Mannen, myten og kunsten

Jon Michelet (1944–2018) er en forfatter jeg ikke helt klarer å plassere. Etter hvert har jeg lest de fleste bøkene hans, i håp om at det må være et eller annet ved dem. Det har på ingen måte vært systematisk, men når jeg har kommet over en bok, så har jeg lest den, stort sett i mangel av noe bedre. Foreløpig er det jo ikke mangel på steder å finne fysiske eksemplarer av hans bøker, fra mitt eget vita: på hytter, på utedoer, i bibliotekene, i bruktsjapper i Katmandu, i bokhyllene til dem som var med i bokklubber og/eller var med i AKP (m-l).

Likevel har det vært tyst om forfatteren Michelet i de fleste sammenhenger jeg har vært innom, det gjennomgående er at han var en kul kar som skrev dårlige bøker, uten at jeg har inntrykk av at disse påstått dårlige bøkene er spesielt mye lest. Samme inntrykk får man av å bla seg tilbake til gamle bokanmeldelser, de er til dels ivrige i sin slakt, og noe av slaktet har vært høyst på sin plass, men det viktigste synes å ha vært å få kverket udyret, ikke å forstå hva han prøvde å artikulere. Og for all del: Jeg har en rem av huden selv, mange av bøkene Michelet skrev, fortjener en barmhjertig glemsel. Men han skrev jo bøker i over 50 år, og det får være tilgitt at man da er «ujevn».

Denne teksten er foranlediget av Mímir Kristjánssons biografi En folkets helt (Kagge, 2021), som på mange måter demonstrerer at Jon Michelet var en «kul kar». Den har fått berettiget ros, som jeg gjerne slutter meg til, selv om jeg ikke er like imponert over alle anekdotene og skrønene, til tider føler jeg mer at jeg sitter på bar enn at jeg leser i en bok. Det jeg først og fremst savner, er mer vekt på forfatteren Michelet, hva med bøkene hans? De blir som oftest referert til, men lite diskutert, utover den narrative motoren som ligner på Moby Dick: Jon Michelet jaktet på den hvite hvalen og traff den i form av sitt monumentale seksbindsverk om krigsseilerne (En sjøens helt, 2012–2018).

Etter hva jeg har fått med meg, har den romansyklusen fått grei kritikk (på den annen side: Hvem kritiserer en mann som hardnakket sitter og skriver på dødsleiet?), til tross for at Michelet var forberedt på det motsatte: «Jon visste at En sjøens helt var alt en roman ikke skulle være i litterære kretser: Sosialistisk, realistisk, folkelig og spennende.»

Dette er Kristjánssons påstand, og her åpnes det opp for mange spørsmål: Hvordan «visste» Jon Michelet dette? Stemmer det? Hva eller hvem er de «litterære kretser» som dyrker fascismen, modernismen, elitismen og det gørr kjedelige? Eller for å begynne med Kristjánssons adjektiver snarere enn deres motsetninger: «Folkelig» er for lengst blitt et ord helt uten mening; hvis det skal være brukelig, trengs det grenseoppganger og drøftinger i et omfang som sprenger rammene for denne teksten, og som dessuten neppe blir tatt hensyn til. «Spennende» har et subjektivt moment som nærmest umuliggjør at vi kan enes om hva dette er for noe. «Realistisk» er også blitt tømt for mening gjennom mange års misbruk i skoleverket. (Jeg har jobbet som norsklærer, og fy faen i helvete som jeg hater den kategorien! «Under realismen satte de problemer under debatt.») Da gjenstår «sosialistisk», som på ingen måte er et entydig begrep, men vi kan vel enes om at Jon Michelet hører inn under dette. Kristjánsson plasserer ham fint i biografien som tilhørende ytre venstre, og så vidt jeg forstår i full overensstemmelse med den gylne regel at man skal bli mer og mer radikal ettersom årene går.

Så kan det være et problem, kanskje, at det ikke er umiddelbart gitt at det er Jon Michelet man burde oppsøke dersom man ønsker å lese seg opp på sosialismens norske historie, han skriver riktignok bedre enn den bøllinga som Tron Øgrim gjorde til sitt varemerke, og er fri for den selvfortreffelige og retthaverske tonen som Pål Steigan fortsatt plystrer på. (Jeg synes vel ikke at Sigurd Allern er en glitrende stilist, heller.) Kort sagt: Man må gjerne lese Michelet som et eksempel på en viss type forfatter, det jeg i det følgende prøver å sirkle inn, er at dette blir en vel reduksjonistisk lesning.

Den lettest mulige litteraturform

Hvis vi slapper av litt, og ikke blir helt Civita når vi ser bokstavene AKP (m-l), og også ser bort fra diverse kjendissprell, som Jon Michelet var altfor dyktig på, gjenstår det at han stort sett skrev romaner. Med begrenset hell, vil mange si. Dag Solstad setter fingeren på et gjennomgående problem i sin anmeldelse av Tiger Bay (Oktober, 1979) i Klassekampen: «Romanen blir et påskudd for forfatteren til å øse utover boksidene sitt enorme materiale …» At Michelet ville si noe, og av og til boblet over av formidlingsglede, burde jo ikke holdes mot ham, men hvorfor si det i en roman? Han hadde jo god spalteplass i Klassekampen selv, og etter hvert klippekort på Marienlyst, og dermed full anledning til å fremsette sitt syn. Det Georg Johannesen skriver om diktere i Om den norske tenkemåten (Gyldendal, 1975), kan man med fordel tatovere speilvendt i panna:

De burde søke ned til et bruksområde for sitt talent, og hele tiden tenke: Det er nesten ingen som leser lyrikk. Derfor bør jeg alltid velge den lettest mulige litteraturform: brevet, dagboken, artikkelen. Klarer jeg ikke å uttrykke meg der, så velger jeg: skissen, novellen, romanen. Diktet må være siste utvei.

Et eksempel på hvor galt det kan gå, finnes i Jernkorset (Gyldendal, 1976), tredje bok i Michelets serie om privatetterforskeren Vilhelm Thygesen. Den starter med landssvikerne som flyktet til Sør-Amerika med skipet «Solbris» etter andre verdenskrig, et påstått avkom av en av disse returnerer til Norge for å lage vei i vellinga. Jorge Iverson får støtte av mektige bakmenn, drar til Notodden sammen med et eller annet utskudd og stifter mordbrann der. Det er ekteparet Lauritzen som blir angrepet, de har en progressiv bokhandel i kjelleren, og mister både datteren sin og barnevakten hennes etter voldsmennenes herjinger. Mannen i huset ligger stygt forbrent på sykehuset, etter en mislykket redningsaksjon. Fruen vandrer ut i natten, og det er i den situasjonen Michelet legger sine politiske analyser. Heidi Lauritzen (s. 216):

Tenk frem til år 2000. Hva vil ikke komme til å skje? Det meste vil skje. Hvis du lever, vil du være 51 år. Ferdig med – hva er det det heter – med klimakteriet. Men du vil kanskje stå midt oppe i kampen for å bygge sosialismen, og du vil ha bak deg år der du måtte drepe folk. Dette er alvoret. Du vil kanskje være drevet under jorda av en fremmed okkupant, eller av ditt «eget» borgerskap. Du vil ha lært at det ikke er nok med et kommunistisk parti. Proletariatet må diktere. Din egen klasse må ta makta, den får den ikke givendes.

Dette er altså tankene til dama som nettopp har fått smadret sin tilværelse, i hennes desperate natt, og det kan jeg i grunnen være med på. Men dermed ramler romanen sammen, det politiske drivet blir redusert til vanvittig sorg, eller også skal vi lære at medlemmene av AKP (m-l) var kaldblodige psykopater. Budskapet blir ødelagt i kraft av måten det fremstilles på, og dette kan sies helt uten å ta stilling til hvor treffende det er. Nå vet vi at årene opp mot årtusenskiftet ikke sto i folkekrigens tegn, heldigvis får vi vel si. Den krigsromantikken og geriljafetisjeringen som var gangbar mynt i AKP (m-l) i siste halvdel av 1970-tallet, er det vanskelig å forstå eller sympatisere med. Norge som et nytt Vietnam! Hurra for Kampuchea!

Tron Øgrim hadde vel vart cirka fem minutter i en geriljakrig, mulig Jon Michelet kunne holdt det gående noen timer til, og mens Dag Solstad vel ikke hadde fått åpnet kjeften engang, kunne kanskje Tor Obrestad ha et døgn eller to. (Jeg sier ikke dette ut fra gerilja-erfaring.) Til tross for dette bør vi ikke nøye oss med å spise frokost i regi av Kristin Clemet og hennes bakmenn. Lest velvillig ligger det et stort alvor i bakgrunnen her, et forsøk på å unnslippe «tilværelsens uutholdelige letthet», og denne impulsen burde det jo være overkommelig å forstå.

Jeg er ikke så begeistret for Thygesen, men heller ham enn Harry Hole. Jernkorset og Rødstrupe (Aschehoug, 2000) deler tilsynelatende tematikk, men Jo Nesbø gjør (ny)nazismen til en kulisse, hvorpå pappfigurene som utgjør hans univers spiller ut hevn, svik, kjærlighetstap, offer og den type ting, med referanser som i alle fall får meg til å heve fanen mot amerikansk kulturimperialisme. Hos Michelet finnes det tanker, det er ikke Nesbø nevneverdig belemret med.¹

I utgangspunktet er det en ganske standard kommunistisk forståelse av fascismen vi møter i Jernkorset. I Kapitlet som ble vekk (Sivle forlag, 1976), en separat utgivelse med romanfragmenter som ble «luka ut» fra førsteutgaven av Jernkorset, er det godt oppsummert på side syv: «Nazismen er finanskapitalens ytterste form for diktatur i imperialismens epoke […] ut av krisa fantes bare en veg for kapitalen; ekspansjon, aggresjon og storkrig.» Det er mer forstand å få av en slik setning, agent-teorien, som det heter, enn av Bernt Hagtvet sittende i en krok og hyle «totalitarisme!». Men når Michelet forsøker å gjøre praksis av teori, blir resultatet altså en eventyrverden som dårlig treffer virkeligheten i 1970-tallets Norge. Sånn sett motsatt av Nesbø: Han skriver frem en eventyrverden uten referanser, og hvis bøkene hans har noe med virkeligheten å gjøre, får jeg antyde at det ikke var så galt med folkekrig likevel.

Påstanden i Jernkorset er at monopolkapitalen, via en slags Herrenklub, støtter nynazistiske bøller i deres kamp mot de viktige kreftene i den progressive rørsla. Det er vel uttrykk for en drøm om å være relevant, men ærlig talt: Dersom storborgerskapet trengte stormtropper, hadde det neppe valgt Erik Blüchers Norsk Front, og på ingen måte satt dem inn mot tullingene i AKP (m-l).

Smått absurd er det når bokens to epigrafer er av Georgij Dimitrov (1882–1949), kanskje mellomkrigstidens betydeligste politiker, og av et fjols som Erik Blücher, som aldri har vært i stand til å artikulere en tanke. Direkte pinlig blir det når Thygesen sitter fengslet og liksom styrker seg på Dimitrovs bøker – han sto tiltalt for riksdagsbrannen i 1933 og gav et blendende forsvar, helt ut prima – da er vi langt fra virkeligheten.

Drømmen om eventyret

Mens Jernkorset er ujevn, er den fjerde romanen til Michelet, Orions belte (Oktober, 1977), den første og eneste boka hans som kan kalles helstøpt. Filmen har jeg ikke sett, tror det kan være like greit.² Jeg leste Orions belte omtrent på samme tid som jeg leste Helge Ingstads Pelsjegerliv (Gyldendal, 1931), som guttunge med intenst behov for å spenne en høyere himmel over tilværelsen. Begge disse bøkene er utstyrt med kart, og navn som Edgeøya, Kvitøya, Zorgdragerfjorden, Yellowknife, Snowport og Store Slavesjø kan fortsatt få meg til å drømme om eventyret. (At Michelet hadde lest seg opp på Ingstad, finnes det for øvrig mange eksempler på i boken.) Det får bli med drømmen, hvis jeg ikke får det for meg at jeg skal dø av skjørbuk, vådeskudd eller bjørneangrep.

Det fine med Orions belte er at Michelet finner frem til en stemme. Tom Jansen sitter fengslet for å ha skutt en russer på Kvitøya – «nødverge» sier han, «rovmord», sier myndighetene. Sovjet-imperialismen og USA-imperialismen spøker i bakgrunnen. Litt for å få tiden til å gå, begynner han å skrive ned sin historie, i en rølpete stil som vrimler av svesismer, innenfor romanens system fungerer det utmerket. Det starter litt haltende, som rimelig kan være, Tom Jansen har gjort andre ting enn å skrive i sitt liv, men utover i teksten kan man fornemme at han får bedre tak på håndverket, blant annet ved å gå over til historisk presens for å skape driv, og det virker plausibelt.

Dertil kommer at karene om bord på ekspedisjonsskuta «Sandy Hook» – Sverre, Lars og Tommy – både er kjærlig tegnet og fremstår som typer med forklaringskraft utover seg selv. I alt ståket rundt Tjostolv Moland og Joshua French kunne man godt vist til Orions belte, folk som ikke har sjelen sin i en stresskoffert, men opererer i utkanten av samfunnet og bare anerkjenner én lov, loven vest for Pecos, eller hva man skal kalle den. Ellers burde vel romanen bli lest høyt på hvert eneste lokallagsmøte i Fremskrittspartiet, det er jo dette de vil – snause, snyte på skatten, stjele og gjøre et varp, før man rir inn i solnedgangen på flukt fra Staten.

Heldigvis var Michelet både glad i mennesker, kunnskapstørst og gjerne solidarisk, så normen i romanen, som i forfatterskapet for øvrig, motsier forrige setning. Det jeg prøver å si, er at Orions belte kan brukes også etter endt lesning. Og altså også på måter som går på tvers av den krigshysteriske tolkningen som Tron Øgrim gir til beste i etterordet til førsteutgaven.

Det svinepestbefengte testikkelgriseriet

Denne omtalte stemmen forsvinner for min del etter Orions belte. Ikke så å forstå at jeg skulle ønsket meg Tom Jansen for evig og alltid, men i rekken av bøker som fulgte denne, er det vanskelig å hengi seg til lesingen uten en bismak av irritasjon. Det flyter ut, det er som regel et veldig stoff som skal raffineres, og verden blir større etter at Michelet har herjet om på planeten, men jeg skjønner ikke helt hvorfor han herjer som han gjør. Det er altså ikke så mye innholdet i de fleste av Michelets bøker som volder meg problemer, men snarere hvordan de er skrevet. Men skal jeg oppsummere Michelets skrivestil i ett sitat, får jeg straks problemer. Kanskje kan dette være en inngang, hovedfigurens pikking av rust i tredje bind av En sjøens helt. Halvor Skramstad:

Han kjører på.
Rattata-rattata-rattata-tatt! Så føyka står i alle år, og alle får, Sara fikk da hu var nitti år, og vibrasjonene går gjennom legger og lår. Regler og rim kommer av seg sjøl mens hammeren slår. (Gullgutten 2014 s. 16)

Et onomatopoetikon fulgt av et assosiasjonsdrevet rim. Det vrimler av slikt i forfatterskapet, det er nærmest signaturen. («Michelets samlede onomatopoetika» blir en omfangsrik bok, hvis noen føler seg kallet.) Michelet er besatt av assosiasjoner, som hverken er spesielt festlige eller opplysende. Det er ikke heksekunst å lage den typen prosa, men den er trøttende å lese. Da Thygesen endelig ramlet på fylla i New York i Den gule djevelens by (Oktober, 1981), etter å ha kommet dit på vannvogna, blir det for eksempel beskrevet på denne måten:

Times Square. Det store Neon-Sirkuset. Flash: Coca-Cola! Flash: Sony! Flash og flesk: Wrangler! Flash og børst: Canadian Club!
Flash-flash-flash-flashhh! Ååååå, se hvor immari kul og flashy New York er!
Gå hjem og vogg. Men la deg først vogge litt her, vogg og sokk, sokke-ti-vogg, suge-di-sug. (s. 202)

Sånn kan man jo holde på i evigheter, og Michelet holder virkelig på i evigheter i Den gule djevelens by, men hvorfor? Det er lett å se at han har vært i byen, vært innom Chelsea Hotel og diverse barer og bydeler, lest seg opp om forfattere som har vært der, fint nok. Det skal være meg fjernt å klage på at romaner også inneholder kunnskap. Jeg har ikke sjekket det opp, men jeg tviler ikke på at sjømannskirken gikk til innkjøp av et orgel som «kostet flesk» i mellomkrigstiden, samtidig som norske sjømenn gikk omkring i byen og sultet. Det kan man jo ha sine tanker om, men Michelet setter heller i gang en assosiasjonskvern:

Flesk og bønner, hva? Stekt flesk og brune bønner, fresende i panna. Cowboy-mat! Med en liten skarp en til. Også kanskje en fire–fem egg, hva? Og loff og tomater. Fersken til dessert. Eller kanskje det stoffet som kalles «ice cream»? Som lages av mjælk. Mjælk, du, kald mjælk, eller varm mjælk med honning. Plenty honning. Honning er jævla bra for hosten, veit du. Bedre enn skokrem. Å ete skokrem med teskje gir verken den store rusen eller den store metta.

Det blir altfor mye av sånt i Michelets forfatterskap, det er min ærbødige mening. Særlig spennende er det jo ikke hvem som har tatt kverken på disse to uteliggerne, jakten på denne kofferten med en halv million dollar forsvinner i bakgrunnen mye av tiden, og når den lokaliseres, er det for så vidt dramatisk nok, men rimelig uvesentlig.

Jon Michelet og Dag Solstad i Sevilla under VM i fotball i 1982. Foto: Tore Kristiansen/VG/NTB

I den neste romanen til Michelet, Terra Roxa (Gyldendal, 1982), er det på nytt et enormt materiale som skal struktureres. Det er imperialisme og nykolonialisme med vekt på Brasil, kristenmisjonens undertrykkende/frigjørende funksjon, abortspørsmålet, norsk litteraturdebatt, seksualitet, indianernes plass i den vestlige forestillingsverdenen, livsfjerne studentradikalere i Norge, det er henvisninger til Faulkner, Robbe-Grillet, Barthes osv., osv. Vi kjenner igjen Michelets signatur, for eksempel i denne parentesen: «(Dette er ellers en typisk tekkelig BH-stasjon hvor man ikke er lettsindig med bruken av undertøy. De hadde bryster, men rørte dem ei. For de ville vandre den smale vei. Puh!)»

Boken ble gjenstand for debatt, men stort sett ble det hamret løs på at Jon Michelet ikke var i stand til å skape troverdige kvinneskikkelser (for øvrig hans eneste forsøk med kvinnelig hovedfigur). Nå trenger jeg heldigvis ikke å rippe opp i en 40 år gammel debatt for mitt formål, det er det samme for meg om Jungel-Bjørg besto en troverdighetstest i 1982.³ Det er kanskje (ikke) troverdig at en legemisjonær har snappet opp et vokabular som det vi får presentert i kapittel XXI – for eksempel: «La henne ta en viss Joao Teixeira idet hans kengurukåte taske-fly lander og sleper det svinepestbefengte testikkelgriseriet over flystripas besudlede kusegras og taxer inn til Jomfru Marias rasshølshangar for å bunkre litt nypult tarmsaft.»

Men troverdig eller ikke, dette er vel mest festlig, dersom man synes det er festlig med banning (for den som synes det er festlig, fortsetter denne harangen en lang stund til). Forfatteren håpet kanskje å terge på seg noen, og klarte det vel også, men følgende påstand og slutning skjønner jeg ikke helt: «Det jeg har skrevet er forargerlig. Dermed har det verdi!» Det følger av dette at dersom man ikke lar seg forarge, er boken verdiløs. Det synes som en rar forfatterinstruks.

Hertuginnens omfavnelse

At Jon Michelet ville noe med bøkene sine, utover å skrive dem som ledd i et slags kjendisprosjekt, aksepterer jeg gjerne. Han ville forarge, opplyse, røske opp i vanetenkningen. Men gitt den posisjonen han søkte, og fikk, helt der oppe i Se og Hør-hierarkiet i en tabloidisert offentlighet, er det vanskelig å lese bøkene hans som tekst, ikke som uttrykk for at «nå er Jon M på farta igjen» eller lignende. Det gjelder i særlig grad for det lange Brevet til Fløgstad (Oktober, 1987), som virkelig kunne ha forblitt privat (hvis det noensinne var tenkt som det). Dels er det en slags konfrontasjon med Kjartan Fløgstads Det 7. klima (Samlaget, 1986), dels er det et angrep på Fløgstads forfatterrolle, et angrep som tilsvarer tigeren som får øye på seg selv i speilet. Hør bare:

Det ser ut for meg, Kjartan, som du er ute etter å tekkes borgerskapet. Bak «veggen av ord» (ditt eget uttrykk om Fyr og Flamme) ser jeg en nokså engstelig og isolert fyr som ikke riktig veit hvor han skal gå […] Det gjelder å redde litteraturen fra maktas grep, hertuginnens omfavnelse. (s. 31f)

Resten av brevet går stort sett med til å fleipe seg selvironisk bort fra denne påstanden. Man kan undres på hvorfor den da er fremsatt. Ikke minst: Hva skal vi utenforstående lesere gjøre med dette? Om ikke annet får man mindre respekt for norske forfattere.

Formuleringen «hertuginnens omfavnelse» trenger kanskje en forklaring. Det er et begrep fra historieprofessor Jens Arup Seips (1905–92) vidgjetne foredrag «Fra embedsmannsstat til ettpartistat», holdt i Det Norske Studentersamfund 14.09.1963. Opprinnelig var det myntet på hvordan sosialistiske partier blir omfavnet av den statsmakten de prøver å styrte, jf. begrepet repressiv toleranse, og det er et problem som fortsatt står uløst. Mer generelt handler det om opprørsk virksomhet, dermed også forfatteri, som blir en del av det systemet som opprøret er rettet mot. Ta hippiene som et godt eksempel, eller altfor mange forhenværende medlemmer av AKP (m-l). Seip avslutter foredraget slik: «Hertuginnene – ja, det er jo ikke nødvendig å falle for dem.» Men det var ikke Fløgstad som ble programleder for «Fangene på fortet», for å si det sånn.

Illustrasjon: Oscar Grønner

Her skal røykes

Noen grunn til å lese Jon Michelet finner jeg ikke formulert i Mímir Kristjánssons En folkets helt, den er ute i annet ærend, og lykke til på ferden! Men det er ikke kjendisen Michelet som interesserer meg, det er hvordan jeg kan forholde meg til forfatterskapet. Til dels i forbindelse med tankespinn, men de beste bøkene får meg til å agere i verden, tror jeg, fordelen med boklesing er at det er en av de mest passive aktivitetene man kan bedrive. Når det stunder til sommer, og det gjør det jo, kan man med fordel lese Michelet og la seg smitte av hans livsappetitt. Jeg har gått på mange idiotiske fotturer, kanskje er det derfor jeg liker så godt underkapitlet «Coleselva, Fardalen, Endalen» i Orions belte. Tom Jansen sitter og skriver i fengselet og har virkelig fått sving på sakene. Hans to kamerater er nettopp blitt likvidert, og det er helt på grensen at Michelet lar Jansen lande dette, men det holder! Ikke minst innenfor romanens univers, men her kan man også lære seg råd som Turistforeningen underslår. Jansen har nettopp forsert en stri elv, med fyrstikkpakka i kjeften, og dette er realisme:

Men her skal røykes. Jeg skjærer en strimmel av kartet med kniven. Det er misvisningstabellen. Har ikke noe kompass likevel. Umulig å få holdt ruska fra Petterøe på plass i kart-hylsa. I lomma har jeg ei lita eske lappesaker. En flik aluminiumsfolie får gjøre tjeneste som sigarettmunnstykke. Når papiret har brent helt inn til folien er det bare å kakke av aska og skyve røyken litt lenger ut. Det er sigarett uten limt papir og sikkert mindre helsefarlig.

La den som ikke har gått tom for rullepapir på fjellet, kaste den første sten.