Lidelsens forkledning

[...] Ansikt og skikkelse edelt og fornemt formet. Hudfarven er av en mat blekhet. Øynene er stålgrå og uttrykker en kold, klar ro. Håret er smukt mellembrunt, men ikke synderlig fyldig. Hun er kledd i en smagfull, noe løst sittende formiddagsdrakt [...]
(Hedda Gabler presenteres, første akt)

Ingen liker Hedda Gabler. Hun er kald, kynisk og demonisk. Dessuten er hun destruktiv; hun liker ikke menn. Hedda flørter kun med døden i Ibsens stykke av samme navn, sin egen, før hun fullbyrder den og sin skjebne for egen hånd. Mannen som observatør og leser av stykket liker henne heller ikke. Resepsjonshistorien er skrevet av påfallende mange forargede mannlige kritikere. Den mannlige litteraturforsker av i dag overser helst hennes betydning som kvinneskikkelse, eller gjør som Erik Bjerck Hagen i boken Litteratur og handling, ler av henne, ser henne som objekt og nyter henne på sitt mest ondskapsfulle. Dette essayet handler om det mannlige blikk på Hedda Gabler, hennes subjektive lidelse, og dens forkledning: kvinnekroppen. Det handler om tiden, om stykkets tragiske budskap og om Erik Bjerck Hagens helmerske latter.

Kvinnen Hedda Gabler gir fra åpningsscenen i stykket av samme navn, et kaldt, strengt og distansert inntrykk. Hun er fra første møte mer av en skikkelse enn en kropp. Ansiktet, og resten av henne, er «edelt og fornemt formet», og drakten hun bærer sitter løst på henne. Denne unge kvinnen, som er General Gablers datter i stykket, synes å bære sin 'ro' med en militant selvdisiplin når hun inntar scenen som Jørgen Tesmans nye hustru. Hennes kropp er som meislet i hardt metall, slik hennes øyne også er av «stålgrå» farge. Men med den «løst sittende formiddagsdrakt» varsler dikteren hva stykket skal dreie seg om: et svangerskaps umulige livsvilkår i en kald, forstenet kvinnekropp. Hedda Gabler presenteres i stykket som nygift, og med en livgivende mulighet i seg og sin kropp, symbolisert ved den løst sittende drakten Ibsen har kledd henne i. Når denne muligheten truer med å bli en realitet gjennom svangerskapet, drives handlingen i stykket fremover, og Hedda Gablers desperate kamp mot sin egen kropp åpenbarer det tragiske aspekt bit for bit, time for time. Naturen har innhentet Hedda idet hennes svangerskap blir kjent, og hun blir synlig som kvinne. Her ligger stykkets dynamikk og dramatikk: hvor synlig tåler Hedda å bli? Rammen om stykket blir på denne måten hennes siste dager, hvor hun møter sitt livs umulige dilemma: kropp eller ånd, men ikke begge deler. Enten eller; Hedda Gabler må forståes på det psykologiske plan: Hva skjer når livsflammen brenner i en kvinne av sten? Og hva blir Heddas personlige svar på den tilstand hun er kommet i? Og ikke minst: Hvordan får man som leser av stykket tak i hennes innestengte lidelse?

Henrik Ibsen skrev stykket om overklassekvinnen Hedda Gabler helt på slutten av 1880-tallet. Da det ble utgitt i 1890, skapte det typisk nok forargelse, og ble det av Ibsens senere skuespill som fikk den mest negative mottagelsen i pressen. I Morgenbladet (21.12.1890) skrev Alfred Sinding-Larsen om hovedpersonen Hedda Gabler som «Et uhyggeligt Fantasifoster, et av Digteren selv frembrakt Uhyre i Kvindeskikkelse uden tilsvarende Forbillede i Virkelighedens Verden». Av samtidens mange mannlige journalister og kritikere, var det svært få som hadde noe godt å si om karakteren Hedda Gabler.

Den danske ibsenbeundreren Herman Bang var av disse et unntak. I et foredrag i Christiania i 1891 pekte han på at de fleste av Ibsens skuespill handlet om egoistiske menn og uselviske kvinner, men her kom et stykke om en egoistisk kvinne. Bang sier her blant annet: «Heddas selvtilbedelse driver henne bare inn i ensomheten. Hennes alltid tomme sjæl maa fyldes. Indefra vælder ingen Kilder – Indtrykk udefra bliver alt... Og hendes Liv blir jagt efter Sensation og Eksperiment. Mor vil hun heller ikke være, dermed fullbyrder hun 'den Dødsdom over sig selv, som Digteren har fældet'. –»

I dag er dette stykket et av Ibsens mest beundrede skuespill, og et av de mest spilte verden over. Mange av dagens litteraturforskere, deriblant mange menn, har brukt Hedda Gabler som nedslagsfelt for sine studier og teoretiske analyser av stykket. Erik Bjerck Hagen skriver i sin bok Litteratur og handling (Universitetsforlaget, 2000) om «Hedda Gablers romantiske nihilisme», og amerikaneren Harold Bloom skriver i The Western Canon om Hedda Gabler som «The most formidable humanized troll in Ibsen». Menns vurdering av, og blikk på skuespillet og karakteren Hedda Gabler er utbredt virksomhet, både i Ibsens samtid og i dag. I over 100 år har hun (Hedda Gabler) vekket forargelse, sinne og kjølig nedlatenhet som kvinnefigur blant skrivende menn, og i dette ligger at hun knapt noensinne har oppnådd status som en fullverdig kvinneskikkelse av mannlige kritikere og forskere. Hun er derimot blitt omtalt i mindre smigrende termer som «Et overflødig menneske» i Daniel Haakonsens Henrik Ibsen – mennesket og kunstneren (Aschehoug 1981), eller som et «troll» og «Ibsen som kvinne» («Ibsen selv») i Harold Blooms The Western Canon. Dansken Georg Brandes skriver i sin bok Henrik Ibsen fra 1916, om Hedda-skikkelsen: «Hedda er en stort anlagt og smaaligt udviklet ung kvinde, som paa en Gang er stærk og fejg, begejstret og konventionel, højtstræbende og plat, herskesyg og ondskapsfuld, gammeldags og moderne decadent.» Atle Kittang og Northrop Frye har vært opptatt av Hedda Gablers demoni, og Henry James skriver om Hedda i kapitlet «On the Occasion of Hedda Gabler 1891» fra boken The Scenic Art: Notes on Acting & the Drama (1948): «Hedda Gabler er antagelig en ironisk vittighet, en artistisk øvelse for en bevissthet gjennomsyret av sin visjon av menneskelig skrøpelighet; gjennomsyret fremfor alt av en følelse av at karakterer er uendelige, selv om de er dødelige.»

Lidelsens forkledning: den opphøyde kroppen

Å, jeg forgår; jeg forgår i alt dette her!
(Hedda knuger hendene som fortvilet, femte akt)

Erik Bjerck Hagen skriver om det komiske i Hedda-skikkelsen i kapitlet «Om Hedda Gablers romantiske nihilisme» i Litteratur og handling: «Kanskje det viktigste komiske element i Hedda Gabler er dette: Vi som lesere nyter Hedda når hun er på sitt mest ondskapsfulle. Da er hun ikke bare mest underholdende, men også på sitt beste.» Og videre: «Samlet får vi aldri noen lidelse i Hedda Gabler som kommer i nærheten av den som utspilles i Othello eller King Lear. Hedda blir heller aldri så skrekkinnjagende som Macbeth og hans formidable hustru.»

Bjerck Hagen har kan hende mange menn med seg når han nyter den ondskapsfulle Hedda Gabler i fri utfoldelse. Kvinnen som bryter grenser er et yndet objekt for en mannlig observatør, som befinner seg i nødvendig avstand til henne (i teatersalen eller i tekstuniverset). Bjerck Hagen finner Hedda som ondskapsfull underholdende og på sitt beste, og unnlater dermed å se hennes desperasjon, og hennes kamp for sitt liv. Han skriver videre: «Nettopp de andre skikkelsenes tvilsomhet kan sies å gjøre Heddas spill komisk, noe vi aldri tar helt på alvor, inkludert selvmordet.»

Bjerck Hagen har et problem når han som leser «ikke kan ta Heddas selvmord på alvor». Hedda Gabler skyter seg ikke av kjedsomhet. Hun skyter seg når livet innhenter henne: når svangerskapet er en realitet, når vemmelsen ved Løvborgs selvmord når henne og når Assessor Brack begynner å øve seksuelt maktspill på henne. Alt som her skjer med Hedda, har fortegnet 'kropp'. Når hun ikke lenger kan 'heve seg over' de andre (høyt til hest), og trues med å skulle bli en del av en kroppslig lav verden, drives hun uunngåelig mot sin fars pistoler. Hun vet at tiden snart er inne, hennes lidelse har ingen levende utgang: når kroppen begynner å leve, må hun selv dø. Det er henne eller kroppen, alt eller ingenting for Hedda Gabler. Men den majestetiske, høyreiste adelskvinnen bærer ingen synlige tegn på sin indre desperasjon i stykket. Hun bærer hele sin lidelse dypt begravet i seg selv, i sin kropp. Under de elegante klærne, og under den 'edelt og fornemt formede skikkelsen', finnes ingen livsgnist hos denne kvinnen. Hedda er en 'skjønn asket', som bærer sin forkledning tilsynelatende uanstrengt: under vokser hennes lidelse som handlingen skrider frem i det tesmanske hjem. Hedda trues av kroppsvæskene som er i ferd med å fortære hennes rene, 'skjønne' indre: svangerskapet og kjønnslivets kroppslige konsekvenser.

Hedda Gabler vil i dette perspektivet aldri bli komisk som kvinneskikkelse, når hun leses, og derigjennom forståes som den kvinnen hun er. Hedda Gabler er i bunn og grunn en deterministisk kvinneskikkelse fra Ibsens hånd, hun er et sørgelig produkt av arv og miljø og sånn sett en typisk naturalistisk dramakarakter. Hun kan aldri bli fri i det livet som er gitt henne, hun er forutbestemt for sin egen undergang idet hun mangler de nødvendige psykososiale egenskaper og de samfunnsmessige muligheter for å kunne realisere seg selv, og handle i den verden som jo også er hennes egen. Å lese stykket om Hedda Gabler i dag, fordrer i tillegg til å gå inn i teksten, også en forståelse av kvinnen Hedda Gabler og hennes person: hvordan er hun blitt den hun er? Hvorfor er hennes livs dilemma uforenelige motpoler, i samtiden og i dag?

Hedda Gabler lever et liv som kjølig vesen, i en verden som med ett truer med å bli for varm for henne. Hun kan ikke lenger skjule seg bak sin distanserte kulde ettersom et barn vokser i hennes liv, og sannheten om det skjønne forsvinner med Eilert Løvborg i Dianas kammer. Når kjønnslivet blottlegges i all sin uskjønnhet, kjenner Hedda at isen i henne trues med å smelte. Hun kan ikke lenger stålsette seg for den varme livsnerven, og med Løvborgs død er den kommet aldeles for nær: hun kan ikke leve lenger som den kalde kvinnen, og langt mindre som den varme, erotiske eller livgivende kvinnen. Dilemmaet blir Heddas undergang, og hun handler enn så lenge i kjølig besluttsomhet når hun åpner ild mot seg selv. Bare i dødsøyeblikket blir Hedda Gabler varm og levende. Når hun avfyrer skuddet mot tinningen brenner hun døende i sin egen ild. Bare i dette øyeblikket er Hedda Gabler en varm kvinne, hun brenner et øyeblikk i livet, for så å dø ut for alltid, som en flamme som tennes og slukkes like fort: et blaff av liv for Hedda, før dødens kulde begraver henne for all tid. Hun som ikke selv kunne brenne, brenner til slutt for et øyeblikk bare. Ilden kan kun brukes i dødens formål for Hedda, slik den ei heller aldri kunne bli en brennende flamme i hennes bryst, eller en livsgnist for hennes eget, og eller et barns liv.

Her berøres det tragiske ved dette Ibsens drama, stoffet som finnes dypt begravet i en psykologisk nærlesning av stykket om kvinnefiguren Hedda Gabler og den dramatiske handling forøvrig. Hedda er både i kraft av sin arv (General Gablers datter) og sitt miljø dømt til et liv som posør, og ikke som en levende kvinne. På denne måten kan aldri Hedda Gabler, selv ikke i sitt mest utagerende maktspill bli morsom eller komisk i kraft av sin subjektivitet som kvinne. Men hennes klønete og surrete ektemann derimot, Jørgen Tesman, er stykkets komiske svar: denne mannen er en klassisk komisk skikkelse, fordi han fra dikterens hånd faktisk er ment å være det, med sin fomlende fremferd, sine sære middelalderstudier, med sitt lallende forhold til sin kjære Tante Julle, og ikke minst med sine kjære tøfler, de med den treffende metaforiske betydning av mannen som tøffelhelt i sitt eget hjem.

Hedda Gabler er først og fremst en sterk og tragisk kvinneskikkelse slik jeg leser denne teksten, i et stykke som forteller om en overklassekvinne som søker en frihet verken tidens familieliv eller samfunnsforholdene kunne skape grobunn for. Som objekt for et mannlig blikk derimot, kan Hedda Gabler åpenbart, også som tidløs kvinneskikkelse, løsne på latteren hos han som ser henne, det mannlige blikk. Slik gjør Bjerck Hagen seg her mer til mannlig observatør over kvinneobjektet Hedda Gabler, enn til litteraturforsker. I et forsøk på å finne stykkets komikk, ender han opp med å la seg underholde av Heddas voldsomme fremferd. Han ser kun hennes spill, og ikke hennes fortvilte rop om hjelp. Jeg skriver her at Bjerck Hagen ser, fordi jeg ikke tror at han sitter og ler for seg selv når han leser stykket…

Bjerck Hagen gjør seg her ikke til noe bedre her enn en hvilken som helst Helmer, og Hedda blir i sin dødsdans (tarantella) hans egen lille lerkefugl, underholdende og på sitt beste.

Bjerck Hagen fastholder videre at det ikke finnes lidelse i Hedda-skikkelsen som kan måle seg med store andre klassikere som Othello, King Lear eller Macbeth. Jeg skal ikke her gå inn på en sammenligning av disse stykkene, men heller argumentere for Heddas lidelse slik jeg leser den inn i karaktertegningen og det tidløse i kvinnetypen Hedda Gabler.

Når vi møter Hedda Gabler i stykkets første akt, er hun akkurat kommet hjem fra sin bryllupsreise med mannen Jørgen Tesman. Det antydes innledningsvis at hun allerede er med barn, noe hun selv på det sterkeste benekter. Kroppen er for Hedda Gabler hennes tempel og hennes estetiske selv. Et barn er en utenkelig mulighet for denne kvinnen, som er sin fars datter langt mer enn sin manns hustru. Når det kommer virkelighet inn i forholdet mellom ekteparet, som svangerskapet bebuder, vet Hedda instinktivt at tiden er i ferd med å innhente henne. Hennes livs dager er talte, hun må handle her og nå, og hun må for all del sørge for å skaffe seg en død i skjønnhet.

Dette er hva stykket faktisk handler om: en ung overklassekvinnes siste dager, fra hun kommer hjem fra sin bryllupsreise, til hun begår selvmord noen døgn senere med sin fars pistoler. Som lesere og publikum er vi her vitne til kanskje tidenes korteste litterære ekteskap, som utspilles i det tesmanske hjem, og som får en brå og dramatisk slutt når husets nye frue en kveld skyter seg i tinningen med sin fars pistoler. Rammen og komposisjonen omkring dette stykket er fra Ibsens hånd stram, kort og dramatisk intens. Handlingen utspiller seg over noen dager i det tesmanske hjem, hvor man hører om to dødsfall (Rina og Eilert Løvborg), og er vitne til ett selvmord (Heddas).

Lidelsen som frembringer Heddas selvmord er naturligvis ikke uttrykt eller forklart i spillet, da hadde ikke denne teksten kunnet kalles hva jeg nettopp mener den er: et psykologisk kvinneportrett. For å forstå Heddas lidelse, må man som leser og publikum gå inn i det sublime landskap hvori Hedda mentalt befinner seg i stykket. Heri ligger også en potensiell forståelse av stykkets tragiske nivå. Når man kommer Hedda-figuren under huden, og bak hennes spill med de andre aktørene, kan man fornemme hennes dypt tragiske livsprosjekt som nettopp tragisk: å finne friheten, til enhver pris, levende eller død. På denne måten blir også døden som prosjekt en vakker avslutning for generalens datter. Når Hedda innser at hun ikke kan bli helt fri i livet, velger hun å takke av, og gå ut av spillet. I denne sin siste livsgjerning bestemmer hun selv premissene – og tidspunktet: hun er herre (kvinne) over situasjonen når skuddet treffer henne i tinningen, og hun gir seg selv friheten tilbake, dvs. en død i skjønnhet.

Når så Hedda får høre at Eilert Løvborg har «tatt livet av seg», sier hun til Assessor Brack følgende: «Jeg vet bare at Eilert Løvborg har hatt mot til å leve livet efter sitt eget sinn. Og så nu – det store! Det som der er skjønnhet over. Det at han hadde kraft og vilje til å bryte opp fra livsgildet – så tidlig.»

Den rene nytelsen

Hedda Gabler uttrykker, som Ibsen selv presenterer henne først i stykket, «en kold, klar ro», og hennes hudfarve er «av en matt blekhet». Fra første scene er dette en kvinne som gir et klart inntrykk av distanse fra de andre karakterene i spillet, de menneskene Hedda potensielt kunne ha hatt et forhold til. Hedda er fjern, reservert og kjølig tilstede blant sine nærmeste. Hun er der på en måte ikke sammen med dem, men snarere høyt hevet over dem, hinsides dem, eller rett og slett bored to death av et samvær hun på ingen måte ønsker. Hennes ektemann Jørgen Tesman, med sitt kjære fagområde «den brabandske husflid i middelalderen» kan hun overhodet ikke tåle oppsynet av, og heller ikke hans kjære Tante Julle som til stadighet kommer på besøk til de nygifte.

Hedda har fra første akt i stykket fjernet seg totalt fra et menneskelig samvær i det sosiale rom hennes nye hjem representerer, ser det ut til. Først når hennes gamle flamme Eilert Løvborg kommer på besøk, øyner Hedda et glimt av håp for sitt traurige liv. Kan kunstneren og bohemen hun kjenner fra sin tidlige ungdom igjen vekke hennes livslyst og bringe skjønnhet og spenning inn i hennes liv? Hun klamrer seg så vidt til håpet om at Løvborg kan bibringe henne noe nytt og stort i tilværelsen, noe som kan løfte henne opp og ut av henne selv, og den virkelighet hun lever i som Tesmans frue.

Hedda tror på skjønnheten som et estetisk livsprosjekt, der friheten til å velge sitt liv uten ansvar for andre mennesker er det største. Hennes ønske om å se Løvborg komme hjem fra fest med vinløv i håret, er hennes dionysiske visjon om denne frihet og skjønnhet. Hun kan ikke selv leve ut denne siden av seg selv, derfor blir hennes siste livsprosjekt å øve den makt over Løvborg som vil få ham til å oppfylle hennes ønske om storhet. Hedda selv lever asketisk og fjernt fra den livsutfoldelsen hun så sårt trenger å sette i scene med Løvborg i hovedrollen. Moderskapet er hun heller ikke interessert i å gjennomleve, det ekteskaplige samliv med Tesman ei heller. Hun har ingen andre forpliktelser eller oppgaver å fylle i sitt liv, og ingen virkelige relasjoner til de andre personene i stykket. Det eneste Hedda har, er en drøm om en grensesprengende livsutfoldelse på et estetisk plan, det vil si med henne selv som regissør og tilskuer til det hele. Hun vil ikke selv ta del i denne livsutfoldelsen, men hun vil for all del høre om den, vite alt om hva som skjedde, osv.

Hennes prosjekt blir på denne måten å få de andre i spill i sitt eget dukketeater, hvor hun selv trekker i trådene. Dette er den eneste form for nytelse Hedda kan oppnå i sitt liv – når hun selv kan være ren og ubesudlet av drikkegildets bakrus, men samtidig nyte sin egen demoniske rus på avstand fra det hele, hjemme i sin borgerlige stue, under portrettet av sin far, General Gabler. Når Hedda er ren og uberørt av livet (svangerskapet, drikkegildet, samlivet), er hun også fri. Hun kan ikke ta inn i seg det livet byr henne, men hennes kamp mot naturen blir desto mer desperat. Som en Don Quijote fører hun sin kamp mot sine egne vindmøller, hennes egen natur som kvinne. Hun slåss for sitt liv, og en rett til frihet som ikke er menneskelig relatert. I dette ligger også hennes undergang og hennes lidelse. Hun kan ikke leve når naturen innhenter henne: når svangerskapet er et faktum, når Løvborg dreper illusjonen om skjønnheten og storheten med et dødelig vådeskudd i underlivet hos den prostituerte Diana etter drikkegildet og når Assessor Brack presser henne seksuelt med sitt kjennskap til hvor den dødbringende pistolen Løvborg skjøt seg med, kommer fra. Hedda kan heller ikke leve ren og fri som Tesmans hustru, et forhold som vil kreve ansvar og familiære forpliktelser av henne på et langt lavere plan enn hun er villig til å senke seg ned til. Hedda blir på denne måten dyttet inn i et hjørne ettersom stykket går sin gang, bit for bit faller ut av det skjøre puslespill som er hennes liv og hennes håp. Når hun innser at hun ikke kan leve ut sitt livsprosjekt, ei heller stå i noe forhold til en mann, velger hun med kaldt overlegg sin fars pistol, ett skudd i tinningen og en død i skjønnhet.

En av Heddas aller siste replikker i stykket, før hun trekker sammen forhenget inn til bakværelset, er: «Herefter skal jeg være stille…». Spillet er over for generalens datter, og siste ord er sagt. Hva slags stillhet er dette? Når Hedda uttaler disse ordene, dette løftet om stillhet, med sitt 'herefter', sier hun med andre ord at tiden er ute. Denne tiden er de andres tid; den begrensede tid, tiden som noe man fyller og forbereder i et liv. Hedda Gabler kan ikke leve i de andres tid, det har hun aldri kunnet. Svangerskapet manifesterer hennes tidsbegrensede desperasjon i stykket: hun må ut av tiden, før hun for alvor blir en del av de andres tid (som mor og hustru). Hedda gjør seg på denne måten klar for sin endelige avslutning når hun trekker forhenget for inn til bakværelset i slutten av siste akt. Hun vil over på den andre siden av tiden, hun vil møte den langsomme episke tid; hennes egen tid, evigheten.

Hedda Gablers heroiske sluttreplikk oppsummerer hele hennes lidelse og stykkets tragiske vridning. Stillheten i hennes indre, hennes manglende språk er jo essensen av hennes desperasjon: Hedda Gabler kan ikke uttrykke seg om seg selv! Hennes virkelige behov og ønsker har intet språk. Når Hedda sier at «Herefter skal jeg være stille…» kroppsliggjør hun sin stillhet, sitt språkløse indre tomrom. Hedda Gabler er aldri mer kroppslig i stykket enn når hun skyter seg i tinningen. Hennes døende kropp blir hennes svar til verden: 'nå blir jeg helt stille'. Og mens hennes kropp dør, vil skuddet som traff henne i hodet ringe i ørene til de andre, de som skal leve videre i den begrensede tiden. Når alt språk er oppbrukt for Hedda, er det ingenting igjen for henne å leve for; hun ser bare den store stillheten foran seg, hennes siste mulighet. Og hun velger den mest bråkete måten å dø på. Pistolskuddet gjør stillheten etterpå faretruende nærværende og dramatisk. Hedda Gabler har skutt seg gjennom tiden, inn til den store, evige stillheten. Slik får hun også friheten tilbake, og hennes rene kropp blir igjen alene, blødende, men død. Denne døden kan for Heddas del dessuten sies å representere døden for et umulig livsprosjekt; frihetens utopi har her fått sitt endestøt. Og Hedda er tilbake der det hele begynte: i fri utfoldelse med sin fars pistoler. Denne gangen ble lekens alvor endelig. Heddas døende kropp blir det reneste uttrykk hun kunne gi seg selv: nå kan hun ikke lenger nåes av de andre, av deres krav til henne som kvinne, hustru eller mor. Først som død kan Hedda Gabler nå sitt endelige mål som isolert vesen: frihet og total autonomi. For de andre personene i stykket blir hennes brutale selvmord like uforståelig som hennes vesen var det. Dette forsterker tragediens nivå i kraft av stykket lest som psykologisk kvinnestudie; de andres uforstand gir kontrasten mellom Hedda og den verden hun lever i et grotesk tilsnitt. Når Tesman ser sin kone ligge skutt på stuegulvet, skriker han opp: «Skutt seg! Skutt seg i tinningen! Tenk det!» Assessor Brack repliserer avmektig: «Men, gud seg forbarme, – slikt noe gjør man da ikke!»

Det latterlige og det lave

Hedda lever sitt liv, før hun begår selvmord som et alt eller ingenting: hennes demoniske spill med de andre for et slags skjønnhetens manifest, blir hennes alt når Eilert Løvborg inntar spillet, og hennes ingenting slår mot henne som et dødsstøt når hennes spill har slått feil, og Eilert Løvborg verken kommer hjem med vinløv i håret, eller i det hele tatt med det manifesterte livsprosjekt. Fallet er her totalt for Hedda, hennes eneste drøm knuses på noen sekunder når hun får høre sannheten om Løvborgs død. Assessor Brack sier mot slutten av stykket: «Han har ikke skutt seg selv – frivillig.» Og videre: «Eilert Løvborg ble funnet skutt i – i frøken Dianas budoar». Om skuddet som traff Løvborg var dødelig, spør så Hedda: «I brystet, – ja.» Brack svarer: «Nei, – det traff ham i underlivet.» Hedda (ser opp på ham med et uttrykk av ekkelhet): «Det også! Å det latterlige og det lave, det legger seg som en forbannelse over alt det jeg bare rører ved.»

Hedda er her i fritt fall mot det nedrige, skitne og vemmelige som hun selv føler seg som en del av. Hennes opphøyde posisjon som generalens datter høyt til hest, og høyt på strå, skjuler en avgrunn hun ikke lenger kan gå utenom. For Hedda er det enten eller: høyt over alt og alle andre, eller lavere ned enn sumpen, der driftene styrer verden, og menneskene lever ut sin smerte og sin nød, alene og med hverandre. Hedda Gabler har lært å forakte denne underverden som Løvborg representerer ved sin siste helaften som ender i frøken Dianas budoar. Hedda vil ikke vite om en verden som bringer vemmelse, tap av kontroll, beruselse, seksualitet, svangerskap og kropp i fokus. Her er Hedda på bar bakke, for henne er dette latterlig og lavt, og ikke minst – ekkelt. At også Løvborg ender sine dager med et skudd i underlivet, er av metaforisk betydning for Heddas ingenting: Det nedrige og det skitne symboliseres ved Løvborgs underliv, der også hans kjønnsliv aktiviseres.

Kjønnslivet og rusen blir Løvborgs bane, og det endelige dødsstøt for Heddas drøm om skjønnhet og frihet. Hedda kan ikke leve et liv midt imellom det opphøyde og det lave, for henne finnes ingen gylden middelvei i livet. Alt eller ingenting, blir Heddas siste skanse, og med døden over Løvborgs underliv kan hun ikke lenger skjerme seg fra det kroppslige. Løvborg, som kunne ha blitt hennes redning, er falt for et nedrighetens spill, hans kropp er kommet Hedda altfor nær, og det hele er utført med hennes fars pistol! Løvborg har ikke bare sviktet Hedda på det grusomste, han har også skitnet til hennes navn og ære, hennes fars pistol. Det som kunne ha blitt en død i skjønnhet, med et skudd i tinningen, ble et makabert vådeskudd utført av en mann som i sanseløs fyll ikke klarte annet enn selv å ende skutt i Frøken Dianas gemakker. Den rene og skjønne død Hedda selv besverger, som for henne er kroppsløs og fri for smuss blir slik hennes siste utvei: hun må selv skaffe seg en død i skjønnhet, og det før livet og tiden innhenter henne for godt. Det finnes enda en pistol i generalens kasse: Hedda fyrer av mot tinningen, og forblir for all tid først og fremst sin fars datter, ingen manns kvinne og intet barns mor.

Hedda Gablers lidelse ligger dypt begravet i henne selv, og hennes smerte kan hun kun uttrykke med pistolen mot tinningen. Hennes skjebne er ikke morsom, hvis man våger seg inn i hennes mørke indre rom som denne teksten er nøkkelen til, kanskje mer pragmatisk som tolkningsobjekt enn man skulle tro. Hedda tar konsekvensen av sin nyervervede selvinnsikt når hun velger en død i skjønnhet. Livets virkning (kropp) på Hedda vinner til slutt over hennes opprinnelse (ånd): slik kan man også lese dette stykket pragmatisk, men like fullt tragisk. Det var bare et spørsmål om tid for Hedda Gabler; hvor lenge kunne hun leve ubesudlet av levd liv? Denne tidens manifestasjon i stykket, dens endelighet lest i Heddas undergang, gjennom hennes siste dager, påkaller det tragiske i en lesning, og lidelse; hvis man ikke heller velger å le av det hele.

Jeg står bare og ser på løvet. Det er så gult. Og så vissent.
(Hedda betrakter tidens virkning på naturen i haven, første akt)