvalrossbart, fett, langt hår, bestemorbriller og stor hatt ser ut som noe fra det foregående århundret, og selv om det kanskje er færre bohemjenter for ham å plukke opp fra gata (det er ganske guffent å se bokomslagene hans der han stilte ut en del av sine funn) er han en velkjent og suksessrik forfatter som har råd til å spise og drikke godt. Og det gjør de til gangs her, mens Brautigan føyser vekk beundrerinner og vordende forfattere og etterlater Angell alene i rusen i en stor, ukjent by. Angell beskriver hjemmet hans: en tegning av en fisk på gulvet, et sørstatsflagg, en sikkert ikke velduftende T-skjorte med påskriften Why Don’t We Get Drink And og en tegning av en stor skrue. Et avisutklipp i glass og ramme: Rommel Drives Deep Into Egypt. Brautigan levde nok et liv ikke langt unna den karikerte livsstilen vi kjenner fra Robert Crumbs syndige tegneserier, og selv om det er festlig å lese om den voksne nordmannens inntrykk fra en tur rett inn i amerikanske bohemklisjeer, er det også en smule guffent å tenke på Brautigan. Heldigvis skal de snart reise hjem igjen: «Det er vår siste dag i San Francisco. Vi er innom City Lights Bookshop og foretar de siste bokinnkjøpene. Jeg setter meg på fortauskafeen med et glass vodka og leser Blaise Cendrars da Richard viser seg. Vi to gale nordmenn og den gale amerikaneren går inn i baren igjen. Det er som om vi har fått anledning til å gjøre aftenen for to dager siden om igjen, for å lage et alternativt sluttkapittel i en bok om San Francisco.»

Living the dream. Det er følelsen man sitter igjen med etter å ha lest denne litterære reportasjen av to gutter på tur i bøkenes og imaginasjonens Amerika.

Kan man egentlig reise rundt og møte forfattere på denne måten i dag? Skaffe seg kunnskap, informasjon og inspirasjon ved å saumfare bokhandler, tidsskrifter og aviser for spor av liv og interessante stemmer? Søke opp telefonnumre, skrive brev og avtale møter med folk som virker spennende? Ja da. Appetitten på nye impulser og knytting av vennskapsbånd har vel ikke avtatt med årene. Det er selvfølgelig andre metoder i bruk i dag, og den lange dannelsesreisen er erstattet av kjappe helgeturer og konstant overvåking av den verdensomspennende kulturaktiviteten. Men det gir en egen tålmodighet til leseopplevelsen å se resultatene av en fem uker lang drømmetur presentert på denne måten. Oversettelsene som er på trykk, bærer med seg en virkningshistorie, man ser for seg storøyde nordmenn som oppdager forfattere, leser dikt i tidsskrifter og tenker at, hmm, dette kunne være noe for oss, dette må vi spre videre! De leter etter likesinnede, og finner dem overalt. Dette nummeret er kanskje også litt inspirert av en liten juvel i samlingen, en bok av den svenske forfatteren, kritikeren og oversetteren Claes Hylinger som utkom i 1973 ved navn Färdaminnen. Bland norska diktare, fiskare och bönder. Denne litterære reiseskildringen starter med at Hylinger ankommer Oslo og henger ute med Vinduet-redaksjonen, som nettopp har fått korrekturen på det nye nummeret (antakelig ordnet av sekretær Ruth Gustavsen), de ser på 17. mai-forberedelsene, drikker øl og spiser sild, snakker om litteraturen og livet et par dager. Vinduet blir sendt i trykken. Hylinger drar så på en lang og rolig ferd alene gjennom landet, der han møter og bor hos en rekke interessante og eiendommelige skikkelser i norsk litteratur, inkludert Arild Nyquist og Einar Økland. Stundom sitter han ved et utekafébord og skriver et dikt om hva han har opplevd, og da lager vaskeseddelen seg selv:

Att sitta i Oslo på Karl Johan
och hålla ett glas pilsner i sin hand
bland rosor och syrener och kastanjer minsann,
det nöjet plär jag unna mig ibland …

Från Oslo gick färden till Ulvik vid Hardangerfjorden där skalden
Olav H. Hauge lever och diktar. Hurtigruten tog längs den
norska kusten förbi Lofoten och Nordkap till Vadsø i nordost.
Jag bytte ord och tankar med fiskare och bönder jag mötte på resan, och
med författarna också.

Ah, hvilken romantisk ferd i litteraturens tjeneste. Det er den draumen. I stedet for Hurtigruten opp og ned norskekysten som sin svenske kollega, reiste Angell og Vold med bussen i en rolig sirkel rundt Amerika, besøkte de forskjellige byene, traff diktere, musikere, kunstnere og andre mennesker, og tok med seg inntrykkene av dem hjem igjen og lot dem sive inn i diktningen og skriveriene sine i årene som fulgte. Visse tema og formuleringer og tanker går igjen i disse to forfatterskapene, på godt og vondt om man leser dem samlet, de klarer ikke å la sine kjepphester hvile, men det gir også en klar karakter til alt de holdt på med. Og det var omfattende aktivitet. De fleste i redaksjonen og tilhørende skribenter hadde vært involvert i det epokegjørende tidsskriftet Profil umiddelbart før disse årene med Vinduet, en kraftig bevegelse var igangsatt. Det ble visstnok uggen stemning da de skjønte at måtte gi seg etter sine få tilmålte år på Sehesteds plass. Är det verkligen sant att Vinduet ska upphöra vid nyår? Det vore verkligen tragiskt. Men de gikk videre med sin drivkraft og ideer til forlaget Cappelen og fikk opprettet det stilistisk og innholdsmessig ganske like tidsskriftet Basar, som holdt det gående i noen år utover på syttitallet. Men det er en annen historie. Det føles uansett urettferdig og fortærende å måtte slutte med noe så livgivende som tidsskriftarbeid når man føler at det går bra, og at det man holder på med er viktig og ikke minst morsomt. Jeg ble på en kravstor måte ganske deppa selv da jeg måtte slutte i Vinduet, og vår redaksjon fikk jo til overmål også holde på i to perioder. Det var en liten stund fabulering om en tredje, tror jeg, men det er bra ikke det ble noe av, for det er sant som de sier: Tidsskriftredaksjoner oppleves best når aktiviteten er begrenset til et knippe sultne år. I alle fall når noen skal oppsøke utgavene igjen en gang i fremtiden. Og det er derfor det er så gøy å finne de forskjellige redaksjonenes Vinduet-tolkninger og se hvor forskjellige de er, men at alle likevel kretser rundt liknende problemstillinger.

Jeg er fornøyd med våre seks år i Vinduet selv, det er et av mitt livs stolteste bedrifter å være en del av denne redaktørrekken, men når man skal se på de årgangene, vil man egentlig lære noe om akkurat den tiden og årene da de utkom? Var det ikke vel «tidløst» og retro-orientert og tematisk sjangeroverskridende — mer enn rent dagsaktuelt, konkret og dagsorden-settende slik flere andre redaktørperioder så utpreget artet seg? Således mislyktes vi kanskje i å lage tidsskrift i klassisk forstand, men produserte i stedet et godt kulturmagasin. Når man plukker opp et eksemplar av Vinduet fra 1974, finner man unektelig et stykke tilbakelagt tid, men det er usedvanlig inspirerende lesning likevel. Hippie-årene, Ginsberg, beat-epoken, den litt irriterende kortprosaen — alt dette var i ferd med å bli brunt i kantene da, og verdisynet har for mange i 2021 mistet mye av sin appell, men med disse to nordmenn på jakt etter å oppleve amerikanske litterære kick i dets naturlige habitat kom likevel noen av fargene tilbake. Angell er inne på noe i innledningen sin til antologien Moderne amerikanske fortellere, som rommer mange av bidragsyterne som skulle komme i Vinduet-utgaven. Det er nærmest så han kjenner at han må advare lite drevne norske lesere på forhånd mot det de skal begi seg ut på med denne «elektriske litteraturen» som bryter med konvensjoner. Men hvorfor skal ikke litteraturen følge samfunnsutviklingen? Angell tyr til kvanteteorien når de nye litterære formene skal forklares, før han finner en mer naturlig løsning, som alltid ved hjelp av en annen bok. John Cages ideer hadde mye å si for den nye musikken, og for den nye litteraturen, og Angell oversetter et lite parti fra boken Silence og åpner seg for nåtidens muligheter: 

Vår hensikt er å bekrefte dette livet, ikke å bringe orden i kaos eller å antyde forbedringer av skapelsen, men helt enkelt våkne opp til den tilværelsen vi nå befinner oss i, som er helt utmerket når man bringer sine egne tanker og ønsker ut av veien, og i stedet lar den virke helt av seg selv.