Med nye øyne

«Kultur är dilemma», skriver den svenske forfatteren Kerstin Ekman (f. 1933) i åpningen av sin store naturrefleksjon Herrarna i skogen fra 2007. Det er middelalderballaden om Herr Olof hun snakker om, eller Olav Liljekrans, som vi kaller ham i Norge. Herr Olof rir gjennom skogen på vei til bryllupet sitt. Skogen er mørk og omsluttende, rytteren taus og konsentrert. Han befinner seg i en verden fylt av vesener å frykte, ukjente eller halvt kjente krefter. Han kommer til en lysning, og der møter han alvedronningen, som byr ham opp til dans. Olof nekter, også når alven byr ham den ene gaven flottere enn den andre. Til slutt blir hun rasende og forbanner ham med sykdom. Han dør før bryllupet kan finne sted. Og sorgen tar livet av både forloveden og moren hans.

Folkevisen tar oss ikke med inn i en klar allegori slik Dante gjør det i Den guddommelige komedie, skriver Ekman, men heller inn i «dimma, kyla och tvetydighet». Og den svært utbredte visen er ikke alene. Middelalderlitteraturen er fylt av fortellinger om herrer og riddere som forsøker å frakte seg gjennom skogens mørke uten å ta skade på sin rasjonalitet eller kultur. Vi kan ikke sette oss inn i hva det egentlig var de fryktet, hevder Ekman. Skogen var utenfor menneskets herredømme. Kanskje var den også, selv om ingen hadde våget å si noe slikt høyt, utenfor Guds? Det åpne landskapet var – og er – kultur. Sivilisasjon. Skogen er det vi hugger for å åpne opp. Herr Olof og hans samtidiges frykt for skogen kan ha «med upplösning att göra, med gränserna för civilisationen och människans bygge av tro, sed och lag», skriver Ekman videre. For henne handler ikke balladen om kampen mellom menneske og natur, men om selve motsetningen, eller møtet, eller altså dilemmaet. Dyrene som flakker omkring blant blåbærris og trestammer, handler etter en rekke gitte instinkter. De kan tråkke feil, bli overmannet av et annet dyr og spist, men de kan ikke gjøre feil. I den kulturen menneskene har skapt seg, og som selvfølgelig ikke står utenfor naturen, men er en spesifikk del av den, forholder det seg litt annerledes. Vi kan gjøre feil. Men vi kan også havne i en konfrontasjon med naturen der vi kan ende opp med å handle feil, uansett hva vi gjør. Som Herr Olof. «Kultur är dilemma», skriver altså Kerstin Ekman, «Herr Olof rider rakt inn i det.»

Det gjør Kerstin Ekman også. Hun rir rett inn i dilemmaet, og blir der. Som ingen annen forfatter jeg har lest, makter Ekman å tegne opp det paradokset skogsnaturen er for mennesket, gå inn i det og la det forbli paradoksalt. Særlig er det som romanforfatter at hun i den ene boken etter den andre bygger opp fortellinger og situasjoner som kan romme for eksempel den meningsfylden som mennesket kan oppleve i nærnaturen på den ene siden, og den utsattheten et liv i eller tett på naturen fører med seg på den andre.

I et av sine mest leste verk, Vargskinnet-trilogien (1999–2003), befinner Ekman seg igjen på sitt faste litterære sted, Svartvattnet, en fiktiv bygd langt ute i den svenske periferien, opp mot grensen til Trøndelag. Vi følger det lille samfunnet gjennom et århundre av modernisering, men også av mørke motkrefter. Slik romanene beskriver samspillet mellom menneske og sted, er det akkurat som om disse motkreftene er noe som bygges opp nettopp i skjæringspunktet mellom dem, altså der mennesket liksom gror fast i stedets natur. En av trilogiens mest fremtredende personer heter Elis. Han er kunstner og homofil og flakker omkring i tilværelsen og bærer på et aldeles skrekkelig traume. Under krigen oppholder han seg en tid i Norge, men uønsket positiv oppmerksomhet fra kollaboratører i det norske kunstmiljøet får ham til å flykte tilbake til Sverige.

Han velger å krysse grensen til fots, ikke langt unna det området hvor han kommer fra. Ekmans beskrivelse av Elis’ vandring inn i naturen han har vokst opp i, er bare ett av veldig mange eksempler i forfatterskapet på hvordan håp og liv gnisser imot vold og brutalitet i den naturen der menneskene bor:

Regnet hade löst dofterna som nu lyfte med värmen och ångan ur myren och björkskogen. Det var som med koplåstret; det luktade bara hemkänsla och godhet. Det är fel, ville han tänka. Men lukten av höstlig myr sa annat. Den bar med sig sommarens sötma omrörd och förtätad som i ett meskok just när det blir brunt och börjar tjockna.

Før vi kommer til Elis’ indre kamp her, for og imot naturen og minnene om den, må vi si noen ord om Ekmans stil. Den er for oppsiktsvekkende til at vi kan la være. Både åpningen og utgangen på dette avsnittet viser oss hvor rett og slett vakkert hun skriver, og også litt av hvordan tenkningen om naturen fester seg helt ned i enkeltord og vendinger. Åpningen viser hvordan hun jobber for å vise naturens bevegelser også utenfor det enkelte, stivnede, liksom fotografiske øyeblikket vi ofte beskriver den i. Andre eksempler fra Elis’ vandring over grensen er når han ser forblåste furutrær og det står at i «deras kronor satt gammal fjällstorm», eller om bjørketrær i omtrent samme fjellområde, «här och där en trädknota med stelnad vindjämmer i». Dette er natur som får ha bevegelse, agens, integritet, også før den betraktende forfatter og hennes noterende blyant kommer inn i bildet. Dessuten har beskrivelsene en taktilitet og tyngde som får dem til å kroke og strekke og dufte seg opp fra boksiden. Og så utgangen, da, hvor det er Elis’ egne minner om naturen som trer i forgrunnen, eller rettere sagt, hvordan hele ham er bundet opp i den. Lukten av høstmyr er så intens og fortettet som det øyeblikket der den kokende mysen tykner til prim. Det er en helhet i disse bildene som svært få andre nordiske beskrivere av natur kan oppvise, Ekman gjør det nærmest en passant, og på nesten hver eneste bokside.

Men! Det var Elis' dobbelte opplevelse av dette lavfjellslandskapet det skulle handle om. De umiddelbare sanseinntrykkene av det tar ham ut av den prekære situasjonen han befinner seg i, på flukt over grensen, sammen med en gruppe menn han ikke kjenner, og som ikke stoler på ham. Han husker mer og mer av den konkrete naturen, språket for og kunnskapen om den kommer tilbake til ham. Men han vil også tenke at det «är fel». Elis vet godt hvordan livet i det samfunnet som er mulig for menneskene akkurat her, er et tungt og vondt liv. Slik beskrives kampen mellom den umiddelbare opplevelsen og den smertefulle erkjennelsen i ham:

Orden kom tillbaka till honom i en doftvåg: bjännberan å harafotn. Bjorsken. Sötgulla å tjättgräse. Å sursöta. Men det är fel! Det är lurspråk och falskpladder. Det finns ingenting annat än ont därnere för mig. Fula minnen och hårt liv. Allt annat är lögn. Men mylta då? Å lyngberan. Brokskitn …

Plantene og vekstene kommer til ham i dialektord, de mange vonde minnenes klare advarsel om å hengi seg til eller romantisere over denne naturen kommer i det språket han har klassereist inn i. Så mye av den samtidige litteraturen som skal fortelle oss om naturen og naturtapet, enten den kommer i form av populærvitenskap, naturbegeistrede debattbøker eller skjønnlitteratur, degger for sitt emne. Det kan handle om fortreffeligheten i det enkle livet på landet (som for eksempel i Harvest-journalist Simen Tveitereids Et fritt liv) eller en nærmest manisk begeistring for småkryp (som i bøkene til den bestselgende briten Dave Goulson) eller skogens trær (som i den nesten Avatar-aktige besyngelsen i Peter Wohllebens Trærnes hemmelige liv).

I Ekmans romaner og essays er det langt mellom besyngelsene. Ja, faktisk leter man nesten forgjeves etter verdiladede beskrivelser eller påstander om naturen eller livet på landet i det hele tatt. Særlig i romanene legges grublingen inn i selve beskrivelsene. Og sjelden maler hun idyller for oss, i hvert fall ikke uten å raskt minne om at bildet består av både lys og skygge. Samtidig, og enda viktigere, er det å understreke at romanene ikke lander på den ene eller den andre posisjonen. Det er deres evne til å åpne naturparadokset for oss, invitere oss inn i det og la det motsetningsfylte forbli motsetningsfylt som gjør dem til slik en rik ressurs for å tenke om naturen og vår måte å være del av den på.

I Kerstin Ekmans forfatterskap er «naturen» nærmest ensbetydende med skogen, og spenningen mellom mennesket og naturen vi er en del av, undersøkes gjennom ett konkret problem – nemlig det vi kan kalle skogens tragedie: Skogen er mørk og kaotisk, det sammenfiltrede i den er dens vesen. Menneskene som eier den og kan hugge den ned, søker derimot det lyse, åpne, rene og ordnede. Å skille og sortere, rydde og opplyse er vårt vesen. Vi trenger skogen, både som ressurs og som del av naturens kretsløp, men kan fundamentalt sett ikke tåle den.

*

Det er bare knappe tre år siden jeg leste noe av Kerstin Ekman for første gang, og da var det nettopp den store essayboken Herrarna i skogen, lest i embeds medfør. Allerede etter noen sider syntes jeg den var overraskende bra, særlig til å være skrevet av en forfatter som ellers er kjent for sjangerlitterære bøker, enten det er kriminalfortellinger eller historiske romaner. Etter hundre sider var jeg svimmel av begeistring. I rask rekkefølge leste jeg de tre andre sakprosabøkene hun har utgitt det påfølgende tiåret: den botaniske grubleboken Se blomman, skrevet sammen med idéhistorikeren Gunnar Eriksson (2011), den essayistiske biografien Då var allt levande och lustigt om Linné-eleven Clas Bjerkander (2015) og skogsbokens motstykke Gubbas hage (2018), som ikke handler om den store skogsnaturen, men den lille, helt nære, som ikke av den grunn er fattigere på lærdoms- eller kulturhistorie.

Denne overraskelsen sier egentlig bare noe om meg. I Sverige er Kerstin Ekman en gigant. Hun ble medlem i Svenska Akademien i 1978 og forlot institusjonen et tiår senere i protest mot Akademiens bleke håndtering av Rushdie-affæren. Det offentlige bildet av en forfatter med uavhengighet og integritet ble naturligvis styrket, og det med god grunn. Hun har vunnet alle svenske litterære priser, er flere ganger æresdoktor, mest vidunderlig er det at hun er «skoglig hedersdoktor» ved Sveriges landbruksuniversitet. Hun utga sin første bok i 1959, sin hittil seneste i 2018. Med den, Gubbas hage, skrev 85 år gamle Ekman en bok fullt på høyde med sine aller beste. Men de fleste av romanene tilhører altså sjangre som ofte forbindes med underholdning og tidtrøyte, tilsynelatende langt unna den avanserte litteraturens kompleksitetssøkende og fortettede form. Og hva så? er det likevel nærliggende å spørre. Hvorfor skulle sterke essays fra en forfatter i disse sjangrene være så overraskende?

Jeg dveler ved denne litt pinlige delen av min egen leseropplevelse av to grunner: For det første fordi Ekmans forbeholdsløse og suverene omgang med folkelige litterære sjangre viser seg å være en av hennes mest imponerende kvaliteter, og for det andre fordi de sjangerlitterære konstruksjonene på en måte henger sammen med kunnskapssynet i forfatterskapet. La oss ta det første først.

Den mest kjente av Ekmans flere titalls romaner er Händelser vid vatten (1993), en kriminalfortelling om et brutalt dobbeltdrap på to teltturister i skogen ved Svartvattnet på 1970-tallet. Vi følger en lege og en politimann, en gjeng hippier som har laget et slags selvbergingssamfunn på et nes utenfor bygda, og ikke minst følger vi Annie, en ung kvinne fra byen som skal slutte seg til hippiene. Hånd i hånd med sin lille datter går hun utover mot neset der de befinner seg den samme natten som drapene blir begått. Romanen er virkelig en kriminalfortelling, med thrillerelementer. Utgitt som den er like etter at David Lynch og Mark Frosts Twin Peaks ble sendt på tv, og all den tid den utspiller seg på et lite sted omgitt av en stor skog hvor uglene overhodet ikke er det de utgir seg for å være, er det nærliggende å trekke paralleller. Også kvalitetsmessig. På samme måte som Lynch og Frost gjør douglas-skogene omkring Twin Peaks til noe i nærheten av en egen karakter i serien, knytter også Ekman mange av fortellingens mest sentrale spor til skogen.

Når sjangerlitteratur kan sies å ha kvalitetsmessige svakheter sammenlignet med mindre bundet diktning, skyldes det at den lener seg på etablerte formler og konvensjoner til tross for at kunstens fremste styrke nettopp er å gå hinsides konvensjonene for å by oss nye måter å tenke eller se verden på. Måten Ekman plasserer skogen inn i en formellitterær konstruksjon på, viser – til denne leserens betydelige overraskelse, altså – at konvensjonene helt fint kan la seg bruke til nettopp det samme formålet. Dessuten må det understrekes at selv om hun ganske riktig skriver temmelig sjangertro kriminalromaner og historiske romaner, er det ikke noe formelaktig over setningene til Ekman. Og ei heller over tenkningen i bøkene hennes.

Ta dette eksempelet, fra et av Annies tidlige møter med skogen omkring Svartvattnet. Hun har reist fra byen fylt av forventning om naturskjønnhet, ro og mulighetene for et annet liv, bortenfor materialismens kjas og mas. Men allerede synet av skogen setter en helt annen stemning i henne, en stemning som både spiller med romanens kriminalintrige ved å være illevarslende og samtidig er absolutt høylitterær i sin oppfinnsomme og ukonvensjonelle beskrivelse av et helt konkret sanseinntrykk:

Grönskan var obscen. Hon tänkte på ruggar av alltför kraftigt pubeshår (som man ser på badhus och vänder bort blicken). Detta hade hon inte väntat sig. Något slags karghet snarare. Sparsamma bleka färger. Men alla föreställningar som i veckor av förväntan och oro varit tydlige för henne ångade bort.

For Annie, som for oss, nekter skogen liksom å være høflig, blek og mild. Det grønne er for grønt, for mye, obskønt. Som kjønnshår! Ikke kan jeg huske å ha lest en beskrivelse som ligner det minste på denne, og likevel har den akkurat den umiddelbarheten som en virkelig lysende beskrivelse må ha. Men fortsatt er Ekman lojal mot romanens helhet, dette er en kriminalintrige. Det urovekkende her er både kjent og ukjent: Kjent fordi slike frempek tilhører spenningslitteraturens mest velbrukte verktøy, ukjent fordi det overskridende i bildet er overskridende på ordentlig. Innenfor rammen av en litterær formel slår Ekman døren opp til noe nytt. Skogen, den obskøne.

Ekmans historiske romaner fungerer på samme måte: Innenfor en etablert sjangerlitterær form åpner hun de mest høyhimlede rom, ikke først og fremst ved å trosse de konvensjonelle strukturene, men ved å på den ene siden skrive helt forbannet godt og på den andre utnytte formlenes muligheter i overskridende retning. En tredje folkelig fortellerform som Ekman hyppig benytter seg av, er eventyret, og da helst som historier om overnaturlige skikkelser og tildragelser. Jeg må innrømme at jeg synes det er uvant å møte på tusser og troll i en roman, og at jeg som leser er forventet å ta disse skapningene på fullt alvor, men også denne formen for suspension of disbelief er fantasien villig til når litteraturen er så åpenbart sterk. Trollene tar oss dessuten til det andre fruktbare aspektet ved Ekmans forhold til folkelige sjangre, nemlig det det forteller oss om kunnskapssynet som formidles i forfatterskapet hennes.

Kerstin Ekman dyrker kunnskap. Essayene hennes er i ordets rette forstand sprenglærde, i den grad at det tidvis går utover tilgjengeligheten i tekstene: Innimellom kan også disse essayene tetne til som myse i ferd med å bli prim. Så vidt jeg kan forstå, er hun dessuten hobbybotaniker på oppsiktsvekkende høyt nivå. Det hun skriver om skog og natur i romanene, er bygget på en helt moderne og oppdatert naturforståelse og -kunnskap, men uten at det tynger eller egentlig merkes i tekstene overhodet. Kunnskapen om og ikke minst den konkrete innforlivelsen med naturen er bare renningen i den alltid fargeknastrende litterære veven hennes. Samtidig synes Ekman å være instinktivt antiautoritær, og det er her hennes entusiastiske bruk av folkelige sjangre ser ut til å bygge opp under et bredere syn på kunnskap. På det klangfulle spørsmålet i Jobs bok – «Men visdommen, hvor finnes den?» – vil Ekman svare så udogmatisk og åpent som mulig: For henne finnes den både i «de levendes land» og i det levendes land, og like gjerne lavt som høyt. Miljøene hun skriver fra, er stort sett heterogene bygdesamfunn der det så visst finnes både livserfarne grublere, outsidere med skapertrang og en og annen velutdannet øvrighetsperson, men de tilhører likevel det moderne Sveriges kulturelle randsoner og, vil nok mange hevde, bakevjer. Det hindrer dem ikke fra å representere og iscenesette dyp kunnskap, store kulturkonflikter og brede intellektuelle motsetninger.

Det finnes ingen romantisering av det enkle i dette forfatterskapet. Når den nyutdannede jordmoren Hillevi senvinteren 1916 kommer som den første i sitt slag til Svartvattnet (i romanen Guds barmhärtighet), må hun kjempe en knallhard kamp mot den inngrodde uvitenheten og motstanden mot medisinsk hjelp, hygiene og annen elementær utvikling. Leseren er aldri i tvil om at hennes strid er den gode. Like fritt er forfatterskapet for dogmatisk fremskrittstro, og når det kommer til tenkningen om skogen, blir dette særlig tydelig. Her har «fremskrittet» vært ensbetydende med en stadig mer effektiv utslettelse av biotoper for enkel ressursutvinning. Det er noe av bakteppet når et av Ekmans mest minneverdige troll (!), nemlig Skord fra romanen Rövarna i Skuleskogen (1988), tenker følgende etter å ha blitt kjent med et menneske for første gang, den lille jenta Bodel, og fortalt henne om hvordan sjeler vandrer i skogen: «Det sa Bodel var dumheter. Ingenting som han sett i skogen räknades som kunskap.» Ekmans romaner stiller seg på Skords side: De oppfordrer oss til å utvide vår forståelse av hva som får telle som kunnskap om skogen. En av måtene de gjør det på, er å omfavne folkelige litterære former og å søke litterær sannhet i dem.

Som leser med en ellers nokså ensidig høylitterær diett har jeg dessuten opplevd en befriende glede ved å lese om troll og skrømt, om drapsgåter og skumle hensikter, om familiers arvesynd og elskende som hopper i høyet: At romaner som er fylt av dette, samtidig skulle kunne fremstå som så breddfulle av perspektivutvidende tenkning, så rike på minneverdige og lykkefremkallende formuleringer, og ikke minst med en sånn formidabel beskrivende kraft, var en enorm overraskelse for meg. Det kan hende overraskelsen skyldes begrensede fordommer det egentlig er pinlig å innrømme, men helvete heller: Gleden over overraskelsen overgår langt skammen over innskrenketheten.

*

Jeg har aldri sett noen urskog. I Norge finnes den knapt lenger, det nærmeste man kan håpe på å oppleve, er gammelskog, altså en som har fått stå noenlunde i fred i mer enn 150 år. Det er ingen dårlig opplevelse det, for all del, men skogen uten oss, den vet jeg ikke hvordan ser ut. Det finnes regnskog på jorden, selvfølgelig, og det finnes noen europeiske urskoger igjen, selv om de er under kraftig press. Og disse har lite til felles med hvordan de nordiske, tungt regulerte og utnyttede skogene ser ut. Hvordan skogene så ut før oss, altså før vi underla oss hele kontinenter og endret landskapene på dem fullstendig, er gåtefullt. Lenge har man forestilt seg at Europa var dekket av en skog med en nærmest lukket krone, en closed canopy, som det heter i faglitteraturen. Men stemmer nå egentlig det? De siste årene har en konkurrerende teori fått vind i seilene. Den hevder at mellomstore planteetende landdyr har holdt deler av landskapet mer åpent, og at den mørke, tette, lukkede skogen ikke dominerte i den grad man hittil har trodd.

Å tenke slik, på hvordan skogen så ut før oss eller ser ut uten oss, peker mot de mest grunnleggende gåtene i tilværelsen. Ikke for ingenting stiller vi spørsmålet hvis et tre faller i skogen … I et filosofileksikon jeg har, er det gjengitt en klassisk limerick om treet i skogen og dets eksistens uavhengig av oss:

There was a young man who said, «God,
I find it exceedingly odd
that this tree I see
Should continue to be
When there’s no one about in the Quad.»

Reply,
«Dear Sir:
Your astonishment’s odd:
I am always about in the quad.
And that’s why the tree
Will continue to be,
Since observed by
Yours faithfully,
God.»

Det er den empiristiske opplysningsfilosofen George Berkeleys tenkning som blir forklart i dette lille verset, men spørsmålet er om det ikke også peker på en bredere og nokså tung arv fra nettopp opplysningstiden: at den eneste forklaringen vi kan se for oss på et tres eksistens uten at vi selv ser det, er at Gud ser. Uten mennesket, eller guden vi har skapt oss, intet tre.

Kerstin Ekman ser også ut til å være nysgjerrig på hva som skjer i skogen når vi ikke er der. Intenst nysgjerrig. I og med at hun skriver romaner, ofte av det svært fantasifulle slaget, ligger løsningen nær: å dikte opp. I flere romaner lar hun naturen komme til orde, så å si. Et av de mest oppsiktsvekkende eksemplene på det er den medrivende, nærmest heseblesende kortromanen Hunden fra 1986, hvor vi følger en bortkommen hundevalps utvikling fra forsvarsløst kjæledyr til noe i nærheten av vill ulv og tilbake til kjæledyr. Måten Ekman angriper det å skulle fortelle om et dyr som ikke blir betraktet av noe menneske på, er karakteristisk for henne, samtidig som det gir henne stor frihet. Fortelleren er fullstendig allvitende. Alle planter kan hun navnet på, hun kan gjenfortelle det lille som er av menneskelig handling i åpningen og avslutningen av fortellingen, på «normal» måte. Hun kan også fortelle hva hunden «tenker», noe som kanskje høres ut som en logisk brist, men det er her fortellingen gjør sitt viktigste arbeid. Men først den enkle handlingen: Vi befinner oss som vanlig på den svenske landsbygda. Det kan godt være Svartvattnet igjen, men noe stedsnavn nevnes ikke. Menneskenes utstyr (jaktradioer og slikt) forteller oss at vi er i en slags nåtid. Det er vinter, og en hundevalp kommer seg utilsiktet ut av huset, den kommer bort fra sporene som kunne ha hjulpet den hjem igjen. Vi forstår at ekteparet som eier den, er dyrekjære folk, de leter og sørger over at de ikke kan finne den. Valpen ligger under et tre, til alt hell finner den lille hunden en frossen elgskrott like ved, dette gjør at den mot formodning overlever til våren.

Det er en gradvis oppvåkning av ulveinstinkter Ekman beskriver i hunden. Stort sett forholder romanen seg fullkomment konkret til hva hunden gjør, og hvilke helt eller delvis umiddelbare impulser i den som tilskynder handlingene, men et par ganger gir fortelleren oss et litt mer distansert og tenksomt perspektiv på hvordan dyret i hunden virker:

Allt som händer finns inne i honom. Det har redan hänt. Allt som händer spelar med honom. Han vet. Det lever opp, spritter som en vinge i nattmörker, lägger sig till ro igen. Det sluter sig om redan levt liv. Minne och glömska är samma dybotten. Den virvlar opp – han känner igen. Den lägger sig – han glömmer och vet. Han är bara den hårda masken över ett spelande minne, en glömska som vilar.

Det er instinktet som opplevelse Ekman skildrer her. Vi får liksom bli med hunden på gjenoppdagelsen av en «kunnskap» som ligger latent i ham, måter å skaffe mat på og verge seg mot fare på som er tilgjengelig som en slags kollektiv hukommelse representert i kroppen hans. Lenger enn dette går ikke romanen i å gjøre hundens handlingsmønstre gjenkjennelige. Beveggrunnene den har for å løpe hit eller snoke dit, beskrives hele tiden, men de innebærer ikke annet enn sult, følelsen av uro eller av å være fanget, presset eller jaget. Selv ikke når denne lille fabelen viser seg å ende lykkelig (og slutten er virkelig minneverdig), faller forfatteren for fristelsen til noen overdreven besjeling av hunden. Den har integritet og tyngde i verden, den handler som den gjør av en grunn, men den er aldri menneskeaktig.

Like viktig som den uobserverte dyrenaturen i skogen ser skogen selv ut til å ha vært for Ekman i arbeidet med denne lille boken. I et intervju med den danske avisen Information drøye tyve år etter at boken først utkom på svensk (22. august 2007), sier hun følgende om hva hun ville oppnå med å følge en hund omkring i dette landskapet en vår, sommer og høst:

På et tidspunkt stilte jeg meg selv spørsmålet om hva naturfølelse består av. Jeg ønsket å kunne se som et dyr, at jeg kunne oppleve terrenget og landskapet uten de språklige klisjeene som får alt til å ligne noe annet. Jeg lengter etter å oppleve naturen uten noen litterær armering, etter å finne en dypere og mer oppmerksom samhørighet.

Ingenting i Ekmans forfatterskap tyder på at hun tror det kan finnes noen helt språkløs og umiddelbar erkjennelse av en «ekte» natur, mer «autentisk» enn den som kommer til oss gjennom språkliggjorte eller fortolkede inntrykk. Men som naturbeskrivende forfatter har hun tro på at man kan bruke fantasien og forestillingsevnen til å skyte nye blikk og perspektiver gjennom landskapet, la andre typer følsomhet og behov møte det som finnes der.

Det er altså ikke hundens øyne vi ser skogen gjennom i denne romanen, fortelleren snakker menneskespråk. Men det er hunden som får styre oss rundt, det er den som er agenten i denne verdenen, og både i utsyn, språk og tempo er denne lille romanen lojal overfor hunden. Vi må unne oss et glimt av hunden i bevegelse, i en av hans lykkeligere stunder, hvis vi nå kan tillate oss et ord fortelleren selv aldri ville ha brukt:

Ibland när sol och doft och ljud gjorde honom yr av en sömnig sötma, ett välbehag som nästan kliade, la han sig med magen i vädret och gned ryggen mot gräsfällen. Han skruvade sig och vrickade kroppen. Framtassarna slängde. Efteråt reste han sig snabbt och skakade pälsen. När han lunkade iväg var han sig själv igen, samlad och uppmärksam. Bakom honom låg gräset nerpressat och de tunna kronbladen av ängsnäva och stjärngräsblomma hade klämts ihop. Kärl hade brustit, grönt blod rann. Sakta började arbetet på at återställa allt som det varit innan katastrofen. Vätskor letade sig till kärl som inte läckte. Sår torkade ihop och blåsor fylldes. Men då låg han för länge sedan på en sten i skogsbrynet nära strandkanten och slickade pälsen ren från allt som fastnat ur gräshavet.

Det er ikke vanskelig å fange opp forfatterens udelte glede over å få lov til å beskrive hunden og gresset den ligger på uten at noe menneske er i nærheten. Med noe som ligner hundens begeistring, basker Ekman seg i kontrasten mellom dyrets velvære og de ødeleggelsene den etterlater seg hos plantene. Passasjer som denne, som finnes overalt i forfatterskapet, men som i denne kortromanen kommer særlig i forgrunnen, minner oss på at naturen finnes uten oss – at vi bare er et dyr blant mange, og videre, at den vil fortsette å finnes etter oss. Litterært bruker hun dessuten hunden til å skrive om den helt alminnelige svenske skogen – med dens blåbærris, hogstfelter, traktorspor, lavvokste fjellvegetasjon, og så videre – på en måte som i hvert fall for meg oppleves som helt ny. Ordene hun bruker, er i seg selv friske og sprø som morgenluften blant furuleggene, men også bevegelsene og dynamikkene trer frem på en måte som gir vårt bilde av skogen – som i motsetning til skogen selv kan ha stivnet helt til – nytt liv. Hvordan safter og krefter iler til for å reparere sår og skader i gress og planter. Sår som tørker og belger og blærer som fylles opp. I Ekmans romaner er det ikke «exceedingly odd» at treet finnes i skogen selv om vi ikke er der for å erfare det, det er en kilde til betydelig verdsettelse, for ikke å si reell eksistensiell trøst.

Hunden er ikke den eneste romanen der Ekman lar andre skapninger enn mennesker lede leseren rundt i naturen. I den noe senere fabelen Urminnes tecken (2000) møter vi en bitte liten skapning som heter Skymt. Historien om ham er dramatisk og begivenhetsrik, men igjen er det de rike mulighetene Ekman får til å beskrive bevegelsene og livet i naturen helt nede på bakken, som er både fascinerende og oppmerksomhetsskjerpende. Se for eksempel på denne lille passasjen om frost om høsten: «Frostdun i gammal sillhink. En hud av vit is på hästskon i gräset. Vintern började i vattenpussar, la tunn is och stjärnor på dem. Isen var seg första morgonen. Men den hårdnade. Om någon steg på den blev det splitter och vintern fick börja om igen. Den hade god tid.» I slike vakkert utmeislede beskrivelser av naturens bevegelser slik de kan se ut når vi ikke er der – selv om sildebøtten og hesteskoen vår er med – gir Ekmans prosa oss muligheten til å tenke: Når vi snakker om naturtap, om biotoper som forsvinner, om skogen som må utnyttes for sine ressurser, hva snakker vi om da? Svaret er ikke at vi dreper småtroll og bortkomne bikkjer, det er blikket Ekman deler med oss, som gjør oss i stand til å tenke rikere og skarpere om slike spørsmål. Hvis skogen skal få være noe annet enn et mørkt villnis som det er vårt grunnleggende instinkt å rydde opp i, trenger vi nye former for intellektuelt og sanselig engasjement i den. Det kan Skymt og den ville hunden hjelpe oss med.

*

Det siste tiåret har debatten om naturvern tatt en ny og inspirerende retning. Den etablerte forestillingen om «bevaring», som blant annet ligger til grunn for EUs viktige og imponerende biodiversitetsprogram, har fått en slags konkurranse av en mindre målstyrt praksis som kalles for «rewilding». Bak dette begrepet skjuler det seg en idé om at naturen i langt større grad burde få regulere seg selv, og at tanken om å bevare biotoper (hvor det for eksempel bor truede arter) risikerer å forsterke etablerte, negative situasjoner. Et eksempel: Hvis vi observerer at en truet rovfugl lever like ved tregrensen i et skjørt samspill med den vegetasjonen og faunaen som finnes der, kan bevaringstanken få oss til å tenke at denne naturtypen må vernes. Men hva om det er pressfaktorer som har fått fuglen til å søke hit? At den, under mindre menneskepåvirkede omstendigheter, ville ha levd et helt annet sted, under langt mindre skjøre betingelser? Problemet, vil rewilding-forkjemperne si, er at vi baserer vår forståelse av naturen på et fortegnet bilde. Og at tiltakene vi treffer for å «bevare», bare er enda et skadelig uttrykk for menneskelig hovmod – det vi tror vi vet om andre arters beste. Et annet eksempel på den typen analytisk skjevhet som rewilding er en kritikk av, er shifting baseline syndrome. Det er et begrep fra økologien som betegner det at vi har en hang til å sammenligne tilstander – for eksempel bestander av fisk – med en altfor ny før-situasjon. Altså at vi sier at kysttorskbestanden i dag er så og så mange prosent lavere enn i 1970, når bestanden i 1970 allerede var fullstendig knust. Vi har en tendens til å feste sammenligningene våre i noe som ligger maksimalt én eller to generasjoner tilbake (slik vi alltid sammenligner årets vinter med vår barndoms vintre), men da var naturen allerede i knestående på grunn av menneskelig overutnyttelse. «Nesten ethvert økosystem – både på land og i vann – lignet en gang på Serengeti», skriver journalisten George Monbiot i den mest leste populærvitenskapelige boken om rewilding, Feral (2013). Overalt fantes det en gang «store flokker av dyr, flakkende omkring i enorme migrasjoner». Den grunnleggende tanken bak rewilding er følgende: «Naturtilstanden er en tilstand av nesten ubegripelig overflod.»

Det rewilding-forkjemperne foreslår i stedet for å «bevare» natur, er derfor å overlate områder til naturen selv, å la naturens prosesser utspille seg der, samtidig som man gjenoppretter balansen mellom landskap og større dyr ved å gjeninnføre planteetere og rovdyr. Målet er å reetablere såkalte trofiske kaskader, altså den interaksjonen som for eksempel gjør at det finnes rovdyr som kan begrense planteeterne, som igjen gir vegetasjonen mer spillerom. I motsetning til mer klassisk forskningsbasert naturvern, som foreskriver den eller den prosessen for å oppnå bevaring av en naturtype eller en art, går rewilding ut på å akseptere uforutsigbarhet. Som Monbiot skriver, er det selve prosessen som er målet. Dette går igjen på tvers av den forestillingen om orden og kontroll i naturen som har fulgt oss siden opplysningstiden, dette er en kaotisk teori om hvordan vi kan redde en kaotisk natur. Rewilding utfordrer ikke bare vitenskapen, men grunnleggende menneskelige impulser. For Monbiot, og for meg, er ideen om rewilding derfor dobbelt inspirerende. Det handler om reelle økologiske muligheter, men også om muligheten for en rewilding av tanken.

Mot slutten av Feral beskriver Monbiot et slags erkjennelsens øyeblikk:

Det var da jeg innså at jeg allerede hadde opplevd begynnelsen på en ‘rewilding’. Ved å oppsøke lommer av land- og vannområder som kanskje kan inspirere og lede nye forsøk på å gjenopplive naturen, hadde jeg samtidig gjenopplivet min egen tilværelse. Lenge før drømmen om gjenopprettelse var realisert, opplevde jeg at den utemmede ånden som jeg lette etter allerede var tilbake. Ved å oppsøke kunnskap om fortiden og samtidig åpne for forestillingen om en råere og rikere fremtid, hadde jeg fått bukt med min økologiske kjedsomhet.

Hvis vi unnskylder Monbiot den svært sjangertypiske og nokså tyngende patosen her, ser vi at han er inne på den viktige sammenhengen mellom revolusjon i materien og revolusjon i tanken. Den katastrofale mangelen på handling i møte med klimaendringer og naturtap, til tross for at kunnskapen om de ødeleggende konsekvensene nå er allment tilgjengelig, viser oss at den ene revolusjonen ikke er mulig uten den andre. Ideen om rewilding svarer på denne doble utfordringen nettopp fordi den utfordrer oss både som praktikere og som tenkere.

Botanikeren og naturtenkeren Kerstin Ekman ville nok synes rewilding som sådan fremstår som en litt fiks og sentimental idé. Men få forfattere jeg har lest, skaper litteratur med slikt potensial for en rewilding av tanken. Ekmans romaner er rett og slett betinget av den sterke relasjonen mellom vårt indre, kulturelle og psykologiske forhold til naturen på den ene siden og vår økonomiske og praktiske utnyttelse av den på den andre. Også tanken om «bevaring» har dårlige kår i Ekmans prosa. Naturen er levende, og mennesket er en del av den. Stien er like verdifull som skogen selv. Å lage en slags utvidet dyrepark av naturen, med gitterløse bur hvor enkelte arter i svært lave antall skal beskyttes mot utryddelse, strider imot den levende, kaotiske, overdådige, uoverskuelige «naturfølelsen» Ekman formidler. Hun skriver kampskrifter mot økologisk kjedsomhet.

Det finnes dessuten sterke impulser i forfatterskapet som oppfordrer oss til å overføre noe av det overskuddet som finnes i naturfølelsen, til vår forståelse av samfunnet. Et sted i Händelser vid vatten tenker heltinnen, Annie, på nettopp dette:

Det vilt och kaotisk oberäkneliga som låg till grund för nyskapandet i naturen måste finnas också i världen. I civilisationen. Var världen verkligen de beräkningsbara stråken av kulturell och ekonomisk ordning som nu beskrevs. Var den så olik en natur som när som helst kunde spy eller spotta ur sig anomalier? Som var vild. Var den verkligen inte i någon mening natur den också?

Sittende på hjemmekontoret på tredje uken, mens et forbannet virus nærmest har satt samfunnet ut av spill og mer eller mindre veltet verdensøkonomien fra en dag til en annen, er konklusjonen enkel: Det avsluttende spørsmålstegnet i dette avsnittet er naturligvis rent retorisk. Her befinner Ekman seg på et slags metanivå, noe hun vanligvis synes å ville unngå. Men Annies lille refleksjon er en leserveiledning, for ikke å si en intellektuell inspirasjon, som liksom stråler ut i resten av denne romanen, og i de andre bøkene. For vår forståelse av naturen er jo ikke det eneste som trenger større tøyelighet, ja en slags rewilding. En av den sterke litteraturens viktigste kvaliteter, uansett tema, er at den kan utvide vår fornemmelse av hva som er mulig, gjøre oss følsomme for hvor åpent hvert eneste historiske øyeblikk er. Eller med Annies ord: i hvilken grad vi kan forvente anomali også i verden. Hvordan sivilisasjonen – som griper inn i både flora, fauna og geologi – åpenbart er natur. Hvordan den – som står under stadig større (selvpåført) press fra klimaendringer, naturtap og smittsom sykdom – også er prisgitt naturen. Naturens hersker hersker på naturens nåde, har vi måttet innse siden opplysningstiden. Naturen, og sivilisasjonen som er en del av den, spytter anomalier etter oss som den vil.

Det er likevel en slags livsfjern luftighet i en slik holdning til tilværelsen som ikke helt stemmer med den ekmanske etosen. Det er sant det Annie tenker, det er sant at vi må erkjenne det sosiale og siviliserte som natur, men det er ikke en holdning som lar seg automatisere eller enkelt tre inn i. Vi kommer aldri dit at tankene våre er så åpne og frie, fantasien så tøyelig, at vi er forberedt på hva som helst. Vi er sårbare, vi lever og erfarer, vi blir litt klokere, vi tabber oss ut igjen, går oss fast i blindveier. Hos mange av Ekmans mest interessante individualister finnes det et sterkt innslag av pragmatisme, et bondevett, kunne vi kanskje kalle det. Mot slutten av Händelser vid vatten forteller Annie at hun, som bruker skogen hele tiden, likevel ikke kan sies å være «hjemme» i den. Hun sammenligner sitt eget forhold til naturen med en lokal skogbrukers, og med Börje Branbergs, som er blitt eremitt i en koie i skogen. Hun er ikke hjemme i skogen, altså, snarere vandrer hun omkring i den som «Rousseau gick i S:t Germaineskogen». Hun fortsetter slik:

Jag är dimmig av fantasier, dofter och skönhetssyner. Poängen är att synerna står i motsats till den civilisation jag lever i. Jag söker ett alternativ. Det gör inte Per-Ola Brandberg när han kör en skogstraktor. Hans syner står inte i motsats till hans samhälle. Inte ens när han skrämmer opp en hare eller konstaterar att myltan börjar mogna.

Jag blir naturligtvis med tiden mer och mer hemma i det främmande precis som Per-Ola är hemma i sin misshandlade resurs. Men det är mina fantasier jag gör mig hemtam i och dom understöds av skogens vildhet och dofter. Per-Ola får understöd av ungefär samma företeelser. Men vilda skulle han inte kalla dom.

Vi är båda barn av vår tid och beroende av varandra, åtminstone jag av honom. Utan avverkning skulle byn vara obebodd och jag skulle inte kunna leva ensam här och ha mina syner och fantasier. Det vore att go native vilket är nånting helt annat. Det har Börje Brandberg gjort, och han tycks förlorad. Han super inte ens längre.

Hvis Annie er en Rousseau, er hun en Rousseau som er bevisst den romantiske naturlengselens og sivilisasjonskritikkens fallgruver. På dette tidspunktet i romanen har hun levd et helt liv i Svartvattnet, hun er barneskolelærer med mye livserfaring. Når hun går rundt i skogen, vet hun at det er sine egne opplevelser av den hun blir «hemtam» i, i tankene den vekker i henne, ikke i skogen «selv».

Hun lever godt med at forsøket hennes på å se skogen på andre måter enn skogbrukeren er begrenset og i den store sammenhengen kanskje fånyttes. Hun lengter ikke til isolasjon i skogen eller tilbaketrekning fra bygda og kulturen. «Jag vet att mina försök att hitta ett alternativ är bristfälliga och att min uppgift är att lära skolbarn tänka.» På veien dit lærer hun også leserne av romanen hun opptrer i, å lete etter alternativer, ja å tenke, rett og slett.

*

Tidlig i Herrarna i skogen beskriver Ekman en skoleutflukt hun var med på som barn. På en steinalderboplass som het Mogetorpsboplassen, sto hun og de andre barna og syntes synd på disse tilbakestående klubbebærerne. «Vi petade obekymrat näsan och kände oss som blomman av evolutionen.» Utover i boken, og videre i Ekmans øvrige naturessays, er det tydelig at hun mener det er temmelig mange av oss som piller oss ubekymret i nesen mens vi tenker at vi er evolusjonens spydspiss. Men mer kunnskap og mer nysgjerrighet gir også mer ydmykhet. Etter at den såkalte Ismannen ble funnet i Dolomittene på 1990-tallet, lærte man mye mer om steinaldermenneskets ferdigheter og kultur. Om hvordan det utnyttet skogens ressurser, hvordan de kledde seg, og hva de spiste. Og samtidig fikk man en påminnelse om at 5000 år ikke er en evighet i en arts utvikling: Disse menneskene hadde «samma intelligens som vi och samma potential av uppfinningsförmåga och konstnärlig kraft». Det er en nåtidsarroganse Ekman vil bevæpne seg mot. Og for henne er våpenet historisk og botanisk kunnskap.

Egentlig kunne vi kalle Ekman en lærdomshistoriker. Når hun skriver om skogen etter renessansen, er hun det uten forbehold, men også når hun beskriver middelalderens og den klassiske litteraturens fremstillinger av skog, jobber hun med menneskenes forsøk på å forstå. Forståelsesformene var annerledes, men ikke vesensforskjellige fra den systematiske kunnskapen som utviklet seg i opplysningstiden og tok endelig form med pioneren Carl von Linné. Med sats i middelalderballaden om Herr Olof skriver Ekman en historie om hvordan menneskene har kjempet med, og fryktet, skogen, og om hvordan man har innskrevet den med mening. Grunnleggende for Herr Olof så vel som for romerne, som kjempet bitre – og for en gangs skyld ikke seierrike – slag mot de germanske skogfolkene i nord, er at den tette, europeiske urskogen representerte «det andre». Ridderen og romeren, de var kulturen, mens urskogen og dens folk var natur.

Og det mennesker frykter, har de ikke for vane å ta vare på. Tvert imot. Frykten feier dørstokken for volden, og i middelalderen står vi på terskelen til det som i realiteten skal bli utryddelsen av den europeiske skogen. Skogen man etter dette skal komme til å vokte og ta vare på, er der som ressurs eller som kulisse for adelens foretrukne sportsutøvelse, nemlig jakt. Den europeiske urskogens tid er over.

Kerstin Ekmans historie om skogen, skrevet fra et av Europas mest skogrike land, viser det tette forholdet mellom måten menneskene velger å fortelle om skogen på, og hvordan de lever med den. Synet på skogen henger uløselig sammen med hvordan den blir behandlet. Så lenge den er et gåtefullt mørke, fylt av forestilte (og noen reelle) farer, blir den først og fremst noe man må kjempe seg til herredømme over. Helst ved å hugge den ned. Men Ekman beskriver også en annen måte å fortelle om skogen på, en som har i seg mer nysgjerrighet og etter hvert en voksende kunnskap. Hun er som nevnt ingen forkjemper for det uberørte – derimot bruker hun den svenske opplysningstradisjonen til å meisle ut et aktivt, pragmatisk og ydmykt forhold til naturen omkring seg. Hun deltar i ektemannens jaktlag, hun lever tett på skogbruket, hun blir forbannet av flatehogsten som ødelegger nærnaturen hennes, samtidig som hun som hobbybotaniker og selvplukker er svært opptatt av skogens nyttevekster. Og hun oppsøker den litteraturen og kunsten der hun gjenkjenner en konkret kontaktflate med naturen. Når hun leser for eksempel den klassiske litteraturen, som Theokrit og Vergil, er hun var for om naturskildringene deres er erfarte og innforlivede, om de vet hva de snakker om, rett og slett. Og det gjør disse to klassiske hyrdedikterne: «De var båda nära det vilda», skriver hun i Gubbas hage. Som bevis (så å si) fører hun en presis beskrivelse av en hyrde hos Theokrit, som blant annet skildrer den stramme lukten fra skinnsekken hans, fylt som den er med fersk løpe. «En herde som luktar finner man inte efter Theokritos», konkluderer Ekman med beundring.

Mange av middelalderens kunstneriske representasjoner av skogen har egentlig helt andre ambisjoner enn å beskrive den naturen som omgir kunstneren. «Balladernas skog är glest beväxt med ros och lilja. Det är inte skogen som beskrivs utan en skogsstämning.» Og like ofte er det naturligvis bibelske forestillinger om naturen som formidles, eller antikkens idyller, med dyr og plantevekster som hører middelhavsområdet, for ikke å si fantasien, til. I den tidlige romantikken er det også slik. De sublime landskapene, ofte i fjellet, som poetene lengtet til, hadde kjapt tatt knekken på dem hvis lengselen hadde blitt realisert.

At menneskene gjør skogen til en palimpsest, som stadig innskrives og overskrives med ny mening, gjør den til et åsted for utforskninger av den menneskelige selvforståelsen. I møte med skogen må mennesket finne ut hvem det er, og hvordan det skal skape en relasjon til omgivelsene sine. En sterk åre i denne fortellingen handler om vold. Om nedhugging og etter hvert enormt overbruk av skogen. Den flatehogsten som også utføres i det norske og svenske skogbruket, er et eksempel på denne volden. Men kultur- og litteraturhistorien viser oss også helt andre måter å leve med og i skogen på. Som når eiketreet får en helt særegen status. Ikke bare på grunn av dets unike egenskaper i bruk, men fordi folk ser denne arten som bærer av noen ikke-materielle trekk: stolthet, styrke, ro. Også her ser vi at der skogen bare er «skog», blir den en anonym – man kunne være fristet til å si «ansiktsløs» – ressurs, eller i verste fall en trussel eller en provokasjon mot det «siviliserte». Faktisk stammer det engelske, franske og tyske ordet fra det latinske foris, skriver Kerstin Ekman. Og det betyr «utenfor». Men når skogen møtes konkret, og med nysgjerrighet, trer den frem for betrakteren med nyanser og egenart. Når den møtes med et språk som er åpent og beskrivende, viser det seg at vi ikke har sett trærne for bare skog. Og at trærne finnes. Også når vi ikke er der. Og at helheten de utgjør, er så mye rikere og mer kompleks enn hva ordet foris skulle tilsi.

Da Kerstin Ekman ble utnevnt til medlem i Svenska Akademien i 1978, var det som erstatter for Harry Martinson, som hadde begått selvmord (en ekte harakiri, ifølge en venns memoarer) tidligere samme år. For den som har lest naturessayene til dem begge, er det vanskelig å holde et ord som «skjebne» på avstand når man tenker på at hun overtok hans stol i Akademien. I sin første samling av slike tekster, Svärmare och harkrank (1937), gir han slagkraftig uttrykk for nysgjerrighetens og kunnskapens betydning i et begeistret og engasjert natursyn:

Ingenting är onödigare än att bli mystiker i ett naturrike av ande, kött, gräs och gåtor. Mysteriets dagg synes oavsett, skimrar oavsett och luktar oavsett vart än du går. Varför skall du då behöva bli mystiker, så att du sätter favoriseringstecken över det som var så eller så enligt forntidens och magernas synsätt.

Hvem Martinson hadde denne begeistrede materialismen fra, vet jeg ikke, men kanskje kan han ha lest noen epikureiske tenkere, for eksempel den romerske poeten Lukrets? Han beskrev i hvert fall verden som materie, uten noen dømmende guddommelige krefter, men insisterte på at den var like magisk, om ikke mer, selv om den besto av atomer og ikke var skapt av noen gud.

Når Martinson beskriver naturriket, tar han dessuten med hele greia, så å si. Kjøtt og ånd og gåter, alt er naturen. Ingenting skjermes som «kultur» innenfor trygge bymurer. Og det er jo ikke slik at naturen blir mindre overveldende når vi lærer mer om den? Martinson fortsetter:

Vår nuvarande syn på naturen, den andliga, köttsliga och växtliga, är en kultursyn, och en sociologiskt betingad och levande syn, och den dagg vi med detta ge tingen har en följdriktighetens ande. Vi känna i skogen örtens botaniska verklighet, kanske också dess biokemiska innehåll, men likafullt äro vi i stånd att då och då se dess mysteriösa livsdagg. Därmed ge vi den kultursynens hela innehåll, och detta är mer än vad någonsin sympatetisk magi kunde vara och mera än verklighetsflyendets trollros […] kunde ge.

Det finnes ingen kunnskap som kan gjøre naturen mindre. Jo rikere vårt blikk på den er, desto dypere blir vår erfaring og anerkjennelse. Det språket som skal til for ikke å forflate den til enten mystisk kulisse eller rent økonomisk ressurs, er det konkrete. Vi må ha ord for det vi ser, språk for det vi opplever, rike nok ideer om hvordan vi skal være i verden. Allerede i åpningen av sin første bok med naturessays slår Martinson fast den umiddelbare betydningen av å finne ordene:

Av kärr finns jo annars många slag, även om svenska språket er fattigt på distinktiva substantiv. […] Byfolkens smeknamn på kärr, mossar, gläntor, snår, berguddar och annat äro för det mesta riktiga och levande. De innebära protest mot den substantiva fattigdomen på distinktioner och bestå av liknelser.

Igjen finner vi forestillingen om to språk, der det ene motarbeider et rikt natursyn og det andre styrker det. Og det er bygdefolkets folkelige benevnelser som står som levende for Martinson. For ham blir det derfor en litterær oppgave å sette sine ressurser inn på den samme protesten.

Av bygdefolket lærer han at lignelsene kan åpne opp språket for det han ser. Og resultatet er ganske enkelt forbløffende, om enn ikke åpenbart folkelig i sin absolutte virtuositet: 

Dagg och spindelnät solsivra gräset. Trådsol och daggsilver vart man än ser. Solljuset lindansar i myriader upplagor på de tunnaste trådar. Just så tänker man sig bildligen solstrålar. Vid varje trådmötes korsväg – och sådana finnas millioner på ett tunnland – ligger en daggdroppe och dallrar på spindelfjunet. Vid varje sådan byter ljuset växel och kilar på sin fjunbana finare än utsökt och snabbare än blixten, seriösare än den sensitivaste spetsknypplerska.

Første halvdel av denne lille beskrivelsen fortjener flere gangers gjennomlesning, så vakker og åpnende er den. På sitt beste er slike litterære skildringer på samme tid helt nye og umiddelbart gjenkjennelige: Slik har jeg aldri hørt det beskrevet før, og akkurat slik er det! Der den siste setningen tar til, er det som om et smil, for ikke å si flir, brer seg over ansiktet til den som fører pennen. Han danser innom klisjeen «raskere enn lynet» og videre til den direkte lattervekkende alliterasjonen på tampen. Munterheten minner oss på at vi ikke behøver å opphøye det vi vil betrakte med konsentrasjon og nysgjerrighet. Det er lov å le over mikroskopet. Men det fratar ikke de første setningene deres billedskapende og engasjerende kraft. Dette skyver oss ut, tettere på det vi ser.

*

I mai 2019 offentliggjorde Det internasjonale naturpanelet konklusjonene i en massiv rapport som bekrefter at klimaendringene bare er én del av de altomfattende økologiske problemene vi står midt oppe i. En million arter er utrydningstruede, plastforurensningen er tidoblet siden 1980 (da den allerede var høy), matproduksjonen trues av at pollinerende insekter forsvinner, og landbruket ensrettes samtidig som konsumet øker drastisk over hele verden. Ikke noe ødelegger naturen i så sterk grad som vår bruk av den: Stadig større områder underlegges urbanisering, industrielt landbruk, veiutbygging, bolig- og hyttebygging, avfallsdeponier, ressursutvinning og annen industrialisering. Naturpanelets rapport snakker om naturtap. Særegne typer av natur blir borte, store mengder natur blir borte, det som lever og blomstrer og gror og puster i denne naturen, blir borte.

I diskusjoner om miljøpolitikk har man ofte sagt at nære miljøsaker som forurensning og naturødeleggelser har lettere for å mobilisere oss enn klimakrisens abstrakte trusler og innfløkte temperaturtabeller. Tenk for eksempel på den amerikanske aktivisten Erin Brockovich, som kjempet for rent drikkevann og ble filmheltinne i Julia Roberts’ skikkelse, eller – nærmere og mindre spektakulært – på kampen mot vindkraftutbygging i Stølsheimen. Men er egentlig naturen som går tapt, mindre abstrakt enn klimaet for flertallet av oss? Vet vi hva slags natur Naturpanelet snakker om? Ser vi – som så å si aldri er i kontakt med noe annet enn den mest disiplinerte natur, og som med nesa i telefonen og airpods i ørene kan passere en styrtende rovfugl uten engang å legge merke til den – hva det er som blir borte? Og hvis ikke, kan vi i det hele tatt håpe at naturtapet – så mollstemt ordet enn lyder – kan ha noen mobiliserende effekt på oss?

Da den amerikanske forskeren Rachel Carson ga ut boken The Silent Spring i 1962, ble det et gjennombrudd for den moderne miljøaktivismen. Nettopp det håndgripelige ved at fuglesangen, og dermed våren, stilnet på grunn av bruk av giftige sprøytemidler, gjorde menneskelige naturødeleggelser forståelige og opprørende. En annen bok, som ble utgitt fem år senere, nærmer seg problemet med giftige sprøytemidler i landbruket og utryddelse av fugler fra en helt annen – men ikke mindre engasjerende – synsvinkel. I Vandrefalken beskriver den britiske hobbyornitologen J.A. Baker (1926–1987) sin ti år lange observasjon av denne spektakulære rovfuglen i området der han bodde, Essex nordøst for London. Her er det ikke vitenskapsmannens blikk vi får del i, men den observerende vandrerens. Utgangspunktet har han imidlertid til felles med Carson: «Det er få vandrefalker igjen, det kommer til å bli færre, kanskje vil de ikke overleve. Mange dør mens de ligger på ryggen og krafser som gale mot himmelen i sine siste trekninger, uttørket og utbrent av jordbrukskjemikalienes skitne, snikende pollen.» Selv om Bakers bok er sint og mørk, og drevet av en ikke helt uproblematisk (men sannelig heller ikke uforståelig!) menneskeforakt, er den først og fremst et stykke forelsket tekst. For det er Bakers kjærlighet til, undring overfor, og gradvise og dypt fascinerende identifikasjon med vandrefalken som fester seg i leseren, og som gjør dette til en bok med kapasitet til å ryste oss ut av naturfremmedheten. Gjennom ti vintre fulgte Baker vandrefalkene like ved der han bodde. I boken er de ti vintrene slått sammen til én, og fortellingen tar form av en dagbok. Men for meg handler ikke denne svært konkrete og observasjonslojale boken først og fremst om fugler. Den handler om oppmerksomhet, om nærvær og om tiden man må ta seg for å se. «Det vanskeligste å se er det som faktisk er der», skriver Baker i den mye siterte åpningen på sitt beskrivende kapittel om vandrefalken. Baker reiser ikke langt. Han trekker i yttertøy og bruker ettermiddagene. Ingen flytur til Galápagos er nødvendig for å beskrive «hvor overordentlig vakker denne fuglen er» og «det vidunderlige landet han levde i». I Bakers bok er dette det springende punktet, at det å se naturen dreier seg om å åpne blikket og legge til rette for nærværet, ikke om å forflytte seg. Naturen er overalt, men oppmerksomheten og åpenheten må øves opp. Da kan man, som Baker, oppdage at nærområdet er «like rikt og strålende som Afrika».

Der den naturvitenskapelige prosaens rike litteraturhistorie siden opplysningstiden strekker seg i en linje fra Linné via Darwin og frem til dagens store vitenskapsformidlere (som for eksempel Stephen Jay Gould og Stephen Hawking), finner vi en annen, mindre påaktet, parallell linje i dem som ikke henter naturen inn i laboratoriet eller legger den under mikroskopet, men som snarere går ut og observerer helheten og vektlegger erfaringen av den. Denne linjen må kunne sies å ha sitt opphav i så å si samme tidsperiode og den samme kunnskapsglade opplysningstanken: Omkring førti år etter at Linné utga sine taksonomiske hovedverker, publiserte Gilbert White, prest og nysgjerrigper fra Hampshire ved Englands sørkyst, en samling brev under tittelen The Natural History of Selborne. Disse brevene inneholder Whites svært detaljerte og smittende begeistrede beskrivelser av plantene, geologien, vannmiljøene og dyrelivet i prestegjeldet Selborne i Hampshire.

Boken roses ofte fordi White så nye sammenhenger i naturen, som for eksempel hva meitemark gjør med jordsmonnet, et emne som senere skulle oppta Darwin, men dens fortsatte popularitet blant leserne skyldes hvordan White utstyrer leseren med helt nye perspektiver og sansemåter i møte med naturen. White trengte heller ikke å reise til Galápagos. Han gikk bare ut døren. Jevnlig og gjennom tyve år. Allerede i innledningen ytrer White ønske om at «stedbundne menn ville vende oppmerksomheten mot de distriktene hvor de har sin bopel, og at de ville publisere sine tanker vedrørende de fenomener som omgir dem». Han ville gjøre leseren oppmerksom på «skaperverkets undre, som for ofte blir oversett som alminneligheter». For White, som for J.A. Baker, var det alminnelige og upåfallende like vidunderlig og rikt «som Afrika».

Den av Kerstin Ekmans bøker som nok beveger meg som leser aller sterkest, og som også er hennes til nå seneste, er Gubbas hage, en bok som nærmest kan leses som et svensk svar på Gilbert Whites The Natural History of Selborne. På samme måte som White skriver Ekman om omtrent tyve års opplevelser i nærnaturen. Han kaller seg en «stedbunden mann», i denne boken er Ekman så visst en stedbunden kvinne. Så vidt jeg kan forstå, forteller boken om Ekmans tredje «permanente» bosted på den svenske landsbygda. Hun har flyttet fra stedet i Jämtland som var modell for Svartvattnet, til Uppland, den svenske regionen som også omfatter Stockholm. Den delen av Uppland hun og mannen Börje Frelin finner seg en stor naturtomt (med skog) i, heter Roslagen, og ligger helt ut mot kysten. Stedet ligger altså landlig, men ikke isolert til. Det er naboer her, med sommerhus, velpleide gressplener og en høyt utviklet sans for konformitet. Ekman og ektemannen bygger seg hus på eiendommen (de forsøker etter aller beste evne å gjøre liten skade på vegetasjonen i denne prosessen) og begynner sakte, men sikkert å hente frem igjen det som har vært en gammel villhage. Gubbas hage. Boken forteller altså om de omtrent tyve årene Ekman bor her, om plantene i hagen (blomster, gress og trær) og om dyrene, store som små. Gubbas hage er i sannhet like rik som Afrika. Den gir henne anledning til store sveip i flora og fauna, i natur-, kultur- og lærdomshistorie, og til å gruble over det som etter hvert har blitt et veldig langt liv i naturen og litteraturen.

Med fuglekikkeren J.A. Baker har Kerstin Ekman det til felles at det er måten å se på som er den helt sentrale problemstillingen. I den botaniske boken Se blomman ligger det allerede i tittelen. I Gubbas hage skriver hun om «synskiften». Det handler om de øyeblikkene der noe omkring oss trer ut av det flate, velkjente, liksom kulisseaktige og får ny tyngde for oss, ja til og med en ny fremmedhet. «När jag var barn och hade såna synskiften kallade min mamma det för att se med nya ögon. Som vuxen kallar jag det för epifanier.» Et sentralt spor i Gubbas hage er den gradvise utviklingen av denne tanken: Tråder og tanker fra hele forfatterskapet knyttes sammen i en rik diskusjon av det som skjerper blikket for plantene og dyrene og det Ekman – på en aldeles unaiv måte – kaller «det ville». Først og fremst handler det altså om kunnskap. For Ekman er den både helt avgjørende, og den danner et slags utgangspunkt. I alle de lærdomshistoriske essaybøkene sine polemiserer hun på en eller annen måte mot dem som enten romantiserer kunnskapsløsheten eller angriper opplysningstidens analyseverktøy som instrumentelle eller naturfjerne. Et eksempel på en som inntar sistnevnte posisjon, som Ekman også nevner flere steder, og som dessuten skriver varmt, intelligent og perspektivrikt nok til å være henne en verdig motstander, er den britiske forfatteren John Fowles (1926–2005). Han er nok mest kjent for sine romaner, særlig The French Lieutenant’s Woman, men har også skrevet et av de mest interessante bidragene i sjangeren Ekman briljerer i, altså naturessayistikken.

I The Tree (1988) bruker Fowles sin barndoms skoger til en refleksjon omkring, for ikke å si et angrep på, det han så elegant kaller «the bitter fruit from the tree of Uppsalan knowledge». Fowles' storøyde begeistring for skogen, og hans dype engasjement for hvordan vi ser den, har i utgangspunktet mye til felles med Ekman: «It is not that I don’t share my father’s fertile attachment to the single tree, the tree in itself, and the art of cultivating it, literally or artistically. But I must confess my own love is far more of trees, more exactly of the complex internal landscapes they form when left to themselves.» I Fowles’ øyne er skogen et rikt reservoar for sansning, en helhet hvor delene ikke kan rives løs. Å forsøke på nettopp dette, å skille ut, skjelne, kategorisere, sette i system, er ikke bare å gå på tvers av skogens vesen ved å innføre individualitet der helheten egentlig har primat, nei, det er også en slags kognitiv feilslutning med katastrofale konsekvenser. Når man først har bitt i eplet fra Uppsala, er det vanskelig å vende tilbake igjen, hevder Fowles:

Even the simplest knowledge of the names and habits of flowers or trees starts this distinguishing or individuating process, and removes us a step from total reality towards anthropocentrism; that is, it acts mentally as an equivalent of the camera viewfinder. Already it destroys or curtails certain possibilities of seeing, apprehending and experiencing.

Ved så sterkt å betone helheten fremfor det enkelte individ er faktisk Fowles – på forhånd, så å si – i takt med tanken om rewilding. Å isolere den vitenskapelige eller aktivistiske oppmerksomheten omkring enkeltarter kan både være intellektuelt og økologisk uforsvarlig. Som Darwin så entusiastisk beskrev, er ulike arter avhengige av hverandre på de mest innfløkte og forunderlige måter. Det vi vet om gjensidige avhengigheter og om hvor rare slike kan være, burde være en sterk påminnelse om at det garantert finnes talløse slike forbindelser vi ennå ikke er klar over. Også dette formulerer Fowles både elegant og overbevisende:

It is only because such a vast sum of interactions and coincidences in time and place is beyond science’s calculation (a scientist might say, beyond useful function, even if calculable) that we so habitually ignore it, and treat the flight of the bird and the branch it flies from, the leaf in the wind and its shadow on the ground, as separate events, or riddles – what bird? which branch? what leaf? which shadow? These question-boundaries (where do I file that?) are ours, not of reality.

Taksonomien og de tankedisiplinære skilleveggene som oppstår på grunn av dem, har satt naturforståelsen tilbake, og i dagens økologiske faglitteratur (som er skrevet i tiårene etter Fowles’ bok) ser vi ganske riktig at sammenhengene betones langt sterkere enn kategoriene. I populærvitenskapelige bøker om skogen er fenomenet mutualisme, som opptrer mellom sopp og trær i skogbunnen, noe av det absolutt mest fascinerende man kan lese om.

Men for Fowles er det like viktig at et blikk betinget av vitenskapelig metode alltid og uansett er et fattig blikk i et konkret menneskes møte med konkret natur. Vi må gi den veltalende briten ordet en siste gang:

Our fallacy lies in supposing that the limiting nature of scientific method corresponds to the nature of ordinary experience. Ordinary experience, from waking second to second, is in fact highly synthetic (in the sense of combinative or constructive), and made of a complexity of strands, past memories and present perceptions, times and places, private and public history, hopelessly beyond science’s powers to analyse.

«Ja!» ser jeg at jeg noterte i margen ved siden av denne passasjen da jeg første gang leste The Tree. Det har visst grepet meg, dette. Det er klart at naturens fremmedhet unnslipper oss når vi sorterer den inn i et helt menneskeskapt kunnskapsregime. Det er klart den fulle erfaringen av å være i en gammelskog, med luktene og blåbærrisene og mosen og de krokete furustammene og – hvis man er skikkelig heldig! – vannspeilet ikke har det minste til felles med tabeller med artsnavn. I Gubbas hage forteller Ekman at hun har møtt på varianter av denne innvendingen mot sine egne, botanikkbegeistrede bøker flere ganger, blant annet i en anmeldelse av Se blomman. Og hun har veldig gode motargumenter.

Til grunn for Ekmans tenkning om naturkunnskap ligger en slags maksime: «Nomina si pereunt, perit et cognitio rerum.» Linné mente dette, at hvis navnet går tapt, går også kunnskapen om tingen tapt. Det er gammel visdom, skriver Ekman: «Om du inte känner till namnen förlorar du sannerligen begreppen om tingen. Insikten att förlorade namn betyder förlorad kunskap går alltså minst lika långt tillbaka som till den nästan ofattbart lärde Isidorus tid. Han föddes år 560.» Med naturtapet som betingelse høynes dessuten innsatsen radikalt: Man kan ikke ta vare på noe man ikke kan navnet på, ingen vil engasjere seg mot utryddelsen av en art de ikke har hørt om. Engasjement – forstått i ordets dypeste betydning, som en vilje til å la seg bevege, komme i møte og handle på bakgrunn av – krever kunnskap, ifølge Ekman. Vi har ikke noe alternativ. Fowles’ påstand om at for eksempel botanisk kunnskap skulle være å påføre naturen en slags antroposentrisk tvangstrøye, forutsetter jo at det finnes en måte for mennesket å betrakte naturen på som ikke er nettopp antroposentrisk. Noen slik mulighet for å «se blomman som blomma» tror ikke Ekman på. Hun stiller seg på linje med Harry Martinson og hans begrep om et «kultursyn». Men nettopp dette synet kan påvirkes, utvides, utvikles og utfordres.

Ekmans positive og ekspansive syn på kunnskap om naturen tar sats i Michel de Montaignes begrep «distinguo». «I all enkelhet förstår jag distinguo som att man bör utskilja och titta närmare för att se nyanserna.» Hele Ekmans litterære metode er bygget på dette, å beskrive konkret og detaljert for å få bukt med den veggen av uadskillelig likhet som liksom kan møte oss når vi ser noe forutsetningsløst. I Se blomman forklarer hun enkelt og gjenkjennelig verdien av å vite hva man ser: «Jag orienterar mig i en variation som tycks utan gräns. Men jag hittar fästpunkter. Namngiven står växten fram med något som liknar förtrolighet eller till och med et djupare samband mellan oss som det är svårt att sätta ord på.» For meg er dette intuitivt riktig på flere plan: For det første fordi nysgjerrighet og kunnskap henger uløselig sammen, og uten nysgjerrighet på noe – for eksempel en vekst i skogen – kan det heller ikke være snakk om noen verdsettelse. Eller altså vilje til å ta vare på. For det andre er naturen rett og slett vanskelig å sanse rikt uten noen som helst form for distinguo. Det er som om hodet mitt gir opp. I den grenseløse variasjonen som Ekman snakker om, ser alt bare ut som en graut for meg hvis jeg ikke på et eller annet nivå anstrenger meg for å vende oppmerksomheten et konkret sted. Og så fort jeg har gjort det, tar nysgjerrigheten over. Da er erfaringen i gang. Og for det tredje har Harry Martinson og Kerstin Ekman rett i at kunnskapen ikke er reduktiv, slik John Fowles hevder, men at den derimot øker forundringen, ømheten, ydmykheten og begeistringen.

Når alt bare er grønn guffe, truer likegyldigheten. Når man derimot lærer mer om de hundrevis og tusenvis av artene som lever i forbindelse med eiketreet, og måtene de samspiller på, da slår eika seg ut av verdenskulissene som noe helt eget og fantastisk. Når man leser om hvor smarte kråker er, og alt de kan, da er ikke kråker lenger bare kråker. Og det handler ikke om at vi har gjennomskuet naturen, at «vi har den nå», at vi liksom hersker over den med kunnskap, nei, det er motsatt. Særlig i vårt forhold til dyr, som vi som klodens eneste moralske skapninger har et særlig ansvar for ikke å påføre unødvendig skade, blir det viktig. «Det finns ögonblick då människor anar det artfrämmandes, det icke mänskligas egenart och får insikt om sitt främlingskap inför det», skriver Ekman. Men hun er klar over at den erkjennelsen også har epifaniske trekk, at det er et glimt av erkjennelse som vi må anstrenge oss for å oppnå, og som ikke kan holdes åpen som «kunnskap» i konvensjonell forstand. Den ligner heller på kunstopplevelsen eller den mystiske erfaring, men den er noe vi kan suge kraft av også når vi er utenfor den. Harry Martinson er inne på det samme, og han formulerer det slik: «Här blev du ställd inom din arts gränser. Här kan du när allt kommer omkring inte mera än detta: vara människa.» Kunnskap eller nysgjerrighet trenger ikke være ensbetydende med kontroll, slik John Fowles går langt i å hevde. Det kan like gjerne være grunnlaget for ny ydmykhet.

*

Livet er kort, hagen lang. Det merker alle som har en hage de setter pris på. Jeg setter pris på min. Den er stor (men ikke dyr, jeg bor i en by der hus med hage ikke er klassebetinget). Jeg har bare puslet omkring i den i fire år, men den har rukket å lære meg dette ene, at den krever min tålmodighet, og at her er det dens tid som gjelder, ikke min. Jo da, man kan kjøpe seg til store busker, fullvokste hekker, høye frukttrær, men man merker det når man kommer til en hage skapt av kjøpt tid. Det er ikke en hage, det er en park. Man graver, triller unna, planter, rydder, slår, beskjærer, sår og fremfor alt: Man komposterer. Komposten er hjertet i en hage, og den er så konsekvent tålmodighetskrevende at det ikke finnes tid å kjøpe. Kompost tar den tiden den tar. Det gjør også de ville plantene, de man helst vil ha rundt seg, men som bare kommer med vinden eller fuglene.

Gubbas hage er Kerstin Ekmans siste virkelige hage. Hun var 85 år da boken om den kom ut, og den ser i all hovedsak ut til å være skrevet like før. Hun har ikke brukt tyve år på å skrive om disse tyve årene. Dermed er boken også rammet inn av forfatterens tanker om forgjengelighet. Men ikke på noen forfengelig måte, tvert imot. Det er bare at nysgjerrighet og hage er en rar kombinasjon. Ofte får man ikke vite det man går og lurer på, før om et år eller to eller tre. Det tar tid før fruktene av innsatsen kan høstes. Ekman beskriver en mynteplante som sommerfuglene har vært særlig opptatt av, hun lurer på hva slags sommerfugler det egentlig er som oppsøker den: «Kommer den igen med samma rikedom av blommor ska jag sätta en pall framför den för att sitta stilla och försöka identifiera så många fjärilar som möjligt. Räcker tiden och livet till? Det får vi se.» Knærne hennes er ikke gode lenger, hun som har gått lange turer i skogen hele livet. Snøen har blitt en byrde fordi ektemannen har dårlig hjerte, å skuffe snø er ikke så lett som før. Men hagen er også en lise for melankolien. Slik slutter den vakre boken om den ville hagen i Roslagen: 

Gubbas hage har gett och gett igenom åren. Ända sedan vi började röja den för tjugo år sedan har det kommit opp nya arter – som egentligen var gamla och låg som frön, lökar eller rotskott under jorden. […] Den har växt, blomstrat och varje år vissnat ner. Den har visat mig att mitt eget liv har kommit dit där det är nu, i det sakta vissnandets fas, mycket nära vintervilan.

Jag hör inte längre fåglarna lika bra som förr. Ofta tänker jag på Gilbert White som redan när han var medelålders kämpade mot dövheten och förlorade ‘alla trevliga påminnelser och tecken som kom av ljuden på landet’. Också för mig har den rika väven av ljud med åren blivit glesare och fattigare. Det som länge bekymrade mig mest var knäna. Jag kan inte gå ut på så långa vandringar som jag gjorde förr. Jag har känt sorg och upproriskhet över detta, för jag är en vandrare. Men man vänjer sig därför att man måste och därför att tiden går och så mycket finns att se och uppleva på nära håll. Hasselns honblomma fick jag syn på därför att jag satt stilla och vilade. En knopp med två fina purpurröda trådar som stack ut, prövande. Osynlig för den som rör sig snabbt.

Här i Häverö socken vandrar vi förbi. Vi går i den bit av tiden som är vår och när den är slut sjunker allt vi ordnat och byggt ner i jorden. Gräset växer över det, sedan björkslyet och de store ormbunkarna och till slut kommer de allvarliga granarna som tar mer än människotid på sig. Men en majmorgon i en helt annan tid kanske fågelbärsträdets tunna vita blomflagor flimrar därinne i granmörkret.

Hun må kanskje gi tapt for vinterhvilen snart, Kerstin Ekman, men hun har åpenbart forbannet seg på å forsyne oss med minneverdig naturfølelse helt til det siste.

Hvis Ekman virker temmelig forsont med at Gubbas hage er hennes siste hage, er hun langt mindre medgjørlig når det kommer til det faktum at hager som denne, og uryddig natur i det hele tatt, er under angrep fra alle kanter. Alle kan se det, det holder med en liten spasertur i et hvilket som helst bybilde eller forstadsnabolag eller tettsted. Den ene svære gressplenen etter den andre, fattige monokulturer der knapt noe får leve. Gamle trær må bøte med livet. Tenk på det, sett fra andre eller tredje etasje i et hus ser et småby- eller forstadslandskap mindre grønt ut for hvert år som går. Et hus får nye eiere, den gamle bjørka må ned. For mye løv. Eller det skal være plass til en garasje. Det blir færre og færre høye trær iblant oss, gamle trær. Naboen vår spør oss stadig om ikke de to kastanjetrærne våre synger på siste verset. Det gjør de ikke. Eller utbyggere tar enda hundre meter til av skogen bak byggefeltet, to rader til med hus. Klargjøringen av en tomt for moderne bygging er en sjokkerende brutal prosess: En halv meter, eller en hel, eller halvannen, av bakken graves helt bort. Alt liv utslettet, også i det som skal bli til (riktignok en fattig erstatning for) en hage. På med sterile fyllmasser. Så kanskje torv som helst burde ha fått forbli torv, så en sånn vederstyggelig gressplen på rull. På en jævla rull! Under byggingen av huset i Gubbas hage vokter Ekman plantene der som en hauk. Hun står opp grytidlig, går ut og fotfølger håndverkerne, hiver seg imellom når de vender motorsaga mot en gammel hagtorn eller en hasselbusk. Og hun vet det er forgjeves. Neste eier kommer sikkert til å foreta den planeringen av tomten som nabolaget påtakelig presser på for. Ryddig plen. Kortklipt gress. Rette kanter.

Dette er en annen form for død, og det er denne Ekman protesterer mot. På samme måte som skogen lider fordi den byr oss imot på et helt grunnleggende kulturelt nivå, gjør all natur nå det samme. Blomstene blir borte, insektene blir borte, planteeterne blir borte, rovdyrene blir borte. Fordi vi rydder dem vekk. I global skala. Én vill hage redder ikke verden. Men den kan redde oppmerksomheten, blikket og engasjementet til den som vandrer i den hver dag. Og den er en opprørshandling, et stykke motstand. Det samme er boken Gubbas hage. I all sin detaljrikdom, sitt moralske trykk, sin enorme tankekraft, er den også en inventering av en hage som forfatteren forventer at vil bli utslettet. Hun siterer profeten Jesaja i boken, om enn ikke akkurat denne setningen, som likevel hviler som et motto over hele hennes omgang med blomster, insekter, dyr og trær: «Et evig navn vil jeg gi dem, som ikke skal slettes ut.»

*

Ofte når jeg leser om mennesket i naturen eller om det som ofte karakteriseres som natur–kultur-skillet, merker jeg at jeg leter etter det rette blandingsforholdet. Det er ikke riktig ord, jeg vet det, men jeg har ikke funnet noe bedre. Det handler om den skarpe tanke om hvordan mennesket skal finne sin plass i naturen uten å ødelegge den. Et rovdyr har ikke den forpliktelsen. Ikke et virus heller. Eller en trespisende bille. Men det har vi. Når jeg tenker på dette som et blandingsforhold mellom menneske og natur, eller en balanse, er det sannsynligvis fordi nesten hvert eneste forslag, hver ny teori, treffer litt skjevt. Det betyr ikke at de ikke er nyttige, men likevel … Rewilding, som er en så inspirerende praksis, står alltid i fare for å glemme mennesket. En rekke former for økokritisk litteraturforskning er så anakronistisk at det bare blir pinlig: Hele kanon handler plutselig om bærekraft. Og så videre. Blandingsforholdet er notorisk vanskelig å finne.

I Kerstin Ekmans forfatterskap, som altså både består av storslåtte dikteriske fremstillinger av mennesket i full sving i naturen og av bredt anlagte essays om det samme, er det som om blandingsforholdet er det rette. Hun vet om de sosiale og økonomiske vanskelighetene som preger naturnære menneskesamfunn. Hun vet at landbruket, som rent faktisk øver enorm skade på planeten, ikke kan demoniseres ensidig. Vi er mange, og vi trenger mat. Hun vet at skogbrukeren, som raserer en biotop for å hente ut én enkelt ressurs, også er grunnlaget for at mennesker i Sverige i det hele tatt kan bo på landsbygda. I hagen kjemper hun mot bregnearten einstape. Den sprer seg, den forgifter jorden, den er nesten umulig å holde i sjakk. Dessuten er det villsvin i Roslagen. Som endevender jorden, spiser løken til skjøre, sjeldne, stedegne orkideer. Men sånn er bare livet. Ekman skriver:

Örnbraken [einstape], grisarna och jag hör ihop. Vi ger inte näring åt varandra utan är konkurrenter, rivaler eller – om man vill – fiender. Det är också ekologi. Jag har ledsnat på allt lösligt ekologiskt prat som går ut på att allt är bra därute bara inte vi människor stör den perfekta ordning som råder. Visst är vi också allelopatiska fast vi inte sprider vårt gift från körtlar på kroppen utan från kolkraftverk och bilar. Men det som entusiasterna kallar ‘naturen’ och som de förlägger ‘därute’ kan vara både giftigt, ockuperande och farligt.

Derfor kjemper hun videre mot einstapen. Selv om bregner er uendelig fascinerende planter, med en svimlende lang historie. Det er også økologi.

Selv om blandingsforholdet føles rett, kommer ikke Ekmans tenkning om skogen – enten den foregår i essays eller romaner – til noen avklaring. Det enkelte mennesket kan kanskje finne balansen med den naturen som umiddelbart omgir henne, men forholdet mellom skogen og mennesket forblir et paradoks. En tragedie. I bokstavelig forstand, fordi selv når vi prøver å gjøre det rette, blir det galt. Såpass har vi erkjent nå, det nytter ikke å kjempe den store kampen for naturen, selv når den innebærer å kjempe mot helt ekte vindmøller. Hagen eller kompostbingen eller antikonsumerismen eller klimaaktivismen – den hjelper ikke: «Att bosätta sig i en hage i en uppländsk skogsbygd hjälper inte.»

Men vi åpnes opp av å prøve, av å se knallrøde kompostmark i jorden, kjenne lukten av en nypebusk, følelsen av en kråkefjær på fingrene. Et engasjement må begynne ved å komme noe i møte, ta et skritt frem, strekke ut sine sansende fingre, åpne øynene. Smake. Se. Lese. Lese videre. Det finnes ingen annen vei. Vi må ut.