Om oppmerksomhet

Jeg trodde Bø var et flatt sted. Det tok flere dager før jeg la merke til at det er omkransa av fjell. At fjellenes åser strekker seg langt inn i det jeg opplever som Bø (togstasjonen, universitetet, hotellet, butikken, kroa, rånestripa, elva). Bø er ikke et flatt sted.

Kanskje stirra jeg tomt ned på skotuppene mine på vei fra klasserommet til hotellet, for overgangen fra tekstrom til utendørsrom kan være så brutalt faktisk at jeg glemte å se opp.

Faktisitet er et begrep fra eksistensfilosofien og omhandler de gitte omstendighetene et sted eller levende vesen finnes i, med sine kroppslige, historiske, sosiale, materielle og politiske betingelser. Andres blikk kan også være en del av noens faktisitet. Om en blir mistenkt for juks, for eksempel, kan det å bli sett som en jukser bli en del av ens egen faktisitet, enten det stemmer eller ikke. Å måtte erfare seg selv som Jukseren påvirker hvilke muligheter som faktisk presenterer seg for en.¹

DU

Se for deg at du lener deg tilbake i en hengekøye mellom to trær i skogen. Jeg står på en stubbe og foredrar om oppmerksomhet² mens jeg klør meg febrilsk på lårene, for det er juli, det er ettermiddag, det er mengder med mygg og jeg er allergisk og får store blemmer. Myggen velger tynnhuda folk, har jeg hørt, fordi det er lettere å trenge gjennom den tynne huden. Myggen vil porsjonere ut energien sin og stikke flest mulig ganger. Jeg tror det er en myte. Internett kunne gitt meg svaret, men vi er avlogga og uten dekning. Du ligger med lukka øyne mot sola. Du har ikke glemt å smøre deg med solkrem.

Kanskje er du en som trenger pute, liggeunderlag, insektnett, niste, tørkepapir, snus, kake, barnevakt. I så fall har vi ordnet det.

Oppmerksomhet er grunnleggende i de fleste kulturer, tradisjoner og menneskelige handlinger. I tillegg gir alle levende organismer selektiv respons på miljøet. Denne responsen er forstått som former for oppmerksomhet. Oppmerksomhetsbegrepet stammer fra det tyske aufmerken, som betyr «å legge merke til».³

Hos mennesket rommer det «å legge merke til» alle sansene, i tillegg til hele det kognitive apparatet. Å praktisere oppmerksomhet i tekst har derfor en sterkt sanselig side.

For poesien er oppmerksomheten ikke bare en del av det grunnleggende, men også en del av grunnen, uavhengig av om oppmerksomheten er spontan, dyp, smadret eller whatnot. Poesi er en oppmerksomhetspraksis. Men oppmerksomhet i seg selv er ikke bare et gode. At noe blir sett, er ikke alltid «godt».⁴ Å gi noe full oppmerksomhet kan være livgivende og/eller livsfarlig, fordi det som vies oppmerksomhet, kan være alt fra fruktdyrking til massedrap.

For noen uker siden var det jordskjelv.

Jeg hadde overnatta hos venner i Oslo. Vi var midt i frokosten.

Lyden kom rullende, traff vinduene i et hvin. Slo ut i tak, vegger og gulv, der vi stod oppreist med åpne håndflater mot lufta.

Ovenfra var vi flimrende stillbilder. Så ble det stille.

Vi forstod ingenting. Naboene ringte på døra. Jeg ringte hjem. Alle var ok.

På telefonen ba jeg kjæresten skynde seg til vinduene.

– Ser du røyk fra byen? Ser du røyken?

– Nei.

Jeg ble sint.

– Du ser den ikke ennå, bruk kikkerten. Sjekk i alle retninger.

Jeg var sikker på at det var en ny bombe.

Femten år tidligere var det en bombe, men jeg var sikker på at det var noe annet. I den virkeligheten jeg tok for gitt, fantes ikke bomber.

Jeg satt noen hundre meter unna regjeringskvartalet da det smalt i 2011. Murveggen foran meg revnet. Trykket dyttet meg over laptopen der kollegaen min ropte gjennom videobildet. Jeg kom meg bort til vinduet og så over til nabobyggets vinduer, som åpna seg, ett etter ett, folk strakte seg ut og ropte til hverandre: Hvor er lastebilen? Den må ha krasjet inn i begge bygningene.

BLIKKET

Alle som ikke er nyfødte, ser gjennom et såkalt informert blikk. (Selv om den nyfødtes blikk også er informert av noe jeg gjerne skulle lest et eget essay om.) Det som er synlig for deg, er oftest det du kan, det du vet, eller det du leter etter.

En geolog og en antropolog som står i sitt yrkes ærend på en bakketopp og ser utover en dal, ser ulike ting. Det samme gjør en kunstner, et barn, en løve, en mus.

Litt på samme måte kan vi si at vi «leser et rom» ut fra erfaringer. Jeg, som er skeiv og mor, leser det forsøkt uttømte symbolet – regnbueflagget – på helsestasjonen vår som avgjørende for å dele mine erfaringer. Uten først å måtte sjekke at vi er det som kalles akseptert.

Men hva legger soldaten, diplomaten, den papirløse merke til når hun kommer inn i et rom? Eller hva med hunden som kommer byksende, potteplanten den velter, døgnfluen den dreper. Det blir fort trangt med generiske kategorier.

Poenget er: Det er ikke sånn at vi vet det vi ser, vi ser det vi vet.

Og det er det som gjør lesing unikt. En får tre inn i et rom som for eksempel en potteplante. Selv om vi sjelden får gjøre nettopp det fordi oppmerksomheten vår styres mot det vi allerede vet. Og leseren har det på samme måte.

Å LESE

Sola beveger seg bak en sky. Du får endelig litt skygge. Kanskje lengter du etter et bad i vannet som glitrer mellom trærne. Kanskje vet du noe om vann som ikke jeg vet. Kanskje er du redd for vann. Kanskje liker du at vannet kan ses på og gjennom samtidig. At du kan føre armen din ned i det. Være våt og avkjølt på en arm, mens du er tørr og varm på den andre. Kanskje tenker du på når du skal få dra hjem. Kanskje liker du best å være inne.

På samme måte som vi leser egne erfaringer inn i tekst, har vi også blitt lært opp til å lese på spesifikke måter. Da jeg gikk første året på Skrivekunstakademiet i Bergen, ble min billedlige inngang til tekst utfordret av deres «naive leser»-metode (naiv i den forstand at de mente de kunne opptre som nøytrale). Den naive lesers mål var å finne tekstens brist på logikk, realisme og motivasjon ut fra det som stod i teksten. Vi diskuterte forbi hverandre. I en av diskusjonene endte vi opp med å rope,

lærer: Dette går ikke i virkeligheten

jeg: Hvordan vet du hva virkeligheten er?

I ettertid har jeg tenkt at det bygde på en misforståelse. Vi antok hverandres lesemetoder for å være selve målet med teksten. Mine teksters ujevne presisjon ble lest som en uvilje mot det konkrete, fordi jeg hadde en annen måte å forholde meg til tekst på. Samtidig leste jeg deres metode som en fremelsking av det rasjonelle og psykologiske. Det interessante er hvordan de ulike innfallsvinklene ikke ble lest som innfallsvinkler, men opptrådte for hverandre som ideologiske forskjeller.

KRITIKKEN

Litteraturkritikken har påvirket hvordan vi har blitt lært opp til å lese. Fra 1960-tallet og fremover dominerer den «mistenksomme» lesemåten, inspirert av tenkere som Foucault, Derrida og Bourdieu. Den mistenksomme leseren antar at språket skjuler noe, og at tolkning skal avdekke dette skjulte.

Rundt 2010 formuleres post-kritikken som en reaksjon på «avsløringsmodellen», særlig hos Rita Felski og Toril Moi. Begge fremhever den nysgjerrige og oppmerksomme lesningen, og vil flytte fokuset over på relasjonen mellom tekst og leser. Kritikken mot post-kritikken har vært at den kan miste makt og ideologi av syne, og ende i rene smaks- og affektslesinger.

Kritikken, om den fortsatt er i live, er nå mer pluralistisk: En og samme leser kan bruke affekt, formanalyse og ideologikritikk parallelt.

Lesemåter er valg med konsekvenser! roper jeg fra stubben.

OPPMERKSOMHETENS HISTORIE

Men du har gått for å tisse. Jeg kan høre det bak meg. En gang hørte jeg noen diskutere på radioen om tissen selv lagde lyd når man tisset. Noen i «panelet» mente kvinnetissen i aller høyeste grad lagde tisselyder når den tisset, mens menns tiss tisset lydløst. Lyden av menns tissing oppstod bare idet strålen traff f. eks. doskålen.

Oppmerksomhet har vært del av religiøs og rituell praksis gjennom historien, men blir på 1800-tallet systematisk begrepsliggjort i vestlig filosofi og psykologi.

Før industrialiseringen var arbeid i stor grad knyttet til årstidene og organisert etter gjøremål. Med industrialiseringen på 1700- og 1800-tallet erstatter klokketiden årstidsrytmen. Tid blir noe eksternt og målbart, det samme blir arbeiderens oppmerksomhet.

Moderniteten produserer to former for oppmerksomhet samtidig⁶: den disiplinerte, knyttet til klokke og arbeid, og den oppløste, utsatt for stimuli, tidspress, reklame og nye medier. Samtidig oppstår kritikken av modernitetens oppmerksomhetstilstand. Det blir nødvendig å formulere andre former for oppmerksomhet enn den disiplinerende og instrumentelle. Det kunstneriske oppmerksomhetsidealet trer frem som motsats: den dype og konsentrerte, fri fra nytte.

På samme tid dukker det opp et skille mellom vitenskapelig og kunstnerisk oppmerksomhet. Vitenskapelig metode skal ikke selv merkes, ikke forstyrre objektet, ikke farge resultatet. Kunstens oppmerksomhet kan derimot peke på sin egen form, materialitet, medium og teknologi. Den kan opptre skapende.

Isabelle Stengers beskriver i Another science is possible hvordan noen av forskerne ikke bryr seg om alt «hensikts-snakket» på vitenskapsteorikurset hun holder. Vitenskapelig oppmerksomhet skal være avgrenset og kontrollerbar. Den må ikke forstyrres. Likevel sier Stengers at selv enkle spørsmål viser hvordan etiske, politiske og følelsesmessige aspekter allerede er med i vitenskapelige beslutninger. Nemlig beslutningen om hva som er viktig. Hva som gis oppmerksomhet. Er det organismen som industriprodukt, levende vekst, eller som noe vi ikke vet på forhånd? Kanskje finnes det flere forbindelser mellom det vi har for vane å holde adskilt.⁷

Skillet mellom vitenskapelig og kunstnerisk oppmerksomhet føyer seg inn i en moderne kunnskapsorden full av slike delinger: subjekt/objekt, indre/ytre, humanvitenskap/naturvitenskap. Derfor er også kunsttradisjonens «dyp-oppmerksomhet», på godt og vondt, knyttet til den samme ordenen. Med dyrkingen av den frie oppmerksomheten vokser også elitismen frem og myten om det selvrealiserende subjekt.

JEG SOM ELSKER DIKT

Jeg står på stubben, lener meg litt forover. Lurer på om du har sovna, eller om du bare lytter. Jeg kremter. Du skvetter. Tar hånda til panna for å skygge for sola, myser mot meg. Er det noe? spør du. Jeg fortsetter i en påtatt høystemt tone:

Dette selvrealiserende subjektet er også nært knyttet til nasjonsbyggingen. Det autonome subjekt i den frie nasjon.

Jeg klarer det ikke uten å ironisere. Prøver å hente meg inn ved å fortelle om noe annet. Om hvordan jeg hadde angst for å lese egne dikt høyt. Det var så vanskelig å skulle være stemmen. Uansett hvordan jeg gjorde det, ble det kleint, nakent, jålete. Jeg som alltid har kunnet si jeg elsker dikt (uten noen form for kleinhet).

Jeg bestemte meg for å lage et overgangsritual mellom de kunstneriske strategiene jeg var fortrolig med, og opplesningsrommet jeg var så redd for. På Institutt for fysikk og teknologi fikk jeg låne en elektrostatisk generator. En sylinder med en metallkule på toppen, som en legger hendene på for å få tilført statisk elektrisitet. Den stod klar på en tralle da jeg kom. Den var stor og tung, og jeg dro den med meg over Nygårdshøyden til Landmark, hvor vi skulle ha lansering av antologien for Skrivekunstakademiet. Jeg hadde fått beskjed om å forsikre meg om at det ikke var noen i rommet med pacemaker. På føttene hadde jeg tykke sjøstøvler for ikke å lede elektrisiteten ned i gulvet. Jeg plasserte en hånd på kula. Etter en god stund begynte håret mitt å reise seg. Jeg måtte hjelpe til ved å headbange ut i lufta. Til slutt stod mitt skulderlange hår oppreist mot himmelen (taket), og jeg var blitt skulpturell nok til å tørre å lese diktene mine.

Idéen om det autonome subjektet er at mennesket først og fremst er et selvstendig, rasjonelt individ som kan tenke, velge og handle, uavhengig av andre. Det er en grunnidé i liberal tenkning som mange av våre rettsprinsipper er bygget på.

Idéen om autonom kunst handler om at kunsten er selvstendig og ikke underordnet moral, politikk, religion eller nytte utenfor seg selv. Kunstverket har sin egen verdi og følger sine egne lover. Autonomien knyttes ikke til individet, men til verket eller kunsten som felt. Kritikken har vært at også kunsten er formet av historiske, sosiale, politiske og materielle forhold, selv når den hevder å være uavhengig.

AUTOMATISERTE BILDER, AUTOMATISERT SPRÅK

Hvis språket kan lære oss å se, finnes det kanskje en egen oppmerksomhet i språket som er virksom når en skriver.⁸

Til forskjell fra det automatiserte språket som formulerer verden i fastsatte sannheter. Eller det automatiserte bildet, som ikke bare viser det vi ser, men hvordan et bilde får lov til å se ut.

For eksempel et fotografi. Øverste del er himmel. Jeg peker på himmelen. Et gyllent lys fra en lav kveldsol. I midten ser vi silhuetten av en person i motlys. Jeg peker på meg selv. Nederste del viser en skrå linje av en sti, en bro, en strand, det spiller ingen rolle. Jeg peker i mange retninger, for så å peke på mitt eget øye. Blikket gjenkjenner først og fremst bildets formel.

Det automatiserte ligger i at bildet er skapt av forventningene til hva et bilde er. Det er et bilde av et bilde.

Det samme kan vi si om det automatiserte språket. Språket som bekrefter det vi på forhånd forventer at det skal bekrefte. «Hjertet hamret i brystet.». Vi stiller ikke spørsmål ved automatiserte formuleringer, og møter derfor ikke det vi har foran oss, men det vi kjenner igjen.

Filosofen Simone Weil mente at å være virkelig oppmerksom er å åpne seg mot det som overskrider ens egne begrepers begrensninger.⁹ At oppmerksomheten også kan romme det den ikke forstår. Å være oppmerksom gjennom språk er å bruke ord som kjennetegn, altså som det som gir noe en karakteristikk og gjør det gjenkjennelig for oss. Gjør at vi kan separere det fra omgivelsene.

Et Eple.

Du blir ivrig. Bøyer deg ned for å hente sekken som ligger på bakken, holder på å ramle ut av hengekøya og må strekke ut hendene for å gjenfinne balansen. Jeg finner fram det grønne eplet jeg har tatt med, og holder det opp mot sola.

Ordet eple er en kategorisering av verden, en oppmerksomhet mot den, og en formulering av en relasjon. Menneskets relasjon til for eksempel en blomst. Jeg ser rundt meg for å finne en blomst, men det er bare skudd og mose på bakken. Lyngen har ikke begynt å blomstre.

Jeg plukker opp en pinne og ber deg tenke at det er en tulipan. Vi har kategorisert blomsten som blomst ut fra det ved den som viser seg for oss som viktigst: blomstringen. Jeg animerer blomstring i fort film ved å la fingrene spre seg utover i en blomstre-form på toppen av pinnen.

Gir vi også litt oppmerksomhet til selve bokstavene i ordet, kan vi se at i det latinske alfabetet som vi bruker, kan alle bokstaver skrives ved å bruke tegnene I og C.¹⁰

Jeg tegner en I og en C i lufta med pinnen og viser at de kan bli en K.

Jeg viser hvordan de kan bli ordet BLOMST.

Poesien kan, ved å vise frem andre måter å kommunisere på enn den vi er vant til, gjøre oss oppmerksom på det vi ikke ville lagt merke til om kommunikasjonen ble levert «normalt». Den viser oss noe annet ved å avbryte det automatiserte språket og den automatiske tanken.

Poesien har en respons-ability.¹¹

Responsibility

for

Å FAMLE

Se for deg at du famler langs en vegg i stummende mørke. Du er konsentrert, men oppmerksomheten er spredt rundt omkring, fordi du ikke vet hva som venter deg. Hvor stort eller lite rommet er. Når eller hvor veggen slutter.

Famle gjør en også når en er viklet inn i omgivelsene sine og ikke har dem som et objekt fremfor seg. Kanskje en ikke lenger er et subjekt. En er den spredte oppmerksomheten.¹²

Poesien kan fremvise språkets ikke-overensstemmelse med verden, et språk som famler ved grensen for hva det er mulig å si.

Det handler også om å tåle å ikke eie. Å ikke eie alt en skriver. Å selv bli kastet ut.

Skogen har begynt å blåne. Hengekøya falmer idet jeg ser på den. I løpet av det siste minuttet har den gått fra å være skinnende sportsturkis til å være blass og blåhvit. Nå henger den bare sammen i tynne filler. Og du er blitt liten. Et spebarn som ligger og hyler på bakken. Jeg skynder meg bort til deg og prøver å løfte deg opp i armene, men armene mine blinker og piper, som to sensorer nær et mål. Og du er i ferd med å bli maurtue. Vendt mot sola. Fryder deg som varm, gjennomhullet haug. Som en og en barnål, barkesmuss og pinnerester. Det tannløse smilet ditt bæres vekk av maurene.

Denne teksten er skrevet med utgangspunkt i et foredrag holdt ved Forfatterstudiet i Bø våren 2026.