Om ulydighet – og om hva det innebærer å ha en sjel

– Det høres ille ut det her. Det er tydelig at det har dannet seg en sjel i dem. […]
– Er det … er det veldig farlig? stammet jeg.
– Ubotelig, sa han kontant.
– Men hva innebærer det egentlig?
(Fra en scene på et slags legekontor i Zamjatins Vi¹)

I en avhørsprotokoll fra 1922 ga Jevgenij Zamjatin følgende svar til avhørerne: «Intelligentsiaens oppgave i Russland er å være landets hjerne, og om hjernen ser mangler ved systemet, skal den snakke om dem.»² Eks-bolsjeviken Zamjatin var anklaget for antisovjetisk og kontrarevolusjonær virksomhet. Et år tidligere ble manuskriptet til romanen Vi forbudt av det sovjetiske regimet. I avhøret fremholdt han at det ikke kunne være i den sovjetiske statens interesse å føre en repressiv politikk, men en politikk som gir rom for ideologisk kamp.

Et år senere ble Zamjatin portrettert av kunstneren Boris Kustodjev. Tegningen viser ham i hvit dress. Smilende, tilbakelent, nesten henslengt, med en sigarett i munnstykke mellom lange, slanke fingre. Ansiktet er mørkere, håret glattkjemmet, barten er omhyggelig trimmet, øynene glimter listig. Det ser i hvert fall slik ut. Han ligner litt på Stalin. En avslappet og sarkastisk dandy-utgave av Stalin. Flere av hans samtidige kalte ham «engelskmannen», Majakovskij titulerte ham sir Zamjatin i en kritisk henvendelse til dikterstanden. Kunstneren Ju.P. Annenkov, som også portretterte Zamjatin, festet seg ved smilet. «For meg er Zamjatin først og fremst det zamjatinske smilet, det er hele tiden til stede, uutslettelig.»³

Jevgenij Zamjatin (1884–1937) fullførte den dystopiske fremtidsromanen Vi i 1920 (eller 1921, det er omstridt). I et selvbiografisk skrift fra 1929 forteller han at han skrev relativt lite i årene 1920–1921, med unntak av Vi.⁴ Han nevner ikke at manuskriptet ble forbudt av regimet i 1921, han nevner heller ikke at han ble arrestert i 1922. Det er ikke så rart, det er forståelig med en selektiv og taktisk tilnærming til selvbiografien på de tider, det var heller ikke første gang han ble arrestert. I årene etter pågripelsen snevres forfatterens handlingsrom inn parallelt med en stadig sterkere ensretting av litteraturen. I 1931 skriver Zamjatin til sist et mye omtalt brev til Stalin der han ber om utreisetillatelse. Brevet blir overlevert Stalin personlig av Maksim Gorkij, og Zamjatin får «søknaden» innvilget. Like etter forlater han Russland og blir værende i eksil i Paris frem til han dør i 1937.

Vi ble første gang publisert i 1924, i New York i engelsk utgave. I Russland sirkulerte manuskriptet som samizdat i ulike versjoner inntil det omsider utkom i 1988. Vi har blitt kalt forløperen til George Orwells Nineteen Eighty-Four (1949), Aldous Huxleys Brave New World (1932), Kurt Vonneguts Player Piano (1953), Ayn Rands Anthem (1938) eller også Vladimir Sorokins En opritsjniks dag (2006) og Tatjana Tolstajas The Slynx (2000), for å nevne noen. Selv mente Zamjatin at han skrev romanen i kjølvannet av blant andre briten H.G. Wells. Vi er siden den første engelske utgaven oversatt til en rekke språk, og våren 2016 kommer romanen i norsk oversettelse på Solum forlag.

Jeg har ikke lest Zamjatin tidligere. Strengt tatt har jeg knapt lest dystopiske fremtidsromaner, jeg har skygget unna. Jeg har ikke vært så begeistret for oppdiktede, fremtidige skrekksamfunn. Jeg er ikke stolt av det, jeg lurer på hvorfor. Er det kun fordi jeg er lat? Kan det være en nevrose? Jeg tror jeg har tenkt at dystopiens slutning er sjanger- og forhåndsbestemt. Og at denne slutningen foregriper lesningen. Det er mulig at det ikke er dystopien som er problemet, men det utopiske motstykket som ligger og vaker over elendigheten med bud til leseren om en fin og fruktbar fremtid. I begge tilfeller savner jeg virkeligheten når jeg leser. Leserne av slike bøker har jeg heller ikke likt, det også uten grunn. Jeg har forestilt meg overspente aktivistkollektiv og innestengte kjellere, plakater og bannere og pubertale drømmerier, alt gjennomsyret av fåfengt entusiasme med en lang og pinefull død i vente. Kanskje er det litt verre at jeg har satt meg selv i en blasert og privilegert posisjon, tenkt at totalitarismen ikke behøver ytterligere kritiske fremstillinger, eller i hvert fall at jeg ikke behøver det, ikke totalitarisme i science fiction-drakt. Skepsisen har sikkert også med ignoranse å gjøre, sjangerskepsis har ofte det. Dystopi krever sin andel forestillingskraft og vilje til innlevelse. I Zamjatins Vi befinner forestillingskraften seg i en utsatt posisjon. I likhet med sjelen – og hjernen, for den saks skyld.

I essayet «Jeg er redd» (1921)⁵ gir Zamjatin en kortfattet vurdering av litteraturens mulige status i det postrevolusjonære Russland og viser samtidig et litteratursyn som fremhever forfatterens rolle som – la oss kalle det kjetter: «Ekte litteratur blir ikke skrevet av pliktoppfyllende embetsmenn, men av dårer, eremitter, kjettere, drømmere, rebeller, skeptikere […]. Jeg frykter at det ikke vil finnes en ekte litteratur hos oss før vi blir helbredet fra denne nye, katolisismelignende tilstanden som, like sterkt som den gamle, frykter ethvert kjettersk ord. Dersom denne sykdommen er uhelbredelig, er jeg redd for at den russiske litteraturen kun har én fremtid – dens fortid.» Essayet er både interessant, springende og ganske kort, som flere av Zamjatins øvrige tekster. Forfatterskapet er i det hele tatt interessant og springende, stilistisk utprøvende, og omfatter både noveller, fortellinger, kortromaner/langnoveller, dramatikk, selvbiografiske nedtegnelser, essays, teknisk-vitenskapelige artikler (om skipsbygging og ingeniørkunst) og den ene, dystopiske romanen Vi.

Jeg kommer snart til Vi, jeg skygger ikke unna denne gangen. Men først litt mer om Zamjatin. Han sa selv at han ble bolsjevik av samme årsak som han ble skipsingeniør – begge deler fremsto som den største motstands vei, i det minste for en kort periode. Skipsingeniørutdannelsen ga ham motstand fordi den var det nærmeste han kom matematikk, bortsett fra matematikken selv. Han strevde med matematikk, i motsetning til alle øvrige fag. Bolsjevik ble han på tidlig 1900-tall, da han flyttet fra småbyen Lebedjan til Petrograd (St. Petersburg) for å studere. Allerede i 1905 ble han arrestert for revolusjonær aktivitet og satt tre måneder i isolat før han ble forvist fra Petrograd til Lebedjan. Tidligere samme år ble han under et studietokt på et dampfartøy øyenvitne til opptøyene i Odessa og mytteriet på panserkrysseren Potjomkin. Faren var ortodoks prest og lærer, moren en habil pianist og ivrig leser. Den russiske samtidsforfatteren Pavel Krusanov skrev i 2009 en artikkel der han trekker linjer mellom Zamjatin og Gogol, eller rettere sagt Gogols novelle «Kappen» og Zamjatin.⁶ Krusanov siterer blant annet Zamjatins barndomsskildringer, der han skriver at han som fireåring leser Gogol mens moren spiller Chopin.

Zamjatin var altså skipsingeniør og forfatter. Han debuterte med fortellingen Odin (En) i 1908, siden kom Provinsliv i 1913. Fra 1906 til 1911 levde han illegalt i Petrograd, der han underviste og skrev frem til myndighetene oppdaget at han fortsatt var i byen, og forviste ham på nytt. I 1913 fikk han amnesti i forbindelse med tsarfamiliens 300-årsjubileum. I 1916 ble han beordret til England for å følge med på byggingen av russiske isbrytere. Knapt et år senere returnerte han til Russland, like før oktoberrevolusjonen. Etter englandsoppholdet skrev Zamjatin The Islanders (1918), karakterisert av Krusanov og en hel del andre som en glitrende satire over de borgerlige engelskmennene, over hykleri og dobbeltmoral, et litterært blikk på den siviliserte vestlige verden som russerne tidligere ikke hadde sett. På en av Gorkijs sammenkomster leste Zamjatin teksten for tilhørere som Aleksandr Blok, Viktor Sjklovskij og Kornej Tsjukovskij. Begeistringen var etter sigende nesten sjokkartet, og Tsjukovskij skal ha ropt: «En ny Gogol er blant oss!»⁷

Jeg kunne på sett og vis ønske at jeg kunne bruke ordet opportunist om Zamjatin. Men det blir feil ord, for umoralsk, for ryggradsløst. Zamjatin er nok ingen opportunist. Han vil ganske enkelt ikke innordne seg. Hva form angår, er det mulig at han rett og slett er en tidlig postmodernist, det er visst noen som mener det, selv om flertallet peker på modernismen. Clarence Brown skriver at han fikk en slags åpenbaring før han gikk i gang med oversettelsen av Vi, da en russisk venn ønsket ham lykke til i arbeidet med å blåse liv i det gamle postmoderne monsteret.⁸ Men Zamjatin vil ikke kategoriseres, forfatterskapet motsetter seg kategorisering. Det er mulig at det henger sammen med begrepene energi og entropi, Zamjatin var opptatt av dem. Kort fortalt representerer de bevegelse og stillstand, med de tilhørende størrelsene varme og kulde. Denne dualismen, eller dette motsetningsforholdet, ser ut til å prege både Zamjatin og forfatterskapet. Nils Håkanson skriver i forordet til den siste svenske utgaven av Vi (2015) at Zamjatin lånte begrepene energi og entropi fra fysikeren Julius Robert Mayer og anvendte de fysiske teoriene på sosiale og samfunnsmessige prosesser. Det eneste som kan motvirke «tankens entropi», er at det rådende og fremherskende kolliderer med nye idéer, hos Zamjatin aller helst fremført av kjettere. Enhver idé eller ideologi blir før eller siden et dogme om den ikke utfordres av nye tanker. Håkanson siterer videre et bolsjevikisk litteraturtidsskrift som i 1930 anklaget Zamjatin for: «En fullständig och oförändrad misstro till Revolutionen, en genomgående och ihållande skepticism, ett främjande från verkligheten, en extrem individualism, en uppenbart fientlig inställning till den Marxist-Leninistiska världsåskådningen, ett rättfärdigande av allt slags ‘kätteri’, av all slags protest i protestens namn.»⁹ Det er vanskelig å være uenig i anklagen. Kanskje er det derfor opportunisme var et nærliggende ord, fordi han gjør seg skyldig i alle slags protester i protestens navn. Riktignok ikke fordi det lønner seg, men fordi protesthandlingen har en verdi i seg selv. Den trassige ulydigheten, den største motstands vei, sabotasje som meningsbærende uttrykksform. Jeg kommer til å tenke på Pessoas Den anarkistiske bankier (1922). Sammenfallet i tid og tidsånd er åpenbart, og måten den revolusjonære dynamikken beskrives på. Teksten har noe av den samme sinnsstemningen eller grunnholdningen i seg. Pessoa skriver om argumentasjonen rundt det revolusjonære diktaturet som noe «materielt» mennesket kan tilpasse seg på veien mot det frie samfunn, men nettopp det materielle (regimet) blir i seg selv despotisk. «Dette er det argumentet disse nautene som forsvarer ‘proletariatets diktatur’ ville bruke hvis de overhodet var istand til å argumentere eller tenke. […] De skal selv få se hva som blir resultatet av Den russiske revolusjon … Noe som vil sette gjennomføringen av det frie samfunn flere årtier tilbake … Hva annet kan man forresten vente seg av et folk bestående av analfabeter og mystikere?»¹⁰

I Zamjatins Vi er handlingen lagt til en fremtidig fornuftig verden bestående av de 0,2 prosent overlevende fra den gamle verdens befolkning. Rasjonaliteten hersker i Den Eneste Staten, som styres av Velgjøreren. En grønn mur markerer statens ytre perimeter, sammen med et tynt lag glass. Alt er laget av glass i staten, alt er transparent. Menneskene er ikke lenger personer, men numre, og den mannlige fortelleren D-503 henvender seg til leseren i dagboklignende nedtegnelser. Teksten skal lastes om bord i romskipet INTEGRAL og være med på jomfruferden, som trolig vil nå fremmede lesere som kanskje fortsatt lever i frihetens ville tilstand. D-503 er matematiker og ansvarlig for byggingen av INTEGRAL, 120 dager gjenstår til romskipet skal ferdigstilles. Han vil skrive et harmonisk, strengt matematisk poem til Den Eneste Statens ære og forsøker ganske enkelt å nedtegne det han ser og det han tenker, eller rettere sagt det «vi» tenker, for jeget er ubetydelig i Den Eneste Staten. D-503 fremstiller den fornuftige tilværelsen i skarp kontrast til den gamle verden, leserens verden, eller «den gamle forvirrede irrasjonelle verden som hang sammen med roten av minus en». Så treffer han det kvinnelige nummeret I-330 og rammes av akutt forvirring, eller forestillingsevne, eller kanskje sjelsbevissthet. I løpet av de 120 dagene følger vi et jeg som opphører å være en integrert del av en større sum (i Zamjatins terminologi) og beveger seg mot å bli en selvstendig enhet. D-503 merker til sin store sorg at det han skriver, ikke blir et harmonisk poem, men en slags fantastisk eventyrroman. Og sørgelig, vil jeg legge til.

Det slår meg nå at resymeet virker merkeligere og mer absurd enn boken. I den korte oppsummeringen fremstår Den Eneste Staten som det Clarence Brown beskriver som «indeed a clunky old postmodern monster»¹¹. En slags fremmedgjort, intellektualisert og samtidig grovt forenklet eller fortegnet Hunger Games-virkelighet. Men leseropplevelsen var ikke slik. Det er mulig det er Zamjatins språk, eller at D-503 for meg fremstår som så menneskelig, eller at de dystopiske forestillingene falt på sin egen urimelighet. Jeg vet ikke. Selv ikke slutten var entydig.

I romanen deler D-503 to barndomsminner. I det første gleder D-503 seg til den store høytiden, Enhetens dag. Han teller timer til det skal skje, han er nesten euforisk, han tar på seg den nye uniformen (eller unif’en, som de kaller den), drakten de hvert år får utdelt før feiringen. Så oppdager han en flekk på stoffet, og alt blir ødelagt. Den lille gutten gråter over en flekk ingen andre kan se. I det andre barndomsminnet sitter han i et lyst auditorium, omgitt av medelever. Etter å ha plugget i kontakten på matematikklærer Pliapa begynner leksjonen om irrasjonelle tall. D-503 husker at han begynte å gråte, han «slo med knyttnevene i bordet og skrek: Jeg tåler ikke √-1! Ta bort √-1! Den irrasjonelle roten vokste i meg som noe fremmed og særskilt, noe fryktelig som fortærte meg. Den var umulig å begripe og komme til rette med fordi den var utenfor rasjonell tenkning».¹²

Flere steder i romanen viser D-503 smått nevrotiske og menneskelige trekk, både når det gjelder flekker og roten av minus en. D-503 tåler ikke flekker. Når O-90, det kvinnelige nummeret som abonnerer på ham (også seksualiteten er organisert), feller en tåre som blander seg med blekket i nedtegnelsene han skriver, må han skrive siden på nytt. Når han ikke gjør det han har bestemt seg for å gjøre, når noe holder ham fra å gjøre det han vet han skal, innser han at han har forsøkt å føre seg selv bak lyset, at han har løyet for seg selv kun for å slippe å se roten av minus en. I hvert fall tror han det. Når han som voksen er barnlig og irrasjonelt glad for at høytidsdagen nærmer seg, men samtidig plaget av forestillingskraft og begjær som truer det bestående, da er det svarte flekker som brer seg inne i ham. Han blir igjen guttungen som gråter over flekker ingen andre kan se. Han synes han er blitt en forbryter som ikke hører hjemme blant de «vidåpne ansiktene». Det er klart, sier D-503 ofte, og irriterer seg over det. «Det er klart … Det vil si, jeg mener … (dette forbannede ‘klart’!)»¹³

I den innledende harmonien forteller D-503 at INTEGRAL og Den Eneste Statens borgere skal integrere universets grandiose ekvasjon og rette ut universets ville kurve til en rett linje. For Den Eneste Statens linje er den rette linje. Den store, guddommelige, eksakte, rette linjen, den viseste av alle linjer. I det videre forløpet skytes linjer og stråler i ulike retninger, det kryr av linjer, og knapt noen av dem er rette. Etter hvert som trådene vikles inn i hverandre, klarheten svinner og logikkens lover overdøves av en «kakofoni av farger», kjenner han de svarte flekkene etse seg inn i ham. Han forsøker å holde fast ved både rette vinkler og linjer, han ser etter dem i ansikter og relasjoner, korridorer og gater, han forteller om kvadratens, kubens og den rette linjens skjønnhet. Alt for å holde I-330 og den usalige forvirringen fra, og i, livet.

I-330 rykker ham ut av hans mentale entropi (stillstand og kulde). Hun er vakker, eller, han ser at hun er vakker. Hun er intelligent. Hun, eller det hun representerer, får en umiddelbar og fremmed makt over ham. Hun tar ham med til «det gamle huset» han ikke visste eksisterte. Der inne, i den gamle verdens leiligheter, rådde et vilt og uorganisert mangfold av farger og former, like vanvittig som den gamle verdens musikk. D-503 beskriver den gamle verdens møbler med sine epileptisk forvridde linjer. Overrasket konstaterer han at menneskene er konstruert på samme måte som de idiotiske leilighetene, menneskenes hoder er ugjennomskinnelige, og det er bare to små, små vinduer som gir et innblikk. I-330 geleider ham myndig lenger inn i det forvridde, og det lojale nummeret D-503 overgir seg, stadig mer viljeløst, til det kvinnelige nummeret, som viser seg å være leder av motstandsbevegelsen Mefi. Den Mefistofeliske karakteren har valgt ham, matematikeren som styrer INTEGRAL mot ferdigstillelse, med omhu.

«Det er kjærligheten og hungeren som behersker verden».¹⁴ D-503 siterer innledningsvis noen vise fra den gamle verden. Han skynder seg å legge til at begge disse elementene er beseiret, det vil si, de er organisert og har fått et matematisk uttrykk. Det er noe provoserende intrikat og banalt ved D-503s oppvåkning. Hvorfor er det forelskelsen og begjæret som knyttes til sjelens eksistens eller til det at individet gjør hevd på seg selv og sin rett? Når forelskelsen fremstilles som et så tydelig blindt begjær – når forelskelsen er så blind som den er, så hodeløs, så brutalt lite nyansert, og den som rammes, er avmektig, frarøvet enhver egenvilje – man er i den andres vold, alt kretser rundt den andre – hvorfor bruker Zamjatin den da for å beskrive enkeltmenneskets oppvåkning? Det er noe totalitært over forelskelsens underkastelse, en slags fallitterklæring for individets uavhengighet. Er forelskelsen eller begjæret det eneste som har tilstrekkelig vanvidd i seg til å sette seg opp mot overmakten, eller til å bryte ut av entropien? Kan underkastelse kun overvinnes eller motvirkes av en ny og mer total underkastelse? Når D-503 innser alvoret, forsøker han å ty til logikkens «kjølevæske», men logikken freser og dunster bort. «Kjærligheten er en funksjon av døden», konkluderer D-503. Og litt senere: «Hvordan skal jeg finne en formel for denne stormen i min sjel som feier bort alt bortsett fra henne? Ja, i min sjel – bare le, om dere vil.»¹⁵

Når I-330 første gang tar D-503 med til det gamle huset, blir han konfrontert med en annen art av den «umotiverte kjærligheten». Utenfor huset sitter en gammel kone, i kjent russisk portvokterskestil. På vei opp de brede, mørke trappene sier I-330: «– Jeg elsker den gamle konen. – Hvorfor det? – Jeg vet ikke. Kanskje på grunn av munnen hennes. Kanskje ikke av noen spesiell grunn. Det er bare sånn. […] Jeg føler meg veldig skyldig. Det er klart at det ikke bør gå an å ‘ganske enkelt elske’, men at kjærligheten bør ha en grunn.»¹⁶ I-330 sier det siste med sarkasme. Mens D-503 nikker, ler hun, eller kanskje hun overhodet ikke ler, men leker med ham. I et tidligere møte beskriver D-503 lykken og fortvilelsen i den nesten tvangsmessige hengivelsen. Som et stykke jern som frydefullt underkaster seg naturloven og suger seg fast i magneten. Igjen vrir I-330 på situasjonen. «– Liker du tåke? spør hun. – Jeg hater tåke, sa jeg, – jeg er redd for den. – Det betyr at du elsker den. Du er redd for den fordi den er sterkere enn deg, du hater den fordi du er redd for den, og du elsker den fordi du ikke kan underkue den. Man kan bare elske det gjenstridige.»¹⁷

I Vi fremviser D-503 en hel del utslag av totalitarismens infantilisering av individet, både den statlige, systematiske totalitarismen og det man kanskje kan kalle totalitære trekk ved mennesket selv. Nevrotiseringen av tankegods og følelser, trangen til å kontrollere andres reaksjoner, forløpet i sosialt samvær. Det monomane kravet om fullkommenhet. Angsten, frykten for tap av kontroll. D-503 er redd for å komme i bevegelse, for «hva kommer jeg til å bli forvandlet til?»¹⁸. Vi får se ignoransen, eller den selektive kunnskapstilegnelsen, hvordan den gamle verden er tilgjengelig for Den Eneste Statens borgere, men de oppsøker den ikke, den opptar dem ikke. Og den avhengighetsskapende underkastelsen. Tidlig i romanen står D-503 på verftet og betrakter INTEGRAL. Blikket hans faller på maskinene, det minner ham om ballett. Mens han står slik, fortsatt harmonisk, spør han seg selv hvorfor dette er så vakkert. «Hvorfor er dans vakkert? Svaret er at dansen er en ufri bevegelse, hele den dypere meningen med dansen ligger nettopp i dansens absolutte, estetiske underkastelse, den ideelle ufriheten.»¹⁹ For det totalitære regimet (og mennesket, om det finnes) er underkastelsen i seg selv et våpen, den øker stridsevnen. Med D-503s oppvåkning viser Zamjatin den menneskelige hangen til underkastelse, hvordan mennesket er disponert for underkastelse, og hvor avgjørende den gjenstridige ulydigheten kan være for å tøyle ufrihetens instinkt.

Etter hvert som forvirringen tiltar, beskrives D-503s uforutsigbare og nyoppdagede sjel som en motsats til det totalitære, ikke bare sjelen, men underbevisstheten, forestillingsevnen, fantasien – og drømmene. Hele tiden er hjernen i aktivitet. D-503 minner litt om den aldrende, paranoide og forvirrede M.M i Aleksej Slapovskijs De er overalt: «Fra den dagen tok en tiltagende bevisstgjøring av alle tings tvetydighet sin begynnelse i ham.» I sin forvirring over det bestående følte M.M seg tvunget til å tilbringe tiden i konstant intellektuell aktivitet, han måtte «erstatte ord og begreper med uttrykk som er mer presise»²⁰. For D-503 er det sjelen som tvinger ham inn i konstant intellektuell aktivitet. Det er nesten noe rørende over forvirringen som oppstår i ham, han begynner til og med å drømme om natten, han konkluderer med at han er syk. «Tidligere hadde jeg aldri drømt. Det sies at det skal ha vært høyst vanlig og normalt hos de gamle å drømme. […] Men vi vet at drømmer er en alvorlig psykisk sykdom.»²¹ I Dag Solstads Artikler 2005–2014 gjengis et intervju en russisk journalist, Vladimir Itkin, gjorde med ham. Solstad vet ikke om Itkin noen gang trykte intervjuet, han vet ikke engang om Itkin finnes, men han besvarte spørsmålene hans på e-post i 2006 og har siden ikke hørt noe. «Can you remember any interesting dream of yours?» spør Itkin. Ja, svarer Solstad og forteller. I drømmen er han på en teaterscene, foran en fullsatt sal. «Jeg er jeg, men oppdager plutselig at jeg er en rev.» Solstad blir «forferdet» når han ser seg selv utenfra og skjønner at han er en rev. Han gjemmer hodet i fanget på en av skuespillerinnene mens han tenker: «Nå kan ingen se at jeg er en rev.»²² Zamjatins D-503 blir forferdet når han ser seg selv utenfra og oppdager at han har en sjel. Han gjemmer hodet i fanget til I-330, hjernen arbeider frenetisk, han blir opprådd og slites mellom gammel og ny underkastelse i en urolig overbevisning om det fullkomnes eksistens.

I Krusanovs artikkel om Zamjatin og Gogol skriver han om det han kaller Gogol-syken. Eller Gogols forbannelse, «Kappen»s forbannelse. Han refererer til Gogols innflytelse på Zamjatin og sitatet som tilskrives Dostojevskij om at alle store russiske forfattere har viklet seg ut av Gogols kappe. Krusanov skriver, noe kryptisk, om hvordan Zamjatin på sin side krøp inn i Gogols kappe, og at dette på sett og vis ble hans skjebne. Krusanov leter etter en nøkkel for å forstå Zamjatin, han synes ikke den biografiske fremstillingen er tilstrekkelig. Det er noe irrasjonelt, noe gåtefullt han ikke får tak på, noe som har med Gogol å gjøre. I «Kappen» skildres det ubetydelige mennesket Akakij Akakijevitsj, en på alle vis underordnet embetsmann som arbeider som avskriver i et uidentifisert departement. Akakij lever i selve gjentagelsen, den trivielle og kanskje uoppslitelige gjentagelsen. Med stor møye sparer han nok penger til å kjøpe seg en skreddersydd kappe for å verne seg mot den gjennomtrengende St. Petersburg-vinden. Lykken blir kortvarig, kappen blir stjålet, Akakij dør. I et kappe-røvende gjenferds skikkelse får Akakij sin oppreisning, han herjer gatene nattestid og river kappene av prominente borgere før han forlater dem avkledt i kulden. Krusanov siterer Remizovs minneord etter Zamjatins død, der han påpekte at Zamjatin led nettopp Akakij Akakijevitsjs lite spektakulære død (angina pectoris). Remizov skriver noe svulstig at både Akakij og Zamjatin døde plaget og forfulgt, med gjenlukkede lepper og hjerte. For Zamjatin ble Vi den nye kappen, med skjebnesvangre følger, for i likhet med Akakij ble han tvunget til å henvende seg til den mest betydelige personen (Stalin) og be om nåde. Krusanov sammenligner den innflytelsen Vi har fått på etterfølgende forfattere, med Akakijs oppreisning i gjenferdets skikkelse idet Zamjatins roman fortsetter å rive kappen av betydelige skikkelser og størrelser.

Jeg er usikker på hva Zamjatin selv ville ha tenkt om Krusanovs fremstilling av Vi og romanens konsekvenser. I Paris skrev han et parodisk intervju med seg selv.²³ For et fiktivt fransk publikum konstaterte Zamjatin at det sovjetiske problemet fortsatt dreide seg om individet versus kollektivet. I intervjuet beskriver han både seg selv og romanen Vi som en persisk hane, her i Clarence Browns oversettelse:

Once in the Caucasus I heard a Persian fairy tale about a rooster who had the bad habit of crowing an hour earlier than the others. This caused the owner of the rooster so much inconvenience that he chopped off his rooster’s head. We turned out to be a Persian rooster. It was still too early to raise this problem, especially in such a form. So, after the novel was published (in various foreign translations) the Soviet critics hacked me about the head rather fiercely. But I must be solidly built, for my head, as you see, is still on my shoulders.

Flere har påpekt at mottagelsen av Vi i for stor grad har fremhevet romanen som en satirisk skildring av det sovjetiske eller stalinistiske systemet. Blant dem Nils Håkanson. I sitt forord minner han om at Vi ble skrevet før det sovjetiske systemet viste sine tydelige konturer.²⁴ At dystopien handler vel så mye om den tro på rasjonalitetens muligheter som ikke bare preget sovjetisk utopi, men også de liberale demokratienes fremtidstro – industrialismens og det naturvitenskapelige verdensbildets fremmarsj i Europa. Eller – troen på den menneskelige salighetens muligheter. Clarence Brown påpeker at Vi i og for seg har vel så mange engelske som russiske elementer i seg.²⁵ At romanen reduseres ved å bli lest som kun en dystopisk skildring av det sovjetiske.

Zamjatin fremholder en tro på rasjonaliteten, eller hjernen, om du vil – og samtidig en kjettersk måte å forholde seg til den på. Ikke som den Orwellske dobbelttenkningen, der det selektive og motsetningsfylte preger selve rasjonaliteten, der man velger å fastholde to motstridende, gjensidig utelukkende overbevisninger og slik oppøver mottagerens evne til å bli forledet. Zamjatin underkjenner ikke logikkens lover eller verktøy, men slår et slag for dualismen og stiller spørsmål ved tenkerens agenda og logikkens mål. Landets hjerne har sjelen som motkraft, og begge størrelser er underlagt fysiske lover om bevegelse og stillstand (energi og entropi). Orwell berømmet Zamjatin for hans intuitive følsomhet for den irrasjonelle siden ved totalitarismen. Og samtidig er det som om Zamjatin forfekter det irrasjonelle aspektet ved protest for protestens skyld, vanviddet ved selve opprøret, som beskrevet i begjæret. Jeg lurer på om ikke dette også er ganske nær kjernen av det jeg tidvis lurer på ved det såkalt russiske, eller det jeg i mangel av et bedre ord kaller det russiske (ikke begrenset til det sovjetiske): balanseringen mellom det groteske, Orwellske maktmiddelet og evnen til det rasjonelle, kjetterske tvisynet. I møte med det russiske tvinges jeg, ganske ofte, inn i «konstant intellektuell aktivitet» der jeg lurer på om jeg blir utsatt for strategisk forledelse eller om landets hjerne og sjel er i aksjon. Zamjatins tvisyn kobler sammen det underbevisste eller intuitive og det iskaldt rasjonelle, kanskje i et kjettersk forsøk på å avmystifisere den russiske, mystiske sjelen. (Det er vanskelig å komme utenom mystikken når det gjelder russerne, enten det er Pessoa som småfrekt beskriver dem som analfabeter og mystikere, eller Solstad som funderer på hvorvidt mailen forsvant i det mystiske Russland, eller om den ikke var verdt å trykke.)

I essayet Om litteratur, revolusjon, entropi og andre ting (1923)²⁶ innleder Zamjatin med et sitat fra Vi. D-503 har omsider forstått at det I-330 i realiteten planlegger, er en revolusjon. Han er rystet, det er urimelig, det er barokt! I-330 svarer med et spørsmål:

– Kjære deg, du er matematiker. Og mer enn det, du er matematisk filosof. Si meg da det siste av alle tall.
– Hva mener du? Jeg forstår ikke … Hva for et siste tall?
– Jo, det siste, det høyeste, det største av alle tall.
– Men I, dette er jo meningsløst. Tallrekken er uendelig, hvordan kan du da be om et siste tall?
– Og hvordan kan du da be om en siste revolusjon? Det finnes ingen siste revolusjon, deres antall er uendelig. Den siste revolusjonen finnes kun for barn, for barn blir skremt av uendeligheten og må få sove trygt om natten.²⁷

Jeg burde kanskje ha skrevet om romanens samfunnsmessige aktualitet, men det har Jahn Otto Johansen allerede gjort.²⁸ Om totalitære stater og kalifater, om overvåkningssamfunnet, om Kremls eller andre maktbasers Velgjørere. Men mer enn disse tydelige utslagene er det enkeltmennesket jeg fester meg ved. Enkeltmenneskets mentale konstitusjon. Bevissthet. Vilje. Tenkeevne. Tankekapital. Individets mentale stridsevne. Hjernens tilstand og sjelens kår. Og den gjenstridige ulydigheten. Kanskje den samme ulydigheten Elena Ferrante mener litteraturen, eller det å skrive litteratur, krever.²⁹ Jeg ser Zamjatin for meg i tweed-dress, med stoisk ro og engelske manerer, han skriver og røyker, han lider av sykdommen fantasi. Om han ikke var fullt så stoisk, ville han muligens oppleve det Camus beskriver som et herlig øyeblikk: øyeblikket der forestillingsevne og intelligens sammenfaller.³⁰ Zamjatin setter et endelig og guddommelig minustegn foran lykken idet han beskriver matematiker D-503s forvirring i møte med vår irrasjonelle gamle verden. I løpet av romanens 120 dager gikk det kraftig rundt i hodet på D-503, tankene skjenet vilt i vei, og to logiske tog støtte sammen med et brak, de veltet over hverandre og ble slynget ut av sine spor. «Han lurte på om han beveget seg på knivseggen, på paradoksenes vei, den eneste vei som er en uredd sjel verdig.»³¹