Marcel Proust og Sainte-Beuve

Blant Marcel Prousts mange etterlatte skrifter fant man også manuskriptet til et litteraturkritisk verk. Det var formulert som et angrep på forfatteren og litteraturkritikeren Sainte-Beuve og skulle aldri bli fullført. Av Prousts korrespondanse ser vi at dette var noe han hadde forberedt gjennom en periode på flere år. Antakelig fikk han ideen allerede sent i 1904, da man feiret 100-årsdagen for Sainte-Beuves fødsel, og avisene var fulle av lovprisninger av det 19. århundres store litteraturkritiker.

Det skulle gå noen år før tankene hans tok form, og da som en rekke forskjellige skisser og artikler. Noen steder bruker Proust betegnelsen essay, andre steder roman. Sommeren 1909 er siste gang han bruker betegnelsen roman. Det er også siste gang han legger det fra seg, for fra nå av kun å beskjeftige seg med A la Recherche du Temps perdu, På sporet av den tapte tid, romanen som for ettertiden står som hans mesterverk. Først i 1954 – 32 år etter hans død – ble Prousts tanker om Sainte-Beuve utgitt under tittelen Contre Sainte-Beuve, Mot Sainte-Beuve.

Sainte-Beuve, som var født i 1804 og som døde et par år før Proust selv kom til verden, tilhører det 19. århundres positivistiske tradisjon. Han er først og fremst vitenskapsmannen som systematisk arbeider seg fram til forståelsen av et verk, en forståelse han mener man bare kan komme fram til gjennom en forståelse av mannen bak verket. Det gjelder å samle flest mulige opplysninger om forfatteren for å finne ut hva slags mennesketype han var. Verket opptar ham mindre, det er kun en maske forfatteren skjuler seg bak. Man må trenge bak denne masken, og prøve å lete etter tegn som kan avsløre forfatteren og vise hans sanne jeg.

I artikkelen om Sainte-Beuves metode, "La Méthode de Sainte-Beuve", som på en måte utgjør kjernen i Contre Sainte-Beuve, går Proust til angrep på denne privatbiografiske metoden, som Sainte-Beuve både er initiativtaker til og fremste representant for. Prousts første ankepunkt er at den blander sammen biografi og kritikk. Ifølge Sainte-Beuve var et verk ikke verdt å lese hvis forfatteren gjorde et ubehagelig inntrykk. Forfatteren, ikke verket, var det viktigste objekt for litteraturkritikeren. Proust derimot understreker hele tiden kunstens autonomi. Man må skille skarpt mellom forfatteren og hans verk. Forfatteren har liten eller ingen interesse, det er selve verket som må være gjenstand for oppmerksomhet.

Hans annet ankepunkt gjelder Sainte-Beuves manglende syn for skillet mellom det jeg som kommer til uttrykk i samvær med andre, og det jeg som manifesterer seg gjennom kunsten. Det er to fullstendig atskilte jeg, som overhodet ikke har noe med hverandre å gjøre. Forfatterens innerste jeg, "le moi profond", kan et annet menneske bare gjøre seg håp om å oppleve via kunstverket, aldri direkte. I A la Recherche du Temps perdu kan vi følge utviklingen mot denne erkjennelsen. Vi ser her hvordan fortellerens møter med kunstnere, hvis kunst han lenge har beundret, bare blir skuffelse på skuffelse (Bergotte, Elstir, Vinteuil), og hvordan han kommer til forståelse av hvilken avstand det er mellom kunstneren som privatperson og hans verk.

I A la Recherche du Temps perdu lever Sainte-Beuve videre i Madame de Villeparisis' skikkelse. Til fortellerens beundring for forrige generasjons forfattere (Chateaubriand, Balzac, Hugo) ler hun hånlig fordi hun i sitt foreldrehjem har opplevet dem som privatpersoner, og deres utseende eller kanskje manérer ikke har tiltalt henne. Nettopp fordi hun har truffet dem privat, mener hun seg best skikket til å bedømme dem som forfattere:

Hun eiet personlige brev fra alle disse store menn, og med bakgrunn i familiens forbindelser med dem, syntes hun å mene at hennes egen vurdering var riktigere enn unge menneskers av min kategori, fordi vi ikke hadde hatt personlig omgang med dem.

Og gjennom hennes munn får Proust også anledning til å nevne Sainte-Beuve direkte:

Jeg tror nok jeg skulle ha rett til å uttale meg, for de kom i huset hos min far alle sammen; og for å sitere Monsieur Sainte-Beuve, som var en meget åndfull person, så bør man lytte til de personer som har sett dem på nært hold og har kunnet gjøre seg opp en begrunnet oppfatning av hva de var verdt.

I virkeligheten var Sainte-Beuve for Prost ikke noen spesielt interessant person. Prousts angrep på Sainte-Beuve var i grunnen bare en anledning for ham til å uttrykke sitt eget kunstsyn. Gjennom litterære studier, og også gjennom sin egen litterære virksomhet, er Proust kommet fram til en endelig erkjennelse av kunstens vesen. Han har funnet sitt ståsted og kan nå begynne arbeidet med A la Recherche du Temps perdu. Fra å være oversetter og kritiker er Proust klar til selv å skape. Alle tidligere produkter, ikke minst Contre Sainte-Beuve, har bare vært forberedelser til hans egentlige verk.

Prousts angrep på Sainte-Beuve må sees i sammenheng med Bergsons og symbolistenes oppgjør med det 19. århundres positivisme. Han viderefører Baudelaires tradisjon og åpner samtidig for de veier kritikken skulle ta i det 20. århundre. Det gjelder især ny-kritikken, med T.S. Eliot som en av de fremste representanter. Denne litteraturkritiske retningen oppsto i England og Amerika rundt 1920, og her gjenfinner vi Prousts teorier om kunstverket som en objektiv, selvstendig enhet.

Til tross for at Contre Sainte-Beuve ikke er noe enhetlig verk, formulerer det et meget klart litteratursyn og fremstår som et betydelig litteraturkritisk verk – et av de største i vårt århundre, mener Jean-François Revel. Den foregående oversettelse er et utdrag av innledningskapitlet, "La Méthode de Sainte-Beuve", som er det avsnitt av verket der Prousts synspunkter kommer klarest til uttrykk.