Papirbokens død

A

Alle som noen gang har deltatt i en diskusjon om e-boken og papirbokens framtid, har hørt argumentet, selv om formuleringene er legio: «Det er noe eget med papir.» «Leseren vil ha boken i hånden.» «Folk vil kjenne lukten, følelsen av papir mot fingertuppene…» «En skjerm er ingen bok.» «Jeg kommer aldri til å slutte å lese bøker, altså ordentlige bøker.»

AA

Når man slår fast at alle som følger litt med på hva som foregår i internasjonal bokbransje, vet at papirboken er døende, svarer virkelighetsfornekterne, og særlig forfattere, at vinylplaten har overlevd, ja vinylsalget øker i volum. «Papirboken vil aldri dø,» sier de. «Folk sa at radio ville dø da vi fikk TV.»

AAA

Som om de jakter på selve definisjonen av fornektelse, hører de ikke etter, de vil ikke høre. Vinylplatesalget utgjorde én – 1 – prosent av den totale musikkomsetningen i USA i 2009. Vinylplaten er død som massemedium, den er bare for spesielt interesserte. Og nå er det papirbokens tur.

AAAA

Jo da, det finnes veteranbiler, det finnes hest og kjerre. Man kan fortsatt kjøre kanefart, en vakker skikk med sine fakler og den obligatoriske gløggen ved peisen etter måneskinnsferden gjennom skogen. Ingen påstår at alle papirbøker vil forsvinne, ingen har sagt at man ikke vil kunne få førsteutgaver på papir. Ingen kommer til å brenne ned bibliotekene med alle sine papirbøker, bokantikvariatene vil leve videre, samlere vil fortsatt lukte på sine førsteutgaver, legge dem i forseglede plastposer og sukke tilfreds. Men papirboken er døende, det er bare et spørsmål om tid.

AAAAA

Denne artikkelen står trykket i et kulturelitistisk tidsskrift på eksklusivt Lessebo-papir med ekte celluloseduft og appell til spesielt interesserte fingertupper. Antallet Vinduet-lesere tilsvarer omtrent antallet skjønnlitterært ansatte i forlagene og NRK-bransjen. E-boken er en kommersiell inntrenger som den ekte skriftens esteter på Aschehougs hagefest aldri vil løfte et jordbær for, langt mindre feire med en ny kjole. Rekk meg vinylen, mor!

AAAAAA

Norske forfattere har aldri vært særlig politisk framskredne som stand betraktet. Alle snakker om Knut Hamsun, men få nevner det faktum at Den Norske Forfatterforening hadde flest NS-medlemmer i forhold til medlemstallet av samtlige norske yrkesorganisasjoner, flere enn Politiforeningen, flere enn Offisersforeningen. Romantikk har alltid vært populært blant norske forfattere, 70-tallets revolusjonsromantikk snarere regelen enn unntaket. At forfatterne er papirromantikere burde derfor ikke overraske noen. Historisk teft har ikke kjennetegnet den norske forfatter siden Bjørnstjerne Bjørnson.

AAAAAAA

Tog går, muligheter forsvinner. Papirromantikken ligger som et slør over forfatternes øyne. Forlagsbransjen legger premissene for bokutviklingen, forfatterne dilter etter: «Jeg har ikke særlig tro på dette med e-bøker, jeg. Jeg tror folk fortsatt vil ha papirbøker. Jeg kommer ikke til å kjøpe meg lesebrett.» Troll, vær deg selv nok, vi møtes på Litteraturhuset.

AAAAAAAA

«Er ikke iPad bare et moteblaff, da? Et leketøy, en tingest for ungdommer som er opptatt av teknologi? Et lesebrett slår ikke en skikkelig bok.» Men slik tekstbehandlingsmaskinen i sin tid måtte vike for personlige flerbruksdatamaskiner, vil lesebrettet måtte vike for morgendagens pads. Amazon-Kindle selger allerede flere iPad-applikasjoner enn lesebrett. Apple tok en råsjans, og vant. For første gang er Apple-aksjen mer verdt enn Microsofts. På et tidspunkt da ingen trodde at pads ville bli annet enn et trendprodukt, knuste Apple konkurrentene. HewlettPackard og de andre sov i timen, men nå er de lys våkne. Pads som går på Windows 7 er på vei til butikken, og et eller annet sted sitter noen og pusler med en LINUX-pad fordi de vet at Kina og India verken vil eller har råd til å fortsette å kjøpe dyrt når de kan få en digital framtid der software og oppdatering er mer eller mindre gratis.

AAAAAAAAA

Staten vil utstyre alle skoleelever med bærbare datamaskiner. Tanken er god, men historien suser videre. Den stasjonære PCen er snart bare for spesialarbeidere og spesielt interesserte, den også, og laptopen en tung og gammelmodig konkurrent til morgendagens pads, ettersom den personlige harddisken blir erstattet av cloud computing. Microsoft Office 2010 er allerede betegnet som en dinosaur i teknisk presse: Bare spesialister trenger Word, Photoshop og Outlook på egen PC når folk flest kan lagre alt man trenger på OpenOffice, Photobucket og Gmail på servere man har tilgang til overalt i verden, på tog, på fly, på vidda, på jobben og hjemme. Back-up? Hvilken back-up?

AAAAAAAAAA

Tenåringer bruker ikke e-post, de bruker Facebook og MSN. Når dagens førstegenerasjon-pads blir morgendagens, med kamera, telefon, HD-skjerm, førsteklasses minihøyttalere – kort sagt inneholder alt som vi krever av dagens personlige datamaskin, inkludert de papirløse Aftenposten- og Se&Hør-abonnementene, dør også laptopen på privatmarkedet, den blir forvist til det digitale hospice, der den stasjonære hjemme-PCen allerede ligger og gisper. «Jeg liker best en skikkelig PC, jeg.» Det hjelper lite å drømme om et evigvarende status quo hvis Elkjøp ikke selger annet enn pads, og Komplett Data ikke lenger fører PC-kompatibel hardware.

AAAAAAAAAAA

Norske bøker er dyre å produsere. Derfor har norske forfattere godtatt at norsk bokbransje, norske forfattere og norske bøker skal være enda mer statssubsidiert enn norsk landbruk. Men nå forsvinner papirutgiftene, trykkeriutgiftene, lagerkostnadene, utsendelses- og transportutgiftene. Forfatterne kunne benyttet anledningen til å gjøre boksalg til sin primære inntektskilde. Men det er ingen populær tanke så lenge hovedtyngden av norske forfattere bare får solgt 300 eksemplarer av sine titler i bokhandelen og er avhengige av statlig støtte for i det hele tatt å oppnå en inntekt som forfatter. Å antyde at forfattere bør ha boksalget sitt som levebrød, kalles utslag av «bestselger-mentalitet», og hva leseren må betale for bøkene, har aldri interessert Den Norske Forfatterforening. Bøker skal være dyre og litteratur en eksklusiv sport, basert på honorære tildelinger av stipender – lest bør man helst bli etter sin død. Så hvilken rolle spiller det da for forfatteren om staten vil legge moms på e-boka, og at forleggerne kommer med et royalty-skambud der forfatteren vil få like lite for e-boka som for pocketboka, dvs. litt over 10 kroner per eksemplar?

AAAAAAAAAAAA

Papirromantikken og sendrektigheten medfører at e-boken høyst sannsynlig vil skape en betydelig gruppe tapere. Alle de «samfunnsbevisste» forfattere som stemmer så sosialistisk og radikalt at det gjaller i Rådhusgaten hver gang det er stortingsvalg, har ikke ofret de flere tusen arbeiderne i den grafiske industrien, treforedlingsarbeiderne, papirresirkuleringsarbeiderne, transportarbeiderne, lagerarbeiderne, og alle de andre som jobber på utsiden av bokbransjen en tanke. Forfatterne klynger seg til status quo, men det er helt andre grupper som risikerer arbeidsløshet eller at hjørnesteinsbedrifter går dukken lokalt. Norske Skog, som fortsatt sliter etter sin avsindige satsing på avispapirproduksjon for noen får tilbake, vil neppe satse på storproduksjon av Lessebo-papir i framtiden.

AAAAAAAAAAAAA

Men bakom synger skogene: Det eneste lyspunktet i søvngjengeriets halvmørke, er det faktum at trærne kan glede seg over e-bok-utviklingen. Bjørk og gran er vinnerne av slaget om papirboken, og takke meg til for det.