Roma i april

Takk og pris at det er mulig å ta en tur ut. Bare reise seg fra rommet sitt og gå i gatene. Litt luft, litt sol, noen matbiter og litt drikke. Ikke særlig varmt eller kaldt. Fjorten varmegrader. Jeg har det bra.

Men Den evige stad, hvordan har den det? Hvorfor gidder den å stå opp om morgenen? Politikerne er det ingen som har noen tro på, eller overhodet bryr seg om. Kirken har man hørt om, men den spiller etter alt å dømme liten rolle i den jevne romers liv. Hva med de rike? Som andre steder har de vel sin blinde glassveranda, hvem vet hva de driver med? Man ser aldri noe til dem.

Himmelen faller ned over oss. Klokka tolv hver dag lyder det et kanonskudd fra Gianicolo, høyden som troner over det sentrale Trastevere. Her var det Henrik Ibsen gikk den første kvelden han var i Roma, i juni 1864, sammen med Lorentz Dietrichson, daværende sekretær for Den Skandinaviske Forening, opprettet fire år tidligere. I dag ligger Det norske institutt i Roma her, skjermet fra virkeligheten omkring. Instituttet flyttet hit i 1962, til en fasjonabel villa fra 1920-tallet, senere utvidet med to etasjer tegnet av Christian Norberg-Schulz. Denne våren er bygningen stengt for å bli totalrenovert.

Er kanonenes drønn et startskudd? Det europeiske revolusjonsåret 1848 var i hvert fall et startskudd. Blant annet til kampen for å frigjøre Roma fra kirkens makt. Det var opptakten til samlingen av Italia. 27. april 1849 kom frihetskjemperen Giuseppe Garibaldi i triumf til Roma, der et republikansk styresett hadde blitt etablert litt over to måneder tidligere. «Antikrist overtar makten», sier bestefaren til Simone Simonini, forteller og hovedperson i Umberto Ecos Gravlunden i Praha (Tiden, 2012), før han legger til:

Min sønn […] vil aldri forstå skjønnheten i dette oksekjøttet med løk, gulrøtter, selleri, salvie, rosmarin, laurbær, nellikspiker, kanel, einer, salt, pepper, smør, olivenolje og naturligvis en flaske Barolo-vin, servert med polenta eller potetstappe. Revolusjon kan dere lage … Man har helt mistet smaken på livet. Vil dere kjeppjage paven for å spise bouillabaisse som i Nice, som den fiskeren Garibaldi vil tvinge oss til … Det finnes ingen religion lenger.

Pavens innleide soldater kjempet mot troppene til Garibaldi. Et midlertidig tilbakeslag kom nettopp på Gianicolo 30. juni 1849. Paven knuste opprørerne som fluer i Vatikanets vinduskarm. Men slutten var i gang: slutten på paven som verdslig overhode i Roma. Til sist var det Garibaldis menn som, ifølge et dikt av Ibsen, «jog i kælder Vatikanets kryb».

Ett tiår etter tilbakeslaget var «rødskjortene» i gang igjen. Så langt unna som i København kledte unge damer, oppglødd over Garibaldi, seg i camicie rosse, skriver Helge Dahl i artikkelen «Bjørnson og Garibaldi». For i Norge fulgte også Bjørnstjerne Bjørnson forventningsfullt med på begivenhetene. Høsten 1860 ville han reise til Italia, og hoppende begeistret skrev han til sin kone Karoline: «Du skal se, vi faar betragte Garibaldi Ansigt til Ansigt i Rom». Det skulle ta ytterligere 15 år.

Mot slutten av 1874 hadde Bjørnson, som da var bosatt i Roma, store forhåpninger om at Garibaldi snart ville komme dit. Så store, faktisk, at han fikk sønnen Einar til å skrive til frihetskjemperen: «Kommer du til Roma? Når kommer du?» Sønnens italiensklærer fikk oversatt brevet, og familien Bjørnson fikk attpåtil svar: Garibaldi lovet at han var på vei. Da han omsider ankom Roma i januar 1875, skrev Bjørnson: «Aldrig havde jeg tænkt mig muligheden af, at et ænkelt mænneske kunde være så ælsket af det store folk som han er.»

Garibaldi døde sju år senere, etter å ha sluttet seg til den gryende sosialistiske bevegelsen. Før parlamentsvalget høsten 1882 senket regjeringen inntektskravet for å kunne avgi stemme. Fortsatt måtte man være mann og skatte en viss sum, men summen var nå mindre enn før. Dermed ble håndverkere og bønder representert i parlamentet, påstås det, til og med gateselgere. Snart skulle den italienske nasjonalforsamlingen få sin første representant fra et sosialistisk parti.

Dette leder oss, som det heter, til et maleri av Eilif Peterssen fra 1883, kalt Piazza Montanara. Det er snakk om en folkelivscene like utenfor Marcellusteateret, fra piazzaen som senere skulle bli «renset» under Mussolini. På husveggen til venstre i Peterssens bilde kan vi skimte en delvis nedrevet plakat som refererer til nettopp dette parlamentsvalget. Kunsthistorikeren Victor Plahte Tschudi skriver:

I Peterssens bilde utgjør forsamlingen i bakgrunnen faktisk tilhørere; for innunder murene til teateret får vi øye på en ung mann som holder et flammende innlegg. Han har et rødt halstørkle og en rød barett med opplagt referanse til garibaldistene og/eller den sosialistiske bevegelsen.

Jeg siterer fra boka Roma bygget i bilder. Christian Skredsvig, Eilif Peterssen og den nye hovedstaden (Orfeus Publishing, 2022). Da de to norske kunstnerne nevnt i tittelen kom til Roma i 1882, hadde byen vært hovedstad i elleve år. På samme tid bodde Ibsen noen få kvartaler unna dem, og satt der og leste korrektur på En folkefiende. Tschudi kommenterer: «Ibsen er et godt eksempel på en kunstner som fra avstand – fra Italia – synes å se hjemlandet i et skarpere fokus.»

Det var flere av dem. I 1892 reiste Arne Garborg for første og eneste gang til Roma, 41 år gammel. Derfra skrev han til vennen og samarbeidspartneren Ivar Mortensson-Egnund: «det er Verdenshovudstaden lel, dette, og det er som eg fyrst her kjenner meg heilt ut Menneske elder Medlem av det store Menneskesamfund.»

To år tidligere hadde jærbuen (og europeeren) vært en sving innom Venezia, Verona, Firenze og Milano. Han skrev til Ole Johan Larsen, ektemannen til forfatteren, kritikeren og oversetteren Bolette C. Pavels Larsen: «Italien glemmer man ikke, bare man har set et Skimt af det – Gud hjælpe os, som vi er fattige.»

Garborg skal ha lest Dantes Inferno i dansk oversettelse alt 13 eller 14 år gammel, hjemme på Jæren. I voksen alder hadde han lengre opphold i Berlin, og i Paris, der han skal ha møtt August Strindberg på kafé uten å veksle et ord med ham.

I 1885 hadde også Strindberg skrevet en kort tekst fra Roma, kalt «Rom på en dag». Her avslørte han blant annet at det å skue ut over Colosseum er «ganska storartat», men at han «föredrar fotografierna».

En ting er sikker: Noen får noe ut av å faktisk være her. For eksempel Lorentz Dietrichson, som vi allerede har møtt som cicerone for Henrik Ibsen, og som i 1875 ble Norges første professor i kunsthistorie. I erindringsverket Svundne Tider ber han sin leser la seg henrive:

Gaa saa ind i Colosseum og se Maanen seile henover denne Blomsterrigdom, denne Lokkekrans af Venushaar og Akanthus og al Verdens Blomster, der falder ind over Sæderækkerne og Arenaen, der dengang, endnu ikke udgravet tilbunds, var en Friluftskirke med Altere rundt om og Korset i Midten. Se Maanen falde ned gjennem Ydermurenes Buer og lege med Skyggerne i de dybe, halvt nedbrudte Hvælvinger – og tænk da paa, hvad herinde er levet og lidt, medens Aarhundrederne rullede sit Hjul rundt – og du har nok for din lille Levetid.

I håp om på et tidspunkt å lande på jorda igjen, kan vi sitere et motstykke til Dietrichson, nemlig Krister Larsen, den forhenværende elektrikeren, nå med ryggprolaps, i Kyrre Andreassens roman For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges:

Hva er det man sier? Se romantikken blomstre i den evige stad. Apropos naiv. Sånn som vi vandra rundt i brosteinsgatene og snakka om den herlige atmosfæren, for det var Colosseum og det var Pantheon, marmorskulpturer overalt.

Alle sjangere har sine sjangerkrav, ofte implisitte, men likevel: Reisebrevet krever sitt. Skal det være reisebrev, må vel mitt overdimensjonerte jeg på et tidspunkt spasere rundt i ulike egennavn? Er ikke tiden inne nå?

Sjangere er bare dritt, kunne man innvende. De burde hives i Cloaca Maxima, kunne man lagt til. Deler av det antikke avløpssystemet er i bruk den dag i dag. Jeg ser det like foran meg, der det munner ut i elva ved Tiberøya, kloss på det gamle kvegmarkedet Forum Boarium, et steinkast sør for Ponte Palatino.

Like nord for Ponte Palatino ligger ruinene av den antikke Pons Aemilius, nå kalt Ponte Rotto («den ødelagte brua»). I dag er det Ponte Palatino som leder over elva til Trastevere. Navnet Trastevere indikerer at hvis du kommer fra Romas klassiske sentrum, så ligger bydelen «på den andre siden av Tevere», altså elva vi på norsk, gamle latinskolelever som vi er, kaller Tiberen eller bare Tiber.

Krysser du Ponte Palatino over til Trastevere, står du der Skredsvig sto i 1882, da han begynte å arbeide på skissene til det som skulle bli maleriet Monte Aventino. Det skulle bare gå noen måneder før husene langs elva ble revet og det ble bygget massive, meterhøye murer for å temme vannveien viden kjent for sine oversvømmelser. På bildet ser vi elva i forgrunnen og i bakgrunnen Aventinen, en av Romas sju høyder, der Skandinavisk Forening har holdt hus siden 2022.

Herfra tar det bare et par minutter å spasere til den utmerkede sjømatrestauranten DaLù. Jeg vurderer hummer.

Jeg snur i døra, vankelmodig for en gangs skyld. Jeg minnes at restauranten La Gensola ligger like ved. Her finnes et veggmaleri av Ditlev Conrad Blunck fra 1837, Danske kunstnere i osteriaen La Gensola i Trastevere. Spisestedet er det samme den dag i dag. I en eller annen forstand. En romlig forstand. Veggene er de samme. De avgrenser samme rom.

Man må bare tenke vekk alle bordene som nå står tett i tett. Ja, det er virkelig seriøst overmøblert her, og da har jeg ikke engang nevnt det enorme «treet» som står i den innerste spisesalen, et tre laget av tre, formodentlig et såkalt kunstverk. Her er det neppe en eneste kunstner, heller ingen åpenbare turister, bare ekte romere, og de virker temmelig fornøyde. Og jeg istemmer: Etter å ha fortært min pastarett og et glass medioker rødvin, kan jeg konkludere med at maten var god, om enn litt dyr.

Fem minutter unna, stadig på den mindre turistifiserte siden av trikkeskinnene i Viale di Trastevere, men like inntil denne hovedfartsåren, som noen hundre meter lenger bort blir til Ponte Garibaldi og leder rett til Romas absolutte sentrum, står jeg nå og ser på stedet hvor forfatteren Guillaume Apollinaire, kjent for sine figurdikt, ble født. I hvert fall angivelig. Men antakelig ikke. Hvem bryr seg? Roma kommune later til å bry seg. I hvert fall lot de til å bry seg i 1962, for da utstyrte de murveggen med en plakett, der Apollinaire blir omtalt som creatore di nuove forme poetiche, «skaper av nye former for dikt».

Etter hvert er de fleste som bor i Trastevere øvre middelklasse, amerikanske studenter eller andre ressurssterke innvandrere. Gentrifisering er ordet. Men fortsatt finner man enkelte gamle såkalte trasteverini. På kveldene ser man dem aldri, da er området dominert av turister som skal ut på byen og herje. Men om morgenen er Trastevere som en liten landsby. Alle kjenner hverandre og hilser. Hvis du har snublet i brosteinen her, så vet alle det, for å si det sånn.

Hvorvidt de mange norske eksilforfatterne gjennom historien kom seg helskodde ut av Trasteveres trange smug, se, derom tier biografene. Og det til tross for at de unektelig har vært her: Edvard Hoem har fulgt i Bjørnsons fotspor, Ivo de Figueiredo i Ibsens og Tordis Ørjasæter i Undsets. Alle var innom Skandinavisk Forening på den tiden da den holdt til i Trastevere, i Via della Scala. Herfra er det bare fem minutter til Santa Maria in Trastevere, muligens den aller første kirken som ble etablert i Roma, om enn bygningen nå er fra 1100-tallet, med mosaikker i apsisen fra 1200-tallet, som Ezra Pound nevner i første canto av The Pisan Cantos. Men vi går ikke helt til kirken. Vi tar til høyre før vi kommer dit. Da er vi, slik det sømmer seg, i Via Garibaldi. Går vi opp bakken, er vi tilbake på Gianicolo, der Ibsen begynte sitt romerske eventyr.

Eventyret tok ikke slutt med det første. Det var en gang – da Ibsen skrev Et dukkehjem, i hvert fall i januar samme år som han fullførte stykket, 1879 – at eksildikteren deltok på generalforsamlingen til Den Skandinavisk Forening i Roma. Her tok Ibsen til orde for å gi kvinner stemmerett i foreningen, og for å ansette en kvinne som forskningsbibliotekar. Da sakene ble behandler en måned senere, uttrykte han seg slik:

Jeg frygter lige så lidt for damerne eller for de unge og uprøvede som jeg frygter for de virkelige kunstnere. Men hvad jeg frygter for, det er gammelmandsfornuftigheden; det jeg frygter for det er mændene med de små opgaver og de små tanker, mændene med de smålige hensyn og de små ængstelser, disse mænd, der indretter alt deres tænkesæt og alle deres handlinger på at opnå visse små fordele for deres egne ​allerunderdanigste små personligheder.

Henrik Ibsen, mine damer (og herrer): En norsk Garibaldi for sin tid. Kan hende til og med for vår tid?