Naturopplevelser i Paris

Naturvitenskapen er min evig dårlige samvittighet. Det er ikke lett å orientere seg. De vitenskapelige tidsskriftene er uleselige for andre enn spesialister. Så gjenstår populærvitenskapen. Her messes det om naturens gåtefullhet og om den nådeløse kampen for tilværelsen. Flosklene bakes inn i banale fortellinger om helhet, mening og funksjon. Grunnpremissen synes å være at naturinteresserte nok ikke leser bøker. Enda verre er filmene. Det er lenge sia jeg så en slik. Men nå skal jeg gå og se Deep Blue, en naturdokumentar fra BBC.

Grunnen er at den går på en kvalitetskino ved Bassin de la Villette. Det er sjelden at filmer som vises her ute er dårlige. Dessuten liker jeg å bevege meg i randsonen, nordøst i Paris. Det er ikke noe turiststrøk, men kinoglade nordboere vil kanskje likevel få en déjà vu-opplevelse. Annenhver ny fransk film spilles inn rundt La Villette. Filmutdanninga har sitt senter her. Atmosfæren minner om Marcel Carnés klassikere, Tåkekaia, Dagen gryr og Hôtel du Nord. «Bassenget» er en bred kanal som sammen med Canal de l'Ourcq former en avlang innsjø. Kunstsjøen ble anlagt under Napoleon og åpna med pomp og prakt for industriell transport i 1808, på selve femårsdagen for keiserens kroning. Begeistringa skal ha vært like overveldende som da garden året før marsjerte inn byporten ved La Villette etter å ha triumfert ved Jena. (Filosofen Friedrich Hegel underviste tilfeldigvis i Jena. Da keiseren inntok byen, var det som å se verdensånden til hest, forteller han i et privatbrev.) På kalde vinterdager islegges sjøen. Sollyset reflekteres og vinner en påskefjellaktig, intens klarhet som ellers er utenkelig i en storby.

En kanal som trur seg å være havet

Til Paris å være er byskapet uvanlig kaotisk. Selv ikke i Oslo sentrum taler tilfeldighetene så tydelig. Ikke engang Berlin gir meg den samme berusende følelsen av brudd, av hvordan sivilisasjoner kan blomstre uten forbindelse verken med menneskene som levde før eller de som kom etter. «Om hundre år er allting glemt,» skriver Hamsun i På gjengrodde stier. Det er både en ubehagelig og en frigjørende tanke. Skulle jeg sammenlikne atmosfæren her ute med noe, kunne det være Rio de Janeiros indre by, for eksempel med turen fra Centro til Santa Teresa via Lapa, når en utgammel trikk skrangler bortover akvadukten mellom futuristiske skyskrapere, gjenglemte adelspalasser og forfalne leiegårder. I motsetning til Rio er Paris perfekt regulert i sentrum. Men i noen faser har kjempebyen fått vokse fritt og vilt utover, som en plante. I sommerhalvåret krysser ei lita passasjerferge sjøen på langs. Den koster én euro, tur-retur. Jeg tar turen av og til, bare for å nyte kaoset. Om vinteren går jeg kanskje på rulleskøyter langs kaiene. Boligmassen domineres av lyse høyhus fra 1950-åra. Mellom blokkene ligger ny og fancy postmoderne arkitektur, side om side med overgrodde små gårdshus fra dengang dette ennå var bondeland. På sitt søvnige landsbytorg kneiser ei romantisk kirke uten å ense betongmonstrene som har grodd opp rundt den. Langs vannkanten holder noen slottslignende fabrikklokaler fra 1800-tallet stand i majestetisk uvirksomhet. Ved sida av kinoen bebor kanalvesenet et staselig art noveau-bygg. Nedenfor der igjen ligger en plass som i denne røde bydelen har fått navnet Stalingrad. Her springer den idylliske Saint Martin-kanalen ut, der Amélie Poulain i Jean-Pierre Jeunets film tilbringer fritida med å få småsteinene til å hoppe bort etter vannet. På Stalingrad står ikke kraftsosialistiske høyblokker, men Rotonde de la Villette, Claude Ledoux' klassisistiske mesterverk. Det sirkelformete anlegget markerer hvor bymuren gikk på 1700-tallet, den gang verden var klar og logisk. Arkitekturens svevende letthet røper at muren ikke lenger hadde noen militær funksjon. Men grensa mellom by og land måtte trekkes, og den skulle være tydelig og stilfull. Jeg tenker meg at tollgarnisonen som var stasjonert her bar blå jakker med forgylte epåletter over lyse knebukser, og at de ekserserte på plassen når pudrede adelsherrer med parykk kom kjørende ut i vogn for å inspisere. Idyllen varte imidlertid ikke lenge, ja, tollstasjonen ble kanskje aldri tatt i bruk. Den ble påbegynt i 1785 og sto ferdig bare kort tid før revolusjonen. Jeg skylder også å nevne at beslutninga om å gjenoppta muren var et utslag av L'ancien régimes kroniske pengemangel. Tollinnkrevinga ved byportene skulle innskjerpes. I dagens sjargong ville man sagt at en bomring ble satt opp som svar på offentlig fattigdom. Det som skulle vært en inntektskilde ble imidlertid et pengesluk. Rotundens briljante byggherre falt i unåde etter å ha overskredet alle budsjetter med sin ekstravagante arkitektur, som heldigvis ikke har noe til felles med de bomringstasjonene som omgir stadig flere norske byer. Funksjonalister har latt seg inspirere av Ledoux, men symmetrienes eleganse forbyr en altfor prosaisk reduksjon til funksjonen. De uttrykker en humanistisk utopi. Himmelriket er brakt ned på jorda. Skaperverket tjener mennesket. Arkitekten ville gjøre med stein, det som Robespierre ville gjøre med mennesker. Natur og historie skulle gå opp i hva som virkelig var orden av en høyere art: sann, skjønn og nyttig. Jeg kommer i hug valgspråket som botanisten Carl Linné stolt og selvfølgelig skreiv inn i sitt våpenskjold da han ble adla i 1759: «Omnia mirari etiam tritissima» («Undre deg over alt, til og med det hverdagslige»)

Når ferga har lagt det fornemme Stalingrad bak seg, smalner sjøen midlertidig til kanal. Høyblokkene henger over passasjerenes hoder som slanke, hvite fugler. Også 1950-tallet må ha hatt vilje til orden. Blokkene står ofte påfallende symmetrisk på hverandre. Men terrenget har ikke latt seg mestre. På rektangulære odder og triangulære ness står restene av hva som en gang var sammenhengende Belle époque, bygg fra borgerskapets siste, skjøre glanstid rundt år 1900. Noen ganger er bare huset nederst mot vannkanten tilbake. En gapende vegg uten vinduer minner om at det en gang sto solidarisk i et langtrekkende fellesskap av borgerlige mursteinsgårder. De karakteristiske mansard-takene gjør at gårdene på avstand likner store lasteprammer som ligger med skroget opp. Men de er ofte nyoppussede og vakre. Isolerte, slitt løs fra all historisk kontekst, kan de likevel overstråle de himmelstrebende, men litt falleferdige blokkene som omgir dem.

Etter et par kilometers båttur innlemmes sjøen plutselig i Parc de la Villette. Røde byggeklosser i stål ligger strødd utover vidstrakte gressplener. Noen er tatt i bruk som billettbuer, kontorer, kafeer og barnehager eller innlemma i gangbruer, andre bare ligger der. Det er forunderlig hvordan de røde kjempeklossene organiserer parken visuelt til tross for at de virker å være lagt ut på måfa. Man spaserer på og mellom klossene og leker med tanken på å bringe orden i kaoset. Burde ikke noen sette dem sammen til en helhet? Men det ville ikke gå. Hver av de 26 klossene har en unik form. De kalles folies – galskaper – og lar seg ikke føye sammen. Drømmen om helhet er illusorisk og vil alltid mislykkes. Parken ble utforma av arkitekten Bernard Tschumi i samarbeid med designeren Phillip Starck og filosofen Jacques Derrida. Den taler til oss fra et 1980-tall som er kommet på avstand. Mitterands styre investerte i praktarkitektur på østkanten. Det gjaldt å revitalisere hendøende industriområder, slik som La Villette. Kulturen skulle ut til folket. Ikke motsatt som i Norge, der det folket holder på med per definisjon er kultur. Parken rommer to av Paris' beste museer. Den 150 000 (!) m² store vitenskapsbyen åpna i 1986, musikkbyen i 1997. I Cité de la musique er mer enn 900 epokeinstrumenter permanent utstilte. Hodetelefoner som styres av infrarøde signaler lar den besøkende høre hvordan instrumentene låter etter som han beveger seg fram og tilbake i den kronologisk ordnede utstillinga. Han får også forklart hvordan Lully, Bach, Beethoven og andre tok nyvinningene i bruk, og hvordan åndsverkene deres kan tenkes å ha tatt farve av den teknologiske utviklinga.

Det bærer tilbake under irrgrønne jernbruer fra det 19. århundret. Den eldste og mest kompakte brua er imidlertid kullsort og gir et inntrykk av selvomsluttende ro, kanskje fordi den ikke tjener noen forbindelse, bare en jernbane som forlengst er nedlagt. Hvis det viltvoksende byskapet konvergerer noe sted, må det være her i dette glemte monumentet over den industrielle revolusjonen. La Villette får meg til tenke på et av disse jordskjelvsutsatte områdene der kontinentale flak bryter mot hverandre og vrenger seg i hverandre, slik at avleiringenes kronologi kastes om. Unge lag drives i dypet, eldre kastes opp i dagen. Jeg føler tidas gjerning, men ikke historias. Alt virker formålsløst, vilkårlig og overdådig fantasifullt, som naturen selv.

Stemmer fra dypet

Kinosalen er mer enn halvfull. Som vanlig er på denne kinoen, består publikum for det meste av «bobos» (les bourgeois bohèmes), vestkantungdom som har flytta til østkanten og som arbeider med kunst eller massemedier. Alastair Fothergill og Andy Byatt har klipt David Attenboroughs fjernsynsserie The Blue Planet sammen til én helaftens film. Jeg har lest noen kritikker. De er lunkent positive – berømmer kameraet, men finner kommentaren innholdsløs. Hvorfor sitte en hel kveld og se bilder av livet i havet uten å få vite noe om det, undra anmelderen i det mondene Zurban. Typisk fransk rasjonalisme, tenker jeg. Skolelys fra vugga til grava. Kan ikke bare nyte skjønnheten, må intellektualisere den.

Det er som nevnt lenge sia jeg har sett naturfilm. Eller kan man regne pornofilm som naturfilm? Det er flere likheter mellom sjangrene enn det hyppige og dvelende fokuset på parringsakten. Pornofilmen har i likhet med naturfilmen sin egen musikk. Den er lett, lystig og forutsigbar. Hvis noen musikk fortjener å kalles søt, må det være den. Den søte, men ikke søtladne musikken veier opp både for alvoret som de parrende går til oppgaven med og det påfallende fraværet av søt musikk mellom dem. Naturmusikken er annerledes. Den er pompøs og malerisk beskrivende, men ikke mindre repetitiv. I Deep Blue akkompagneres hvert bølgeslag av smektende strykere som på wagnersk vis løftes av feiende trommevirvler over i skjebnetung hornfanfare. I en helafter om havet blir det mange skjebnetunge fanfarer.

Misforstå meg ikke. Jeg liker romantisk musikk og har ingenting i mot berlinerfilharmonien. Men dette er verken Schubert eller Wagner. Komponisten er George Fenton, brødrene Attenboroughs trufaste musikalske følgesvenn, fra Richards Gandhi og Cry Freedom til Davids naturserier.

Bildene er teknisk sett fantastiske. Men da moderne mennesker er kjent for å være utålmodige, dveles det ikke for lenge ved dem. Rundt hvert tredje minutt kommer en actionscene, mer spektulær enn noe jeg kan huske å ha sett hos min barndoms Sverre M. Fjelstad. Spekkhoggere slår sjøløver i hjel med halen og angriper gråhval med tennene. Niser som går opp for å trekke luft angripes av isbjørn.

Bildene er overdådige. Et øyblikk tenker jeg på Hayao Miyazaki, tegnefilmens mester. Heller ikke Miyazaki frykter kitsch. Filmene fra studioet hans formidler naturens fortryllelse med den arrogante usnobbetheten som kjennetegner kunstnerisk suverenitet. Også Miyazaki lar sine visuelle naturdikt akkompagneres av romantisk symfonisk musikk, men han bruker Hisaishis lekne toner. Japaneren Hisaishi maler naturen med antydende strøk og fjærlett pensel. Engelskmannen Fenton framtrer derimot som vitalist. Han dyrker en symfonisk Triumpf des Willens som er gått av moten i Berlin. Problemet rører nok også ved hele forskjellen mellom den miyazakiske og attenboroughske filmatiske horisonten. Miyazaki presenterer en tegna virkelighet som ikke legger skjul på at den er konstruert. Dette smitter over på musikken og skaper en ludisk distanse som ikke gjør den mindre følsom eller sann.

Hvis musikken forurenser sjela, er ikke voiceoveren bedre. Jeg antar at franskmennene har oversatt den nokså direkte fra den britiske originalen. Kommentarenes ekstreme sparsommelighet får platitydenes pompøsitet til å tre desto grellere fram. Som i pornofilmen blander stemmen seg med musikken. Pornoens lydspor synes imidlertid bygd over et slags kontrapunktisk prinsipp. Musikkens appolinske lystighet balanserer kvinnens dionysiske stønn, men uten berøring. I naturfilmen ligger menneskestemmens tone derimot nær musikkens. Den har den samme skjebnetunge langsomheten. Kommentar og musikk, vitenskap og natur går opp i en enhet som må være bedragersk. Man seiler over mytens bunnløse dyp, men logos står ved roret i form av en mørk og mandig stemme som omtrent hvert femte minutt gir berlinerfilharmoniens blåserrekke ekstra kraft ved å erklære med omhyggelig kontrollert sentimentalitet at:

Havet er alt livs opphav. Det er også vår framtid.

Vi kjenner månen og stjernehimmelen. Havet slutter aldri å overraske oss.

Et skrekkinnjagende, ugjestmildt miljø. Men også her seirer livet.

Legger vi havet øde før det har gitt slipp på alle sine hemmeligheter?

Kunne Sverre M. Fjelstad kommentert denne filmen? Jeg trur ikke det. Stemmen hans er særegent melodisk. Som svarttrostens. Men den savner drama. Den uttrykker en norsk nikkersadels ubekymrede naturglede. Fjelstads stemme er et av mine tydeligste barndomsminner fra 1970-åra. Kanskje også et av de viktigste? Faktisk er jeg altså gammel nok til å bære med meg minner fra en sivilisasjon som ikke hadde miljøkatastrofen som framtidshorisont. Bevisstheten om den hadde ikke satt seg i naturfilmens habitus. Jeg er en emigrant. Jeg lever mellom sivilisasjoner. Jeg bærer i meg ulike måter å være i tida på, å gripe fortid, nåtid og framtid i lys av hverandre.

Mange går midt i filmen, men jeg blir sløvt sittende til berlinerfilharmonien har sagt sitt siste Barramm! Barramm! Til slutt vakler jeg ut på kaia. Det er natt. Kinoens neonlys speiler seg i vannet der de blander seg med gjenskinn fra høyhusene på motsatt bredd. Ei langstrakt lasteskute er gått i opplag her i dette kunsthavet. Den har klatra opp elvene, slik laksen gjør for å gyte i ekstase og kanskje dø. Navnet står skrevet i baugen: Le vaisseau fantôme – Spøkelsesskipet. På norsk sier vi: Den flyvende hollenderen. Jeg går ombord. Skuta er gjort om til klubb. Da foreldra mine var barn, drømte norske forfattere om et liv i husbåt på Seinen. Nå regjerer housebåtene vannveiene. Denne er kjent for gode DJs. Jeg bestiller en mojito. De tunge bassgangene masserer og renser systemet. Appetitten vender tilbake. Det hadde smakt med en saftig hvalbiff, men akkurat det får man ikke i Paris. Jeg smiler og tenker på sexsymbolet og miljøaktivisten Brigitte Bardot. Pornoblikket vil røre uten å røres. Romantikeren vil bli ett med naturen uten å røre. Begge overser at naturen er i byen og byen i naturen, og at det er i de flyktige og uvilkårlige møtene ting skjer. Jeg er uenig med Martin Heidegger i at teknologi og vitenskap er kultur og natur vesensfiendtlige. Men filosofen gjør rett når han i Brev om humanismen bebreider den gammeleuropeiske tradisjonen at den ofte har tenkt mennesket i motsetning til dyret. Slik binder humanismen seg negativt til det dyriske. Mennesket prøver å være så lite dyr som mulig, og blir dyrets vrengebilde. Noe tilsvarerende kan man si om forsøket på gjengi naturen slik den egentlig er, uberørt av menneskehender. Da taper den sin genialitet og ender opp som platt romantisk musikk. Naturen blir menneskets vrengebilde.

By og natur lar seg ikke skille. Men de kan heller ikke forenes! Den humanistiske byplanleggeren mislykkes, slik Ledoux så vakkert gjorde. Også vitalisten mislykkes, men styggere. Han vil bli ett med dyret i seg. Resultatet er enten fascisme eller konsumentens tamdyreksistens.

Humanist er likevel ikke et ord jeg bruker om meg selv, ikke om forskeren i alle fall. Jeg syns det foregriper for mange svar. Vi har menneskesanser til å gripe tingene med, men er det nå så sikkert at akkurat mennesket er alle tings mål? Fører vår menneskesentrerthet oss på avveier, slik det skjedde astronomene før Kopernikus? Lar kunsten, arkitekturen, massemediene og «historien» seg gripe i «humanioras» kategorier? Hvor ofte er ikke det menneskelige ansiktet bare reklameskilt! Bedre – og vakrere – kan det være å gå utenom det og nærme seg byen fra uvante vinkler.