Melankoliens vingespenn

Første låt: «Hadsel»

«Hadsel» er tittellåta fra det nye albumet til den amerikanske gruppa Beirut – som i hovedsak består av en person, Zach Condon. Orgelet han spiller på, står i Hadsel kirke. Vinteren 2020 fikk Zach sitte og øve etter begravelser, for da var kirka varmet opp.

Zach reiste til Hadsel fra Berlin med sin tyske samboer Lina for å komme bort, så langt bort som mulig fra turnéliv, mennesker, press, forventninger – og da valgte han og Lina å dra til Hadsel, min hjemkommune.

Hadsel kommune strekker seg over fire øyer, en av dem Hadseløya. Øya ligger i Vesterålen, rett nord for mer kjente Lofoten, helt nord i Nordland fylke.

Hadsel kirke fyller 200 år i 2024. Den er åttekantet, har døpefont fra Nederland fra 1500-tallet og hadde sannsynligvis besøk av Petter Dass – naturligvis da i kirka som sto her før den nåværende, for dette har vært en kirkeplass siden 1100-tallet.

Det er en kirke jeg meldte meg ut av på min 16-årsdag. Ingen skulle fortelle meg hva jeg skulle tro eller ikke, eller hvor jeg skulle være medlem. Det står jeg for ennå, men jeg besøker gjerne kirka nå. Det er et godt sted å kjenne på smerten over de som er døde. En smerte som kan minne oss på, hvis vi vil åpne for det, å holde kjær dem vi er glade i.

Nedenfor kirka, på nedsiden av fylkesvei 88, står en solstein, spor etter vikingtida, datert til år 500. Solsteinen er plassert på det stedet på Hadseløya der man kan se sola lengst, fram til øya glir inn i mørketida 22. november, og der sola først vender tilbake den 18. januar.

Andre låt: «January 18th»

«Oh, turn it bright!»

Zach og Lina kom med en snøstorm tidlig i januar måned 2020. Låta «January 18th» fikk sin naturlige tittel etter at Zach og Lina ble invitert med på den årlige solfeiringen hos foreldrene mine.

Det hele hadde begynt med en melding på utleiestedet der vi averterer hytta: «Virker det?» spurte Zach, og jeg svarte begeistret ja, at pumpeorgelet lød vakkert, at det kom fra et bedehus i Lødingen, at vi hadde fått det på evig lån fra vår orgelsamlende og -spillende nabo Oddvar.

Zach og Lina kom til Hadsel og hytta vår på grunn av orgelet og utsikten til lofotfjellene. Hvorfor de kommer tilbake, får de svare på selv. Mennesker kommer til Hadsel. Noen blir. Jeg er produkt av to som kom, som ble. Røttene kunne de ikke gi meg, de var på Tromøya på Sørlandet, men de ga meg næringsrik jord. Og jeg vokste.

Jeg vokste opp under midnattssol og nordlys. Jeg vokste opp med måser som skrek inn i ørene mine i sommernatta, med jordbær alle var overbevist om var landets beste siden de enkelte år ikke var modne før i september. Jeg vokste opp med å gå på ski både i fjæra og på fjellet, jeg vokste opp i fargene grønt, hvitt og blått, med små, intense innslag av gult.

Gult som i smørblomstene på jordene i juni. Gult som kantarellteppene mellom grantrærne i september. Grønt som jordene før de ble slått, grønt som i gressvollene, som i sommerengene. Hvitt som i korallsanden i fjærekanten, hvitt som i den glitrende snødyna over jordene i februar, hvitt som i isbreene på Møysalen. Blått som i himmelen, blått som i havet, blått som i lyset fra det innvendige rommet der døra alltid står på gløtt – og blått som i det svakt skimrende lyset som sakte, sakte kommer tilbake i januar, lyset som forsiktig lister seg over fjellene og ned til oss frosne, forventningsfulle mennesker.

Og så er det nordlysfargene, som ikke ligner noen andre farger. Nordlyset, atmosfærens vanvidd, solas frekke vinterhilsen. I barndommen ble jeg fortalt – ikke av mine rasjonelle foreldre, men av andre – at jeg måtte være forsiktig med nordlyset og ikke vinke med et hvitt lommetørkle, for da kom det og tok meg. Som barn opplevde jeg to ganger den aller galeste, aller villeste stråledansen i grønt, lilla, rødt, rosa, gult, blått fylle hele himmelen og omslutte meg fullstendig. Da virket det slett ikke usannsynlig at det kunne sluke meg, selv om jeg jo egentlig ikke trodde det.

Veien rundt Hadseløya er en maraton lang, 42 kilometer, delvis en smal, svingete vei på yttersida av øya, en vei som fyker igjen om vinteren, som om sommeren gir bobilturister hjertet i halsen når de møter lokale unggutter som ikke vil vike på en vei som ikke har plass til to. På innsiden av veien er det fjell. På utsiden er det hav. Og langs veien er det strender og hard sjø, steile fjell og en og annen klatt med motstrebersk dyrket mark, noen kyr og noen sauer, en hest eller to, mange katter og enda flere hunder.

Fra hovedveien, maratonveien, går det en og annen grusvei oppover eller nedover. Jeg vokste opp langs en grusvei som går nedover, ned til sjøen. Hadselhamn. En havn – det første sykehuset i Vesterålen lå her, bygd av restmaterialer etter at den forrige kirka ble revet for den nye, som sto ferdig i 1824. Det var et sykehus for spedalske.

Tredje låt: «Spillhaugen»

Spillhaugen er navnet på gården der jeg vokste opp. Spillet som i orrfuglens vårspill, leken og livets spill, som i håpet, som i det som skal komme til å leve.

Vi flyttet til Spillhaugen og Hadselhamn fra Stokmarknes sentrum da jeg var fem år i 1979, inn i et nybygd hus ved siden av et 100 år gammelt hus, med en hvalfanger som nærmeste nabo og kona hans, tannlegesekretæren, og de tre døtrene, der den yngste fortsatt bodde hjemme og var fascinerende med all sminken og det store håret og alle kjærestene og alle kranglene. Denne bygda med seks hus – vårt og deres, ett oppe ved veien der Edvard bodde, pensjonert bryggesjauer, huset ved siden av hvalfangeren med Hilmar og Olga, som var eldre enn jeg trodde var mulig, og som jeg ble sendt til for å kjøpe egg. Mens Hilmar gikk sakte, sakte ut for å hente egg hos hønene på låven, satt jeg inne på en rød skaistol ved respatexbordet på kjøkkenet og fikk et kamferdrops av Olga og ventet til Hilmar kom inn igjen, la eggene med skjelvende hender på kjøkkenvekten og så i kurven min.

Ved siden av dem bodde Solveig, en annen gammel dame, men hun var ikke så gammel at hun skalv, hun var blid og det viktigste besøket når jeg solgte lodd for skolekorpset eller gikk julebukk.

Bak den lille bjørkeskogen, bak jordet, bak huset vårt, bodde Einar i et lite, elendig hus. En av de første vintrene etter at vi flyttet inn, våknet jeg en natt av motordur, og da jeg så ut soveromsvinduet, så jeg Einar kjøre snøskuter i ring på jordet under fullmånen. En annen gang så jeg ham på hovedveien iført pilotbriller og lærlue, sittende i en lenestol oppå en tilhenger festet til en moped, med et tau i hver hånd knyttet fast til rattet. Einar laget også gåter, rebuser og andre mystiske beskjeder til naboer som han skrev med skjelvende kulepennskrift og spikret fast til telefonstolpene i nabolaget.

Nå vet jeg at Einar ble født inn i fattigdom og vold. Han ble boende i det forfalne barndomshjemmet til han en dag, som gammel mann, ble hentet av ambulansepersonell til sykehjemmet, der han ble badet, barbert og klippet, spilte munnspill, og hvor han døde, kanskje lykkeligere enn han noen gang hadde vært.

Jeg hadde ingen barn å leke med i Hadselhamn. Jeg gikk på besøk til Gunvor, kona til hvalfangeren. Hun hadde mer tid enn mine egne foreldre, selv om vi ikke pratet så mye sammen. Som oftest var hun opptatt på kjøkkenet når jeg kom, med vasking eller baking. Noen ganger satt jeg på benken i kjøkkenet hennes, andre ganger gikk jeg inn i en liten ekstrastue der det sto Disney-bøker. Jeg leste «Bambi», «Askepott», «Snøhvit og de syv dvergene», «Donald Duck», de hadde mange og store og fargerike bilder, en type bøker vi ikke hadde hjemme.

Jeg besøkte også Edvard ved hovedveien. I perioder gikk jeg innom ham hver dag etter skolen, men det var fordi jeg fikk Twist. Vi spilte kort, brøt håndbak, og jeg stappet innpå med sjokolade, faktisk så mye at han en dag sa at jeg ikke kunne spise så mye. Nå tror jeg at grunnen var dårlig råd, den gang ble jeg sur og fornærmet og gikk ikke tilbake. Etter hvert sto han og ventet utenfor huset sitt når jeg kom fra skolen, til slutt sa han at han hadde kjøpt Twist også, men da var det liksom for sent. Han døde alene hjemme en jul mens vi var i Botswana på familiebesøk.

Det skjer noe med meg mens jeg skriver fram denne historien om hjemstedet mitt. Melankolien i fargene, ensomheten i ordene. Jeg lytter på plata Hadsel, og jeg hører sola stige, jeg hører stjernene blinke, jeg hører nordlysets ville himmelferd. Jeg hører vinden, frosten, kulda og mørket. Jeg hører naturen. Jeg hører barnet jeg var.

Fjerde låt: «The Tern»

Hadsel er et sted for det som kommer, og det som forlater. Fuglene som trekker. Fisken som vandrer. Menneskene som reiser. Jeg reiste. Jeg kommer tilbake. Blir jeg en dag værende for godt igjen? «You’re not too late to find where you are», synger Zach Condon i låta «The Tern».

Hvert nye år i Hadsel starter for alvor når sola og skreien kommer i slutten av januar. Skreien vandrer fra Barentshavet for å sprute ut liv i millioner rundt øyene. Silda er også på besøk i samme ærend. Men de fleste fiskene er alltid her. Breiflabben. Kveita. Torsken. Seien. Rødspetta. Ueren. Steinbiten. Langen. Brosma.

I april kommer gåsa, plogende og skvaldrende på vei lenger nord, varsler hva som følger etter – våren, livet som er på vei. Og livet følger på. Tjelden. Spoven. Fluesnapperen. Rødstilken. Vipa. Heiloen. Bekkasinen. De legger egg, de ruger, de klekker, de mater, livets livgivende liv – de viser oss at det er her, det er her livet begynner, akkurat her, hvert år, om igjen og om igjen begynner livet på nytt.

Hver kveld pakker vi oss inn i boblejakker, luer og ulltepper og setter oss på terrassen i den kalde, hvite juninatta, vi skuer over til Hadseløyas lillesøster Risøya, med sine fire lysende korallstrender, svaberg som former seg etter kroppene våre, grønne voller og tretten vikinggraver – lille, vakre Risøya ligger bare en kort rotur unna, inviterer: Vil dere plukke skjellene mine? Jeg har de peneste av dem alle! Knivskjell, kamskjell, blåskjell, teppeskjell, hjerteskjell, oskjell, albueskjell, det glimter i gult, det skimrer i rosa, det skinner kritthvitt. Kom, sier Risøya, se, det er sommer! Og sannelig, det er sommer. For nå har rødnebbterna, den siste, kommet.

Og vi ser og ser og ser. Vi følger med på terna i den klare sommernatta. Skrik og skrål, stup og dykk, småsild i nebbet, verdens vakreste jagerfly, svarte og hvite, rødt nebb og røde føtter, farlig for fisken, og sinna er den også, måsen, ørna, hauken har ikke en sjanse, ikke vi heller, hold robåten langt unna terna!

Ser vi en oter? Eller er det en sel? Ja, det er hodet på en sel!

Vi kan ikke legge oss, det er for vakkert, det er fullendt og så lyst, så lyst – vi ser Hurtigruta seile forbi, og da er klokka ett på natta, og vi sier til hverandre, nei, nå må vi legge oss, og så blir vi sittende, og klokka blir tre, og Hurtigruta seiler forbi oss igjen, og vi gjentar nei, nå må vi legge oss, og blir sittende.

Femte låt: «Island Life»

Hadseløya er et sted der det er nødvendig å tro på de hjelpeløses hjelper – og det har vært det i århundrer. Sjøen og fjellet har alltid tatt. De har tatt mens jeg har levd, de tok før jeg ble født, og de vil fortsette å ta. Hadsel er et sted for glede, et sted for sorg. Et sted man skjønner at det er det som er livet.

Hadsel er et sted for det ekstreme, et sted for ytterpunktene, et sted for det totale mørke og for lyset som bare blir. Fjellene er steilere, bjørketrærne trassigere, havet mer humørsykt, jorda svartere. Og det kjennes på innsiden. Man kan ikke leve her om man søker et passe liv. Ingenting er passe i Hadsel.

Naturen i meg. Hadseløya er stedet der jeg innser at jeg er liten som menneske, og at det lille mennesket jeg er, kan romme både smerten og gleden. Jeg skjønner det de vinterdagene jeg sitter foran peisen og ser inn i flammene, jeg skjønner det de sommerdagene på sjøen når jeg sitter framme i baugen og ser gjennom det turkisfargede vannet på havbunnen med skjell og sjøstjerner.

Melankolien bretter ut vingene og forlater meg og kommer tilbake til meg, år etter år etter år.

En dag tidlig i august er det stille. Verdens lengste fugletrekk har startet. De siste som kommer, skal bli de første som drar. Rødnebbternene har startet trekket fra Arktis til Antarktis.

Og sakte erstattes det grønne av det hvite, mens det blå, det blå er konstant.