Sainte-Beuves metode

Jeg er kommet til et punkt, eller jeg befinner meg, om man vil, i en situasjon hvor det er nærliggende å frykte at følsomheten er så nedsatt, talentet så redusert at jeg ikke lenger er i stand til å uttrykke det jeg aller helst ønsket å si; kanskje er jeg ikke engang i stand til å uttrykke en del andre tanker, som riktignok ikke har samme verdifulle og intime karakter, men som jeg i hvert fall ikke har lest noe sted, som er tanker skapt i min egen bevissthet (skjønt ikke i dens dypere lag), som kan hende aldri vil bli sagt hvis jeg ikke selv sier dem. Jeg er kommet så langt at jeg betrakter meg selv kun som en forvalter av skjulte, åndelige skatter, en som snart kan forsvinne, og skattene med ham. Og jeg føler trang til å bekjempe min tidligere sløvende tiltaksløshet og gjøre som Kristus så vakkert sier hos apostelen Johannes: "Arbeid den stund I har lyset."

For jeg tror jeg har en del kanskje viktige ting å si om Sainte-Beuve, som jeg så etter hvert kunne benytte som utgangspunkt for å snakke om mer generelle ting. Ved å påpeke hans synder som forfatter og som kritiker vil jeg muligens kunne uttrykke noen tanker jeg ofte har gjort meg angående kritikkens oppgave og kunstens sanne vesen. I tilknytning til det jeg sier om ham, vil jeg i forbifarten også benytte anledningen til å snakke om visse aspekter ved livet, slik han selv så ofte gjorde. Jeg kunne kanskje også si noen ord om enkelte av hans samtidige, som jeg likeledes har gjort meg en del tanker om. Til slutt kunne jeg, etter å ha kritisert de andre og denne gang latt Sainte-Beuve fullstendig i fred, prøve å forklare hva kunsten ville ha vært for meg hvis ...¹

Lundis'² forfatter definerte litteraturkritikk som "humanistisk botanikk". Han ville at kritikeren før han bedømte et verk, skulle prøve å forstå det, først og fremst sette det i en sammenheng og undersøke nøye under hvilke omstendigheter det var blitt skapt. En slik metode innebærer undersøkelser av forfatterens biografi (arveegenskaper, familie, venner, tidsånd, arbeidsmetode), undersøkelser som er bygget på verifiserte dokumenter, og som aldri kan bli for omhyggelige ...

Denne definisjon og lovprisning av Sainte-Beuves metode har jeg hentet fra en artikkel av Paul Bourget fordi det er en kort definisjon, og lovprisningen kommer fra anerkjent hold. Men jeg kunne ha sitert tyve andre kritikere. Det å ha laget en sjelens naturvitenskap, det å ha søkt å forstå en forfatter og hans verk ut fra hans biografi, slektshistorie og personlige særegenheter, det er nettopp dette folk ser som hans originalitet; det er også hva han selv så, noe han for øvrig hadde helt rett i. Taine selv, som også drømte om en sjelens naturvitenskap, mer systematisk oppbygget og bedre organisert, men hvis raseteori Sainte-Beuve for øvrig ikke var enig i, sier nøyaktig det samme i sin lovprisning av Sainte-Beuve: "Sainte-Beuves metode er vel så verdifull som hans verk. Han var en nyskaper, som i de humanistiske vitenskaper innførte naturvitenskapens fremgangsmåter." (...) Dette sa Taine fordi han hadde en intellektualistisk oppfatning av virkeligheten og betraktet vitenskapen som den eneste kilde til sannhet. Han hadde imidlertid god smak og beundret ulike former for åndsarbeid; for å kunne forklare deres verdi måtte han betrakte dem som en slags hjelpevitenskaper (se forordet till L'Intelligence). Han så på Sainte-Beuve som en banebryter, som enestående "for sin tid", som den som nesten hadde funnet Taines egen metode.

Men i kunsten er det verken banebrytere eller forløpere (i hvert fall ikke i vitenskapelig forstand). Alt ligger latent i det enkelte individ; hver enkelt må for egen regning gjenoppta det kunstneriske eller litterære eksperiment. Forgjengernes verker utgjør ikke som i vitenskapen en ervervet sannhet som andre kan dra nytte av. En virkelig kunstner må gjøre alt på egen hånd og er i så måte ikke kommet lenger i dag enn Homer i sin tid.

Men de filosofer som ikke har forstått at kunst og vitenskap er to forskjellige områder, har vært nødt til å forestille seg kunsten, kritikken etc. som vitenskapsgrener hvor forløperen nødvendigvis er kommet kortere enn den som følger etter.

Men hvorfor nevne alle dem som nettopp der ser det originale og fullkomne i Sainte-Beuves metode? Hvorfor ikke overlate ordet til ham selv?

"Vi er i vårt studium av de forskjellige karakteregenskaper foreløpig ikke kommet lenger enn til å beskrive de enkelte individer og i høyden noen få arter; lenger kom heller ikke Théophraste og La Bruyère. Men en dag vil man ha nådd dithen at man har grunnlagt en hel vitenskap, fastlagt hovedinndelingen av de store åndsfamilier og gjort dem til kjente begreper."

Sainte-Beuves verk er ikke noe dyptgående verk. Hans berømte metode, som ifølge Taine, Bourget og mange andre gjør ham til det 19. århundres ubestridt største kritiker, denne metoden som ikke skiller mennesket fra verket, som betrakter svarene på en del tilsynelatende fullstendig uvedkommende spørsmål (hvilket syn hadde han på ...) som viktige for bedømmelsen av en forfatter og hans verk (så sant det ikke dreier seg om en avhandling om ren matematikk), som består i å innhente flest mulige opplysninger om en forfatter, studere hans korrespondanse, samtale med folk som kjente ham hvis de fremdeles er i live, eller eventuelt lese det de har skrevet om ham hvis de ikke lever lenger, denne metoden miskjenner hva enhver inngående selvransakelse lærer oss: at et verk er produsert av et annet jeg enn det vi fremviser i våre vaner og laster, i vår omgang med andre mennesker. Skal vi komme til forståelse av dette annet jeg, er det i vårt eget indre vi må søke, og her prøve å gjenskape det. Intet kan frita oss fra denne oppgaven. (...) Det er for enkelt å tro at den en vakker dag skal dukke opp av seg selv, i form av et ikke offentliggjort brev sendt oss fra en bibliotekar vi kjenner, eller at den skal bli oss fortalt av en eller annen som sto forfatteren nær. I sin omtale av Stendhal og den store beundring hans verk vakte blant den nye generasjons mange forfattere, sier Sainte-Beuve: "Jeg tillater meg å si at når jeg på en klar og absolutt objektiv måte skal forsøke å bedømme en så sammensatt natur, velger jeg – uavhengig av mine egne inntrykk og minner – først og fremst å støtte meg til uttalelser fra folk som kjente ham den gang han ennå var ung og lovende."

Hvorfor det? På hvilken måte skulle det å ha vært Stendhals venn gjøre en i stand til å bedømme ham bedre? Sannsynligvis ville det tvert imot være meget ugunstig. Det jeg som skaper verkene, er for vennene kamuflert av et annet, som godt kan være av en mye ringere kvalitet enn mange andre menneskers ytre jeg. Det beste bevis på dette er for øvrig Sainte-Beuve, som kjente Stendhal personlig, som hadde skaffet seg alle mulige opplysninger fra Mérimée og Ampère, som kort sagt skulle sitte inne med det som ifølge ham selv gjør en kritiker i stand til å foreta en virkelig inngående vurdering av et verk, han bedømte selv Stendhal på følgende måte: "Jeg har nettopp lest, eller rettere sagt forsøkt å lese Stendhals romaner nok en gang; de er ærlig talt avskyelige." (...) Og det slutter med disse to perler av noen utsagn: "Når jeg her temmelig åpenhjertig kritiserer Stendhals romaner, vil jeg på ingen måte bebreide ham for å ha skrevet dem. Man kan si hva man vil om disse romanene, de er i hvert fall ikke vulgære. Liksom hans kritikk er de først og fremst beregnet på folk som selv skriver ..." Og så disse ordene som avslutter analysen: "Overfor sine venner var Stendhal i bunn og grunn en redelig og pålitelig mann, noe vi ikke må glemme å ta med i betraktning når vi ellers har sagt ham vår hjertens mening."

Denne Stendhal var altså til syvende og sist en bra mann! Det var kanskje ikke umaken verdt å møte Mérimée så ofte ved en eller annen middag eller i Akademiet, eller stadig å "få Ampère i tale" for å komme fram til en slik konklusjon, og etter å ha lest alt dette er man mindre bekymret enn Sainte-Beuve ved tanken på at det kommer generasjoner etter denne. Barrès ville med en times lesning og uten "opplysninger" ha gjort en meget bedre analyse. Jeg vil ikke påstå at alt han sier om Stendhal er galt; men når man tenker på med hvilken begeistring han omtaler Madame de Gasparins eller Töpffers noveller, er det klart at hvis alle verker fra det 19. århundre, unntatt Sainte-Beuves Lundis, ble ødelagt ved brann, og det var i Lundis vi skulle danne oss et bilde av hvilken anseelse de forskjellige forfattere hadde i det 19. århundre, ville Stendhal stå fram som et mindre talent enn både Charles de Bernard, Vinet, Molé, Madame de Verdelin, Ramon, Sénac de Meilhan, Vicq d'Azyr og en rekke andre, og sant å si bli plassert et nokså ubestemmelig sted mellom d'Alton Shée og Jacquemont. Og her hadde han ingen personlig hevnlyst som kunne farge hans syn, slik han hadde overfor andre forfattere. (...)

Sainte-Beuve forsto tilsynelatende aldri hva som er spesifikt for den kunstneriske inspirasjon og den litterære aktivitet, og hva som gjør denne totalt forskjellig fra andre menneskers aktiviteter og fra forfatterens aktiviteter ellers. Han skjelnet ikke mellom konversasjonen og den litterære virksomhet, hvor vi i vårt lønnkammer stiller oss ansikt til ansikt med oss selv, forsøker å forstå og så å gjengi vår sjels sanne stemme, og dysse ned de ordene som er andres eie så vel som vårt eget, og som vi, selv når vi er alene, men uten egentlig å være oss selv, benytter til å beskrive omverdenen. (...) For det man gir publikum, er i virkeligheten nettopp det man har skrevet for seg selv og til seg selv; og det er dette som er ens sanne verk ... Det man gir sine venner, er produkter av et meget mer overflatisk jeg – både konversasjonen, selv den mest spirituelle (og denne er nettopp den farligste av dem alle fordi den forvrenger det åndelige liv som den påberoper seg slektskap med; Flauberts samtaler med sin niese og urmakeren er derimot ganske harmløse), og andre produkter beregnet på ens omgangskrets, det vil si som er tilpasset visse menneskers smak, og som egentlig ikke er annet enn en skriftlig form for konversasjon. Det intime jeg vil man bare kunne gjenfinne når man vender seg bort fra det jeg som gjør regning med de andre; det er det jeg som venter mens man er sammen med de andre, som man føler er det eneste virkelige, og som kunstneren som den eneste velger å leve for, liksom en gud han sjeldnere og sjeldnere forlater, og som han til sist fullstendig vier sitt liv. (...)

Lundis' tittel minner oss om at for Sainte-Beuve betydde disse artiklene en ukes intenst og interessant arbeid og et stolt øyeblikk når han våknet mandag morgen. I sitt lille hus i Rue de Montparnasse kunne han denne morgen, mens vinterhimmelen fremdeles var gråblek bak de nedrullede gardinene, åpne Le Constitutionnel og føle at i dette øyeblikk var ord som han selv hadde valgt, i ferd med å formidle hans geniale betraktninger til en rekke mennesker i Paris, og hos mange vekke den beundring man føler for seg selv, når man har frembrakt tanker som er mer interessante enn alle dem man noensinne har lest hos andre, og som man har fremstilt i all sin styrke med detaljer man til å begynne med ikke hadde vært klar over, og som står der i all sin tydelighet, men også med mer dunkle partier, som man med velbehag har dvelt ved. Antagelig følte han ikke den samme sinnsbevegelse som en debutant, som forgjeves leter i avisen etter den artikkelen han for lenge siden leverte inn, og som til slutt oppgir håpet om noensinne å få sett den på trykk.³ Men så en morgen kommer hans mor inn til ham med avisen og legger den ved siden av ham med en mer åndsfraværende mine enn vanlig, som om det overhodet ikke var noe interessant å lese der. Ikke desto mindre legger hun den rett ved siden av ham for at han ikke skal unngå å se den, skynder seg ut, og skyver i det samme utålmodig tilbake den gamle hushjelpen, som var på vei inn i værelset. Og han smiler, for han forstår at hans elskede mor vil at han skal være alene om å nyte sin glede, og ikke behøve å irritere seg over at andre snakker mens han selv leser, eller av stolthet være nødt til å skjule sin glede hvis noen i et ubetenksomt øyeblikk hadde bedt om å få dele den med ham. Over det bleke dagslyset har imidlertid himmelen fått en glødende farge; i disige gater sirkulerer aviser i tusentall, fremdeles fuktige av trykksverte og rå morgenluft, og mer nærende og velsmakende enn de varme hvetebollene som de litt senere, i skjæret fra lampen, skal dyppe i kaffen; i tusener av eksemplarer skal de bringe hans tanker rundt til de mange hjem. Han sender straks bud etter flere eksemplarer av samme avis, for virkelig å kunne ta og føle på det mirakel som er skjedd ved denne overraskende mangfoldiggjørelse, og for å sette seg inn i en ny kjøpers sinnstilstand, på ny kunne åpne et eksemplar uten å være forutinntatt og her finne de samme tankene. Og likesom når solen vokser og øker i styrke og i kraft av sin egen utvidelse løfter seg over den fiolettfargete horisonten, ser han sin ånd stige triumferende opp i hvert enkelt sinn på samme tid, for til slutt å fylle dem fullstendig med sitt lys.

Men Sainte-Beuve var ikke lenger noen debutant og følte derfor ikke slike gleder mer. Like fullt forsøkte han disse vintermorgenene, mens han fremdeles befant seg i sin himmelseng, å forestille seg Madame de Boigne åpne Le Constitutionnel; han sa til seg selv at klokken to ville kansleren komme og besøke henne, og da ville de diskutere det han hadde skrevet; kanskje ville Madame Allart eller Madame d'Arbouville samme kveld sende ham noen ord for å fortelle hva de syntes. Slik ble artiklene for Sainte-Beuve en slags bro, som nok hadde sitt utgangspunkt i hans egne tanker og prosa, men som måtte fullføres i en lesers sinn og beundring, hvor dens bue og fargetone ville bli endelig bestemt. (...) Den journalistiske kunst går således utover selve artikkelen; atskilt fra leserne, hvor den er ment å fullbyrdes, er artikkelen bare en lemlestet Venus. Og fordi det er publikum som skal gi den dens endelige form, vil denne alltid være litt vulgær, selv om publikum skulle være en elite. Det er ved å forestille seg en eller annen lesers stilltiende bifall at journalisten velger sine ord og finner deres likevekt. Hans verk er således skrevet i ubevisst samarbeid med andre mennesker og vil derfor være mindre personlig. (...)

Noen ganger undres jeg på om Sainte-Beuves dikt allikevel ikke er det beste han har skrevet. Her er all spirituell lek forsvunnet. Han nærmer seg ikke lenger tingene ad omveier, ved hjelp av alle slags kunstferdigheter og utstuderte finesser. Den diabolske og magiske sirkel er brutt. Så snart han ikke meddeler seg i prosa, slutter han også å lyve, som om hans konstante mangel på sannferdighet var en følge av hans kunstige dyktighet til å uttrykke seg. Liksom en student som skal oversette sine tanker til latin, er nødt til å ribbe dem for all maskering, slik befinner Sainte-Beuve seg for første gang ansikt til ansikt med sannheten, og kommer omsider i direkte berøring med den. Det er mer oppriktig følelse i Rayons Jaunes, i Larmes de Racine, i all hans poesi enn det er i hele hans prosa.

Men sammen med løgnen forsvinner også alle dens fordeler. Liksom en alkoholiker som blir satt på melkekur, mister han samtidig med sin kunstige energi også sin styrke. (...) Det finnes vel ikke noe mer rørende enn en slik fullstendig mangel på stilistiske virkemidler hos en så betydningsfull og anerkjent kritiker, som vanligvis eksellerer i alle slags elegante og veltalende formuleringer, og ellers er en mester i kunstferdigheter, forbløffende og gripende virkemidler, sinnrike finesser og stilistiske frierier. Alt dette er borte. Det eneste hans imponerende viten og hans mange erfaringer som forfatter har etterlatt seg, er en fullstendig avvisning av alle former for klisjéer og svulstige eller ukontrollerte uttrykk, og bildene er nå plukket ut etter streng overveielse: man må tenke på André Chéniers eller Anatole Frances kresne og grundig forberedte dikt. Men hos Sainte-Beuve er alt dette gjort med beregning; det er ikke hans eget. Han forsøker å gjenskape det han har beundret hos Theokritos, Cooper og Racine. Fra ham personlig, fra hans opprinnelige, ubevisste jeg har vi knapt annet enn klossethet. Den dukker stadig opp, som hans sanne natur. Disse få, men for øvrig oppriktige og sjarmerende diktene, hvor han på en klok og undertiden overbevisende måte forsøker å uttrykke kjærlighetens renhet, storbyens tungsinn de sene ettermiddagstimer, minnenes magi, lesningens gleder, eller melankolien hos gamle mennesker som ikke tror, alt dette som utgjør hans poesi, viser – fordi man føler at dette er det eneste sanne hos ham – det betydningsløse i hele hans fantastiske, omfangsrike og stormende kritiske verk, ettersom alle disse mirakler kan reduseres til dette ene. Lundis gir oss den ytre fasade; denne håndfull dikt gir oss sannheten. Av en kritikers store verk er noen få dikt alt som tynger på evighetens vektskål.

Oversetterens anmerkning:

Manuskriptet til Contre Sainte-Beuve var fullt av lakuner, avbrutte setninger, halve sitater etc. Ved utgivelsen av dette verket ble teksten utfylt, først av Bernard de Fallois (Gallimard 1954) og senere av Pierre Clarac (Bibliothèque de la Pléiade 1971). Denne oversettelsen bygger dels på Fallois' utgave, dels på Claracs.