Maybe she's born with it

Min kamp

Det er vinteren 2006. Jeg er sytten år gammel og bor i kollektiv sammen med bestekompisen min Ulrik og hockeykeeperen Robin. Jeg ikler meg palestinaskjerf, miniskjørt og ullsokker uansett årstid. Jeg drikker meg full og gråter på fest. Jeg har gode karakterer, men gjør aldri lekser. Jeg spiser fiskepinner og potetmos nesten hver dag. Jeg får nedsatt ordenskarakter etter å ha klatret på taket av skolebygningen. Jeg er konstant ulykkelig forelsket.

Den påfølgende høsten er det valg og jeg skal representere Sosialistisk Ungdom i skoledebattene: Jeg blir sendt på valgkampskolering.

Kurset går over én helg og holdes på en skole et sted mellom Vestby og Ski. Allerede én time etter ankomst får vi beskjed om å møte opp i gymsalen. Der deles vi inn i to grupper basert på kjønn. Det er klart for gutte- og jenteformøter.

På jenteformøtet blir vi oppfordret til å dele våre bekymringer før de kommende skoledebattene. Det er vanskelig for jenter å heve stemmen og bli hørt, forteller lederen. Vi jenter er gjerne mer beskjedne og tilbakeholdne, sier en annen. Det er ikke fordi vi egentlig er sånn, men fordi kulturen og samfunnet legger opp til det. Gutter (til og med sosialistiske gutter!) har en tendens til å bruke hersketeknikker mot oss for å sette oss ut av spill, ofte uten å være klar over det selv. De respekterer oss ikke på samme måte som de respekterer andre gutter. Da er det viktig at vi selv vet det, slik at vi kan arrestere dem når det skjer. Jenter blir ofte overkjørt, vi blir ikke hørt, vi har lavere stemme, og fordi vi er vant til at det er slik, føyer vi oss, eller så spiller vi etter guttas regler, og ingen av delene er gode alternativ. Vi må bli bevisstgjort på undertrykkelsen, og vi må selv bevisstgjøre andre.

Mens vi sitter der i ring i et hjørne av gymsalen, skjelver jeg av sinne. Jeg er så sint at jeg vil skrike. Ikke først og fremst på samfunnet som jeg nå blir fortalt at fremelsker gutter, men på disse folka som snakker om hvordan det å være jente er å være undertrykt.

Helt fra jeg var liten har jeg vært usedvanlig sjenert. Jeg gråt bare fremmede så på meg, jeg turte ikke å kjøpe is alene i tilfelle ekspeditøren skulle spørre meg om noe, jeg syntes utadvendte barn var voldsomme og truende. Samtidig elsket jeg å stå foran et publikum. Jeg sang høyt for klassen den første uka i førsteklasse, men jeg turte ikke å snakke med medelevene i friminuttet. Jeg leste mine egne dikt på skoleforestillinger på ungdomsskolen, men jeg var elendig på å flørte og turte ikke å møte blikket til dem jeg var forelsket i. Jeg ble klagd inn til kontaktlæreren min på videregående fordi jeg og en annen bestandig «kuppet» diskusjonene i samfunnsfag- og historietimene, men jeg følte meg klossete på fest. Og jeg hadde aldri tenkt på disse sidene som noe annet enn sider ved meg; jeg hadde aldri vurdert kjønn som en faktor. Og jeg hadde aldri engang tenkt tanken på at klassekameratene mine syntes det var mindre interessant å lytte til meg fordi jeg var jente.

Der jeg satt i gymsalen og ristet av sinne, var jeg ikke utelukkende sint fordi jeg var dypt uenig i framstillingene om hvordan gutter oppførte seg og hvordan jenter følte seg. Jeg ville nok ikke ha innrømmet det den gangen, men det mest opprørende var at en tvil hadde sneket seg inn i meg: Hadde jeg levd i en illusjon? Hadde jeg vært blind for strukturene? Har jeg gitt blanke bare fordi jeg selv ikke ble rammet? Og ble jeg egentlig rammet uten å være klar over det selv? Var jeg en jente som spilte etter guttenes regler for å bli likt?

Jeg tenkte på vennene mine – det var minst like mange gutter som jenter blant dem – og kanskje var det ikke slik jeg hadde trodd, at det skyldtes at det var disse menneskene jeg kom best overens med. Kanskje tok jeg avstand fra jenter for å bli akseptert av guttene, for å vinne en fordel.

Å glemme seg selv

«For å gjøre store ting må man glemme seg selv, men for å glemme seg selv, må man først være helt sikker på at man har funnet seg selv», skriver Simone de Beauvoir i mesterverket Det annet kjønn (1949).

I sommer, ti år etter valgkampskoleringen og åtte år etter at jeg meldte meg ut av Sosialistisk Ungdom, leste jeg Det annet kjønn for første gang. Det var som en trip down memory lane: Etter endt lesning satt jeg igjen med den samme ekle følelsen av håpløshet, av å ha levd i selvbedrag. Jeg hadde vært inni en god skriveperiode og var oppslukt av det jeg arbeidet med, men etter å ha lest de Beauvoir så jeg med mistro på mitt eget arbeid. For, som de Beauvoir hevder, har ikke kvinnen funnet seg selv, og dermed kan hun heller ikke skape virkelig god kunst. Uansett hva slags bestrebelser hun måtte begi seg ut på, vil hun ikke kunne sammenligne seg med de beste mennene på sitt felt, for mannen er fri: Han forstår seg selv i forhold til evigheten og universet. Kvinnen defineres – og definerer seg selv – ut fra hva mannen er eller ikke er. Hun er ikke bare Den Andre overfor mannen, hun er også Den Andre overfor seg selv. Hun har ikke rom for å transcendere.

Sjukt deprimerende, skrev jeg til en venn – en Beauvoir-frelst, glødende engasjert feminist som arbeider med et doktorgradsprosjekt om svensk samtidsfeminisme. Husk at den er skrevet i 1949, svarte han.

Jo da, Det annet kjønn ble skrevet i 1949, to år etter at franske kvinner fikk stemmerett, og samfunnet har gjennomgått massive endringer siden den gang. De Beauvoir vier et helt bind til myter – religiøse, mytologiske og kulturelle fortellinger som skaper og reproduserer forestillingene om kvinnen – og kanskje har Det annet kjønn selv blitt en slik myte: En fortelling som er så overbevisende at man selv åtti år etter at den ble utgitt får en sterk følelse av å bli presentert for en evig sannhet.

Riktignok presiserer Beauvoir at fremtiden er åpen. En dag skal kvinnen bli fri! Og først da kan vi snakke om kvinnelighet som noe faktisk, og ikke som en forestilling og konstruksjon. Men når vi skal komme dit, er heller usikkert. Basert på Beauvoirs analyser, synes jeg veien virker uendelig lang. Det finnes ingen enkle løsninger, for enhver handling som en kvinne gjør, enhver overbevisning hun måtte ha som bryter med den tradisjonelle ideen om «det kvinnelige», er en bevisst eller ubevisst strategi; ergo forholder hun seg fremdeles til seg selv først og fremst som kvinne og ikke som menneske. Hun innbiller seg kanskje at hun har glemt seg selv, men det har hun ikke. En kvinnes glemsel er et selvbedrag.

By og land, hand i hand

Å lese Simone de Beauvoir var ikke bare nedslående, det var også veldig upraktisk. Jeg var nemlig i full gang med å skrive et essay om Inger i Markens grøde, og etter å ha lest Det annet kjønn ble jeg tvunget til å se teoriene og påstandene mine i et nytt lys. I utgangspunktet ville jeg skrive om hvordan Inger framstilles som en ustabil person i et romanunivers befolket av stabile personer, og om hvordan det uforutsigbare ved Inger på én og samme tid presenteres som en svakhet og en mulighet: På den ene siden er Inger den som potensielt sett kan forhindre Det ideelle i å manifestere seg – den harmoniske nybyggertilværelsen preget av arbeid, nærhet til naturen og tradisjonelt familieliv. På den andre siden er det nettopp hennes påvirkelighet som gjør at hun, til tross for lengsler mot og drømmer om noe annet, velger å bli. De andre personene i romanen har egentlig ikke noe valg; de har en natur eller de har en urokkelig overbevisning, og de følger den. Ingers natur er, for å si det litt kronglete, at hun ikke har noen bestemt natur. Hun har heller ingen overbevisninger som er så sterke at de ikke kan rokkes ved eller skiftes ut. Hun trekkes først mot det ene, så mot det andre. Inger er bevegelig: Allerede i begynnelsen av Markens grøde kommer hun gående gjennom skogen, på vei fra ett sted til et annet.

Inger og Isak skaper en tilværelse sammen ute i ødemarken, og sakte, men sikkert vokser en gård fram mellom hendene deres. De får to sønner, Eleseus og Sivert, men når Inger føder sitt tredje barn, en jente, viser det seg at barnet har arvet morens hareskår. Hun kveler den nyfødte og graver henne ned i skogen. Senere får lensmannen nyss om det inntrufne. Inger stilles for retten og dømmes til åtte års fengsel. Når hun flere år senere kommer tilbake til Sellanrå, er hareskåret sydd, og hun har lært å skrive og lese. Under fengselsoppholdet har hun født en ny datter, Leopoldine, som er både pen og veltalende. Der det drepte barnet var et speilbilde av den gamle Inger, gjenspeiler Leopoldine den nye kvinnen hun er blitt. Beslutningen om å ta livet av den første datteren er for øvrig det eneste stedet i romanen hvor Inger virker urokkelig eller nesten manisk. Det kan selvfølgelig forstås som et barmhjertighetsdrap – Inger vil skåne datteren for de erfaringene som følger med å være en kvinne med hareskår og vislende tale – men ser vi datteren som et speilbilde av Inger, kan dette partiet tolkes dithen at Ingers sterkeste vilje er å kvitte seg med det hun har vært, forandre seg, bli ny.

Isak beundrer sin «nye» kone. Den første begeistringen over hvor vakker og veltalende hun er, dempes imidlertid når han oppdager at hun har blitt mer forfengelig og mindre opptatt av gårdsarbeidet. Hun er blitt fjern og tankefull. Rastløs. Når det fra tid til annen dukker opp arbeidere som overnatter på Sellanrå, blir hun oppspilt. Hun ligger med en av dem og forelsker seg stadig. Det har oppstått en konflikt i Inger; hun trekkes mellom Isak og det enkle livet i ødemarken, og lengselen etter bylivet; etter læring og utvikling, dans, vakre klær og dannede samtaler.
Inger er imidlertid ikke den eneste i utmarken som lengter etter en annen tilværelse.

Inger og Isaks eldste barn, Eleseus, viser seg raskt å ikke være noen skogens sønn. Der lillebroren Sivert er praktisk og arbeidsom, har Eleseus en mer forfinet og mindre praktisk anlagt karakter. Han er ikke skikket til å bli jordbruker, og moren sørger for at han får stilling som kontorist i byen, men da heller ikke det lykkes, kommer han tilbake til gården. Gjennom hele romanen skildres Eleseus’ vanskeligheter med å tilpasse seg og slå seg til ro på landet, og mot slutten av boken ender han opp med å reise til Amerika for aldri å komme tilbake.

Først tenkte jeg at Inger og Eleseus ligner hverandre. Der Sivert og Isak fra naturens side er trukket mot ensomheten i ødemarken, kjenner Inger og Eleseus en dragning mot en mer uforutsigbar hverdag, et annet slags liv. Men et stykke ut i lesningen slår det meg at det ikke er fullt så enkelt. Mens det gang på gang understrekes at Eleseus ikke er skikket for nybyggertilværelsen, så å si av legning og fra barnsben av, står Inger i en mellomposisjon, hun er under konstant forhandling. I enkelte perioder er hun «sitt gamle jeg», men i andre perioder er hun fjern, som et bymenneske som har havnet på feil sted. Statusen hennes er hele tiden oppe til vurdering. Inger er uforutsigbar, omskiftelig. På siste side står det:

Inger selv, hun er inde, hun skal lage maten. Hun skrider høi og statelig om i sit hus, en vestalinde som gjør op ild i en kokeovn. Lat gå, Inger har seilet på den store sjø og været i byen, nu er hun hjemme igjen; verden er vid, den yrer av prikker, Inger har yret med. Hun var næsten ingen blant menneskene, bare én.
Så kommer kvælden.

Og dermed understrekes det at kampen om Inger er vunnet: Marken har kommet seirende fra det, men vi forstår at det kunne ha vært annerledes.

Tenke sjæl og mene

På bakgrunn av denne analysen ville jeg skrive en apologi for Inger. Et sted i romanen heter det: «å det kitlet hende å være i vinden, hun var kvindfolk som andre kvindfolk. Hun hadde vel været ærbar av mangel på fristelser», og her ligger dommen innfelt: Inger – og alle andre kvinner – er lunefulle vesener som forlater deg (og religionen sin og moralen sin og fornuften sin og Gud vet hva) på flekken hvis noe annet og mer forlokkende dukker opp. Desto viktigere blir det å holde henne i sjakk. Det er åpenbart at Ingers foranderlighet blir sett på (av Isak eller fortelleren – grensene er ofte utydelige) som en svakhet som må utnyttes til Det godes fordel. Men kan vi som lesere prøve å skille hva Inger er og gjør fra hvordan Isak eller fortelleren vurderer denne væremåten?

Jeg ville skrive om Inger som et helt menneske. Jeg ville forsøke å unngå å skrive setninger som «Inger er et uttrykk for Knut Hamsuns negative kvinnesyn», eller «Inger er en legemliggjøring av mytene om kvinnen», for jeg synes oppriktig talt at Inger – uavhengig av hva slags motivasjoner eller fordommer de mannlige romanpersonene eller fortelleren måtte ha – er den mest interessante personen i romanen, nettopp fordi hun har denne tvetydigheten ved seg, denne doble viljen. Hun pendler mellom ulike tilstander – hennes omskiftelighet representerer ikke et moralsk dilemma for henne selv, men snarere for dem som står på utsiden av henne. Vurderingen av hennes moral gjøres av en stemme som ikke er hennes egen – den er Isaks, eller Fortellerens, eller Hamsuns.

Inger selv lever utenfor disse kategoriene, hun erfarer snarere enn hun vurderer, hun er til stede i verden framfor å kue den under seg, og det gjør henne både interessant og verdifull.

Jeg visste at jeg med denne tilnærmingen bryter med et viktig feministisk prinsipp: å avsløre klisjeene og mytene om kvinnen som nettopp det: klisjeer og myter. I tillegg har mange kvinner opp gjennom historien selvfølgelig vært nødt til – og mange er det fremdeles – å tilpasse seg, skifte kurs, tilsynelatende mene det ene, så det andre, fordi de har vært underlagt en manns vilje. De har ikke hatt et rom der de kan gjøre seg opp sin egen mening, og tenke, i hvert fall ikke snakke, fritt. Det er selvfølgelig et problem. Men står man ikke i fare, når man skal ta et oppgjør med kvinneklisjeene, for bevisst eller ubevisst å bygge opp under oppfatningen om at disse mytene skildrer væremåter som er mindre verdifulle?

Uforutsigbarhet, foranderlighet og ubesluttsomhet har opp gjennom historien blitt regnet som svakhetstegn, og min påstand var at disse væremåtene eller holdningene i bred utstrekning fremdeles oppfattes som tegn på kunnskapsmangel, feighet eller sluhet. Måtte stå for det du sa, synger Trond Viggo, men jeg ville slå et slag for dem som ikke bestemmer seg, men som bestandig tviler. Som lytter, følger med på andre, prøver ut, erfarer og lar seg justere fordi virkeligheten bestandig er kompleks, sammensatt og selvmotsigende. Hannah Arendt har skrevet at å tenke handler om å være i stand til å tenke ut fra noen annens standpunkt, og det synes jeg er godt sagt. Når vi slutter å tenke, er det ille ute med oss.

Se bare på det offentlige ordskiftet: Når vi begynner å tro at vi – fordi vi står på Det gode eller De svakes side – ikke trenger å tenke (dvs. tenke ut fra de andres standpunkt) fordi Det rette er selvforklarende eller innlysende, blir debattene polarisert og virkemidlene hardere.

Både Lena Andersson og Inger Merete Hobbelstad har skrevet godt om problemet med en offentlighet som heier fram og favoriserer Sviende Refs, Frontalangrep og Tydelige Budskap. Førstnevnte skriver følgende om lynsjestemningen i idrettsmiljøet etter at Therese Johaug ble dopingdømt for å ha brukt et preparat som ikke virket prestasjonsfremmende:

«Slikt skjer ikke isolert sett. Det skyldes samtidens måte å tenke og se verden på, som speiles i vår kulturs bokstavelighet og fravær av dialektisk tenkning. Vi nekter å vurdere kontekster og intensjoner, men ser på den enkelte hendelsen, det utillatelige ordet eller bildet, serieruten, snakkeboblen, ikke sammenhengen de står i, kommer fra eller poengene som ligger bak.»

Og Hobbelstad skriver om den polariserte politiske debatten:

«I populistenes verdensbilde er […] mangfoldet, ikke bare i en befolkning, men i én og samme person, vanskelig å anerkjenne. I den retorikken opereres det gjerne med en snever og konkret definert tilhørighet til en nasjon og en kultur, der dommene kan være harde over dem som ikke vil gå i geledd. Jeg tenker at noe av oppgaven til de som vil stå imot disse bølgene, er ikke å innta motsatt perspektiv like hardt og insisterende, det er å insistere på kompleksiteten i alle mennesker, og i alle ting.»

Disse tingene ville jeg skrive om. Om hvordan litteraturhistorien er spekket med mannspersoner som drøfter etiske problemer, som undrer seg over forholdet mellom frihet og fangenskap, autentisitet og falskhet, krig og fred, kjærlighet og hat, dyd og synd, mens det virrer noen kvinnepersoner omkring dem som nok byr på forvirring, men som først og fremst representerer en distraksjon, utfordring eller avledning på hovedpersonens ferd mot Innsikt.

Jeg ville vise fram Inger og spørre: Kanskje forstår hun vel så mye av virkeligheten og om verden? Kanskje stiller hovedpersonen gale spørsmål? Kanskje er den dikotomiske tenkningen basert på et syn på verden som bare kan skapes av noen som ikke har måttet følge med eller følge etter, men som snarere sitter på et rom for seg selv og tegner verden inn i abstrakte størrelser? Og det slår meg at mange av de bøkene jeg holder høyest selv – så vel som de stemmene i samfunnsdebatten som jeg synes er mest berikende – er de som møter verden med et litt annerledes blikk, som ikke filtrerer og vurderer den ut fra disse dikotomiene som vi kjenner så godt fra verdensreligionene og moralfilosofien, som ikke tar disse for gitt som de best egnede måleinstrumentene.

Men så leste jeg Simone de Beauvoir, og fikk et problem.

Født sånn, blitt sånn

Et av hovedpoengene i tredje bind av Det annet kjønn er at kvinnen, slik hun framstår i mytologien, kunsten og de religiøse fortellingene, ikke er én bestemt ting. Hun er mektig og hjelpeløs, kysk og forførerisk, brutal og mild om hverandre, alt ettersom hvilken eksistensiell konflikt mannen i fortellingen står overfor: «Og det er derfor kvinnen ikke legemliggjør noe stivnet begrep; gjennom henne foregår ustanselig overgangen fra håp til nederlag, fra hat til kjærlighet, fra det gode til det onde, fra det onde til det gode. Uansett fra hvilket aspekt man ser henne, er det denne tvetydigheten som først slår en.» Inger er med andre ord selve kroneksempelet på en slik mytisk skikkelse, og ifølge de Beauvoir er denne forestillingen med på å holde kvinnen fanget.

Og jeg som hadde skredet til verket med liv og lyst! Jeg hadde villet skrive en apologi for Inger, men de Beauvoir minnet meg ettertrykkelig om at jeg selv var en kvinne, og det hadde jeg visst glemt. Jeg hadde villet snakke om verdien i ikke å ha noen overbevisning, å la seg drive med av virkeligheten, å ikke stivne i en oppfatning, men Det annet kjønn fikk meg til å lure på om dette rett og slett var en kvinnestrategi fra min side. Der Sosialistisk Ungdom hadde fått meg til å betvile min egen selvsikkerhet og mistenke den for å være en strategi for å vinne en fordel hos mennene, fikk Det annet kjønn meg til å nære mistro til mine intensjoner med å løfte fram Inger: Var det fordi jeg selv ikke var i stand til å transcendere – heve meg over den umiddelbare sanseverdenen – at jeg desperat forsøkte å framstille det å være plastisk, foranderlig og omskiftelig som verdifulle holdninger for en samfunnsaktør og kunstner?

Her må jeg stoppe opp og komme med en presisering: Nei, jeg er ikke av dem som tror at det ville vært verdensfred hvis alle ledere hadde vært kvinner. Nei, jeg tror ikke noe på at Sylvi Listhaug eller Siv Jensen er damer som, med sin krasse retorikk og framferd, «spiller menn». Jeg tror ikke at inndelingen av verden i godt og ondt, overflate og dybde, ånd og kropp har noe som helst med det mannlige intellekt å gjøre. Jeg tror heller ikke at det motsatte gjenspeiler en grunnleggende kvinnelig måte å forholde seg til verden på. Når kunstprofessor og kontroversiell feminist Camille Paglia påstår at vi fremdeles hadde befunnet oss i steinalderen hvis kvinnen hadde vært i maktposisjon fra begynnelsen av, tar hun for gitt at det inkonsekvente, kaotiske ved kvinnen – slik hun ofte framstilles i litteraturen og kunsten – gjenspeiler natur og ikke posisjon. Det er selvfølgelig mer nærliggende å tenke at det bevegelige, skiftende, uforutsigbare snarere er en konsekvens av å befinne seg utenfor det offentlige rommet framfor en årsak til at man er blitt holdt utenfor, og at noen har tjent på at det skulle være slik. Paglias største kritikere vil selvfølgelig si at selve ideen om kvinnen som noe annet enn mannen – som mer bevegelig og omskiftelig – er nonsens, og at Paglias syn på kvinnen som en ukontrollerbar kraft, er basert på kunst og litteratur laget av menn, og dermed adopterer hun deres sneversyn. Paglias motsvar er at feministene hater sitt eget kjønn like mye som de hater mannen og at de heller burde omfavne sin kvinnelighet med stolthet.

Mange av Paglias kritikere beundrer de Beauvoir, men ironisk nok er Paglia og de Beauvoir langt på vei enige. De mener begge at kvinnen er slik hun framstår i kunsten og mytene, altså at den virkelige kvinnen og forestillingen om kvinnen glir inn i hverandre. Men der Paglia mener at dette skyldes en naturlig forskjell mellom kjønnene, mener de Beauvoir at denne forestillingen er en kulturell konstruksjon. Konstruksjonen har imidlertid så mange tentakler og er så rotfestet i både kunst, kultur og samfunn at kvinnen selv forstår og opplever seg som Den Andre, og dermed blir myten en virkelighet. De Beauvoirs håp for fremtiden var at kvinnen skulle bli fri fra forestillingene, at hun på lik linje med mannen skulle bli oppfattet og oppfatte seg selv som hel.

Bare slik kan også hun bli fri i sin tenkning, og menn og kvinner kan møtes i relasjoner preget av likeverd, kameratskap og solidaritet.

Hennes kamp er med andre ord på samme tid en kamp for like rettigheter og en kamp for å få lov til å ha en stemme som er ens egen. Når en kvinnes mening blir en kvinnemening, har vi et problem. Jeg opplevde for øvrig et ganske komisk eksempel på dette da jeg var ute og drakk øl med noen kollegaer for noen uker siden. Jeg fortalte med stor entusiasme om Christopher Nolans nyeste film, Dunkirk, en krigsfilm hvis fremste bragd er at den klarer å framstille krigen som et maskineri, som et vesen i seg selv. I motsetning til mange andre krigsfilmer retter den ikke først og fremst blikket mot enkeltpersoners skjebner; snarere makter den å få sitt publikum følelsesmessig engasjert i Krigen som fenomen uten dermed å være kjølig eller avmålt.

Jeg fortalte kollegaene mine om hvor vellykket jeg syntes dette grepet var, da min eldre kollega påsto at det nok var en «kvinne-greie» med den filmen – han kjente nemlig to andre kvinner som også likte den mye bedre enn han selv. Jeg protesterte, men da grep en av de andre kollegaene, en litt yngre mann, inn. «Jo, men det er jo sant», sa han. «Det er liksom noe damete med den trangen til å intellektualisere.»

La meg presisere at jeg ikke gjengir denne historien for å henge ut noen, men situasjonen var unektelig interessant. Sist jeg sjekket, var klisjeen om kvinnen at hun bare likte romantisk drama, og her fortalte jeg om en krigsfilm hvis styrke lå i nettopp de distanserende grepene, og vips! så var det typisk kvinnelig å like intellektualiserende krigsfilm! Det positive er at det kvinnelige tydeligvis kan være hva som helst. Det negative er at enkelte fremdeles tar for gitt at hvis tre personer av samme kjønn mener det samme, må forklaringen ligge i kjønnet deres.

Men altså: Selv om de Beauvoir og Paglia vil helt forskjellige ting – de Beauvoir vil frigjøre kvinnen fra det påstått kvinnelige og Paglia vil ha henne til å omfavne det og være stolt av det – deler de en oppfatning om hvilke kriterier som må ligge til grunn for at et kunstverk, et litterært verk eller en måte å resonnere på kan regnes som høyverdig: De må heve seg over det som typisk har blitt regnet som kvinnelig: det relasjonelle, det tvetydige og det sanselige. De må gripe De Store Spørsmålene med begge hendene.

Det er her jeg er uenig med dem begge. Jeg tenker derimot at disse erfaringene og holdningene er minst like viktige for kunsten, for samfunnslivet, for tenkningen, som det de Beauvoir omtaler som transcendens.

Ryggen fri

Er det én ting postmodernismen har lært oss, så er det at ingen mennesker står med ryggen fri og blikket rettet mot verden, klar til å ta den inn slik den egentlig er. Ideen om transcendens – å være hevet over sanseverdenen – er en illusjon. Dette er jo grunnleggende, men det er lett å glemme. Lett å glemme i et ordskifte hvor enhver mening framstilles som om den var hevet over den uryddige virkeligheten, en debatt der det gang på gang terpes på prinsipper og overbevisninger som ofte ikke tar innover seg hva som foregår i verden.

Lett å glemme i en litteraturdebatt hvor den ene siden er dritt lei av «selvopptatt litteratur som ikke hever blikket» og den andre siden hevder at «den eneste virkelige veien til erkjennelse går gjennom det selvopplevde». Lett å glemme i et feministisk klima der unge jenter og gutter på valgkampskolering blir servert en virkelighetsbeskrivelse tuftet på et 80 år gammelt verk, og hvor den som måtte protestere mot beskrivelsen blir fortalt at hun er blind for strukturene.

Det annet kjønn er et mesterverk, men også den har en mytisk kvalitet. Ideen om at man må finne seg selv for å glemme seg selv – og at kvinner ennå ikke har funnet seg selv – lever etter mitt skjønn i beste velgående. Det er et problem hvis det er på de feministiske arenaene at unge jenter som føler seg fri og ansvarlige, blir fortalt at de er blinde.

Likestillingskampen er fremdeles viktig, men kanskje kan det være sunt å ta noen grundige diskusjoner om de virkelighetsbeskrivelsene den er tuftet på. For hva om det som en gang skulle sette kvinnen fri, er blitt et fengsel?

Å si dette er ikke det samme som å benekte at det fremdeles finnes problemer knyttet til likestilling også i vårt samfunn. Et av problemene vi fremdeles har, og som jeg tror vi må jobbe systematisk for å forandre på, er hvordan begge kjønn vurderer kvinner som mindre dyktige selv når de presterer eksakt like godt som menn.

Når det er sagt, synes jeg både menn og kvinner som nærmer seg verden med en prøvende, åpen, tvilende holdning, som erfarer og justerer seg, i større grad fortjener å bli anerkjent som viktige stemmer, både i kunsten og i samfunnslivet. Vi trenger flere Inger-er og færre Isak-er i en tid der De overbeviste bestandig får styre samtalene vi har om verden.

(Og du, forresten: Du vet det eksperimentet fra syttitallet hvor lederne for en rekke filharmoniske orkestre påsto at grunnen til at det bare var menn i orkestrene deres, var at kvinnene som kom på opptaksprøver ikke var gode nok? Og så innførte de blinde opptaksprøver, og vips! så var kvinnene gode nok likevel. Jeg lurer på hvordan de Beauvoirs vurdering av Stormfulle høyder og Middlemarch hadde vært om hun trodde de var skrevet av menn.)