Store forventninger

Jeg har aldri lengtet tilbake til noen perioder av livet mitt. Det har selvfølgelig vært øyeblikk jeg skulle ønske kunne vare evig, muligheter jeg gjerne skulle hatt igjen, erfaringer jeg aldri ville vært foruten.

Det har også vært hendelser jeg angrer på, eller ser at kunne løst seg bedre om jeg hadde tenkt klarere, visst mer, vært en annen. Men jeg har aldri villet ha en barndom, en ungdomstid, en studenttilværelse tilbake, og denne følelsen har kunnet eksistere i meg parallelt med en vedvarende angst for ubestandigheten, for alt som faller fra hverandre. Eller for alt jeg ikke skjønte var der, før det forsvant, for så bare å finnes som et minne. Man kunne kanskje kalle dette en form for dødsbevissthet, men det føles stort sett mer trivielt enn som så, mer som en økende grad av innsikt i at livet er overraskende konkret, ikke upåvirket av drømmer, fantasier, erindringer om det som har vært, planer for det som skal bli, men først og sist fylt opp av det som skjer akkurat nå, time etter time, dag etter dag, år etter år.
Antakelig lager man seg fortellinger for å tåle forgjengeligheten i livet, og i min inngår altså: Jeg vil ikke tilbake. Men denne uviljen kommer også av andre grunner. En av fordelene med å bli eldre, har jeg av og til tenkt, er at man kan oppleve en større følelse av indre frihet, og erfare at friheten gir en handlingsrom, til for eksempel å forlate situasjoner man ikke trives i. Eller til å si åpent hva man mener, uten å tenke så altfor mye på hva andre måtte synes. Eller til å godta sider ved seg selv man har strevd forgjeves med å endre.

Denne følelsen av indre frihet er naturligvis ikke stabil, og man skal vel ha en god dag for i det hele tatt å registrere den. Det viser seg dessuten at man, med årene, like mye blir ufri, bare på andre måter. Når jeg ser tilbake på livet mitt, er det likevel ofte med en følelse av at jeg vet mer nå enn jeg visste da, slik jeg om ti, tjue, tredve år sikkert vil se tilbake på livet jeg lever nå, og gjenkjenne dets begrensninger.

Jeg skulle til å si at jeg ikke har for vane å gruble over slikt som dette, for det virker en smule pompøst, synes jeg, men da jeg leste Roald Dahls Matilda om igjen, var det nettopp det som ble tydelig for meg: at slikt som dette går jeg stadig vekk og tenker på. Dahls historie om vidunderbarnet Matilda er en komisk, befriende fortelling om barns hevn over hensynsløse og idiotiske voksne, tydeligst illustrert gjennom Matildas overvinnelse av den tidligere olympiske sleggekasteren Ms. Trunchbull, som hater barn, men er rektor ved Crunchem Hall Primary School. I tillegg er det en sår historie om overlevelse, om hvordan man tilpasser seg omstendighetene man er overgitt til, hva man gjør for å holde ut når man ennå ikke har erfart at dette man til enhver tid står i, vil kunne oppleves annerledes på sikt, bli mindre farlig.

Når man først har tilegnet seg en slik innsikt i livets gang, eller hva man skal kalle det, gir man aldri slipp på den, for som alle vet, kan et element av pragmatisme lindre selv de største sorger. Det gjør vondt nå, kan man si til seg selv, men det vil ikke alltid gjøre like vondt. Men det spørs om man ikke også mister noe, etter hvert som man skjønner dette, en form for følsomhet og frekkhet i møte med livets utfordringer, kanskje.

Et hjem

Det er rart med foreldre, skriver Roald Dahl innledningsvis i Matilda, de har det med å omfavne selv de mest uhyrlige bøller som fantastiske vesener, ja, som sjeldne genier, gaver til verden, så lenge det er snakk om deres egne barn. Men så finnes det også dem, fortsetter han, som ikke kan få seg til å elske barnet sitt, uansett hvor kjærlig, tillitsfullt og begavet det er, og som bare vil slippe å bruke krefter på omsorg.

Det er slike ignorante foreldre Matilda Wormwood vokser opp med. Faren er en slesk bruktbilselger, med et rotteliknende utseende, får vi høre. Han har tjent sin anselige formue på høyst uærlig og ikke spesielt oppfinnsomt vis. Før han selger bilene videre, trikser han med kilometerstanden, og når han en kveld forteller sønnen sin hvordan han gjør dette, som om det var en stor bedriftshemmelighet, beskriver han også hvordan han følte seg da han fikk ideen: «I felt exactly like that other brilliant fellow must have felt when he discovered penicillin». Det skal etter hvert også vise seg at det er stjålne biler han holder i omløp. Sammenliknet med Matildas mor er han likevel for en smarting å regne. Hun er nemlig av den typen, kan vi lese, som blir utslitt av å være på bingo, og som serverer middagen foran tv, på aluminiumsbrett, à la dem man plasserer maten på i offentlige kantiner, eller får take away i, bare da i plast eller isopor. Hun bruker mye sminke, har farget håret platinablondt, men er ikke spesielt nøye med å farge etterveksten. Som for å understreke hvor hjelpeløst overgitt hun er til sin egen dårlige smak og håpløse prioriteringer, uansett hvor smekker hun innbiller seg å være, får vi også vite at hun har «one of those unfortunate bulging figures where the flesh appears to be strapped in all around the body to prevent it from falling out».

Hvorfor disse menneskene har fått to barn, kan man jo lure på, for i den grad de virker opptatt av noe som helst annet enn seg og sitt, er det av hverandre, ikke av sønnen Michael og aller minst av den fem år yngre Matilda, som faren ved en anledning gir klart uttrykk for at han anser som et skadedyr.

Det spørs likevel om faren ikke er akkurat oppegående nok til å fornemme Matildas briljans, og på et eller annet nivå føler seg truet eller avslørt av den, om ikke annet fordi de aldri klarer å ha en samtale med grei flyt. Problemet er at Matilda faktisk hører hva han sier, og forstår at det han driver med på jobb, for eksempel, ikke er briljant forretningsdrift, men svindel, rett og slett, og hun vet å terge ham med sine tilsynelatende naive spørsmål.

Selv har Matilda et avslappet forhold til egne evner. Da hun var halvannet år, blir vi fortalt, hadde hun et like stort ordforråd som et voksent menneske. Som treåring kunne hun lese avisa, og før hun var fem, hadde Mrs. Phelps på det lokale biblioteket, vennlig og forundret tilrettelagt for henne, slik at Matilda dag etter dag kunne få fordype seg i klassikere som Charles Dickens’ Great Expectations, Jane Austens Pride and Prejudice og George Orwells Animal Farm. Matilda er på et vis klar over at hun er begavet. Hun vet at hun ikke er dum, blir det sagt, men hun har samtidig et nokså ureflektert forhold til alt hun kan, og blant annet derfor faller det henne aldri inn å skryte, eller vise kunnskapen uoppfordret. Direkte beskjeden er hun ikke. Det er mer som om det ikke har slått henne at dette skulle være noe å imponere med.

Man kunne kanskje si at hun forholder seg til hjemmesituasjonen på en beslektet måte. Hun vet at hun ikke har det bra. Hun lengter etter gode og kjærlige foreldre som ser henne og forstår henne, og når faren eksploderer i raseri, blir hun lammet av skrekk. Hun er også i stand til å erfare og gjenkjenne omsorg når hun får det hos andre, som læreren Ms. Honey eller altså bibliotekaren Mrs. Phelps. Men hun lar seg ikke ramme for hardt av foreldrenes omsorgssvikt. Hun viser seg ikke sårbar, men sitter stille og tankefull og følger med på dem, og på et tidspunkt går det vel opp for henne at disse menneskene kan man ikke ta på alvor.

Det eneste de fortjener, konkluderer hun, er å bli gjort narr av, og slik skal hun også fri seg fra selv den minste følelse av skam, ensomhet og forvirring.

En del av Matildas begavelse er sensitiviteten og den psykologiske innsikten, og dette kommer godt med når hun skal hevne seg på foreldrene sine. For som i de fleste av Roald Dahls bøker for barn, finnes det også her et hevnmotiv. Hva som er verst av en svikefull mor og en sleip og illojal far, er ikke godt å si, men hevnaksjonen går i alle fall hardest utover faren, som med sitt oppblåste selvbilde sikkert er den mest fornøyelige å plage. Matildas far er forfengelig. Dette vet hun, fordi hun hver morgen ser ham ordne seg foran speilet, ta på seg en hatt han selv mener gir ham «a rakish daring look». Før han går hjemmefra om morgenen, er han svært nøye med å sørge for at hatten sitter akkurat riktig. En morgen presser Matilda ut en liten bord med superlim langs innsiden av hatten. Det skal vise seg umulig å få hatten av. Faren må gå rundt med hatten på verkstedet, sitte med den foran tv, ved middagsbordet, han må til og med legge seg med den, og det er klart, det er grenser for hvor stor ungkarsaktig sjarm man utstråler, når hatten kroner en pyjamas.

Er det noe Matildas far ellers er svak for, er det sitt eget hår. Han grer og grer seg, pleier hvert hårstrå med like stor omhu. Et godt hår er tegn på et godt hode, mener han. Som Shakespeare? spør Matilda, liksom uskyldig, før hun som en liten Sokrates punkterer logikken hans:

Like who?

Shakespeare, Daddy.

Was he brainy?

Very, Daddy.

He had masses of hair, did he?

He was bald, Daddy.

Med infam kløkt skal hun siden få ham til å farge håret ved en feiltakelse, med en vanvittig stor dose av morens sterke hårmidler. «I look like you on a bad day», utbryter han skrekkslagen når han omsider får sett seg i speilet, mens moren, totalt uten evne til å berolige, mener middelet er så sterkt at håret kan komme til å falle av.

Den store tankekraften sin skal Matilda også få bruk for når hun begynner på skolen, men det er naturligvis ikke skolearbeidet hun trenger den til, for som den oppmerksomme læreren Ms. Honey raskt oppdager, vil hun, med god veiledning, kunne være på universitetsnivå om et par år. På skolen er det heller ikke bare av forakt for de voksne, og spesielt Ms. Trunchbull, at Matilda klekker ut nye pek, men av kjærlighet til en som ser henne, en som så å si pakker henne ut på nytt, nemlig Ms. Honey.

Crunchem Hall Primary School blir som sagt styrt av den tidligere sleggekasteren Ms. Trunchbull, og som navnet hennes antyder, styrer hun ikke etter nye pedagogiske idealer, ikke engang etter idealer for alminnelig sosialitet. «I was never a small person», advarer hun en av klassekameratene til Matilda, og hun sikter da ikke bare til sin ekstreme fremtoning – fingrene er angivelig på størrelse med salamipølser – men til det enkle faktum at hun, den store Ms. Trunchbull, aldri har følt seg liten, aldri har identifisert seg med de små krypene hun ser rundt seg hver dag, så her skal man ikke vente seg noen sympati. Bare tanken på at noen skal kunne ha andre, mer sårbare bilder av henne i hodet sitt, gjør henne fornærmet: «Me! A baby! […] How dare you suggest such a thing!». Med sin eksentriske klesdrakt minner hun mest om en slags menneskeokse med batongen klar, men hun skjuler også større forbrytelser enn noen kan ane.

Matildas analyse av situasjonen er som følger: Ms. Trunchbull kommer unna med oppførselen sin fordi metodene er komplett absurde. Ingen vil tro på et barn som forteller at i dag var det en voksen som tvang meg til å spise en enorm kake, for så å få meg til å kaste opp foran hele skolen. Eller i dag tok en voksen tak i flettene mine, løftet meg opp, og svingte meg rundt i lufta i flere minutter. Det er for utrolig til å være sant. Og når man leser boka, er det av og til også for komisk og ellevilt beskrevet til å ta helt innover seg, men Matildas funderinger rommer en dyp innsikt i hva som gjør at mishandling kan foregå i det stille, og bare fortsette å skje, når man ellers er enige om at alle barn fortjener å være omgitt av omsorgspersoner som vil dem vel. Det er blant annet fordi man samtidig har vanskelig for å tro hva voksne er i stand til å utsette barn for. Da Inga Marte Thorkildsen i 2015 ga ut en bok om vold og overgrep mot barn, lot hun boka få nettopp tittelen Du ser det ikke før du tror det.

Det er når Ms. Trunchbull beskylder Matilda for å ha gjort noe hun ikke har gjort, og ufortrødent haster videre til sin neste ugjerning, at raseriet blir vekket i Matilda. Følelsen av å bli urettferdig behandlet gjør henne så sinna at hun får magiske evner: Bare ved å stirre på et glass med vann, får hun det til å velte, så den slimete vannsalamanderen i glasset skvetter oppover magen på Ms. Trunchbull, som sitter ved siden av. Ingen skjønner hvorfor glasset veltet. For Matilda er dette en så sterk, uventet opplevelse at hun må dele den med Ms. Honey, og dette skal bli starten på et nært og fortrolig vennskap. Ms. Honey har for lengst fått med seg hvor alene Matilda er i verden, og hun bærer selv på en vond historie, med Ms. Trunchbull i en svært sentral rolle, så nå skal Matilda virkelig få bruk for superkrefter, og det hele får en lykkelig og symboltung slutt når de begge får et nytt hjem – sammen – i det gamle huset til Ms. Honeys avdøde far.

Quentin Blake har illustrert boka, og på aller siste side ser vi Matilda i armene på Ms. Honey, den lille kroppen kjærlig og tillitsfullt lent mot en større, og som leser forstår man slik at her, med Ms. Honey, kan enestående Matilda ikke bare få være klok og selvgående, som en liten voksen, men også et trengende barn.

Et rom å tenke i

Matilda ble utgitt i 1988, to år før Roald Dahl døde, og det var den siste større barneboka han skrev. Sammenliknet med andre av Dahls bøker er Matilda mindre voldsom, den er ikke så makaber som SVK, hvor de slemme kjempene spiser barn, og ikke så fæl som Heksene, hvor man på heksenes årsmøte blir enige om å forvandle alle barn til mus. Historien om Matilda er varmere og vennligere, samtidig som den er langt mer ekstrem enn for eksempel historien om Pippi, som det på noen måter er nærliggende å assosiere til. Pippi er jo også en liten jente som hamler opp med alt, selv røvere om natten, men Astrid Lindgrens fortelling har for meg en større uskyld, en større letthet over seg, til tross for at Pippi bor alene i det store huset og er så godt som foreldreløs. For hvor skumle er nå egentlig tyvene Kling og Klang, sammenliknet med Ms. Trunchbull? Og faren til Pippi er glad i henne, han bor bare langt, langt borte.

Det er et større mørke i Matilda, og det er en av grunnene til at boka fortsatt har så stor appell, tror jeg. Midt i sjarmen, komikken, absurditeten gjenkjenner man en sterk vilje til å holde fram smerten barndommen for noen er omsluttet av, den tvers igjennom vonde siden av savn og lengsel. Så kan man spørre seg hva slags glede som skal komme ut av det, hvorfor det skulle være noe å omfavne, men svaret på dette er vel ganske enkelt. For de fleste blir smerten lettere å bære idet man forstår at man ikke er alene om den, at det finnes andre som har erfart det samme, og vist seg uovervinnelige, og også at dette er erfaringer det går an å tenke rundt i et større fellesskap.

Enten man har hatt en trygg eller belastet oppvekst, er det dessuten noe gjenkjennelig ved Dahls ekstreme voksenfigurer. Man har støtt på noen sånne typer opp gjennom, om ikke i sine egne foreldre, så i en eller annen sprø lærer, eller en utilregnelig nabo, eller en nær eller fjern slektning, og kjent gufset.

Det finnes minst to former for ensomhet: den ensomheten man føler når man er forlatt, overgitt til en situasjon man ikke har oversikt over, og den ensomheten man selv oppsøker, en ensomhet som gir ro, rom, beskyttelse. Ikke minst for barn kan disse to formene for ensomhet henge nøye sammen. Man utvikler en evne til å være alene, fordi man så ofte er blitt overlatt til seg selv, og slik forstår man etter hvert også nødvendigheten av å leve i sin egen verden, og gjøre seg emosjonelt utilgjengelig for dem som uansett bare vil svikte en.

Matilda er blant dem som har skjønt dette. Det er nettopp fordi hun har et rom å tenke i at hun klarer å betrakte omgivelsene og livet sitt med en viss overbærenhet. Uansett hvor rasende faren blir, eller hvor fraværende moren er, eller hvor truende Ms. Trunchbull fremstår, har hun ingen opplevelse av å flyte sammen med, eller miste seg selv i, det som til enhver tid er omverdenen. Hun har snarere en klar følelse av hva som er henne, og selv om hun nok betaler dyrt for å verne om denne følelsen, ved å være så mye alene, er det antakelig dette som gjør at hun ikke går til grunne. Det er en opplevelse som åpner for at hun i fremtiden kan skape seg et liv som aldri vil være løsrevet fra det hun kommer fra, men likevel noe annet.

Jeg vet ikke hvorfor noen barn har denne egenskapen, og andre ikke, hvorfor enkelte klarer å lage seg et eget rom, mens andre igjen forblir låst i de destruktive rommene andre skaper for dem. Ett av hullene i fortellingen om Matilda er også hvordan det går opp for henne at det ikke er noe å hente hos foreldrene, når dette skjer, og om det er formulert som en bevisst tanke i henne, eller om det er en fornemmelse hun responderer mer ubevisst på.

Når det oppstår ømhet og fortrolighet mellom Ms. Honey og Matilda, er det mye fordi Ms. Honey ser henne på hennes egne premisser. Hun trenger ikke gjøre seg dummere enn hun er for å unngå bråk, hun trenger ikke presse intelligensen sin for å manøvrere seg ut av situasjoner, endelig kan hun bare få hvile i den hun faktisk er. Samtidig vokser tillitsfullheten mellom dem til å bli en stor kjærlighet når Matilda opplever å bety noe for en annen, som trenger henne.

Den store overraskelsen i boka kommer med Ms. Honeys historie, og jeg skal ikke røpe alt om denne, men på grunn av kjærligheten til Ms. Honey får Matilda altså bruk for de magiske evnene sine i en langt mer alvorstung situasjon enn den da hun veltet et glass med vann. Etter hvert som livet hennes forandrer seg, til det bedre, mister hun disse evnene. Når foreldrene rømmer landet, med politiet hakk i hæl, og hun flytter inn til Ms. Honey, og senere blir satt på et klassetrinn som passer hennes eget kunnskapsnivå, forsvinner magien – kreftene som, etter eget sigende, kunne gi henne følelsen av å fly «past the stars on silver wings».

Eller man kunne si: Magien er nå et annet sted.

Ifølge Ms. Honey mister Matilda de magiske kreftene fordi hun, med den nye skolehverdagen, har fått så mye annet å bruke hodet på. Mens hun tidligere kunne alt det ble undervist i, må hun nå konsentrere seg mer. Jeg synes ikke det er en overbevisende teori. Etter hva jeg skjønner, har Matilda alltid vært i stand til å beskjeftige seg selv. Om hun har følt lede på skolen, har hun hatt nok å holde på med på ettermiddagene, når hun har fordypet seg i litteraturhistorien, reist til Afrika med Ernest Hemingway, som fortelleren formulerer det, og til India med Rudyard Kipling.

Kanskje har det en enklere forklaring, kanskje mister Matilda sine magiske evner fordi hun rett og slett ikke trenger dem lenger. Hun er ikke lenger i noe hun må rømme fra, noe hun må forandre, i sitt indre, for at det skal være til å holde ut. Hun er for første gang et sted hun vil være, med hele seg. Det er det som er det magiske.

Å leve forlengs

Mot slutten av Matilda får vi et siste innblikk i Ms. Trunchbulls vilt urimelige oppførsel. Hun tramper gjennom klasserommet og skal teste elevenes kunnskap, denne gangen ved å høre om de kan gangetabellen baklengs. Stakkars Wilfred, som er den som må til pers, klarer så vidt å stamme fram at han jo bare har lært den forlengs. Når Ms. Honey så må forklare hvorfor hun har lært dem så lite, svarer hun, på mildt konfronterende vis: «There is little point in teaching anything backwards. The whole object of life, Headmistress, is to go forward».

Dette er neppe et forsvar for glemselen, eller uvitenheten, men en påminnelse om at tilværelsen tar form av tiden som går. Når én dag ikke lenger følger en annen, opphører også livet. Da er man død. Sånn sett er livet alltid en bevegelse fremover, en bevegelse som – i faktisk tid – bringer en lenger og lenger vekk fra fødsel, barndom, ungdom. Opplevd tid er en annen sak. Det vet alle som lever med vonde minner og ubearbeidete traumer. Det er en del av skaden man blir påført, at man bærer på disse erfaringene som om de var fra i går. Likevel, antyder Ms. Honey, er det å leve med en smertefull historie, noe annet enn å leve baklengs, så å si, noe mer og bedre enn å være lenket til en fortid som er umulig å integrere i nåtid og fremtid.

«Home is where one starts from», skriver T.S. Eliot i «East Coker», det kanskje flotteste diktet i Four Quartets: «As we grow older / the world becomes stranger, the pattern more complicated / of dead and living». Å vokse opp, fortsetter han, er å fri seg fra de totale følelsene, gradvis erfare at tilværelsen ikke er dette ene intense øyeblikket, «isolated, with no before and after, / but a lifetime burning in every moment». Men et helt liv som brenner i hvert øyeblikk.

Den som når fram til en slik livsfølelse, trenger ikke frykte noe.