Samenes sønn

Jeg husker at noen fortalte meg i forbifarta, på en eller annen festlig tilstelning, at lokalpatriotismen i Norge øker proporsjonalt med avstanden til Oslo. Det var for å forklare hvorfor artister fra Nord-Norge, og Finnmark spesielt, stadig gjør det svært bra i de musikk-konkurransene på TV hvor publikum kan ringe inn og stemme. Vi er kanskje få her oppe, men vi holder sammen. Jeg pleier også sjøl å si noe lignende, fordi jeg blir møtt med mye varme og støtte når jeg er tilbake i Finnmark: «I Finnmark blir man profet i eget land.»

Dette gjelder kanskje for meg, men definitivt ikke for alle finnmarkinger som vender nesa hjem etter å ha skrevet bøker. Men eget land, det har Finnmark vært lenge. Det kjennes sånn. I alle fall veit jeg at det kjentes sånn under oppveksten da vi kikka på TV eller leste i de nasjonale avisene – som jeg husker mora mi kalte Oslo-avisene. Det bildet av Norge som møtte meg gjennom de fortellingene som var valgt og funnet verdig avissider og TV-programmer, speila sjelden det Norge jeg var mest kjent med den gangen. Ergo, vi var noe annet. Vi var noe eget.

Uten at jeg hadde språk til å uttrykke det med den gangen, veit jeg at det seig inn og blei til et slags spørsmål i meg: Finnes vi egentlig?

Dette er selvfølgelig noe det er økt bevissthet om i dag. Kanskje kaller vi det representasjon, eller mangfold, men det handler om det samme. Vi mennesker flest vil gjerne ha bekreftelse på at vi eksisterer utafor oss sjøl, og en av måtene å bekrefte det på, er gjennom tekster, historier, fortellinger. Jeg trur også at vi trenger disse historiene desto mer om vi tilhører en minoritet, fordi alle de andre historiene rundt oss ikke speiler dem vi er, og at de derfor får oss til å føle oss aleine.

Ei fortelling om et landskap som er underfortalt, blir viktig.

Ei fortelling om en folkegruppe som nesten ikke har noen skriftlig litteratur, blir helt avgjørende.

Jeg har i alle fall vokst opp med en sult etter historier om Finnmark. Og jeg var ikke den eneste. Jeg kan huske hvordan mora mi pekte ut de områda som var beskrevet i lokale dikt eller andre typer tekster; ettersom jeg vokste til, tok jeg også selv ned de få bøkene i bokhylla som hadde noen slags lokal tilknytning.

På besøk hjemme hos áhkku og áddjá i Karasjok henta mora mi frem en lokal stolthet: Matti Aikios roman Bygda på elveneset. Jeg husker at jeg – som tenåringer flest – ikke hadde så lyst til å lese det mora mi anbefalte. Men jeg hadde antakeligvis ikke så mye valg, jeg hadde runda alt annet av lesestoff som var å oppdrive hos áhkku og áddjá. Det som var igjen, var enten på finsk eller samisk, og der kom jeg dessverre til kort.

Så jeg begynte å bla i Bygda på elveneset. Jeg mislikte den umiddelbart.

Det irriterte meg at Matti Aikio valgte å begynne boka fra perspektivet til en innflyttende, velstående familie uten det spor samisk blod i årene. Jeg tenkte at han skreiv for nordmenn og ikke sine egne, og dette bildet holdt jeg i meg i mange, mange år.

Bygda på elveneset dukka opp igjen i bevisstheta mi over 16 år seinere. Den lå øverst i ei eske som en del av et flyttelass hjemme hos foreldrene mine. Jeg veit ikke hvorfor, men denne gangen tiltrakk den meg med en gang. Kanskje fordi jeg hadde vært så negativ før? Kanskje fordi mora mi hadde fortsatt å nevne den jevnlig opp gjennom åra? Jeg tok den i alle fall under armen og med meg tilbake til Paris, hvor jeg bor. Jeg må nødvendigvis se annerledes på den i dag, tenkte jeg. Kritisk, ja, men mindre svart-kvitt? Kanskje ville jeg til og med finne noen positive aspekter ved boka så mange år seinere?

Så jeg leste den ferdig denne gangen.

Den utgaven av Bygda på elveneset jeg har, er en nyutgivelse som kom på Aschehoug i 1976, med illustrasjoner av den samiske kunstneren Iver Jåks. Originalen kom ut i 1929, det samme året som Aikio døde. Boka mi har et kort, men nokså interessant forord av Aikios redaktør, Regine Normann, som må ha blitt skrevet for originalutgaven. Romanen «gjennomstråles av hans store kjærlighet til sine egne», skriver Normann, men kan ikke dy seg for å legge til en aldri så liten innvending, av den type man sjelden ser i forord skrevet i dag: «Språket kan undertiden være ubehjelpelig, men vi får ikke glemme at det her er en mann som på et fremmed målføre leter seg uttrykk for det hans hjerte er fullt av.» Man får bære over ved manglene, for å lære om dette «underlige folkeferd der lengst mot nord». Tonen er irriterende nedlatende og eksotiserende. Den er også talende for de holdningene Matti Aikio hadde møtt på gjennom store deler av livet. Så er det også nærmest umulig å snakke om Aikio uten samtidig å nevne rasismen han var omringa av. Så viktig er den rasistiske konteksten han opererte i, at den blei et av hovedtemaene i forfatterskapet hans.

Men hvem var han?

*

Ukjære barn kan også ha mange navn. Matti Aikio, eller Mathias Isachsen som han blei døpt, eller Luhkkár Máhte Máhtte som han het på nordsamisk, blei født i Karasjok i 1872. Familien var av den respekterte sorten. Faren var klokker og ordfører, og sønnen viste seg snart å være dyktig på skolen. Han fikk etter hvert forlate hjemstedet til fordel for videre studier, først i Vadsø, siden Tromsø, Trondheim og Kristiania. Han arbeida noen år som lærer før han utga sin første bok, Kong Akab, i København i 1904, selv om boka I Dyreskind, som kom ut to år seinere i Kristiania, regnes som den faktiske debuten. Fra tidlig av er etnisitet og rase, og de hindringene dette bringer med seg, sentrale temaer i forfatterskapet. Kong Akab handler om en samisk huslærer i Lyngør – noe også Matti Aikio hadde vært – som forelsker seg i ei jente fra en fornem familie, men raseforskjellene setter en stopper for at forholdet kan bli noe mer. I Dyreskind satte mer spor etter seg. Der blei dels folkelivet blant reineiere i Karasjok skildra, men også den samiske karakteren Jussa, som blir prest og dermed en verdig frier for væreierens datter ­– men igjen skaper etnisiteten hindringer.

Aikios mest kontroversielle og åpent rasistiske utgivelse kom året etter. Handlinga i Ginunga-Gap (1907) var lagt til et fiskevær i Finnmark i tida før århundreskiftet. Denne gangen er hovedpersonen – og helten! – nordmannen Elias Røsanger, som beskriver den sjøsamiske befolkninga som «smaa, sotete Mennesker, hjulbente og med flattrykte Ansigter» og en jødisk karakter som «denne grøngule Gelémasse». Røsanger deler også sitt politiske manifest, hvor den hvite rase «stiger frem, lys og kjølig, og siger ut over Ruinerne av andre Folkeslag». Boka blei møtt med blanda kritikk, ikke først og fremst på grunn av det rasistiske innholdet, men fordi den var blotta for positiv eksotisering av naturfolket og også blei oppfatta som svært vulgær. I Finnmark satte man heller ikke pris på boka, og i det norske miljøet mente man at en same ikke kunne skrive om nordmenn i Nord-Norge.

Hans neste utgivelse, Hebræerens Søn, kom først i 1911. Også her skriver han om en jøde, David Hesmon, om enn ikke på samme foraktfulle måte som i Ginunga-Gap. Hovedkarakteren vokser opp i et samisk miljø og har ambisjoner om å bli kunstner, men møtes, som tidligere Aikio-protagonister, av etniske hindringer. På dette tidspunktet hadde Aikio fått stor sympati med sionistbevegelsen og sonderte også terrenget for en lignende bevegelse i det samiske miljøet, uten riktig å få gehør for det. I det hele tatt må Aikios forhold til etnisitet sies å ha vært komplekst livet gjennom. Han leita etter bevis for germansk blod i årene, uten å finne noen, og strevde med å akseptere både rasehierarkiet og sin egen plass i det.

Gunnar Gjengset skriver i sin biografi Matti Aikio. Dobbelt hjemløs (Cálliidlágádus, 2004) at Aikio kjente på en etnisk underlegenhet. Som han selv formulerte det i en erindringstekst: «... min lappiske dragt og levesættet for øvrig satte en umåtelig avstand mellom min lille person og de norske. Jeg tror ikke, mine andre stammefrænder genertes av det, men jeg hadde ambitioner og de såkaldte nerver.»

I tillegg til bøker skreiv Aikio artikler for den Oslo-baserte dagsavisa Tidens Tegn. Lenge viste han tydelig sympati for den norske assimileringspolitikken. I et brev til dikteren Vilhelm Krag, sin mangeårige redaktør hos Aschehoug, parafraserte han – noe ironisk – samme ordtak som jeg brukte innledningsvis: «Og nå er jeg da altså i Karasjok, – milde himmel, en profet er hjemme!» Karasjokværingene var ikke nevneverdig imponert over Aikio, som ikke engang hadde noe offisielt embete. Og da han forsøkte å forklare at et forfatterskap kan være vel så prestisjefylt som et embete, «viste [det] seg at min ærede stamme ikke ville la seg avspise med svada», som han skrev til Krag. På den ene sia fremsto Aikio som en slags ambassadør for det samiske, på den andre sida lengta han etter å bli sett som noe mer enn dette. Han skifta etternavn fra Isachsen til det mer samiskklingende Aikio, og gikk med gákti, eller kofte som nordmenn flest kjenner plagget som, i Kristiania, men kjente aldri en utvetydig stolthet. Da han seinere fikk et stipend for å skrive om Finnmark og samer, reiste han i stedet nedover Europa for pengene og endte i Paris. «Han hadde reist til Europas frirom for alle raser og nasjonaliteter (...)», skriver Gunnar Gjengset. Til dels kjenner jeg meg igjen i den følelsen, sjøl om jeg som samisk forfatter basert i Paris i 2023 ikke akkurat kan gå god for påstanden om at byen er fri for rasisme, men fri for rasisme spesifikt retta mot samer, det er den, i dag som i Aikios samtid.

Stipendet han fikk viser likevel med all tydelighet interessa for det samiske, sjøl om det først og fremst var det samiske i sitt naturlige habitat man ønska å høre om. Samtida ville ha eksotiske skildringer fra vidda av et naturfolk. Det lyder også altfor velkjent for undertegnede som samisk forfatter i dag. Eksotisisme selger fremdeles, sjøl om det ofte settes andre merkelapper på det i dag, som for eksempel mangfold. Men som på Matti Aikios tid er det en spesifikk form for mangfold man er ute etter, en slags guide til De Andres liv. Man vil ikke lese om en samisk kunstnerspire i Kristiania, men om en reineier på vidda. Man vil hyre inn en samisk artist, men ikke uten at det eksplisitt kommer frem visuelt at vedkommende er samisk. Mange husker sikkert den samiske artisten Ella Marie Hætta Isaksens oppgjør mot kravet om at hun skulle gå i gákti på scenen. Den du er, og det du representerer, kan interessere majoritetsbefolkninga, men bare dersom du pakker det inn på tydeligst mulige vis. Når det handler om minoriteter, foretrekker fortsatt majoriteten de klarest mulige narrativene.

Matti Aikio blei 57 år gammel. Han døde, gjeldstynga og uten egen bopel, av lungetuberkulose, som på den tida var kjent som «tæring». (Samme sykdom var dødsårsaken til to andre samtidige samiske pionérer, kunstneren John Savio og samepolitikeren Isak Saba.) I sine sene år ble Aikio stadig mer skeptisk til assimileringspolitikken. Han ønska tross alt at samisk kultur skulle overleve, og tok til orde for morsmålsopplæring. Sjøl var han så å si analfabet på eget morsmål. Norsk var hans eneste måte å uttrykke seg skriftlig på.

Boka Rase. En vitenskapshistorie av Jon Røyne Kyllingstad (Cappelen Damm, 2023) setter Aikios forhold til rasismen i kontekst. Rasismen var ikke marginal eller passiv i Norge på Aikios tid. Tvert imot, denne ferske utgivelsen viser at mange sentrale skikkelser i det vitenskapelige miljøet var norske og brukte nettopp samer som eksempler på «inferiøre raser». Det er ubehagelig, men svært viktig lesning.

*

Bygda på elveneset var ikke Aikios tittel. Han hadde først kalt romanen Borger Sire Andaras, etter en av de sentrale karakterene, siden kalte han den Borgere og nomader. Den tittelen spilte, ifølge Gjengsets Aikio-biografi, for mye på motsetningene mellom nordmenn og samer, selv om Aikio ikke sikta til nordmenn med «borgere». Aikio hadde erfart at de mest suksessfulle reineierne var gode skatteytere og hadde økt i anerkjennelse i samfunnet. Det var altså samer som var både borgere og nomader, men forlaget vurderte nok at det norske publikummet ikke ville oppfatte det slik.

Særlig to kvinneskjebner i bygda, som må antas å ha Karasjok som modell, er sentrale i boka: Den norske ungjenta Andijn Hooch og samiske Elle, datter av borger Sire Andaras. En tredje, mindre sentral, men også viktig kvinneskjebne er Anga, som er halvt samisk og datter av trollmannen Ågall. Man blir også kjent med en god del av mennene i bygda, eller menn som har tette relasjoner til bygda, som Andijns forlovede, prokuratoren Einar Asper, og Andijns bror Fridtjof Hooch.

Men Aikio følger kvinnene tettest.

I grunn er det noe av det som overrasker meg mest når jeg leser Bygda på elveneset på nytt, hvor interessante og komplekse kvinnekarakterene hans er. Andijn kan først fremstå som en litt naiv og passiv skikkelse der hun venter på forloveden som aldri dukker opp, men hun viser seg snart impulsstyrt og til tider destruktiv. Hun kjører så fort i sleden at hesten ryker med, hun tar for store sjanser på elva og er skyld i at en ny elvebåt går i stykker. Det straffer seg likevel aldri helt for Andijn, sjøl om hun ender opp aleine. Parallelt møter man samejenta Elle, som også lar seg styre av sine impulser og er svært lidenskapelig. Hun vakler mellom flere menn og blir til sist gravid, etter et spontant innfall på vidda. Men beilerne er fortsatt like interesserte, og Elle kan velge mellom dem uten hastverk. Det er forfriskende med en roman fra denne epoken hvor handlekraftige kvinner ikke blir straffa for sine innfall, men møter forståelse fra forfatteren.

Verre går det for Anga, som ender med å gifte seg med den norske lensmannsdrengen Jørgensen, som er sterkt mislikt av folket i bygda. Han viser seg også å være en fæl ektemake, som behandler både Anga og familien hennes dårlig. Angas skjebne får meg til å tenke på de seineste åras levekårsundersøkelser, som viser at samiske kvinner er mer utsatt for vold enn norske kvinner. Aikio har neppe ment det sånn, men jeg tenker også på den automatiske antakelsen om at det er samiske menn som står bak volden. Det er ikke nødvendigvis sant. Samiske kvinners lavere status i hierarkiet har gjort og kan fortsatt gjøre oss mer utsatt for vold fra menn av alle bakgrunner.

Mye i Bygda på elveneset lyder altså kjent.

Det er i det hele tatt den følelsen som sitter i meg gjennom lesninga. Sjøl om det i begynnelsen er vanskelig for meg å forene det litt oppstylta riksmålet med det Karasjok jeg kjenner, og bruken av ordet «jodling» for joik virker noe fremmedgjørende, som om landskapet er pakka inn i gammeldags norsk film-drakt, kommer jeg etter hvert forbi det. Bygda Aikio beskriver, er bare en eldre versjon av den jeg hadde så nær tilknytning til gjennom oppveksten, og har den dag i dag. Karasjok er i hovedsak ei samisk bygd, men også et slags utstillingsvindu for hvor mangfoldig det samiske faktisk er, og hvor mange ulike versjoner av samisk etnisitet som finnes. I boka blir man kjent med både sjøsamer, elvesamer og reindriftssamer, sjøl om de ikke nødvendigvis blei kalt det på Aikios tid. Vi møter både hederlige og mindre hederlige versjoner av de fleste etnisiteter, og ansiktstrekkene, som Aikio gjerne beskriver inngående, er som regel et slags frempek om karakterens gode eller mindre gode sider. Ufyselige Jørgensen lensmannsdreng er «en stor, hjulbent rise med svart skjegg», mens den mer sympatiske Halle Johanas er «en grannvoksen, lyshåret bondelapp, en meget vakker ung mann». God moral henger hos Aikio sammen med sunne og vakre ansiktstrekk. Utseende som ligger tett opp mot det såkalt germanske, ser ut til å være hans foretrukne. Dette er ubehagelig å lese, og blant de mest problematiske sidene ved forfatterskapet hans. Sjøl om det etniske er nedtona og langt fra hovedtemaet i Bygda på elveneset, er det fremdeles sterkt tilstedeværende.

Det er noe kvelende over denne dvelinga ved etniske trekk som et essensielt element i menneskenes skjebner. Men det må også ha vært noe kvelende ved det å leve på den tida, å ha evnen til å ta innover seg rasismen og majoritetens syn på en sjøl og samtidig forsøke å føle seg og sine som hele mennesker. Det smitter over. Klart det smitter over. Rasismen internaliseres, som vi sier i dag. Hadde Matti Aikio levd livet sitt i Karasjok, hadde han kunnet forholde seg mer sporadisk til den, men han bodde i Sør-Norge, reiste Europa rundt og fikk stadig følelsen av å være annerledes. Det er viktig å vite dette når man leser Aikio, ikke minst er det viktig å problematisere hvordan karakterenes fysikk virker inn på deres personlighet. Dette er langt fra noe nytt i litteraturhistoria, men når man veit hvilket komplisert forhold Aikio sjøl hadde til rasismen, gir det en ekstra dimensjon. Der det i debutromanen I Dyreskind ikke var noen sosial mobilitet hos karakterene og de forblei i miljøet de var født inn i, er det i Bygda på elveneset flere representanter for lavere sosiale sjikt som overrasker positivt og oppnår økt status. Gonge, en karakter som blir beskrevet som en lurvete og ustelt reingjeter i begynnelsen av boka, ender likevel som maken til den ettertrakta Elle. Det finnes håp. En kan klatre i hierarkiet.

Aikios negativitet til det samiske ser dessuten utelukkende ut til å være knytta til det utseendemessige. Stoltheta han viser overfor kulturen, det samiske språket og kunnskapen om håndverk, er utvetydig. Han kommenterer til og med utviklinga i gákti-moten, som jeg synes er en interessant detalj:

Og i innlandsbygda hadde jentene begynt med en ny mote: nå skulle ørelappene på den tettsluttende lua, som gikk under haken, være så brede at det nederste av haken skjultes for å gjøre ansiktet kortere og penere. (...) Marit Andersen som sydde penest og hadde snittet (...). Ja, hun hadde også begynt å gå i en kofte som ikke rakk lenger enn til knærne – for å se mindre ut.

At Aikio er minst like interessert i de kvinnelige karakterene som i mennene i denne romanen, forblir en av de største styrkene. Kvinnesynet hans lyder også kjent for meg. Jeg har ikke vokst opp med skam knytta til utforskning og seksualitet hos kvinner, tvert imot. Det har vært en selvfølgelig frihet. Å lese den beskrevet mellom linjene i en roman fra 1929 bekrefter dette. Det har tatt meg lang tid å oppfatte forskjellen i kvinnesyn mellom det norske og det samiske miljøet, men Aikio beskriver det godt. Elle og Andijn har forholdsvis stor frihet.

Den mest minneverdige scenen fra Bygda på elveneset er det riktignok Halle Johanas, Andijns samiske beiler, som står for. Faren til Andijn, Henrik Hooch har latt være å gjøre opp for seg flere ganger etter Andijns påfunn. Dette har medført materielle tap for Halle Johanas. Han får nok da Hooch for andre gang ikke gjør opp for seg, og bestemmer seg for å straffe ham:

– Jeg er, som du vet, Hooka, ingen farlig mann. Men ett er uunngåelig, jeg må gi deg ris.
Hooch farer mot døra, rasende, men vil ikke ydmyke seg til å rope etter hjelp. Piken var forøvrig ute, og drengen i butikken. Halle Johanas stanset ham, og Hooch kjente på taket at her var motstand omsonst.
– Jeg vet ikke riktig hvorledes norske tar ned buksa. Vi lapper har bare et simpelt snørebånd i bukselinninga. Du får ta buksa ned selv. Ja, det er ikke annet å gjøre, Hooka, ja, fort deg, ellers river jeg buksa i filler.
Hooch var plutselig blitt avmektig i sinn og legeme som et lite barn. Han lystret ordre.

Jeg innrømmer det: Det er noe svært tilfredsstillende med denne scenen, hvor maktforholdene er snudd på hodet. Her er det representanten for herrefolket som blir barn og representanten for det barnlige naturfolket, sett med datidas øyne, som får oppdragerrollen. Jeg trur ikke det er tilfeldig at Aikio valgte å gjøre det akkurat på denne måten. Hooch ydmykes, men ikke uten grunn. Spesielt interessant er det siden Hooch ellers er en karakter vi til dels har fått sympati med, bortsett fra når det gjelder den urettferdige måten han behandler Halle Johanas på.

Kanskje er det fordi jeg leser med mitt samiske blikk, men jeg synes de norske karakterene og deres historier, i det som må være Vadsø og Arkhangelsk, er mindre interessante. Der er det intriger om giftermål og frierier, og trekantdramaer i flere retninger, som det ikke virker å brenne av på samme måte, bortsett fra når Andijn er til stede. Jeg er enig med datida i at Aikio skriver best og mest interessant når han legger handlingen til området han kommer fra.

Det er i det hele tatt mye å like ved Bygda på elveneset, dersom en bærer over med de problematiske sidene. Jeg setter også pris på de samiske referansene, særlig de som ikke blir forklart. For Aikio veksler mellom å forklare det samiske for leseren og å beskrive uten videre kontekstualisering. Det siste forekommer meg befriende. Han bruker enkelte samiske ord uten å oversette dem, setter sin lit til at konteksten vil gjøre dem forståelig. Han benytter seg av de samiske versjonene av navna, som Sire Andaras heller enn Anders Siri, som samme karakter ville hett på norsk.

Bygda på elveneset er ei bok det er verdt å lese dersom man vil ha et djupere innblikk i en del av samisk kultur. For oss som kommer fra Finnmark, er den ett av få eksempler fra litteraturhistoria på at området og kulturene vi kjenner, blir beskrevet. Det er verdifullt for oss, men også for de som ikke har samme kjennskap til området.

*

I familien min ender enhver diskusjon om samisk kultur, og om problemene vi som folk baler med, på samme måte. En av oss sukker til slutt og sier: «Ja, det er komplisert.» Bygda på elveneset og Aikios forfatterstemme gir gode eksempler på hvorfor. Blandinga av stolthet og sjølhat som Aikio kjente på, har ikke sluppet tak i de påfølgende generasjonene. Det eksisterer fremdeles hierarkier både i og utafor det samiske samfunnet. Jeg vil anbefale enhver som vil bli bedre kjent med Karasjok og samisk kultur, å finne frem boka. Den representerer selvfølgelig først og fremst Aikios blikk på det hele, men det er et interessant blikk. Mye har endra seg, mye har gått fremover, men såra etter rasismen som Aikio bar med seg gjennom hele livet, har dessverre ikke forsvunnet. Skorpa er fremdeles skjør, og det skal ikke mer enn at noen pirker borti den, før det begynner å blø igjen.