Om den norske nyrealismen

Folkeavstemningen mot EF høsten 1972 kan føre til genremessige forskyvninger innenfor norsk litteratur. Vi har ved vår stemmegivning avvist 85 prosent av norsk offentlig «liv» i partier, bedrifter, departementer, skoler, aviser, kirker o.l. Det virker som om vi vet at «Norge» ikke har vært, aldri var, ikke er/blir en reell statsdannelse på denne siden av kommunismen. En slik innsikt forandrer både norsk litteratur og norsk litteraturhistorie. Våre største historiske romaner er ikke skrevet av Undset/Duun/Falkberget men av P. A. Munch/Ernst Sars/Halvdan Koht. De fire store i norsk litteraturhistorie er ikke Ibsen, Bjørnson, Kielland, Lie, men Bull, Paasche, Winsnes, Houm. Norsk litteraturhistorie må settes i anførselstegn som «Norsk litteraturhistorie», seks bind: en vare!

I det 19. århundre ga norsk filologi oss våre norrøne myter – vel å merke i bokstavelig forstand! I 1890-årene oppstod en norsk middelalderlyrikk. Egnunds Edda-diktning, Garborgs Haugtussa og særlig det mektige Draumkvede av den nynorske lyrikeren Moltke Moe.

Alle disse åndsverker inngår i en kantianskkristen sekt: norskismen¹, grunnlagt av de to norske mystikerne Johan Sverdrup og Hans Regjering i 1884.

Likevel har det også innenfor det norske området vært en rekke tilløp til reelle statsdannelser, bl.a. ved Eirik Blodøks i Old York, hertug Skule i Bergen og Olav Engelbrektsson i Trondheim. Mest kjent er den siste (nyrealistiske) norske gullalderen fra oppløsningen av den norsk-svenske union i 1905 og fram gjennom de tolv gullårene til utbruddet av den russiske revolusjon i 1917. Norge sluttet å være tysk, dansk eller svensk og ble engelsk eller amerikansk med enkelte tyske innslag.

Siste selvstendighetsperiode strekker seg fra konsesjonslovgivningen til Råfiskloven. Den kalles den nye arbeidsdagen eller jobbetiden, G. begynner i forbindelse med flåtekappløpet mellom England og Tyskland og er en opprustningsboom. Vikingtogene er innstilt. Men norske skipsredere skaper en norsk marine som fra 1917 «kontrollerer» et nytt Atlanterhavssamfunn.

Det tar lang tid å skrive lange romaner.

Det er antagelig årsaken til at gullalderen eller jobbetiden rent episk blir utsatt til begynnelsen av 1920-årene. Først fra rundt 1920 fullføres i det norske området en forsinket rekke store roman verker, bl.a. Undsets, Duuns, Uppdals om henholdsvis adel, bonde og arbeider i Norge. Til disse tre store romanene føyer det seg så en fjerde stor romansyklus: Bull, Paasche, Winsnes: Norsk litteraturhistorie, en rapport- og dokumentarroman fra 200-tallets runer til det i slutten av det 19. århundre nesten var oppstått en norsk litteratur på norsk i Norge: Aasen, Vinje, Garborg, Egnund, Moltke Moe m.fl. (Gullårene ga målrørsla en knekk.)

Alle våre nyrealistiske verker inngår i en nynasjonal og ideal sammenheng. Kampskriftet Hamsuns Markens Grøde tar til orde for norsk kolonisasjon av Sameland mens redaktøren av Dagbladet i sine lederartikler  okkuperer Grønland. Norsk diktning supplerer norsk marine.² Vi får en vannrett og episk hær som fra Frogner til Pasvikdalen skaper et uvirkelig imperium. Vi får en loddrett og poetisk flytrafikk, et luftforsvar av universelle poeter som pionerer for romfarten. Stjernene erobres og universet antar en norsk karakter.

Vi får en rekke private mausoléer av egyptisk stilpreg, først og fremst selve Vigelandsanlegget, men også Kulten av Steinkjers «Zarathustra», bygd på Mennesket av Eidsvolds Messias. I mange trilogier skildres forfatterens personlige utvikling frem til og gjennom trilogien. Mottoet er: Hver nordmann sin lliade, hver forfatter sin Odyssé.

Norsk lyrikk i 1920-årene. Et eksperiment.

Hvis vi tenker oss 50 år tilbake i tiden, altså til den 16. januar 1923 kl. ½ 8 om kvelden, kan vi gjøre følgende tankeeksperiment: Nils Collett Vogt, Herman Wildenvey, Arnulf Øverland, Olaf Bull, Olav Nygard, Olav Aukrust, Kristofer Uppdal – kanskje også de to helt unge dikterne Rudolf Nilsen og Nordahl Grieg – kunne teoretisk sett samtidig ha sittet og skrevet dikt!

I siste bind av Norsk litteraturhistorie heter det derfor: «En slik overveldende lyrisk rikdom som i 1920-årene kjenner norsk diktning ikke noe sidestykke til.» Vårt eksperiment skulle ha bevist sannheten i Philip Houms ord.

Nyrealismen i 1920-årene. En oppsummering.

For bare 49 år siden utkom siste bind i Uppdals ti binds romansyklus Dansen gjennom skuggeheimen. Mens dette nyrealistiske storverket kom ut, utkom bl.a. også nyrealistiske hovedverker som Hamsuns «sosiale» romaner, Undsets «adelige» verker, Grønvolds «Slektskrøniker» og seinere Olav Slettos fem binds romanrekke om sentrale skikkelser fra kristendommens første tid. Dagning, Stefanus, Porten, Signum Christi og Fatum (1920-25) og en trilogi om kirkefaderen Ambrosius – Valet, Primat, Frukt (1926-28). Vi får «Bildungsromaner» om den norske mannlige og kvinnelige kunstners utvikling i henholdsvis Christiansens Jørgen Wendt-trilogi og Sandels Alberte-bøker. «Kartleggingen» av Norge føres videre i Falkbergets store romansykler fra Røros og i Inge Krokanns fire binds Dovre-serie: I Dovre-sno, Gjenom fonna, På linfeksing og Under himmelteiknet.

Konklusjonen blir her som for lyrikken: En slik overveldende episk rikdom som i mellom krigstiden kjenner norsk diktning ikke noe sidestykke til. Bare de få verkene som her er nevnt omfatter 44 bind. (Oppsummering: 10 + 1 + 3 + 6 + 5 + 3 + 3 + 3 + 3 + 4 = 44.) Viktigere verker er foreløpig utelatt.

Vi skal ta for oss først Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter. Etter norske forhold er denne romanen såvidt kort og oversiktlig at vi her kan avdekke et ideologisk grunnmønster og dermed skissere en analysemodell som kan tilpasses andre norske verker fra mellomkrigstidens norske nyrealisme.

Hva handler denne romanen om? På det ytre fortellerplan er Kristin Lavransdatter selvsagt først og fremst en spennende skildring av den viktorianske ungpikeoppdragelsen i Kristiania middelklasse omkring 1895. Her er dyd, dagdrøm, elskov, ekteskapsdrømmer og svermeri i Høires sikreste valgkrets der det på den tid stadig reises nye gotiske kirker i glassert murstein til ære for Homansbyguden. Her er spenning, romantikk, idealisme og kjærlighetsporno som i Tatt av vinden og Bakom synger skogene. «Dette gir Kristin Lavransdatter den høye rang ... mellom verdens litteraturens store episke diktverker.» (Ellisiv Steen i Kritisk Lavransdatter, Oslo 1969.)

Men vi kan i Kristiania Lavransdatter også skimte et symbolplan av eksistensiell-psykiatrisk interesse: et far/datter-forhold eller et datter/far kompleks som hos Kristin Undset gjennom en meningsfylt regresjon i jeg’ets tjeneste ved overvinning av id-krefter fører til at hun frivillig går i sin fars fotspor. Far er arkeolog Ingvald Undset. Datteren forelsker seg derfor på Maihaugen i norsk middelalder og går spennende turer med sitt mannsideal på symbolplanet Bygdøy Folkemuseum. Hun ser mange gamle bygninger fra Gudbrandsdalen rundt 1250. Datteren vet at Trondheim domkirke skal bli totalt gjenreist med helt nye steiner etter en engelsk plan, men med Olav Aukrust i Dyre Vaas utførelse som europeisk helgen fra tidlig kristen tid: St. Clemens.

Vi er nå i den adelige Macody Lunds byggmesterperiode. Vi føres inn i et interessant kulturhistorisk miljø fra århundreskiftets Kristiania fram mot sammenbruddet i 1917, 1929, 1933 osv.

Så langt kan Kristen Ingvaldsdatter leses som en rent historisk roman. Men moderne nærlesning kan avdekke dypere, dvs. høyere lag i romanen. Fra side til side, ord for ord, mellom linjene og fra bokstav til bokstav, kan en trenet nærleser langsomt og omhyggelig følge Sigrid Undsets enda langsommere og enda mer omhyggelige nedskriving av selve nedskrivingen av trilogien. Dette blir da det innerste budskap: Hvem gjør hva?

Svar: Jo, det er Sigrid Undset som skriver Kristin Lavransdatter. Sigrid Undset er altså her norsk nyrealist til fingerspissene + pennen.

Undset og Lessings Laokoon-problem.

Sigrid Undset har selv gitt nøkkelen til en slik ny realistisk lesning av Kristin Lavransdatter. Med sin berømte tese om at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager», har Undset nyformulert Lessings Laokoon-problem om forholdet mellom statiske og dynamiske kunstformer. Lessing skjelner mellom romkunst (øyekunst) og tidkunst (ørekunst), dvs. mellom bildende kunstarter som maleri-skulptur-arkitektur og de dynamiske emneområder i musikk, lyrikk, drama, epos. Undsets syn på «menneskenes hjerter» er mer malerisk enn musikalsk. Også dette får følger for lesningen av romanen.

Tidsproblemet hos Sigrid Undset.

Når foregår Kristin Lavransdatter? Vi har alt nevnt slutten av 1890-årene, men som vi skal se fins det lite grunnlag for en slik lesemåte i selve teksten. Sigrid Undset skildrer riktignok seg selv som arkeologdatter – men når skildrer hun seg? Vi må her tenke oss at selve skildringen foregår betydelig seinere, nærmere bestemt i årene etter 1917. Første verdenskrig³ fremmedgjøres og tingliggjøres og opptrer derfor som Svartedauen, altså som basiller. Trondheim domkirke tar fyr mens katedralen i Reiras beskytes av tyske kanoner under marsoffensiven i 1917. Osv.

Undset gir på Undsets premisser stadig Kristin færre holdepunkter langs en kronologisk tidsakse. 1306 = 1973 = 1922 = 1917 = 1349 = 1895 osv. osv. Undset har et bestemt ontologisk skjema i Platons lære om det Ene, det tidløst skjønne, som hun gir den eldgamle poetiske betegnelse «hjertet» eller «hjertene» eller «menneskenes hjerter». På Undsets og Lessings premisser inngår derfor Undsets roman i romkategori, men ikke i tidkategori. Begrepet «menneskenes hjerter» knyttes til det statiske og visuelle romplan (betraktelsen), men avskjæres fra det dynamiske og auditive tidplan (bevegelsen). Som absolutt alle norske nyrealister står Sigrid Undset trygt på mystikkens urgrunn. Gudbrandsdalslignelsen i Kristin Lavransdatter gjentar Platons hulelignelse i hans religiøse hovedverk Staten. Romanen er tidløs.

Romproblemet hos Sigrid Undset

Hvor foregår Kristin Lavransdatter? Vi har alt sett at Gudbrandsdalslignelsen opphever Sigrid Undsets tidsfølelse. Gudbrandsdalen er ikke bare Norges lengste dal, men også den eldgamle pilegrimsvei til den katolske kirke over det norske fjellet Dovre. Norges Statsbaner selger fortsatt konvertitt-billetter til Trondheim med adgang til protestantisk togbytte på Dombås. 128 kroner.

Men samtidig har vi sett at Gudbrandsdalen er en allegorisk fremstilling av Vest-Kristiania fra Stensparken i øst til Bygdøy Folkemuseum i vest. Romanen er romløs.

Høyeste (dypeste) forståelse av Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter må derfor ta som sitt punkt den kristne platonismen. (Jfr. Diotima-talen i Symposion og den paulinske kjærlighetslæren i Korinterbrevet.)

Konklusjoner.

Det spørs ut fra denne analysen om lesning av Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter overhodet er fysisk mulig. Selve lesningen bringer inn et dynamisk-forstyrrende uroelement som ifølge annen varmelov (entropilæren) og moderne kvantemekanikk (Heisenberg) må sies å være fremmed for det uforanderlige menneskehjertet i Undsets forstand.

Hvis Lessing har rett og hvis Platon ikke tar feil, bør derfor Kristin Lavransdatter ikke leses på vanlig måte (progressivt) men i 1973 betraktes (statisk) som en uforanderlig skulptur, tredelt utført i skinn, papir og trykksverte.⁴ Rent genremessig hører altså Kristin Lavransdatter ikke hjemme i bokhøsten, men på Høstutstillingen (Høvikodden?).

Likevel er det vanskelig på forhånd å vite om vi strengt behøver å holde oss til Sigrid Undsets noe doktrinære nyrealisme. Reifikasjonen (tingliggjørelsen) av Undsets roman kan sees som en samfunnsmessig praxis: Boka er trykt. For øyet beveger seg under lesning av Kristin Lavransdatter frem og tilbake gradvis nedover til hånden med et kvalitativt sprang blar om til neste side. Av vår praxis oppstår vår teori: Sigrid Undsets penn må opprinnelig ha foretatt tilsvarende bevegelser i forhold til en gitt papirmasse.

Dialektisk syntese: Boka er lest og må derfor være skrevet.

Min analyse av Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter har vært inngående og til dels uttømmende. Fra det religionshistoriske perspektivet (Sophus Bugge-Johan Sverdrup) har vi via Kant-Lessing foretatt en idéhistorisk dreining (Platon-Paulus) og nådd frem til en litteraturteoretisk lesemåte som har vært god å ha til å komme vel med.

Så hvis vi fortsatt ser bort fra skogbruk, sagbruk, papirfabrikker, typografer, korrekturlesere – og hvorfor skulle vi ikke det? – kan samme analyseskjema legges over alle episke verker fra den nyrealistiske storhetstiden i norsk litteraturhistorie.

Olav Duun gir i Juvikfolke et levende bilde (Laokoon-problemet igjen!) av en lærer i Holmestrand og hans 1905-syn på norsk historie og moral. Kristofer Uppdal gir i Dansen gjennom skuggeheimen et rørende bilde (Laokoon-problemet igjen!) av hvorledes en fattig trønder på anleggsarbeid prøver å bli medlem av den norske intelligentsia ved flittig nattelesing av Nietzsches Zarathustra. Han får det ikke til, men skriver mange gode enkeltdikt. Osv.

De nevnte romanene er lange, dvs. store, dvs. gode. Når man tenker på hvor korte de fire evangeliene er og hvorledes hele tre av dem overlapper hverandre, og når man samtidig husker at Taos bok bare består av 91 korte avsnitt, blir det vanskeligere og vanskeligere å forstå at kristendommen har bestått i 2000 år eller at Kina har over 700 millioner innbyggere mens Norge bare har bestått i 12 år og ennå ikke har fire millioner platoniserte eneboere.

Her fins det heldigvis en god forklaring som kan uttrykkes i to ord: Gud fins! Gud studerer norsk hovedfag. Verden er Guds pensum i norsk skriving. Hvordan arbeider Gud? Jo, det kan jeg si som norsklærer: 1. Gud leser først Skabelsen, Mennesket og Messias, og når han har forstått de kosmiske grunntankene i Kristofer Uppdals Kulten, leser Gud videre i Hans Henrik Holms åtte bind fra Setesdal, med tresnitt trykt direkte på platen, og etter å ha fulgt Inge Krokann i dovresno gjennom fonna på linfeksing mot himmelteiknet, går Gud til Inge Krokanns dikt om Olav Aukrust og der står det heldigvis følgende gode nyhet:

Univers og æve
fekk andedrag
og hjarteslag
gjennom hans ord.

2. Gud skjønner at han er Aukrust. Hvem ellers? 3. Det måtte da være professor A.H. Winsnes? Min lille teori er at Gud som en praktisk storpolitiker styrer Verdens-Norge på norsk riksmål etter rettskrivningen av 1917. Det stemmer også med det inntrykk jeg har fått av Aftenpostens annonser, lederartikler og søndagsbetraktninger.

Gud er professor i norsk idéhistorie og har hos Platon og Kant funnet to faste punkter fra hvilke han kan rokke jorden.

Vi står nå foran det viktigste av de fire norske romanverkene: Norsk litteraturhistorie. Vi står her på jomfruelig grunn da dette enestående verket aldri før har vært studert. Ingen har noensinne foreslått at A.H. Winsnes skulle fått Nobels litteraturpris. Snart er det for sent og herved foreslås altså Philip Houm, den yngste av disse epokeskapende skikkelsene. For Bull, Paasche, Winsnes, Houm alene har skapt samtlige epoker i norsk litteraturhistorie. Andre kan nok ha hjulpet til, men deres arbeid har foregått i blinda. De har manglet utsyn, oversikt, helhetssyn og målestokk. Vi velger her først å gi ordet til A.H. Winsnes og hans berømte definisjon av hva han driver på med når han er Gud, nemlig «det spesifikt poetiske, sjelens utfoldelse etter sin egen sanne natur.» A.H. Gud er norsklærer som har hatt Spinoza som elev: Gud = sjel + alt. Gud = Gud.

Men feilen med oss mennesker er at vi har en tendens til å tro ham uten å tro på ham. Vi begår da den blasfemi at vi leser professor A.H. Winsnes' bind av Norsk litteraturhistorie ikke som ren åpenbaring, men som norsk litteraturhistories mest hemningsløse selvbekjennelse. Vi blir grundigere kjent med A.H. Winsnes enn med noen annen norsk dikter. Vi tiltrekkes av hans detaljerte allvitenhet, men frastøtes av hans selvopptatte idealisme. Han er i Schillers forstand vår mest naive rhapsode, dvs. poetisk skapende uten kritisk selvforståelse av egen rolle som deltaker i en konkret historisk situasjon.

Feilen med A.H. Winsnes er derfor ikke hans teoretiske plattform. Den er grei, dvs. idealistisk. Men A.H. Winsnes rir sine utallige reaksjonære kjepphester inn mellom de enkleste små ord av typen «men», «hos» og «vi» og «og». Bruken av disse småordene gjør A.H. Winsnes vanskelig å forstå. Hans begrepsdannelser er autonome og autotele som Guds berømte «Bli lys!» i første Mosebok.

Blendet av mystikkens blå-hvite lys tar det en før vi ser ham for oss der han tenner leselampen over skrivepulten i Babels bibliotek på Universitetsskolen i det norske området under nyrealismen. For det er vanskelig å være objektiv uten å bli uærlig. Bare Spinozas Gud kan skrive pent om stygge bøker. Når A. H. Winsnes tar for seg forfattere han ikke liker, oppstår disse forvirrende småordene av typen «vi», «og» og «men» og «som». Vi får følelsen av at han har lært av å lese disse bøkene. Men vi får samtidig følelsen av at han bare har lært å bli litteraturhistoriker. A.H. Winsnes står liksom over, under eller utenfor vår verden. Han er ikke «med». Hans forhold til preposisjonen «i» forvirrer oss.

Men det er en stor roman⁵, lettlest og spennende, en av vår litteraturs beste spøkelsesfortellinger om «sjelens utfoldelse etter sin egen innerste natur⁶», dvs. som gjenferd. Ordet «som» har hos A. H. Winsnes en særlig stemningsskapende, nifs karakter. (Jfr. Gottfried Benns Probleme der Lyrik, Knudsens standardverk Relativpronomenet i norsk og Dickson Carrs Library Ghost.)

Etter A. H. Winsnes’ spøkelsesfortelling om den døde professoren når Norsk litteraturhistorie aldri mer opp på samme nivå. En litterær perle er likevel Francis Bulls annet bind, en detektivfortelling om den forsvunne bokhandleren i Fredrikstad ca. 1649. Det var dengang Norge nesten fikk sin første bokhandel pga. tredveårskrigens opprustningsboom. Francis Bull blir ikke trett av å fortelle denne historien og fortellergleden smitten Vi blir mer og mer glad i den forsvunne bokhandleren og håper at han kom seg tilbake til Danmark uten å bli sjøsyk. Francis Bulls Norge på 1600-tallet er et skumhvitt, svart hav av latiniserte prester med utenlandske ettemavn. Norske innbyggere fins ikke og selvsagt heller ikke på den tiden noen norsk litteratur. Annet bind av Norsk litteraturhistorie er Bulls slektshistorie. Francis Bull dikter om sin bakgrunn. Hele annet bind av Norsk litteraturhistorie minner samtidig på alle måter om Sartres La Nausée («Kvalmen»).

Hovedpersonen i Sartres Kvalmen er som Francis Bull en filolog-biograf som skal lage en bok om en liten kjendis fra 1700-tallet. En dag blir han plutselig «kvalm»: han oppdager den svimlende kløften mellom biografisten og biografanden. Tenker vi oss at Sartres roman inngår i en norsk trilogi, har Francis Bull ubevisst diktet første og tredje bind.

For i den berømte Bjørnson-boka erobrer til slutt Francis Bull rent erkjennelsesteoretisk Bjørnson innenfra. Ut kommer en forklaret preinkarnasjon av formannen i Oslo Høyres kulturprogram-komité. «Bokhandleren vender tilbake.» Ny serie. Francis Bull har i 50 år stått på terskelen til bevisst dikterisk karriere. Før 1814 er han vel Norges eneste virkelige romanforfatter.

Professor Paasches store fortjeneste er at han oppdager Gamal norsk homiliebok, en norsk samling med oversatte prekener til bruk i år 1300. Paasche har dermed påvist at det i norsk middelalder ble diktet oversettelser i Norge og at norsk litteratur ikke bare er skrevet på Island.

Men i motsetning til A.H. Winsnes gjør ikke Fredrik Paasche noe egentlig forsøk på å skjule at han er kristen. Han unngår dermed å bli Gud. Sammenligner vi Paasche og Bull, faller sammenligningen etter fotografier å dømme ut til Paasches fordel. (Vi holder oss til det vi kan dokumentere.) Etter fotografier å dømme må Fredrik Paasche ha vært en liten, men pen og velproporsjonert, lys mann. På ett bilde står han og strekker seg for ikke å virke altfor liten i forhold til Francis Bull som her ser ut som Charles de Gaulle med Karoline Bjørnson, født Reimers, som Jeanne d’Arc.

Sånn sett er væpneren alltid mer interessant enn ridderen. Fredrik Paasche virker på fotografier usikker på seg selv og inngir dermed tillit. Hans to bind tyder på at han kan ha hatt problemer med seg selv og sin dikterrolle og utviklet en unorsk evne til intellektuell redelighet.

Ingen vil vel kalle Philip Houm stor. Houm er i Xenofons uheldige posisjon. Han skal skildre Sokrates etter Platon og krigen mellom Sparta og Aten etter Tukydid. Det kan umulig gå bra. Han når ikke opp til sine forgjengere, og han skjønner ikke at han aldri vil få etterfølgere. For at det skulle komme flere bind av Norsk litteraturhistorie er utenkelig: Litteraturhistorien sluttet i forrige uke: Den store «Skriv-sjøl-uka» er begynt. Det er allerede tirsdag!

Vi som i 1973 fortsatt skriver norsk er i en medfødt særstilling. Vi kan alle si som fortidens genier og som profetene i Det gamle testamente. Mine ord består så lenge det fins mennesker.⁷ (Hvis denne setningen ikke leses om hundre år, kan jeg ikke finne noen mer sannsynlig forklaring enn at det da ikke lenger fins mennesker!)

Likevel har Philip Houm sine fortrinn. Som parapsykolog har han et godt grep på speilmetoden, og han slutter seg derfor som vi skal se nær opp til den seinnorske «Look-to-Norway»-rørsla, som særlig representeres i USA ved en lang rekke såkalte presidenter, utstyrt med polaroide solbriller (Roosevelt-Nixon-mystikken).

Bare 50 år etter avslutningen av norsk gullalder avla den daværende amerikanske president Lyndon B. Johnson i 1967 følgende vitnesbyrd etter en psykedelisk «reise» til Sørøst-Asia: «I saw it in their eyes that they loved us». (Jeg så det i øynene deres at de elsket oss.) Oss = meg.

I seinnorsk periode avløses syklismen av den nye speilismen via to former for innkapsling. En venstrefløy sitter i orgonskap med sinkvegger mens en høyrefløy mer beveger seg fritt omkring med sølvpapir på innsiden av kraniet.⁸ Norsk åndsform forskyves fra prosa til poesi. Philip Houm skriver selv at hans «møte med Olaf Bull var selve Innvielsen til livet». Videre skjer det en interessant arbeidsdeling mellom vår siste litteraturhistoriker og vår siste monumentale lyriker.

Philip Houm og Arnulf Øverland samarbeider i Oslos indre trafikksone: Øverland klipper ut sine adjektiver og sender dem til Houm. Uten adjektiver blir Øverland straks monumental. Firkantet gips blir firkantet granitt som i Vigelands sluttfase rundt monolitten. Men uten rim og fast rytme blir Philip Houm vår første modernist med sin «Tungetale fra parnasset». Houm er en sann Homer når det gjelder rosende adjektiver.

Med innslag av Einstein, Freud og Marx (dvs. brødrene Schjelderup og Max Tau) tumler Philip Houm rundt i sitt verk som en Ufo. Han leviterer som Johannes av Korset, dvs. han opphever tyngdekraften ved sin tankekraft. Han flyter opp under taket med en flengende avsløring av mannssamfunnet i form av en orgonroman av Finn Havrevold. Houm opplever alle tings enhet og sammenheng: Sandemose Krog = Hoel = Vesaas = Borgen = Sandel = Philip Houm. Tat twam asi.

Men vanlige mennesker kan ikke forstå de dionysiske ritene som Olaf Bull utførte da han innvidde Philip Houm til «livet» (som norsk litterat). Sånne mysterier er esoterisk hemmelige. Ingen kan ustraffet røpe dem, og Philip Houm er en ustraffet mann.

Bare via Philip Houms rapportbøker om Houms lesning av Finn Havrevold kan vi få innsikt i en ny antikk retning, Epikurs lære, dosert før år null av den italienske professor Lukrets i De rerum natura («Om tingenes natur»): Mars = Mann = Vold = Død = Krig. Venus = Kvinne = Mat = Liv = Fred. I dette idéhistoriske perspektiv kan Finn Havrevolds 365 romaner analyseres etter et treleddet skjema: Finn. Havre. Vold.

Likevel er det hos Philip Houm en viss nedgang, en matthet i begeistringen, en vag overgang til hellenisme, Barokk overdrivelse i et rosende adjektiv på 550 sider og langsom oppløsning av de dikteriske kategoriene. Mindre mystikere av typen Hannevik-Greiff følger sine guruer og meditasjonsobjekter (mandala) Obstfelder-Bull-Nygard på treenige reiser gjennom William James' Religiøse Erfaringer i dansk utgave.

Øya Patmos blir norsk og viser seg å være Luster sanatorium der Olav Nygard fikk tuberkulose «fordi han skulle dikte». Bull-Nygard-Obstfelder viser seg å være Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Via den  stedfortredende lidelse hos Olav Nygard oppstår det på Greiffs lepper et seirende mystikersmil.

Vår saksprosa viser seg å være sentrallyrikk. Romantikk og realisme faller sammen.