Mellomeuropeisk misantropi

1

Har du noen gang kjørt gjennom landsbyer i Nord-Frankrike eller Belgia? Sett ut av frontruta en regnværsdag på vei sørover, fått øye på de første grå murhusene, ikke store, men høye og smale, tett pakket sammen, firkantede murhus og små, slitte terrasseblokker ute på en gjørmete flate som før var et jorde; kjørt gjennom den tomme storgaten, med «Tabac»-skiltet og et lite og skittent supermarché, buss-stoppet med tre ungdommer på moped, sigaretter mellom leppene, livløse ansikter i en kjedsomhet som ingen kan fordrive, om ikke nyheten om en gruppevoldtekt av ei mindreårig jente eller et gammelt ektepar som har blitt slått i hjel utenfor sentrum vekker dem opp. Du tenker: Hva lever de for? Og så: Hvordan overlever de det? Skjermer som flimrer bak skitne ruter en jammergrå regnværsdag, ei gammel hjulbeint kone med handlekurv i pøsregnet, uten regntøy eller paraply, ei jente på tretten i gul joggedress som ser trassig stolt fremfor seg, med sølestriper oppetter buksene, på vei til en venninne som har en kjæreste som har rappet en flaske vodka av kona til onkel Jacques. 

Det kan være hvilket som helst av de to landene, om en ser vekk fra visse nasjonale kjennetegn, som språk, landskap, navn på butikkjeder, matvaner, bekledning – i Belgia virker det som om joggedressen har vært et must i lavere klasser, en stilltiende brukslov, slik det var med finér i en landsby i Romania under Ceaușescu. I byen hadde de bare en bedrift: finérfabrikken. Alle jobbet på den. Alt i landsbyen var laget av finér, doer, vegger, bord. Grunnen: Arbeiderne stjal fra bedriften. Og det var du nødt til å gjøre. Om du ikke stjal finér på fabrikken, fikk det konsekvenser. Slik er det, tenker jeg, med landsbyer i Belgia og joggedresser.

Dette er en fordom myntet på en lite aktet mellomeuropeisk demografi. Men, som vi skal se, også fordommer som visse belgiske og franske forfattere (og en moldovsk-rumensk) gjør sitt beste for å underbygge og forsterke.

2

Charles Baudelaire hatet Belgia, Frankrikes stygge og dumme lillebror. I 1846, mot slutten av livet, bosatte han seg like godt på et hotell med det fine navnet Hôtel du Grand Miroir i Brussel, hvor han begynte på en pamflett som skulle handle om grunner til å hate Belgia. Som skildret i blant annet Bernard-Henri Lévys roman Baudelaires siste dager: Han lå der og døde, sakte men sikkert, og skrev på sitt hat til landet (og særlig hovedstaden), før han fikk slag og ble fraktet til et pleiehjem i Frankrike. Baudelaire rakk å etterlate seg en giftig sak kalt Pauvre Belgique («Stakkars Belgia»), før alkoholmisbruket og inntak av opiumspreparater jaget ham ut av landet hvor stort sett alt han møtte hadde gjort ham deprimert, rasende og kvalm. Og dette skjedde før Belgias voldsorgier i Kongo, under Leopold II. Hva kunne vel ikke Baudelaire fått ut av den skampletten (som noen kaller massedrapene på kongoleserne, eller hottentotter, med Baudelaires ord). 

Men vi skal lenger frem i tid, til våre egne dager, som det heter, og fire romaner som gjerne kan kalles oppvekstmisantropier. Vi skal til den mellomeuropeiske underklassen, hvor menn fylt av hat til de som befinner seg utenfor gruppen av hardtdrikkende og arbeidsløse kranglefanter, og ditto fylt av stolthet over eget forfall, har hovedrollen. Så vidt jeg kan se er disse romanene utgitt uten noen direkte felles påvirkning, annet enn at de skildrer sosiale sjikt hvor de mest bedervede smulene, fra det EU som lever i velstand, er blitt strødd ut til familier som til tider lever i den rene og skjære fattigdom. 

Her snakker vi ikke om mennesker som prøver så godt de kan å komme ovenpå ved å skaffe seg arbeid og inntekt for egen maskin, uten å bli tilgodesett med annet enn uvilje, eller som går seg fast i byråkratiske labyrinter. Man kan vel si at menneskene i franske Édouard Louis' Farvel til Eddy Bellegueule (Aschehoug, 2015), moldovsk-rumenske Tatiana Ţîbuleac' Sommeren mamma hadde grønne øyne (Camino Forlag, 2020), belgiske Lize Spits Smeltet (Cappelen Damm, 2018) og landsmannen Dimitri Verhulsts Alle tings bedrøvelighet (Pax, 2011) ikke direkte er ofre for en politikk som stopper dem fra å delta i samfunnskroppen med utdanning, arbeid, dugnader, frivillig organisasjonsarbeid eller produksjon. Noen bruker systemet og påberoper seg retten til å gjøre det. Andre har arbeidsskader, men gjør null for å bygge seg opp igjen og ut av uførheten. Andre er rett og slett trygdemisbrukere, og legger sin stolthet i å bruke tid på å kjempe mot namsmenn og andre offentlige personer. De produserer, riktignok, men da heller kroppsvæsker i forskjellige former, som i Verhulsts roman, hvor et ledemotiv er urin, enten det opptrer som gule truseflekker, stolpepissing eller oppbevares i en stomipose.  

3

Alle fire er familieromaner. Familien kan være stor og uoversiktlig, som hos Verhulst, eller bare mor og sønn, som hos Ţîbuleac. Noe annet bøkene har felles, foruten at de foregår i landsbyer, er at landsbyene ligger i industriområder, hvor det ennå er noe drift igjen på fabrikken (men hvor den som jobber, får ryggen alvorlig skadet) eller hvor produksjonen er blitt lagt ned eller flyttet. Familiene står enten nederst eller nest nederst på rangstigen av det lille samfunnet de er del av, og familiene preges av det, men ikke som duknakkede ofre eller skamfulle hakkekyllinger.

Noen av dem er stolte av sin egen elendighet og bedritne oppførsel. Slik bryter tre av romanene med den sosialrealistiske offertenkningen, i hvert fall på et ytre plan. I den semibiografiske oppvekstskildringen Alle tings bedrøvelighet, som foregår i den fiktive flamske landsbyen Rasswendegem, er Dimitris far Pie en drukkenbolt av de helt store, ihuga sosialist, og når familien må flytte fra et sted med utedo og vegger som «var klissvåte på innsiden», til en enda verre leilighet, hvor taket er lekk og skålene med rottegift må etterfylles daglig – samt at de har en falleferdig og livsfarlig kjellertrapp – blir disse materielle forholdene «aktet og æret som eksempler på proletariatets diktatur.» Farens mening er: «Det var eiendom som eide deg, og ikke omvendt.» Romanen til Verhulst er det ekstreme eksemplet på hvordan man kan rasjonalisere vekk de mest urimelige omstendigheter og gjøre dem normale, til de blir normen, i form av vold, kriminalitet, trygdemisbruk eller sosial fornedrelse. I Édouard Louis’ roman, som foregår i et høl i Nord-Frankrike, begrunner foreldrene sin egen fortreffelighet med at det tross alt finnes noen som lever i verre armod, en nabofamilie som betegnes som latsabber og «ikke gjør en drit»:

Skittent tøy lå strødd overalt i huset, hundene tisset i alle rom, møblene var dekket av (...) en form for skitt det ikke finnes noen ord for. (...) De var skitne selv også (...), håret fett og neglene nesten alltid lange og svarte.

De er så fattige at de må ut på åkrene for å stjele mais, til familien Bellegueules hoderystende skadefryd; den samme familien hvor mor Bellegueule utpå høsten prøver å lure Eddy og søsknene med at de skal på tur og trekke litt frisk luft i naturen, i stedet for å innrømme at de må sanke ved, slik at de har varme i huset. Barna vet hva de skal, men sier ikke et ord. 

I Sommeren mamma hadde grønne øyne er vi sosialt sett under de elendig stilte naboene igjen. Aleksy og moren er innvandrede østeuropeere som ikke har noe å komme til, eller noe å se frem til; rettighetsløse flyktninger fra Romania som ikke hører til noe sted, men som har funnet tilhold i et ombygd kornlager «noen timer fra Paris.» Samholdet mellom de to er så skralt som tenkes kan. Romanen er tildels drevet av Aleksys voldsomme hat mot moren, som fra første side får gjennomgå. Åpningsordene: «Den morgenen, hvor jeg hatet henne mer enn noen gang før, fylte mamma 39 år. Hun var liten og tjukk, dum og stygg.»

Mens både Édouard Louis og Dimitri Verhulst lar personene snu ydmykelsene til noe man kan prange seg med – hos Louis er tyngde en høyt verdsatt egenskap blant feite familiemedlemmer, ledsaget av visdomsordene «best å ikke dø av sult, det er ikke sunt» – oppleves den håpløse virkeligheten som 1:1 for Aleksy. Om stedet de kommer til roper moren: «I paradis.» Aleksys betraktning er denne: «Fra bilvinduet så vi bare hvite kuer, utgamle Peugeoter og traktorer som fraktet møkk.» Han har ikke et fellesskap med andre enn to venner i London, siden han snur ryggen til moren. Men siden han heller ikke klarer seg uten henne, og hun denne sommeren i tillegg blir alvorlig syk, viser det seg at han ikke er urokkelig i sin forakt. 

4

Én ting er å være fattig i et fattig land. Noe annet er det å komme fra den ellevte største økonomien i verden, som Belgia ifølge tallene er, og oppi all velstanden – de fine gamle gatene i Brugge og Gent med gullsmeder og glade turister, hippe Antwerpen, handelen som blomstrer i sør – vite at du går rundt som halvfull, arbeidsløs, ektefødt belgier på en dårlig campingplass hvor oppdragene utelukkende er av den svarte sorten, og du må karre til deg det lille du kan få på halvkriminelt vis. I dette gapet blir utdannelse det stormannsgale unntaket for dem som er så dumme at de setter seg på sin høye hest, mens den kortsiktige dumskapen opphøyes. Skjønt, hva er nå dumskap? De enkle oppfatningers makt er bakt inn i romanene, via den fordomsfulle og selvregulerende gruppeuvitenheten som vi forbinder med bygda, og som høyrøstet slynger ut sin hevngjerrige mening mot alt og alle som ikke er en del av fellesskapet. Og fellesskap her er noe geografisk nært som ikke strekker seg mye lenger enn til kommunegrensen, eller dørstokken. Dumskap: Blind konservatisme, kunnskapsfiendtlighet, den ubrytelige vanen med å banke opp andre på puben, dyrkelsen av brutale løsninger, som disse mennene klamrer seg til, i tykt og tynt. Og kvinnene? Édouard Louis: «Som alle mennene i landsbyen min var faren min voldelig. Som alle kvinnene klaget moren min over sin manns voldelige framferd.» 

I Lize Spits Smeltet og bokens fiktive flamske bondesamfunn Bovenmeer er det lagt mindre vekt på mennenes umåtelige sjåvinisme – og de faste ritualene knyttet til øl, TV, kvinner og oppholdene på puben – enn den seremonielle tilnærmelsen til seksualiteten. Den lammede familien i Smeltet, som er en høyborg for seig drikking og barn som går i oppløsning, blir forsøkt holdt sammen av Eva, den eldste datteren. Men hun er ikke noen uskyld. Det rituelle begynner med at Evas far tar henne med ut i skjulet, viser henne en opphengt renneløkke og forteller hvordan han har tenkt å bruke den. Derfra og ut handler det om seksualitet som maske og spill, i en versjon av den fordekte «doktor og pasient»-leken mellom ungdom som ikke behersker erotisk tilnærming via nærhet. Men leken blir også dyrket av gutter som kommer fra en gård hvor dyrene mishandles, eller av ei jente med en tungt alkoholisert mor og far, som med åpne øyne lar sin yngste datter bli alvorlig psykisk syk. Det er skittent fra første øyeblikk, og det blir bare mer og mer uggent for hver unge jente som lures inn i vedskjulet for å løse en gåte som bare fortelleren, Eva, kan svaret på. Om du ikke klarer svaret, må du kle av deg. Det seksuelle finner ikke en inngang, om det ikke er via regler og rebuser; så forknytte og fjerne fra en kjennskap til seg selv er disse ungdommene, at den opplagrede aggresjonen de bærer på til slutt utløses, steg for steg, som seksuelle overgrep.

Noe lignende skjer i Farvel til Eddy Bellegueule, der temaet er hvordan en homofil gutt med klare feminine trekk skal kunne overleve i en verden av homofobe gutter og menn. Det interessante er at man igjen finner tilfredsstillelse gjennom fordekthet, på et enda mer paradoksalt vis enn gjennom de skitne lekene i Smeltet. Selv om Eddy er tiltrukket av gutter, er han med på å mobbe andre feminine gutter. Men så vendes det hele da han blir med på en av de seksuelle lekene som mange unge gutter har vært med på: I mangel av jenter, hjelper de hverandre. Eddy henter morens ringer og smykker og spiller jenta (så klart). Han penetreres i vedskjulet av fetteren Stéphane, og oppdager at han elsker det. Dette gjentar seg en del ganger, inntil de fire som er med på dette, blir tatt av Eddys mor. Hele tiden blir det understreket av guttene at de ikke er homoer selv om de gjør sånt. Det er bare en lek. Men da ryktet sprer seg om disse egentlig uskyldige aktivitetene, blir Eddy en gang for alle utpekt som skitten soper. Hvorfor? Fordi han er som han er. Men også fordi han er den som lar seg penetrere. Et ekte mannfolk stikker den inn – i hva, er ikke alltid så farlig. «Han hadde fortalt at han til slutt hadde rævpult meg, at jeg hadde likt det og skreket som et kvinnfolk (...).» 

5

Det er en tvilsom virksomhet å spore litteratur tilbake til nasjonale kategorier. Slik sett er ikke disse romanene noe barometer for «det belgiske» eller «nord-franske» men heller for miljøer vi kan se for oss, men kjenner lite eller ingenting til, og som først og fremst handler om klassisk lokal identitet: Språkstriden mellom vallonere og flamlendere, eller følelsen av å bli sett ned på av franskmenn, horn i siden til gjerrige, sta og pratesjuke nederlendere, de rike i sør og vi arbeidsløse i nord. Det hintes om de ovennevnte konfliktene i romanene, og noen av årsakene, men hovedanliggendet er og blir gruppeuvitenheten og de brutale følgene av den.

Følgene av dette, hva er de? 

En konsekvens av (ånds)fattigdommen er at kroppen skildres som gjennomgående ekkel og frastøtende, i stadig forfall, et talerør for livet som personene i romanene lever. Jeg synes det er påtagelig i hvilken grad kroppen får gjennomgå. Og like påtagelig hvor mye kvalmende som forbindes med vårt eneste faste hjemsted. Farvel til Eddy Bellegueule begynner med den ikoniske setningen «Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen.» I fortsettelsen tvinger to skolegutter Eddy til å spise sin egen snørr. Hos Lize Spit: «Innsmøring med majones. Mor hadde hørt at det skulle hjelpe mot hodelus.» Med påfølgende marerittaktig majones-behandling av lillesøsteren Tesjes hår og hode, over flere dager, og et mylder av lus. Dimitri Verhulst velter seg i stolte beskrivelser av kroppslige ydmykelser: Alt det som stinker, flyter i fett eller smaker dritt, skal tvinges gjennom familiens tarmer, blod og svettekanaler. Den som i minst grad beskriver kroppen som en syndebukk for mental og materiell nød, er Tatiana Ţîbuleac, med sine flyktninger som henger etter fingrene i det franske støtteapparatet. Fraværet av hjem og familie, sammen med den rastløse jakten på løsninger, ser ut til å dempe fokuset på det rutinemessige skadeverket mot kroppen. 

6

Som Verhulst, Spit og Louis utforsker Ţîbuleac hatets mekanismer, med en nødvendig distanse til den elendigheten alle står oppe i. Men hos Tiubelac skjer det nærmest et under, siden Aleksys forsøk på å bagatellisere sin egen psykiske lidelse, og den volden som følger med de materielle forholdene og psykens krakelering, ikke fører til en endeløs nedadgående spiral, men til et radikalt brudd: Han begynner å bruke sin egen fornedrelse som materiale til å male bilder. Noe også hovedpersonene i de andre tre romanene gjør, med ord, uten at det for dem fører til den noe romantiserte eller ufrivillig karikerte suksessen som Aleksy opplever.

Jeg synes det er mer interessant å sette Farvel til Eddy Bellegueule og Alle tings bedrøvelighet opp mot hverandre. Miljøene – henholdsvis den nordfranske og flamske landsbygda – er ikke så ulike, selv om Dimitri Verhulsts verden er klanens samhold, i den grad at jeg får følelsen av at en virkelig ondskap rører seg inne i forfatterens vitale og folkelig-muntlige språk, som hele tiden er tøft i trynet og ellers avvæpnende, med en mulig forsonende innstilling mot slutten, hvor Dimitris sønn innføres. 

Edouard Louis' posisjon er offerets. Romanen er skrevet etter hendelsene i oppveksten, og en blir stadig minnet på fortellerens siviliserte løft gjennom måten livet som hakkekylling blir gjenfortalt på. Han finner en vei ut, gjennom skoleteatret, som han mestrer, og på den måten kommer han seg vekk til byen Amiens, noen timer fra Paris, med farens velsignelse: «I Amiens er det bare sotrør. Drar du dit, trur du du er i Afrika.»

Dimitri i Alle tings bedrøvelighet drar aldri vekk, selv om han reiser fra Rasswendegem. Han forblir den samme kynikeren, som har fått en mer forfinet smak, men sverger til de gamle kodene, den samme hardheten. Som et av de siste kapitlene heter: «Arvefølgen er sikret». Han skal ha barn med den eneste han hater like mye som moren. I denne sammenhengen lyder det mer som om han har sikret en Belsebubs videre herredømme over menneskeheten, enn at en ny verdensborger, under en himmel full av stjerner, har åpnet sine blå glugger. Dimitri Verhulst setter ingen bremser på, men følger løpet ut, med en forstyrrende hån mot den belgiske småborgeren som minner om Charles Bukowskis giftpiler mot en steril og gudsfordervet amerikansk middelklasse.

Og gale Baudelaire?

Han kom aldri i mål med sin pamflett mot Belgia; det som er bevart, ble samlet som skisser i bokform, på engelsk under tittelen Belgium Stripped Bare. Her finner man hans gjentatte påpekninger av dumskap, uhøflighet, treghet og indolens, den allestedsnærværende lukten av svart såpe, og så bystøyen, som kommer av dårlig brostein og det han kaller «universell plystring», som bare er noen av årsakene til irritasjon og sinne. Et siste utdrag:

Dyrenes triste åsyn. Hunder blir ikke kjælt mer med enn kvinner. Det er umulig å få dem til å leke og gjøre dem viltre. Om du prøver, blir de like forbløffet som en prostituert vi sier «Frøken» til. Men for en arbeidsiver! Jeg så en stor og mektig mann som lå i kjerra og ble dratt opp en bakke av hunden sin. I sannhet de villes diktatur i et villmannsland hvor mannen ikke gjør noe som helst.