Satans lånekasse

Da Lars Ove Seljestad i 2005 debuterte med romanen Blind, gikk jeg på Kristiansand katedralskole og var i aktiv fornektelse av mitt sosiale opphav. Min families arbeiderklassetilhørighet var sterkt innpodet i meg, og om mine besteforeldre ikke akkurat snakket i klassetermer, gjorde min klassereisende mor det. Stillingstitlene og lønningsposene til mine besteforeldre fortalte en historie som rimte med deres arbeidsmoral, deres avvisning av politikk og deres vektlegging av å være skikkelig, ordentlig og pliktoppfyllende – det svenskene kaller skötsamhetskultur. For eksempel mente min bestemor at man kunne avsløre arbeidsmoralen til en person ved å se på vedkommendes never. Selv hadde jeg båret «kassetter» til forskaling og lagt fliser en hel sommer for min onkels murerfirma. Sommeren etter det skulle jeg jobbe på plastfabrikken som min onkel på andre sida jobba i, hvor de lagde Go'Morgen-yoghurtbegrene (og inntil nylig også skeiene). Begge onklene mine hadde jobba på samme sted i mer enn tre tiår, og jeg følte vel at min nærhet til dem, og ikke minst det at jeg i barndommen stort sett ble passet av min bestemor, som var førtidspensjonert minstepensjonist og tidligere renholdsarbeider, ga også meg en arbeiderklassetilhørighet. Men mine foreldres stillinger og lønn fortalte en ganske annen historie: middelklassens. Hvordan ens klasseposisjon påvirker sosialt liv er sentralt i Blind – derfor denne selvbiografiske utlegningen.

Blind kom i fjor i ny utgave. Etter 16 år med et hvitt omslag har fortellinga om arbeidersønnen Geir Kinsarvik fått et nytt, mer fortellende omslag, laget av Aina Griffin: Vi ser Cyanamidsilo bygg 113, fra 1908, og det oppgis på baksiden at det er fra et album tilhørende Wilhelm Ravn, kontoransatt ved smelteverket i Odda fram til 1921. På forsiden siteres en Dagbladet-anmeldelse av Trygve Riiser Gundersen, som karakteriserer boken som en «umiddelbar klassiker om klassereiser og maskuline koder».

Utifra første avsnitt skulle man kanskje tro Blind ville vært «midt i blinken» for meg som tenåring, men det er først nå jeg har lest den. Mine grunner til å ikke lese den da den først kom ut, var nok dårlige, men antakelig at jeg kjente tematikken fra før og at jeg var bekymret for at arbeiderklasseskildringen var for snever, i tillegg til at jeg hadde en ambivalens til spørsmålene om autentisitet og identitet. Kanskje ville Blind også gjort det veldig tydelig for meg at min arbeiderklassetilhørighet mildt sagt var tynn, eller spilt opp min nervøsitet for selv å søke på universitetsstudier? Kanskje det underbevisst var for sjelefredens skyld. 

Mellom sosiologi og litteratur

Det var ellers stor interesse for Blind i 2005. Mottakelsen var overveiende positiv, og avisanmeldelsene dreide seg både om romanen i seg selv og om personen Lars Ove Seljestad. Han var fra Odda, hadde vært doktorgradsstipendiat i sosiologi i Bergen og jobbet med livshistorieintervjuer. Alt det hadde han til felles med hovedpersonen i Blind. Det er med andre ord ingen overraskelse at Seljestad kunne skrive om det han gjorde.

Han skal ha sagt at han mista troa på sosiologien og skrev en roman i stedet. Man kunne kanskje tenke at han hadde gjort praktisk anvendelse av Pierre Bourdieus ord: «når sosiologien holder seg på et høyt abstrakt nivå, bidrar den ikke med noe. Det er når den kommer ned til hverdagens praktiske detaljer at den blir et instrument som folk selv kan benytte i kvasi-klinisk henseende» (min oversettelse). Skjønt Seljestad er ikke ute etter å forstå seg selv og sitt opphav med romanen, snarere virker prosjektet til Blind å være å formidle en arbeiderklassestolthet som har litt vanskelige kår i dagens Norge, blant annet på grunn av utdanningens status og hva som regnes som kunnskap, for ikke å si vitenskap.

Klassereiselitteraturen har mange forløpere, slektninger og låner en hel del troper. Det handler om å forlate noe og å komme til noe nytt. Om å overvinne (eller i det minste beherske) ukjent terreng. Olav H. Hauge berører dette i dagboka si i juni 1944:

Kvar hev sin smak, men ein skal akta seg for å fordøma alt som ikkje høver eins eigen mage. Ein skal og akta seg for å tru at eins personlege smaksdomar skal verta ålment godtekne. For bønder og arbeidsfolk som ikkje er forvande i matvegen, er steikt flesk med skyr og potetar ein herrerett, endå det kanskje ikkje kann mæle seg med lam i raudvin, som truleg er meir pikant, men snautt helsugare. Vanleg friske folk synest gildt um ei vise um ho ikkje nett kann mæla seg med eit dikt av Bull, og lær hjarteleg åt grov skjemt som ein estet og ein feinschmecker vilde strykkja på nosi åt. Baudelaire og Wilde er sjølvsagt meir finslipa i sin skjemt, men rakaure er no ein gong ikkje kvar manns mat. (Hauge, Olav H. 2011: 41)

Snarere enn bare å slå fast at Baudelaire og Wilde er bedre enn folkelig lesning, forsøker Hauge å legge til at et mer høykulturelt engasjementet også innebærer et tap.

Alf Prøysen har trådt opp dette landskapet på norsk i Trost i taklampa, hvor de standsbaserte klasseskillenes kulturelle uttrykk er sentrale. Seljestads roman handler veldig eksplisitt om de kapitalistiske klasseskillene, og borer ganske dypt i hvilken tapserfaring som oppstår når man forlater opphavet. Hovedpersonen Geir Kinsarviks klassebevissthet er tydeligere og mer utpenslet enn andre i den norske klassereiselitteraturen. En utfordring for beretninger om sosial mobilitet er at de, ved å omtale ankomststedet i fordelaktige termer, kan ende med indirekte å omtale avreisestedet negativt. I Blind, derimot, er både avreisen og ankomsten smertefull.

Blinds ytre handling er Geir Kinsarviks reise fra Oddas industristrøk, via høyere utdanning i Oslo, til et professorat ved et tysk, velrenommert universitet. Et sentralt tema er karrierevalget samt sårheten i å velge bort det kjente til fordel for det ukjente. Som faren hans beskriver det, er det å la seg forlede av «satans lånekasse». Kapittelet «Fars tale» og det påfølgende, «Simlefitta», er mesterlige innføringer i betydningen av perspektiv, de er presentasjoner av henholdsvis farens og morens karriereanbefalinger til sønnen. «Fars tale» har fått mye oppmerksomhet, kanskje fordi den gir et slags vrengebilde av den offisielle norske velferdsstatsideologiens tro på meritter og kan leses som en utlegning av marxistisk verditeori. Farens tale handler om at det er arbeidernes bidrag som virkelig skaper verdiene i samfunnet, til tross for at de ikke lønnes i stil med dette, og at sønnen må velge «akademiet til Per og Jonnien» og ikke tro på utdanningssamfunnets løgner.

Jeg er nok ikke alene om å mene at dette kapittelet burde serveres førsteårsstudentene i sosiologi først som sist – det er ingen sosiologer som har formulert det bedre. Men det er «Simlefitta» som er bokas virkelige forse. Her kommer baksiden av stoltheten i selvrepresentasjonen til far og hans kolleger i Odda, både i form av Geir Kinsarviks refleksjoner og ved at man får ta del i perspektivet til dem utenfor «det maskuline». Mora vasker på arbeiderbrakkene, og et innblikk i hennes arbeidshverdag skaper forståelse for hvorfor hun har andre ønsker for sin sønn enn hva faren har, nemlig at han skal ta en utdannelse. Geir Kinsarvik kommer min opprinnelige skepsis i forkjøpet med disse refleksjonene: «Han synst faren burde gi han rom til å finna og formulera sine eigne fortellingar. Ikkje berre reprodusera og gjenfortella sine eigne fortellingar.» Dette viser en interessant refleksivitet, men konsekvensene av talen trekkes lenger, som når det tys til disse absurde beskrivelsene av hvordan det er å høre på fars tale:

Det var da som faen at han måtte ha ein far på hundreogti kilo som var eisjuognitti høg, som sang som ein gud, og som snakka så øyrene faen meg losna frå hovudet på folk og datt ned på golvet. Han kjende etter. Det stemte faen meg. Høgre øyra hadde losna fullstendig og låg no under stolen til faren. Det hadde faen meg losna mens faren prata, trilla nedover ryggen på han utan at han hadde merka det og låg no med yttersida ned mot det brune linoleumsgolvet. (s. 79)

Bli eller dra

Resepsjonen i 2005 dreide seg i stor grad om klassereisens normative sider. Knut Olav Åmås’ kommentar i Aftenposten, hvor han hevdet å finne reaksjonære trekk i Blind, og Andreas Homplands tekst i Sosiologisk tidsskrift, som harselerte med Åmås, er en takknemlig illustrasjon her. Åmås hentet åpenbart legitimitet i kritikken ved selv å komme fra Odda og, med egne ord, å ha klassereist. Hompland hentet legitimitet, slik han ofte gjør, fra en vanskeligere kilde: humoren. Åmås hevdet at Seljestad forherliger arbeiderkulturen i Odda og svartmaler klassereisen. Problemet med romanen, slik Åmås leste den, er at boka blir en karikatur av annerledestenkende, entreprenører og andre individorienterte utviklingstrekk i samtiden. I ytterste forstand mente Åmås at romanens formuleringer ga motstand mot klassereisende – som om det bare skulle være negativt, får jeg lyst til å legge til. Hompland skrev på sin side morsomt om hvordan forskere tok imot boka: «I det heile tatt var det undring mellom sosiologane over at Seljestad kunne vekka så stor oppmerksomhet når så mange sosiologar hadde levert så mange meritterte rapportar og skrive så mange meritterande og kvalitetssikra tidsskriftartiklar om same tema.» Men Hompland sparket også mot Åmås' påståtte mobilitet og frigjøring fra Oddaloven: «[Åmås] er frisett til å skriva både andres og sin eigen biografi. Han har for godt byta ut røter med føter, eller som det heter på nyåmåsk: 'Jeg kommer ikke fra Odda, jeg kom fra Odda.'»

I det ene hjørnet har vi altså Åmås, som en representant for at beskrivelser kan fange – det er som om han vil si at klassereisen skal fremsnakkes, slik at den faktisk blir så bra som den burde være. I det andre hjørnet Hompland, som ser ut til å ha et mindre forpliktende syn på hvordan språket former virkelighet. Han inntar forskerens avventende syn fram til konkret empiri foreligger, vel vitende om at forestillinger om sosial mobilitet som noe som har sitt utspring i individuelle trekk og valg, i seg selv kan bidra til å legitimere sosiale ulikheter.

Klasse og seksualitet

I løpet av romanen er det fem seksuelle overgrep av ulik karakter: ett muligens formende overgrep på en klassefest i ung alder og siden blant annet en voldtekt av egen kone. Det første tilfellet er en situasjon hvor Geir Kinsarvik blir presset av medelever og delvis beskrives som et offer selv, siden begår han overgrep hvor skyldfordelingen fremstår enklere. Det går ikke an å skrive om Blind uten å adressere dette, samtidig som det er utfordrende. Slik jeg leser resepsjonen, ble overgrepsskildringene av enkelte sett som et sidespor og av andre som dominerende. (Dette skismaet var sågar tema for en masteroppgave fra 2014 av Victoria Fleischer Brattås.) På den ene siden finner vi sosiologen Jon Ivar Elstad og på den andre litteraturviteren Frode Helmich Pedersen. Elstad skrev i Sosiologisk Tidsskrift: «Enhver vil nok oppfatte budskapet, om ikke han eller hun fortaper seg i de detaljerte skildringene av seksuelle overgrep som fyller omtrent femti av de 240 sidene». Mens Helmich Pedersen skrev i Vagant: «Den som ødelegger er ingen andre enn Geir selv; det indre mørke han bærer med seg, hans blindhet, hans raseri». Hva Elstad mener med å fortape seg i skildringene av de seksuelle overgrepene, skjønner jeg ikke helt, men skismaet klasse eller seksualitet (jf. for eksempel Édouard Louis vs. Kjartan Fløgstad) er for all del praktisk. Elstad løper likefullt en risiko for å undervurdere forholdet mellom klasse og seksualitet, men kanskje er dette også en «følgefeil» av romanen, siden koblingen mellom klasse og seksualitet er uklar (ikke at det i seg selv er en svakhet, men i Blinds tilfelle er det noe uforløst her). Helmich Pedersens kritikk kan på sin side gjøre at klasseskildringene forsvinner fra oppmerksomheten.

I Blind er leseren i stor grad fanget i Geir Kinsarviks perspektiv. Noen av overgrepene er litt som ørene som faller av: beskrivelser som heller mot det absurde og har en annen virkelighetskontrakt med leseren. Et stykke uti boka ender en scene, hvor Geir Kinsarvik skal ut på balkongen for å ta en sigg, med at han mer eller mindre ufrivillig pisser på naboen i første etasje. Det er ikke bare «klassereisen som går til helvete», slik Seljestad selv har beskrevet det, det er mer enn det: klassereisen er i prinsippet umulig (man kan ikke ta Odda ut av gutten) og hva skal fortelleren gjøre når det kjente avreisepunktet er forlatt? Oppkomlingen som feiler på grunn av eget overmot eller feil sosialt opphav, er for enkel en list. Så han går til det absurde. 

Arbeiderklassekultur

Lars Ove Seljestad bor i dag i Bærum. I et intervju på P2 i fjor sa han om sitt nåværende bosted: «Bærum er en jævla fin plass å bo hvis du vil holde klassehatet varmt.» For de fleste oppvokst i Bærum funker det jo ikke på den måten, men motsatt, at de liksom må tilpasse måten de snakker om stedet de er vokst opp på, for å komme rundt den kulturelle konstruksjonen «Bærum». De har tross alt ikke valgt stedet selv, slik som Lars Ove Seljestad har. Like fullt konfronteres nok både bærumsbeboere og personer med tilhørighet til arbeiderklassekulturen, slik som Seljestad, i langt større grad med ulikheten i Norge enn hva tilfellet er for medlemmer av den jevne middelklassen.

Hva er egentlig arbeiderklassekulturen i Norge? Hva er våre kollektive forståelser av arbeiderklassen? I en undersøkelse fra 2008 oppga 20 prosent at de identifiserte seg med arbeiderklassen, og tallet er synkende. I Arbeiderklassen, en ny vitenskapelig antologi, skrives det ifølge Annick Prieur mye om arbeidere og lavlønte, såkalte «klasser på papiret», men lite om identifisering med arbeiderklassen, det vi kanskje kan kalle «klasse for seg» eller en klassebevisst arbeiderklasse. Sosiologen Ove Skarpenes, derimot, har skrevet interessante studier av norsk arbeiderklassekultur basert på intervjuer, og han har også tatt for seg ny skjønnlitteratur som omhandler arbeiderklassen. Om novellesamlinga Arbeidsnever (2016) av Jan Kristoffer Dale, som kommer fra Froland i Agder kommune, skriver han:

Det kan bli god litteratur av å beskrive hytteturer i Froland. Men skildringen av at unge menn fra Froland uten utdanning føler seg undertrykt av gamle venner fordi de utdannede vil bytte pizza med lammeskank på hytteturen – den tror jeg vi må lenger ut på landet med. […] om media i lengden fortsetter å hamre inn at distinksjonen mellom pizza og lammeskank er svært betydningsfull, skal man ikke se bort fra at det på sikt kan ha stigmatiserende konsekvenser.

Med andre ord tror Skarpenes at våre forestillinger om arbeidere ikke stemmer med virkeligheten, men i stedet har blitt til noe som opprettholder seg selv og hindrer oss fra å forstå hvordan det fortoner seg i dag. Den samme snikende tvilen jeg – som Skarpenes – har når jeg leser Dale, melder seg når jeg leser Seljestad. Disse møtene mellom høykultur og lavkultur er da tillærte måter å se og beskrive verden på, og ikke særlig originale? En forfatter som kan minne om Seljestad, men har et helt annet uttrykk, er svenske Johan Jönsson, som gjerne forbindes med et dikt hvor et arbeider-jeg tørker sin «herpesbefengte kuk» på noen barns håndkle i et overklassehjem. Jönsson skriver montasjedikt, gjerne på godt over 500 sider, med en åpenbart antagonistisk venstreside-innretning. Det er ingen i Norge som skriver noe i nærheten av dette. Heller ikke Seljestad, selv om han legger inn noen banneord her og der, som et slags opprør mot en symbolsk orden. Jönssons bitende bemerkning om at det er typisk «for middelklassen å være fornøyd med en symbolhandling, eller en symbolsk overtredelse», og så gå videre, rammer kanskje også Seljestad?

Skarpenes' kommentarer kan minne litt om Åmås' kritikk av Seljestad, men samtidig som Skarpenes er opptatt av å ha en sensitivitet overfor dagens arbeidere, stiller han spørsmål ved betydningen av sosialrealistiske fortellinger. Teorier og historier kan fort bli hvileputer. For å vite hva som er betydningsfullt, må det undersøkes. Skarpenes har gjort nettopp dette, og poengterer at han ikke finner gjenklang av forskeres hypoteser om fremmedfiendtlighet blant arbeiderklassen hos dem han har snakket med. Selv har jeg vært på konferanser hvor folk uttrykte skepsis til dette: «Det må da være en målefeil, vi vet at arbeiderklassen er fremmedfiendtlig», ble det sagt. Men spørs om ikke Skarpenes er på sporet av noe når han pirker i dette med å rette større og mer nyansert oppmerksomhet mot arbeiderklassen. Kanskje er for eksempel avreisen fra arbeiderklassen mindre smertefull nå enn før?

Litteraturen er mer oppbyggelig enn på lenge, skal vi tro den svenske litteraturprofessoren Sven Anders Johannson og hans siste bok Litteraturens slut (2021), og med det in mente er Blind et forfriskende unntak. Jeg kan ikke helt se at man etter endt lesning sitter med andre tanker enn at Geir Kinsarvik skulle hørt på fars tale, i den grad man i det hele tatt klarer å bry seg om ham. Det går delvis i «riktig retning» for Geir Kinsarvik etter at han begir seg ut på den satans lånekasse-finansierte reisen, men til slutt blir han innhentet av sin bakgrunn – stillingen i Tyskland kulminerer i fadese. Romanen ender dermed kanskje vel trygt, med en habitus kløyvd mellom arbeiderklassen og akademia som «fasit».

For å sitere Dag Østerbergs artikkel «Norske romaner 1979» i Basar 4/1980, er det fare for at romaner fungerer som «forsvar mot oppløsende tendenser», hvor det gjøres «mindre forskning enn rapport og reprise; mindre fornyelse, enn tradisjon». Et behov for mer arbeiderklasselitteratur åpner seg her, og Blind er med på å vise det. At Blind er en av de beste innføringene i sosiologiske betraktninger på norsk, er alene med på å gjøre den til fortsatt viktig lesning. Og for å parafrasere Seljestads velkjente Odda-formulering: Forholdet mitt til klassereiser går aldri i hop.