Postmodernisme, nå?

Om du er fan av dårlig stemning, har jeg en podkastanbefaling til deg: De to vertene Lauren Teixeira og Drew Ohringer, begge i slutten av tyveårene, har det siste året oppnådd kultstatus med podden Our Struggle, løst – og da mener jeg løst – basert på deres forhold til Karl Ove Knausgård og hans Min kamp-bøker. Tonen er muntert uærbødig og innforstått; i en og samme episode kan de først bruke noe som virker som flere minutter på å prøve å lære seg å uttale «Karl Ove Knausgård» noenlunde riktig, og litt senere diskutere New Yorker-kritikeren James Woods begrep «hysterisk realisme» (skjellsord for en viss type energisk og tematisk ambisiøs, men emosjonelt forkalket postmodernistisk mursteinsroman fra rundt årtusenskiftet, med formgrep som på syttitallet var opprørske og spreke og nå er redusert til manér) og hvordan Min kamp kan leses som den hysteriske realismens antitese (blant Woods skrekkeksempler finner vi Thomas Pynchons Mason & Dixon, Salman Rushdies The Ground Beneath Her Feet, Don DeLillos Underworld, Zadie Smiths White Teeth, og David Foster Wallaces Infinite Jest, for å gi et inntrykk av hva slags bøker det er snakk om).

Uansett, det skulle handle om dårlig stemning: Den oppstår rett som det er mellom vertene og deres inviterte gjester, diverse forfattere og kritikere som slett ikke alltid lar seg sjarmere av duoens nærmest aggressivt interne humor og særdeles avslappete forhold til det som skal være poddens tema – «a morose Norwegian man’s 6,000-page novel about standing in line at a coffee shop and feeling emasculated». Hvis vi ser bort fra episoden med Geoff Dyer, som havarerte såpass at den aldri ble kringkastet, blir det kanskje som aller kleinest i samtalen med han som nå engang er hovedpersonen i denne teksten, som jeg har nærmet meg med en retningsløs treghet Teixeira og Ohringer kunne ha kjent igjen: forfatteren Joshua Cohen, aktuell i år med romanen The Netanyahus, og i en årrekke løftet opp som sin generasjons litterære vidunderbarn av omtrent en samlet amerikansk litterær offentlighet, fra salig Harold Bloom til Buzzfeed(!). Det er to og en halv passiv-aggressive timer med mer eller mindre godlynt kverulering, grunnleggende uenighet, tennergnissende irritasjon og vitser som faller på stengrunn, helt fra Cohen innledningsvis nekter å gi et tydelig svar på om han foretrekker å bli kalt Josh eller Joshua. Av den nesten stofflige forakten førti år gamle Cohen utstråler i møte med de noe yngre vertenes slacker-fnising – Elias Rukla to sekunder før han begynner å dælje løs på en drikkefontene med paraplyen sin – kan man utlede en hel del om Cohens posisjon i det amerikanske litterære landskapet. Han er et barn av sin tid, men i utakt med den.

Cohens litterære DNA er resultatet av en poding av to genierklærte gutteklubber innen amerikansk litteratur fra etterkrigstiden og frem til våre dager: den jødiske arverekken Bernard Malamud-Saul-Bellow-Philip Roth – og postmodernistene, den teknologikritiske, lett konspiranoide gjengen som hadde sin storhetstid på 70-tallet (som Thomas Pynchon, John Barth, William Gass og William Gaddis), fikk en ny vår med David Foster Wallace på 90-tallet, og et alvorlig skudd for baugen da James Wood lanserte det ovennevnte begrepet hysterisk realisme for drøyt 20 år siden, kort tid før Cohen selv begynte karrieren sin: Såkalte systemromaner, overflødighetshorn av kunnskap, informasjon, ordspill og andre språklige sprell, illusjonsbrudd, et mylder av sammenflettede plott og underplott hvor både myndigheter og internasjonale selskaper bedriver lyssky gjerninger, samt en grunnleggende skepsis til den klassiske romanens krav om troverdige, tredimensjonale figurer som resulterer i et insisterende pussig persongalleri. (Denne beskrivelsen passer for øvrig til både Thomas Pynchons Gravity’s Rainbow fra 1973 og Joshua Cohens Book of Numbers fra 2015.)

Romaner der teknologi møter amerikanske myndigheters overtramp er, dessverre kan man si, alt annet enn passé. I et annet vindu på skjermen min har jeg nå en nyhetsartikkel om hvordan CIA og Donald Trump-administrasjonen diskuterte å ta livet av Julian Assange i 2017, etter at WikiLeaks hadde publisert det såkalte «Vault 7», en mappe full av CIAs hacking-verktøy. Likevel er det noe overraskende og retro over at førtiåringen Cohen skriver som han gjør rent formmessig, en enmanns litterær progrock-revival full av påfallende virtuositet, en nærmest prangende, ekstremt mannlig briljans i en tid der slik brusing med påfuglfjærene ikke står så høyt i kurs. Et snev av Rick Wakemans konseptalbum med dertilhørende isshow på Wembley stadion om kong Arthur og ridderne av det runde bord, om du skjønner hva jeg mener.

Nettvett

Cohen tilhører mikrogenerasjonen «Xennials», født i en liten glipe fra slutten av syttitallet til begynnelsen av åttitallet, mellom Generasjon X og millenniumsgenerasjonen. Det betyr den siste oppveksten uten internett, med den digitale sfæren noe man har måttet venne seg til, og ikke bare noe som alltid har vært der, som vann i springen. Så når Cohen skriver inngående og dypt kritisk om internett, hvilket han gjør en hel del, i både romaner og sakprosa, er det fra perspektivet til en som husker verden før internett godt.

Litteraturens og forfatterens rolle i internettalderen er et gjennomgangstema for Cohen. Hva vil det si å være et lesende og/eller skrivende menneske i en tid der vi daglig høytrykksspyles med innhold hver gang vi skrur på PC-en eller kikker ned på smarttelefonen?  Slik Cohen ser det, er vi nå hensatt i en tilstand av konstant distraksjon, der nettet blir et tilfluktssted fra en stadig mer komplisert og uoverskuelig, globalisert virkelighet – en virkelighet der fakta har vært gjenstand for et sammenhengende frontalangrep siden 9/11; Kellyanne Conways herostratisk berømte begrep «alternative facts» utgjør slik bare toppen av en 20 år gammel, pill råtten kransekake.

Newspapers, magazines – by which I mean, of course, their online successors – are full of so much more than information that’s true and information that’s false. They’re also full of true accounts of the dissemination of true information, true accounts of the dissemination of false information, false accounts of the dissemination of true information, and, last but not least, my mind-melting favorite, false accounts of the dissemination of false information.¹

I dette kaoset må den som prøver å holde seg orientert, med andre ord nærlese alminnelige nyhetsoppdateringer slik en litteraturviter nærleser tekster: «an intense engagement that seeks out secret meanings, hidden biases, hidden agendas». Og alt dette mens «the news reads him, or her, and modifies itself accordingly»; algoritmenes triumf er total. Distraksjonen er tosidig: på den ene siden er makthavernes løgner og medienes forvrengninger en distraksjon fra hva som egentlig skjer (Boris Johnsons grusomt effektive «dead cat strategy»), på den andre distraherer vi oss selv med shitposting på sosiale medier, porno og kattevideoer for å slippe unna det ovennevnte kognitive frontalangrepet. Hvordan skal det da gå med romanen, dette langsomme, standhaftig papirbaserte formatet som krever leserens uavbrutte oppmerksomhet?

Cohens bøker er både en utfordring til og en satirisk karikatur av internettalderens galopperende krav om mer innhold. Målt i volum er han en av sin generasjons fremste innholdsprodusenter: Fra debuten i 2005 med novellesamlingen Quorum har han skrevet elleve bøker, hvorav flere er mursteiner. Romanen Witz runder glatt 800 sider, mens essaysamlingen Attention bikker 700 – samlingens lengste essay er nesten 200 sider langt, og er viet oppmerksomhetens kulturhistorie, fra skriftspråkenes opprinnelse til trenddiagnosen ADHD. Som stilist dyrker han overfloden: Å åpne en av bøkene hans er som å skru opp en brannhydrant og la ordene fosse ut. Ordspill, tech-sjargong, tysk, jiddisk, italiensk, fremmedord, slang, rå vulgaritet og opplysende bilder flettes sammen i setninger som alle føles umiskjennelig cohenske. Det går ikke an å skumlese Cohen. Man må, med et nytt nikk  til Dag Solstad, lese langsomt, ord for ord, hvis man vil forstå hva han sier. Samtidig er det noe unektelig nettbasert over både hans egen skrivepraksis («# of times Google was consulted for this review: 82»²) og leserkontrakten; det skal godt gjøres å komme seg gjennom en av bøkene hans uten å google noen av de mange fremmedordene – «mogigraphia», «glabrous», «heterozygote» – han peprer dem med.

Forfatteren som underbetalt frilanser, et velutdannet medlem av prekariatet, er en gjennomgangsfigur i Cohens forfatterskap. I en samleanmeldelse i listeform av fire sakprosabøker om internett inkludert i Attention, fører han blant annet opp hvor mange sider han har lest, hvor mange timer han har brukt, størrelsen på honoraret og hva det blir i timelønn og honorarsats per ord (de to siste, for ordens skyld, blir ti dollar i timen, eller 0.3358222502 dollar per ord). I «Emission», fra novellesamlingen Four New Messages (2021), skriver fortelleren innledningsvis:

About two years after being graduated from college with a degree in unemployment – my thesis was on Metaphor – I’d moved from New York to Berlin to work as a writer, though perhaps that’s not right because nobody in Berlin works.

(Den samme fortelleren har, idet han forteller historien, byttet beite til finans, med en syvsifret portefølje og store investeringer innen privatiseringen av det kinesiske helsevesenet. Sånn går det.)

Den amerikanske jødiske komikeren Gary Gulman har kommentert at der inuittene har hundre ord for snø, har jødene hundre ord for taper: putz, yutz, klutz, schmuck, shmendrick, shmegegge, shlemiel, shlimazel, shnook, nebekh, nayfish ... alle med sin detaljerte egenart; der en shlemiel er en klossmajor som snubler og mister suppen sin, er en shlimazel den stakkars ulykkesfuglen som får den samme suppen i fanget. Det er i dette firmamentet av elendighet den cohenske protagonisten, gjerne en forfatter eller skribent, vanligvis hører hjemme. I Book of Numbers fiksjonaliserer Joshua Cohen seg selv i rollen som klassisk shlimazel, med en liten vri: Hans personlige suppeskål er World Trade Center, som tar med seg hans gryende forfatterkarriere i fallet 11. september 2001. Typisk! Med sammenbitte tenner observerer han sin egen bok bli glemt i kaoset som fulgte terroristangrepet, mens journalistvennen skor seg på å skrive en stri strøm av artikler om islamistisk terrorisme, en sikker vinner i den nye medievirkeligheten. Og han kan ikke engang klage: «I was the only NYer not allowed to be sad, once it came out what I was sad about».³ Blakk og bitter tar han et oppdrag som ghostwriter (jf. Roth) for en annen Joshua Cohen (jf. Roth), langt mer vellykket og berømt enn sin skrivende navnebror. Denne Joshua Cohen – ellers omtalt i romanen som «Principal», altså «den viktigste» – er mannen bak søkemotoren og teknologiselskapet Tetration, en av verdens rikeste og mektigste menn, en eksentrisk og nifs tech-guru a la Steve Jobs/Mark Zuckerberg/Elon Musk, som omtaler seg selv i første person flertall. Oppdraget – tilsynelatende å skrive navnefellens memoarer – byr på et sårt tiltrengt honorar, men også den eneste muligheten vår mann, den sekundære Joshua Cohen, får til å fortelle sin egen historie. Fra dette utgangspunktet dannes det en typisk postmoderne røverhistorie av en rammefortelling om arbeidet med å intervjue Principal, hvor forfatteren farter rundt etter sin navnefelle og samtidig blir viklet inn i sine egne, flyplassthriller-aktige intriger. Innenfor denne rammen finner vi transkriberte intervjuer og et grovt utkast til selve memoarene. Utkastet begynner som en parodisk pastisj av internettalderens selvmytologiserende bestselgermemoarer (du vet: Steve Jobs på forsiden med høyhalset genser, haken i hånden og intenst blikk), fullt av overstrykninger og kommentarer i parentes, fra en ghostwriter som renner over av frustrasjon, både over sin egen prosa – «[COMPRESS], [REWRITE], [FUCKING REPETITITITITIOUS]» – og over det strengt tatt ganske kjedelige råmaterialet han har å jobbe med: «[I AM TYPING OUT A SCHEDULE], [SUCK MY FUCKING BALLZZZZ]». Men etter hvert røper memoarene Cohens rolle i en digital utvikling der Tetrations søkemotor er blitt et verktøy for amerikanske myndigheter i krigen mot terror, som ikke bare brukes til overvåkning, men til å manipulere brukernes handlinger til en grad som rokker ved konsepter som subjektivitet og fri vilje. Algoritmenes triumf er total, som sagt. Manuset forfatter-Cohen er hyret for å skrive er rett og slett et varsel, en snowdensk lekkasje – i en mildt sagt artig twist har Cohen faktisk selv fungert som medforfatter av Edward Snowdens memoarbok Permanent Record, publisert fire år etter Book of Numbers. Meta!

Utvidelse av kampsonen

Ikke alle Cohens romaner er maksimalistiske metamursteiner. Hans to seneste, Moving Kings (2017) og The Netanyahus (2021) er relativt slanke, men tettheten er fremdeles høy. Bibelsitater, litterære henvisninger og historiske referanser florerer, og gir fortellingene en distinkt allegorisk tyngde; Moving Kings handler riktignok om et flyttebyrå, men når åpningssetningen alluderer til Matteusevangeliet, skjønner hvem som helst at dette vil handle om mer enn tunge sofaer og kranglete kunder: «Ye shall know them by their vehicles: those blue trucks that’re always cutting you off on your way to the airport».

Flyttebyrået tilhører den jødisk-amerikanske republikaneren David King, en barsk, men plaget self-made innvandrersønn med hjerteproblemer Saul Bellow kunne ha kommet opp med.⁴ Han har opplevd en kraftig boom i businessen etter finanskrisen i 2008: «the worst year not to own your whole home in America, the best year to own a moving business». Nå tjener byrået svært gode penger på å hive ut dårlige betalere fra hjemmet sitt, og beslaglegge eiendelene deres – en situasjon hans Israel-kritiske, radikale, nå nyktre datter Tammy er utilpass med. Inn i familiebedriften kommer så Davids israelske slektning Yoav og vennen hans Uri. Begge har nettopp tjenestegjort i militæret, og skal nå koble av – «from killing Arabs», som en av kollegene kommenterer. For Yoav og Uri blir arbeidet i New Yorks ytre bydeler imidlertid en utvidet kampsone, militærtjenesten all over again, en brutal okkupasjon av utsatte minoriteters allerede hardt pressete ressurser. Det er ikke deres feil, det er bare sånn ting er blitt takket være den nevnte finanskrisen, gentrifiseringen av stadig nye nabolag som presser priser opp og gamle beboere ut, ja, rett og slett kapitalismens taktfaste marsj. I dette parallellsporet er Yoav og Uri fanget av sin egen identitet; som en rabbiner sier til Uri: «You can’t stop being a soldier, just like you can’t stop being a Jew. They’re both conditions for life.» Nettopp dette er litt av et tveegget sverd for Cohen. Jødisk identitet, kultur og historie står sentralt i bøkene hans; Holocaust, pogromer og Israel er aldri langt unna, ei heller diverse jiddiske og hebraiske gloser. Og i likhet med internett, er jo identitetsspørsmål noe mange er opptatt av for tiden, mener jeg å ha lest et sted. Samtidig kan all denne identiteten ta form av en tvangstrøye. Som israeler og jøde i USA føler Yoav seg bastet og bundet i begge ender:

Here’s what happens when someone finds out you’re Israeli. […] Either they say (he said this in English, in the voice of a young American girl), Oh my God it very horrible that the Palestinians they hate you and do to you the violence. Which means (he said this in Hebrew), Israel might be horrible, but at least all that violence lets you live a true Jewish life. Or they say (and again he said this in English, in the voice of a young American girl), Oh my God you have such privilege because you can leave from that not legitimate apartheid state that she make you do the military service. Which means (and again he said this in Hebrew), You’re so lucky you’re able to quit that country founded on an obsolete nationalism devolved even further into racism and the massacre of innocents, I can never be your rehearsal partner for the audition or touch your penis, you’re so evil. [It’s not] OK, because I’m not that person – not the Jew to pity, not the Israeli to condemn.

Et beslektet hjertesukk dukker opp mot slutten av årets The Netanyahus, fra den jødiske kona til den jødiske hovedpersonen under en samtale der han nok en gang tar opp deres delte jødiskhet som forklaringsmodell for deres handlinger: «What’s wrong with you? Who said anything about Jews? I’m sick and tired of hearing about Jews. I’m talking about the two of us.» Det skal imidlertid en del forviklinger til før vi kommer så langt i denne Philip Roth-aktige, dialogisk kranglete campuskomedien fra etterkrigstiden, en fiksjonalisert utbrodering av en anekdote Cohen fikk høre av ingen ringere enn Harold Bloom, om da Bloom som ung litteraturprofessor fikk familien Netanyahu på besøk. Den familien Netanyahu, ja. Historikeren Benzion Netanyahu, hans kone og deres tre balstyrige sønner, inkludert Bibi. Hovedpersonen i romanen er Ruben Blum ved det fiktive Corbin College i upstate New York, også han historiker, som stikk i strid med fordommene til sine erke-WASPete kolleger ikke har jødisk historie som felt, men derimot amerikansk økonomisk historie, med utgivelser som Taxation Without Representation: A History of America in Ten Taxes på CV-en. Det er et veivalg knyttet til hans egne opplevelser i henholdsvis historietimene på folkeskolen og den jødiske søndagsskolen med lokale rabbinere i barndommens Bronx. Historietimene tegnet et blåøyd optimistisk, proto-Steven Pinker-portrett av en verden som faktisk endret seg med tiden, ja som ble bedre, «a world that would improve illimitably, so long as every country kept trying to be more like America and America kept trying to be more like itself.» Da var det noe annet på søndagsskolen:

There was no past, no present, no future. Rather […] a constant repetition […] of oppression, violence, and death […] America wasn’t the new Jerusalem that my public-schooling implied. Rather, it was the newest incarnation of Rome, Athens, Babylon, Egypt – Mitzraim. It was Diaspora – galut. […] All that mattered, the rabbis said, was that hate would again find its vessel and we’d be kicked out of America too, kicked out or murdered, as was our fate in Iberia, Russia, and Germany.

I møte med denne dikotomien er det kanskje ikke så rart at den pur unge Blum velger fremskrittstro over fatalisme.

Som gammel mann ser han tilbake på begynnelsen av karrieren ved Corbin, da han ikke bare var den skolens første jødiske professor, men skolens aller første jøde, samtlige ansatte og studenter medregnet. Erindringene tilhører derfor en som har opplevd og blitt herdet av mer enn sin rettmessige andel mikroaggresjoner, for å bruke dagens språk, og dermed ikke lar seg imponere av ungdommen nå til dags, som han synes er mer tynnhudet enn noensinne. (Ikke så vanskelig å se Bloom i Blum her, altså):

It was never lost on at least me and Edith that the stupid quips about cheapness by the Maytag repairman who fixed our appliances were uniquely soft and ineffective weapons in the annals of anti-Semitism – so much so that to regard them as harmful felt impertinent, disrespectful to the ancestors. After all, the Greeks strangled Jewish newborns with their own umbilical cords; the Romans flayed the flesh of sages using hot iron brushes and combs; the Inquisition used the strappado and rack; the Nazis used gas and fire.⁵

Ved å la Blum være såpass flegmatisk i møte med en jevn strøm av hverdagsrasisme – han blir alltid bedt om å være nisse på fakultetets juleselskaper, siden han ikke feirer høytiden uansett – blir det mulig for Cohen å holde seg innen et mer eller mindre komisk register; overtrampene er mer latterlige enn opprørende, mens plottet for øvrig rammer øyeblikk av ren, satirisk sitcom-slapstick, som når Blums datter brekker nesen med vilje, slik at hun kan ta en plastisk operasjon imot familiens ønsker.

Det er i egenskap av å være den eneste jøden på campus han får jobben med å huse familien Netanyahu i forbindelse med Netanyahu seniors prøveforelesning. Han sliter med å finne en permanent arbeidsplass, inkludert ved israelske universiteter, blant annet på grunn av hans kontroversielle forskning på jødiske konvertitter til katolisismen under inkvisisjonen. Problemet er todelt: Lenge før dannelsen av det moderne Israel, som ung student i Palestina, ble han kjent som ekstremist og terrorist, en agitator som planla eksplosjoner og publiserte formuleringer om arabere «that might have been welcome in the Völkischer Beobachter or Der Angriff»⁶, ifølge en israelsk historikerkollega. Så da Israel ble opprettet i 1948, så han det som seier for sine fiender: «a State led by accommodationists, concessionists, barely-Jewish incarnations of Neville Chamberlain.» Sånt gjør det vanskelig å få fast jobb. Del to av problemet er rett og slett historiesynet hans, en nær slektning av det Blum møtte på søndagsskolen som barn: Alt tolkes i lys av holocaust. Inkvisisjonen var bare opptakten til holocaust. Time is a flat circle. Eller som det heter her: «He was an historian left out of history.» Og denne mannen skal altså innynde seg hos administrasjonen på Corbin College, antisemitter av gammel vane hver og en av dem. Blir det tilstander? Det blir tilstander.

Så hva er det Cohen vil med denne fortellingen, der det berømte etternavnet henger som et gjenferd over alle de komiske forviklingene, et truende varsel om flere tiår med voldelig konflikt, murer, apartheidlignende tilstander? Er det Israel-kritikk? Eller en disseksjon av antisemittismen, ikke bare i amerikansk etterkrigstid, men gjennom verdenshistorien, som kan sies å stå som forutsetning for nettopp den ekstremismen Netanyahu senior her representerer? Svaret er ja. Som så ofte hos Philip Roth⁷, er det i selve kjeklingen mellom konkurrerende perspektiver romanen lever sitt liv, ikke i konklusjonen. Hos Cohen kan dessuten dette grepet stedfestes ganske nøyaktig i skjæringspunktet mellom de to tradisjonene han skriver seg inn i: Den rothske kvetchingen er jo, i sin rastløst friksjonsfylte fremdrift, nærmest maskinelt produktiv. Mening brytes mot mening brytes mot mening. Ord avler ord avler ord. Innholdsproduksjonen fortsetter for fullt.