Om langrenn og snøens beskaffenhet

Sist vinter, jeg tror det var i februar, forsøkte jeg å gå på ski; langrennsski, etter mange år, 40 tror jeg, ville jeg igjen prøve å gå på ski; det var hos min datter, hun bor på landet, og hennes mann, min svigersønn, lånte meg sine ski og sine skisko, som ikke minnet om de skiskoene jeg brukte for 40 år siden.

Heller ikke skiene var til å kjenne igjen; påmontert en ny type av Rottefella, som heller ikke minte om de bindingene som jeg hadde hatt på mine treski; jeg hadde lenge undret meg over navnet, om det er en kraftig musefelle som er opphavet eller at en kraftig musefellefjær øyeblikkelig blir til en ordinær rottefelle, om det da er fjæren som er analogien; oppstikkende som en krum pekefinger, liksom avtrekkerfingeren til et våpen; hva slags våpen, om ikke skiskotuppen som et våpen, eller skiene som et våpen.

Heller ikke skistavene var til å kjenne igjen, og idet jeg spente på meg skiene; idet jeg stakk skiskoene inn i det som var den nye Rottefella; skiskotuppen hadde et flatt tillegg med en liten metallstang og denne metallstangtuppen feltet jeg inn i et flat og hvitt plastanordning satt eller skrudd fast litt over midten av skiene, og jeg sto på skien mens jeg stakk skiskoen inn i den nye Rottefella, og da jeg hadde gjort det, kunne jeg merke at noe var galt.

Etter en noe klønete manøver, for å få på meg den andre skien, forsto jeg at det som var galt, ikke var noe annet enn at jeg hadde svært bakglatte ski; på tunet til min datters hus, rett på det snødekte tunet, greide jeg ikke å stå på skiene; jeg kunne stå, men jeg kunne ikke gå; det var ikke de bakglatte skiene jeg tenkte på; det var det at jeg ikke kunne fatte at jeg hadde mistet evnen til å kunne gå på ski, og jeg som elsket å gå på ski; jeg hoppet mye som barn og ungdom, men jeg elsket å gå på ski, og nå hadde jeg mistet det; jeg kunne ikke lenger gå på ski.

Jeg greide ikke engang gå over tunet for å komme meg inn på jordet for å finne skisporet som min datter og hennes mann hadde gått opp; det var så vidt jeg greide å stå på skiene uten å falle bakover; vel inne, etter å ha svelget nederlaget, før jeg tenkte å unnskylde det med at skiene jo var svært bakglatte; det gikk ikke, og det var jeg som hadde mistet grepet, og etter at jeg hadde gitt fra meg skiene, de trange skiskoene og fikk hengt opp frakken, gikk jeg inn i stua for å slå på fjernsynet.

Det var opptak fra dagens langrennskonkurranse; 15 km klassisk for kvinner, deretter 30 km for herrer, også klassisk, et verdenscuprenn i Finland, tror jeg det var, og begge rennene var en kortversjon, og jeg satte meg til rette, alene med et glass øl, min kone, min datter og min svigersønn hadde rømt inn på kjøkkenet, ettersom ingen av dem var interessert i langrenn.

Jeg skrudde opp lyden – det var min svigersønns hjemmelagde høyttalere; seks i alt, plassert rundt sofaen – slik at jeg kunne høre stavtakene, publikum og dessverre reporterne, og en skrikhals fra selve rennet; rennets speaker; jeg ville bare høre stavtakene, pusten fra løperne og publikum og en av trenerne som ville rope hvor mange sekunder de var bak eller foran.

Dette så jeg på en 50-tommers flatskjerm, og svært skarpt og klart, det som jeg kaller ADHD tv; altså HD, uten at jeg vet om de tekniske finessene bak initialene, bare at det er noen voldsomme bilder, og ettersom dette var en fellesstart, kom løperne, i sine fantomdrakter med overveldende farger, som en eneste lang rekke, liksom tusenbeinaktig med alle stavene som en type bein eller sidebein, om ikke armforlengere, prustende som en gigantisk slange klaprende opp en bakke før den nådde toppen og sank sammen, siden alle løperne huket seg ned.

Det var en bratt nedoverbakke, og det slangeaktige ble oppløst, hvis ikke utdratt og mer én og én skiløper, gjenkjennelig på grunn av draktfargene, all den stund de stormet ned bakken, og alt ble fotografert på avstand; det var som om de rant ned, ikke som vann, mer som et stort kjede, et vilt farget kjede, og i en sving, en dårlig kupert sving, var det noen som falt og jeg spratt nesten opp, livredd for at det var noen med de norske fargene; det var det ikke, og før jeg fikk satt meg, var alle borte; bare litt oppvirvlet snø hang igjen, liksom røyken etter en drage.

Lettet grep jeg etter ølglasset, og etter bakken samlet alle løperne seg igjen til et langt buktende belte som skjøt fart over et jorde; helt i teten kunne jeg se noen rødfargete drakter, og da kameraet skiftet vinkel, nå fra en snøskuter, fikk vi se lederskiløperen i diagonalgang, fra siden; hun var kort i livet og hele overkroppen satt, på en måte, i hoftene, eller hvilte, mens armene staket og skiene gled lynraskt langs sporet; hun hadde kraftige lår, og på grunn av den trange drakten kunne jeg se hvordan låret løp opp i rompa eller rompemuskelen forsvant ned i låret.

En gang ved Frigg-feltet – min datter spilte fotball, uten at hun brydde seg om spillet, som en neglespisende spiss, det vil si at hun sto og ventet på ballen; spiste negler som hun spyttet ut og når hun fikk ballen, tuppet hun den raskt; det skal hun ha, mot motstanderens mål og bommet stygt – etter at noen ropte og veivet med armene, fikk jeg øye på en svært kjent skøyteløper som spilte fotball, et stykke vekk fra der jeg sto, men jeg kjente ham igjen øyeblikkelig, og det pussige var, som om han hadde trent for mye på skøyter, at han ikke brukte overkroppen; han spilte fotball slik han gikk på skøyter med fotballsko; han satt med overkroppen dypt ned i hoftene og krummet lårene; de var velproporsjonerte, for å si det forsiktig, mens armene lå tett inntil kroppen.

Jeg ventet at han skulle slippe den ene armen, som for å jage opp farten, slik han hadde gjort det så mange ganger på skøyter, med suksess; da han løp etter ballen, gjorde han det ikke, for han løp ikke med overkroppen; den satt hvile-dyp nede i hoftekammen, han løp bare med beina, som om overkroppen skulle ta det piano – det var som om han var delt i to, og han ble som en kentaur, eller kentaurlik, liksom han var satt sammen av to ulike kropper.

Den ene var overtrent og den andre fullstendig utrent, da muskulær; jeg har sett det samme med en spansk tennisspiller, bare i en mindre skala ettersom den venstre armen – den han slår serven med; han var venstrehendt, var, og er det fortsatt – hadde blitt en uvanlig venstre arm og det dobbelte av den høyre armen, liksom han ikke var i likevekt, og kunne helle litt til venstre; jeg bare tuller, men det virket merkelig å skulle være så disproporsjonert på grunn av idrettsgrenens påvirkning på utøverens kropp; hadde han vært link, så ville han ha vært en bedre tennisspiller; og så han som er en av de to beste i verden; kanskje det er hans uproporsjonerte venstre arm som gjør ham så ypperlig.

Den diagonalgående skiløperen – hun var stadig først, og gikk fort – var praktfull å se på; hele gangen fra den løftete høyre skistaven til det venstre låret, kneet, leggen og skiskoen som løftet opp den ene skien, før det byttet med den venstre skistaven og den høyre skifoten, vekslende, bramfrie, som en kroppens apparatur, viljesterk og absolutt i god form.

Så hørte jeg reporterne, som jeg ikke vil høre på; de begynner å snakke metafysikk, ikke fordi jeg er skeptisk til metafysikk, bare til denne type metafysikk; i mine ører er melkesyre metafysikk, og selv om jeg har hørt mange forklaringer på hva det kan være, så vet jeg det ikke; hvitt som melk og som melk pipler det ut av musklene eller det blir presset ut, som fra en svamp, men hvor blir det av det, utpiplende som melkedråper over de trøtte røde muskelfibrene – jeg aner ikke hva det er, eller hvor det dukker opp, eller hvor det forsvinner og blir borte, om det da blir borte, hvis det ikke blir hengende igjen som tynt skum over musklene; som utdratt spindelvev, tynt, kanskje til og med surt, som kefir, eller enda verre, og som jeg hatet da jeg var liten, rømmegraut.

Hun har stor motor – sier en av reporterne, de er vel ikke reportere; de rapporterer om sport, hva skulle de ellers hete – dette har jeg hørt mange ganger, og han mener at hun har god kondisjon, svært god kondisjon; det forstår jeg, og har trent mye; jeg kan se det på henne at hun er veltrent; stadig vekk er hun i teten.

Hun gikk flott på ski og jeg tenkte på sporet, om det er vondt å gå i slike maskinpreparerte spor; alt er bedre enn skøyting; skiskøyting, om enn det er uten spor, alle ser ut som de har hofteskader, og da jeg var ung, så var det alltid noen som ble født med hofteskader og de ble gipset; alle de som går skiskøyting ser ut som om de ikke ble gipset da de var unge.

Skihopp er enda verre; det er svenskenes hevn for 1905, hva skulle det ellers være – hvem i all verden kunne ha funnet på et slikt hopp, annet enn en hevngjerrig svenske som ville ødelegge hele hoppsporten – hvis han da ikke fornyet den, vil noen hevde, med hofteskade, hoppet han bakkene ned.

Etter å ha sett en japansk kamikazehopper; heldigvis fra siden, all den stund kameraposisjonen forfra er meningsløs, som la hodet mellom skiene, seilende ned bakken med klærne blafrende – der har fjernsynet noe å lære; lyden av hopprenn er katastrofalt elendig; jeg har hoppet på ski og det larmer fra klærne; til og med dagens klær må det larme fra, og det smalt når hopperne traff bakken – og i sakte film, måtte jeg innrømme at jeg hadde tatt feil; den hofte-skadete svensken vant, jeg liker ikke å innrømme det, men han vant.

Bak hun som førte an var det en kamp for å henge med, hun som var bak staket for å komme nærmere; hun var kledd i hvitt, nesten som en kamuflasjedrakt, og jeg aner ikke hvorfor svenskene er de eneste som har hvite drakter, mens de svenske skiskytterne har blå; jeg så etter om jeg kunne få øye på noe gult eller grønt på skidrakten; jo – lua hadde det svenske flagget i fronten og på skidraktleggene var det gule og blå striper.

Hun staket frenetisk ved å stikke stavene parallelt, og bestemt, ned i snøen, og dro kroppen og skiene etter, for så å gjenta det hele; hakkende, strevsomt, masete, uten at hun kom noe nærmere, og det slo meg at de som kjente henne, nei, mer de som omgikk henne daglig; som de andre skiløperne og deres bekjente, alltid ville huske henne som andpusten med stive lår, ømme og såre føtter, våte sokker og svette underklær, og alltid lengedusjende og konstant redd for å bli forkjølet – og all den enorme mengden med trening; disse skiløperne trener hele tiden og går på en slags diett, livredde for at de skal legge på seg, og mest av alt hater de å tape, og de hater å tape for den som vinner hele tiden; de som greier å vinne dann og vann, er bare fokusert på en ting; å vinne en gang til.

Hun som vinner hele tiden; og som alle misliker ettersom hun aldri taper, dro fra teten, kort i livet og med store lårmuskler og solide overarmsmuskler, dro hun fra resten av skiløperne, liksom hun hadde, slik reporterne sa det; et gir til; hun hadde mange gir til – med sin store motor fikk hun opp en betydelig fart, og forsvant med et rykk, så fort at det ble en luke mellom hennes bakski og den nestes skitupp, det ble mange meter, og reporterne tok til å rope at hun stikker: «Nå stikker hun», ropte de, og var over seg av glede, slik jeg også var det, ettersom hun gikk i våre farger.

Hun er så kort i livet at avstanden ned til bakken eller snøen, er mindre for henne enn de som er lange i livet; som om det gjør at hun får mer skyv og får opp mer fart; hennes kraftige overkropp er på en måte hennes talent, om det går an å si det slik; hun har da en medfødt fordel som skiløper og selvfølgelig – mindre avstand til bakken gir mindre luftmotstand; er da hun, siden hun vinner konstant, den som er kortest i livet av samtlige kvinnelige skiløpere; det aner jeg ikke, eller det tror jeg ikke, så må det være noe annet; det er alltid noe annet – det er blant annet hennes vanvittige vinnervilje; hvor mye er det forsket på idrettsutøvernes vinnervilje?

Men så kom kontrabeskjeden, også den ble ropt ut: «Men går hun for tidlig, vil hun holde helt inn, hun holder helt inn», svarte den andre reporteren; det var to av dem, og han fortsatte med å si: «Hun må ha gode ski, se hvor fort hun glir»; dermed tok de til å snakke om skismøring, og om de som oppholdt seg i smørebua, og hva de forsaket og hvor mye de jobbet; jeg hadde lest et sted at vi, som nasjon, brukte mest penger på skismøring og hadde flest smørebuansatte, ettersom den norske skiinteressen var umåtelig, og med en slik umåtelig skiinteresse måtte vi ha en konstant vinner; både på damesiden og herresiden, som det heter.

Hun som alltid vinner ble borte, og kamera forlot hennes rygg og skiftet til de som kom bak; den hvitkledde svenske skiløperen, så en med våre farger, der bak en i Polens farger: «Hun kan ikke være helt i form», kom det fra reporterne, etter henne en finsk skiløper, en italiensk, to tyske og så to norske; etter dem hadde den lange rekken delt seg i tre, og de som kom bak, som den tredje puljen, ble bare en ryddig bande som ansiktsløse gikk uten å nærme seg puljen før dem, og kamera skiftet til en sving i skogen, før en ny bakke, med snøtunge furugrener, og en og annen funksjonær, eller hva han nå var, vinterkledd med en skistav i hånden, trippende inntil det tomme sporet og jeg ventet på at hun som hadde dratt sin kos, først skulle dukke opp i svingen.

Idet hun kom, først som noe rødt, utydelig mellom furustammene, så tydeligere med en gjenkjennelig skikkelse, deretter lyden av stavene, skiene, og så pusten som sto hvit ut av munnen hennes, eller det som var synlig av det tildekkete fjeset; plastret med mørk tape, under øynene og over begge kinnene, samt haken; hun så ut som en ufrivillig stratenrøver, om ikke en som var dratt med til et fjollete karneval, med den djerveste masken, uten at noen brydde seg; alle karnevaler er fjollete, og på en måte er et skirenn, der hvor alle er tildekket, bekledde, usosiale, et skuespill eller et karneval; tilmasket – en slovensk filosof ble en gang spurt av en norsk forfatter om han ikke kunne se den politiske kraften som kunne være i et karneval; der hvor makten ble utfordret, ikke bare som en maskerade, svarte overraskende med å si at i hans øyne var karneval det samme som Ku Klux Kan eller Stalins femårsplan.

Hun krøp sammen før hun satte utfor; det som heter hockey – å sitte i hockeystilling med stavene inntil overkroppen bakoverpekende; skistavene var lange, lysende grønne, og med en liten trinse, den så ut som en smal og lukket kopp; en kopp uten åpning og rom, altså lukket, og under den en spiss og skarp krok, nei, mer som en knivspiss, den så ut som en kraftig knivspiss; hvor var det jeg hadde lest, om ikke hørt det på radioen, for flere år siden, at en skiløper, til og med en eliteløper, hadde vært ut og trent, og i stor fart, for å trene for fullt, all den stund det er det eneste de tenker på, ved siden av konkurransene, ropte, siden det var noen foran i sporet: «Løype!», til og med flere ganger, uten at den som var foran; var det ikke en gutt, reagerte, slik at hun dyttet ham vekk fra sporet, og gikk videre – før hun bråsnudde og gikk tilbake, og stakk ham med skistaven, flere ganger og uheldigvis traff ham i det ene øyet; det hører med til historien at hun mistet sin plass blant eliteløperne.

Dermed ble svingen tom; det var så kaldt at skistavfunksjonæren trippet med beina for å holde varmen, og hvis de ikke får trene; hvem – skistavfunksjonærene, så visst ikke, tenkte jeg, mens jeg ventet på å se hvem som først ville dukke opp som nummer to, de som var eliteløpere, hva ville da skje, om de skulle ha blitt forhindret, liksom lyden av andpustenhet, lukten av svette eller det å se noen som trente; bare det svake suset fra et par ski og så skistavlyden, ville få dem til å trekke pusten, hjertet ville banke raskt, og adrenalinet ville bli sprøytet ut i blodet, som bensin i en bilmotor, og de ville få spasmer, og en ulidelig lyst ville gjøre dem rastløse, til og med rasende, på den eller det som hadde gjort at de ikke kunne spenne på seg skiene og hive seg på stavene for å raste bortover et skispor all den stund kroppen skrek etter å bli andpusten, musklene etter å bli stive og tunge, for så å bli badet i svette, og som det utmattende lykksalige ville, som enda noe metafysisk, kroppens eget heroin, som det sies, blir lokket fram av slitet, maset, utholdenheten og pusten som hiver etter luft, men fra hvor og hvordan, de såkalte endorfinene; hva det nå er, ville våkne opp og pleie den såre kroppen såre vel, slik hadde de sunneste av de sunne funnet sitt eget dop, som en type sunnhetsjunkies, bare de orket å presse seg så langt at det dukket opp fra sine hemmelige steder i kroppen.

Her var jeg på tynn is og forholdt meg bare til det jeg hadde hørt på radioen, og dens populærvitenskapelige programmer, som jeg elsker, og det som skiløperne selv hadde fortalt, ikke de få gangene det inntraff, eller var det ofte; jeg hadde glemt det, men ettersom jeg elsket metafysiske utsagn, eller det som i mine ører var det; som melkesyre og endorfiner, var jeg lutter øre for alt som omhandlet disse to begrepene – og når sant skulle være sant, så var det ikke ofte NRKs reportere snakket om det sistnevnte, slik vokste det sistnevnte til å bli metafysikk i andre potens.

Jeg flyttet blikket til bordet og ølglasset og fikk lyst på en ram whisky; da jeg lente meg over sofaen for å rekke ølglasset, kunne jeg høre NRK-reporterne gikk opp i fistel, ettersom den som kom som nummer to i svingen, også var norsk; hun var liten, nesten hjulbeint, svært energisk, liksom det sto om livet; frosten sto voldsomt ut av munnen hennes, lik en annen type vinter eller som en parallell vinter; hennes indre sto alltid til det ytre, ettersom det å trene, konstant å trene, var å gjøre det utendørs; fratatt det å løfte vekter innomhus, og naturens utendørs er temperaturenes utendørs og de er hevet over alle – hun var også maskert med tape, idet hun frenetisk huket seg ned, kom den hvitkledde svensken og hun som ikke var helt i form; hun var svært maskulin, og gikk kantete og uelegant.

Deretter var svingen full av resten av halehenget, eller det som nå var halehenget; alle krøp sammen med skistavene pekende bakover og kjørte ned i stor fart; kamera fulgte etter, og noen av skiløperne reiste seg opp og dyttet bort i skistavene til den som hadde huket seg ned foran; den neste posten var en målestasjon, eller hva det nå heter, og ned på skjermen kom sekundene opp til hun som var i tet; plutselig gikk sekundene langsomt, mens hundredelene løp som i amok; nå ble hun fotografert forfra, hun var stadig vekk uberørt av farten og alle kreftene hun måtte ha brukt.

Tre etternølere kom med inn i svingen; kamera hadde hoppet tilbake før det hoppet fram igjen for å se passeringstiden til hun som lå i fronten; hun nærmet seg og passerte et reklameskilt; jeg ante ikke hva det skulle være reklame for, ettersom det sto på finsk; tiden løp, og etter å forsert en liten bakke passerte hun passeringstidsmarkøren, som var en reklamestolpe, satt skjevt i snøen, for rennet, hva heter det – nei, det hadde jeg glemt, og tiden hennes stoppet, eller tilsynelatende stoppet, siden klokken ville løpe og stoppe, løpe og stoppe inntil hun ville passere mål og og den ville stoppe for godt; nå begynte reporterne å telle ned til den som hadde vært nummer to i svingen, for å se om hun hadde tatt innpå eller om hun hadde tapt tid.

«Hun øker», ropte reporterne da den neste passerte; hun som var i våre farger, bak kom den hvitkledde svensken og hun som gikk kantete og umulig kunne være i form; som de to reporterne hadde sagt flere ganger, og igjen kom det: «Hun kan umulig ha truffet formen, det er vondt å se på og snart har hun melkesyre helt opp til ørene» — den aller første i våre farger hadde økt med 10 sekunder: «Hun rykker fra» ropte de to herrene fra fjernsynet, og jeg kunne ikke forstå hvorfor de måtte rope, alle kunne se at hun rykket ifra, tenkte jeg og fikk lyst på en dram, og hvorfor måtte de da brøle det ut; det burde være en knapp, en helt enkel knapp å styre slik at man slapp å høre kommentarene og heller hørte suset fra vinden, løpernes pust, skistavenes tørre lyd i snøen; det fikk meg til å tenke på mel, og skiene som gled skarpt i sporet.

Hva slags maskin hadde laget sporet; og så dypt, slo meg at det var stivt å gå i eller at skiene slo mot sporkanten, og jeg begynte å tenke på et essay jeg hadde lest av Nansen – uten at jeg mistet lysten på en dram; den vokste, og jeg ropte ut på kjøkkenet, til min datter om hva jeg skulle gjøre for å stoppe, via en getboks, som det heter, opptaket, som stadig vekk var en reprise, slik at jeg kunne gå ut på kjøkkenet for å hente en dram uten at jeg gikk glipp av noe – om snø og alle de ulike beskaffenhetene snøen var satt sammen av på grunn av de ulike værforholdene både i Nordmarka, på Finse og de han ville møte, eller hadde møtt, det er riktig, på Grønland da han gikk på ski over Grønlandsisen.

Eller var det før, som for å teste ut hva slags snøforhold han ville bli utsatt for – hele essayet er holdt i en vitenskapelig sjargong og er mer sakprosa enn essay, eller det som heter et formalt essay, hvor han forteller om de ulike snøtypene og hva de gjør med gliden og hvordan snøen fester seg til skiene, eller hvordan snøen er sammensatt av gammel snø, frost, nysnø, sludd, sørpe, mer is, nesten som holke, før det ville falle mer nysnø, før den igjen ville bli kram og så mer snø; i mange lag under skiene, siden været ville skifte over lange perioder, og disse skiftene ville bli selve snøens konstitusjon.

Min datter fortalte meg hvordan jeg kunne stoppe opptaket; jeg gjorde det akkurat da kamera fokuserte og fininnstilte på hun som ledet, og som gikk for livet, og for henne var det kanskje bare dette ene livet; gå på ski, bli andpusten, svette, bli stinn av melkesyre, sår i rompa, klamme sko og å vinne i det uendelige, ble fryst i et flott bilde; i diagonalgang med den ene bakskien løftet opp og den høyre skistaven på vei ned i snøen; det var et skapt bilde på min datter og svigersønns 50 tommer flatskjerm, og jeg reiste meg opp for å se på snøen og den blå fargen som jeg alltid ser i snøen eller over snøen – jeg vet ikke om det er noe jeg innbiller meg eller om det er relevant og kanskje påvirket av lyset, som alt annet, liksom uten lyset er alt mørkt, eller har snøen sitt eget lys, sitt eget indre lys, slik jeg ofte har tenkt at gresset har det, blomstene har det og trærne har det og alt kornet som vaier i vinden, umodent så vel som det som er modent, eller all frukten; eplene, pærene og plommene kan være lyssatt innenfra, svakt som sankthansormer.

Jeg sto helt inntil fjernsynet og gikk et skritt tilbake; skarpheten var forbløffende, og jeg så på hennes leggmuskler, og snøen som lå over skiene, opp mot skiskoene, og bak henne, inn mot skogen, og under greinene for å se om jeg kunne se den blå fargen jeg så etter, eller som jeg trodde var synlig.

Der, akkurat der, tenkte jeg, så jeg noe blått under en furugrein; det var snøen som lå mot stammen og den lille snø-forhøyningen som vokste opp mot de nederste greinene, og med litt vind ville greinen skrape mot snøen – der var det, som et blått felt under snøen, like under overflaten, som snøens beskaffenhet av is, sludd, nysnø, så kram snø; alt det som hadde forvandlet beskaffenheten, eller som ble snøens øvre lags beskaffenhet, ga fra seg en blå farge.

Jeg gikk inn på kjøkkenet og fant fram whiskyflasken, fikk opp korken; det kom en svuppelyd fra tuten, og idet jeg helte whiskyen opp i et glass, etter å ha hentet en isbit fra fryseboksen, klukket det muntert fra den lange flaskehalsen, og min kone som satt ved kjøkkenbordet, spurte om jeg også kunne skjenke henne en drink.

Isbiten klirret mot glassveggen da jeg satte meg ned i sofaen; ned ettersom dette var en stor og dyp skinnsofa, og det å reise seg opp var strevsomt, derfor akte jeg meg fram mot sofasetekanten, med glasset i hånden, og satte det, uten å skvulpe, på bordet og grep etter fjernkontrollen for å oppheve det fryste bildet, som om det kunne ha stått der, liksomstivnet på min kommando, og at hun som gikk for fullt hadde stoppet og sto stille uten å røre en muskel.

Jeg trykket inn tastaturknappen for å fortsette skirennet, og hun som var frosset i en vakker diagonalgang, i profil med den snødekte skogen bak, rykket til, bråvåknet, eller ble redd for at de bak kom nærmere, som om bare hun hadde blitt fryst, til et stilleben, og ikke de andre; hun gikk videre med bakskiene klaprende opp og ned; hun gikk fort, og kommentatorene lovpriste hennes stamina, og igjen hennes «store motor»; hun langet ut, og kamera fulgte hennes rygg og ble stående, etter å ha dreid tilbake fra ryggen, til sporet, for å se hvem som ville dukke opp først.

Jeg langet ut armen og grep etter whiskyglasset; det var kaldt, om ikke iskaldt, og på vei mot meg klirret det fra isbitene, og da jeg førte det til munnen – kunne jeg lukte jernbanesviller, kreosot, myr; dette var en stri whisky; en som passet til langrenn; en langrennswhisky – og la den tykke glasskanten mot underleppen og helte whiskyen langsomt inn munnen og deretter ned halsen, uten å ha skyllet munnhulen eller å rulle spriten over tungen; bare rett ned og det varmet godt i en gammel krok.

Jeg smattet etter å ha tatt en svelg til; som for å kjenne smaken dobbelt, etter at jeg for lengst hadde sluttet å røyke, hadde jeg fått en fantastisk luktesans, og smakssansen, hadde jeg tenkt, var ikke også den blitt forfinet – det smakte, jeg smattet og luktet etter, uten lukten, sies det, smaker det ingenting, det smakte som det luktet: rått, kreosot, gamle jernbanesviller; som jeg ikke har smakt, bare luktet, altså smakte jeg etter lukten; jeg lukket øynene og forsøkte bare å smake etter, uten å lukte etter; jeg tok en svelg til og smakte etter uten å lukte etter, men det greide jeg ikke, ikke uten å klemme inn nesevingene, som jeg ikke gadd; jeg luktet og smakte etter.

Jeg åpnet øynene, og kunne se at det hadde begynt å snø; både utenfor stuevinduet og på sendingen, det ble øyeblikkelig kommentert av reporterne, all den stund de ble redd for gliden og at hun som gikk først, ville få problemer med snøen som ville falle i sporet og dermed sinke henne; sinke henne, tenkte jeg, da måtte hun miste skiene eller falle; jeg tok etter glasset og tok en munnfull til, det klirret i glasset; jeg så ned i det for å se hvor mye det var tilbake av isbiten; den duppet, fullstendig hel, eller hadde den krympet litt; jeg stirret for å se og kunne ikke se om den var blitt mindre – en av reporterne ropte, og jeg så vekk og inn på skjermen; nå snødde det så tett at det var vondt å se hvem som kom halsende etter hun som for lengst hadde stukket av.

Og smaken – det må vente, tenkte jeg, dette er mye viktigere, og jeg fikk lyst til å gå nærmere for å se om jeg kunne se bedre; det var bare tull, så jeg ble sittende og lytte på hva de to reporterne kunne fortelle meg, som alle de andre som glante for harde livet; snøfallet var så tett at alle de 50 tommene var som dekket av et stort bevrende kniplingteppe, bare på innsiden og ikke på utsiden; da kunne jeg ha fjernet det, mellom de myntstore kniplingsflatene, nei mindre, som de gamle tiøringene, mer som gamle hvitmalte brakteater, bare at de falt for lett, som mynter, de falt som manna, eller slik det kunne ha falt; bløtt og pågående, og mellom dem kunne jeg se noen farger som forflyttet seg; det måtte vel være de som kom halsende etter – men var det våre farger?

Og smaken, tenkte jeg en gang til mens jeg glante for å se hva jeg kunne se; jeg trengte en fjernsynskikkert, som i teateret, hvor kunne jeg finne den, her, hos min datter og min svigersønn; hadde de en teaterkikkert, tenkte jeg og langet ut etter glasset for å ta en munnfull til; nå var isbiten halvert, og snøværet utenfor stuevinduet var ikke så tett som på opptaket, det var lettere her og mye kaldere: «Hvor mye viser gradestokken», ropte jeg til kjøkkenet, og min datter sa: «Vent litt», og så kom det: «30 minus».

Da må jeg ut, tenkte jeg, som for å kjenne det; 30 minus rett ned i halsen, det må være som å røyke en havaneser, og jeg som hadde sluttet å røyke, eller en god gammel Sorte mann; jeg hadde smakt en havaneser, hos min forlegger, den var tykk som en slank og rett banan, men like lang, og den varte uhyggelig lenge og den var drøy; det var som å røyke Castros 6 timers enetale; den var rett og slett uutholdelig – gi meg heller en Teddy, og så kastet jeg hele greia i peisen til min forlegger som ble vitne til min tilkortkommenhet som sigarrøyker.

Men hva smaker det – som jeg ikke skulle bry meg om, men som jeg ikke greide å glemme; helvete, tenkte jeg og tok en stor svelg til; dette er medisin, sa jeg til meg selv, du tuller, sa jeg, så høyt at min kone ropte fra kjøkkenet: «Hva er det? » spurte hun: «Jeg snakker til meg selv», ropte jeg tilbake: «Er det kommet så langt med deg», svarte hun, og jeg ville ikke gi meg og tok en ny svelg; som om jeg endelig skulle komme fram til dens smak – glem det, tenkte jeg og glante igjen på skirennopptaket.

Det snødde så tett at sikten var borte; jeg ante ikke hva kameraet var fokusert på, og jeg måtte bare forholde meg til reporterne, om de kunne se noe bedre der de satt, enn det jeg så – dermed så jeg ut stuevinduet og tenkte hvordan ser 30 kuldegrader ut; det er frost og hvit damp fra munnen og det gjør vondt i halsen å trekke inn luften; jeg hadde gjort det og hadde fått et hosteanfall: «Nei, nå er det umulig å se noe som helst», kom det fra fjernsynet, og jeg fikk lyst til å gå ut for å trekke pusten.

Isteden rakte jeg ut armen og grep etter whiskyglasset, uten å tenke etter hva det smakte av whiskyen; var den ikke litt søt, og uten is, hva om jeg smakte uten is, bare ren og rå whisky; du er håpløs, sa jeg til meg selv, og lyttet for å høre om hun kremtet, langt borte på kjøkkenet, hun hadde en sjette sans for mine repetisjoner, eller min idiosynkrasi, om det var noen som kunne det, så var det henne; ikke kunne som en type grunnforskning, men kunne på grunn av mine uvaner og hennes lyttende vaner.

Jeg har uvaner – hun har bare vaner; det er oss i et nøtteskall; nei, det er essensialisme, gjør det så mye, in nuce, som smaken, men hva gjør det, jeg visste akkurat hva det gjorde, noe gult, på skjermen, uten at jeg ante hva det kunne være; fargene til Ukraina, nesten som Sverige, blått og gult, eller mer gult enn blått, i det tette snøværet, hva skulle det ellers være; gult og jeg så for meg Ursula Andress som Honey Ryder i filmen Dr. No idet hun kommer i en gul bikini opp av havet medbringende noen store konkylier og blir kjent med 007, etter noen kontroverser forteller hun at hun er autodidakt, på grunn av sin far som er arkeolog, har hun aldri gått på skolen, men bedrevet tiden med å lese leksikon eller lignende, og hun forteller 007 at hun hadde kommet til T i den britiske encyklopedien.

Og Autodidakten i Kvalmen, hvor langt hadde han kommet i leksikonet, det husket jeg ikke, men var det ikke K eller L; det var i begynnelsen av boken, og i slutten, nei, jeg kom ikke på det; jeg snudde blikket vekk fra vinduet mot fjernsynet – i håp om å se noe eller hadde de to reporterne sagt noe som fikk meg til å snu blikket; det hadde sluttet å snø så tett, det var tett men sikten var litt bedre; det irriterte meg at jeg ikke kom på hvor langt Autodidakten hadde kommet i leksikonet i Kvalmen.

Hadde jeg vært hjemme, ville jeg ha gått til mine bokhyller og funnet fram boken for å se etter; om det så enkelt lot seg gjøre å se etter – hvis det ville stå helt klart og tydelig at Autodidakten hadde kommet til den og den bokstaven i sin leksikonlesning; snarere, tenkte jeg, hva han leste av bøker og ikke det han leste i leksikon: hvorfor tenker jeg på autodidakter som leksikonlesere og ikke bare lesere av romaner, diktsamlinger, noveller og essays?

Med ett var sikten tilbake og all snøen forduftet, utenom det som måtte ha lagt seg i sporet og over den gamle snøen; kamera var rettet mot noen etternølere, de to i kommentatorboksen var bekymret over glien til hun som ledet og de var engstelige for at hun ville miste tid, til og med noe av forspranget: «Nå kan det være farlig», sa den ene med sin lyse stemme, og den andre istemte»: «Du har rett»: «Nei, nå er jeg spent», kom det fra den lyse stemmen, og den andre repliserte: «Ikke snakk, dette er uutholdelig»; kameraet skiftet til neste passeringspunkt, og det var snø på den skråstilte skulderen til passeringspunktsøylen og den ene skistavholderfunksjonæren var dekket av snø, til og med hetten – som han hadde på seg, eller var det en hun; nei, kroppen under klærne var maskulin – var full av snø.

Hun som ledet kom opp en liten bakke, uten å være affisert av snøfallet; hun gikk fort og det dirret i skistavene for hvert stavtak hun tok og det kom et lettelsens sukk fra kommentatorboksen; jeg tok etter ølglasset, deretter whiskyglasset, liksom det var mitt lettelsens sukk, via glassene, en lettelsens dram, som om jeg hadde tvilt på at ikke hun skulle greie å vinne rennet, på grunn av det plutselige snøfallet; hun er jo trønder, og det er jo nesten bare trøndere som vinner skirenn, kombinert eller hopp; kombinert er jo selve juvelen – jeg glemte skiskyting – i skisporten, spør du meg, selv om den er litt kjedelig; det skulle den ikke være, og jeg kom til å tenke på en bok jeg hadde lest om sport eller sport satt i parentes; et slags epocé, og jeg visste hvorfor forfatteren hadde gjort det.

Og jeg hadde tenkt, da jeg leste om kombinert, og om Gunder-metoden, eller tok til å tenke på det mens jeg leste i boken, at de skiene de hoppet med, måtte de gå med; rett etter nedslaget ville de forsvinne inn i skogen, skisporet tok til der hvor unnarennet sluttet, med hoppski eller en slags kombinertski; hverken hoppski eller langrennsski, men noe imellom, og stavene ville stå der hvor sporet tok til og med en voldsom fart ville løperne kjøre ned, uten å bremse, liksom utfor, i hockeystilling, før de ville reise seg opp og ta etter stavene og tre hendene inn i stavhåndtakene for å stake for livet, ettersom tiden hadde begynt å løpe idet de satte utfor ovarennet.

Men da ville det ikke være noen Gunder-metode, det er riktig, all den stund den som hoppet lengst kom først til stavene og først inn i sporet og med en voldsom fart ville bli borte mellom trestammene, og da farten ville avta, måtte løperne hive seg på stavene, som det heter, siden kombinertskiene ville være tunge, nesten, hadde jeg tenkt, som de hvite natoplankene som min far hadde i det militære, uten at jeg kunne huske at han noen ganger brukte dem.

Hun som kom først passerte passeringstedet og en klokke tok til å løpe; jeg glante på sekundtallene og et øyeblikk var det som om de gikk sakte; hundredelene løp igjen noe helt forferdelig, fra kommentator-bua kom det tørt: «Hun virker helt uberørt av snøfallet, det skal mye til for å slå henne»; jeg var helt enig og så bak henne, før hun ble borte, om jeg kunne se de som kom etter; de hadde ennå ikke kommet til syne, da måtte hun ha økt forspranget.

«Hun øker», ropte de fra bua, da de neste ankom og deres tid stoppet, for å sammenligne med hun som var først, var de 10 sekunder etter, neste klipp, eller sekvens, nei, hva heter det; kameraposisjon, var hun, som økte, i bunnen av en bakke; det var en drøy bakke, og som alltid kom det fra bua: «Denne bakken er mye brattere enn det vi ser på skjermen»; de skulle forsikre oss om at fjernsynet mildner bakkenes utseende, både oppover og nedover, og hun jaget på, uten å gå over i fiskebein; de sa det ikke, kommentatorene, men det var som jeg kunne høre dem si det: «Hun har spikerfeste».

Jeg fikk igjen lyst til å gå ut for å trekke inn minus 30 grader og kjenne den skarpe luften som ville få meg til å hoste, og for å se dampen som ville stå hvit ut av munnen min; det snødde lett, kulden avholdt snøen fra å falle tettere, trodde jeg; høytrykk, tenkte jeg, hvor høyt går det, atmosfærisk, og lavtrykket, som det hadde vært på opptaket fra Finland, hvor lavt hadde det vært.

Fokuset var mot bakken, og hun som gikk først ble forminsket til å bli en rød avlang flekk som ble borte på toppen; de som jaget henne tok sin tid, og for å holde på seerne tok kameraet til å svinge til høyre, langsomt slik at skogen kom nærmere; snøen hang tung på greinene, en fugl lettet slik at snøen røytet, jeg fikk ikke med meg hva slags fugl det kunne ha vært, kanskje en kråke, jo, var det ikke en kråke, jeg glante mot skogen eller det som var tilbake av den delen av skogen, før skogen forsvant ut av fokus, for å se om den ville dukke opp; den dukket ikke opp, kommentatorene var helt stille, og så kunne jeg høre at noen ropte og de som jaget etter ble synlige; det var tre skiløpere ifølge, og jeg lurte på om ikke hun som var først av dem, hadde hatt et lite forsprang, rett etter at de hadde passert passeringspunktet, eller husket jeg feil; uansett, nå gikk de i en klynge.

Hvor mange må det være for å bli en klynge, opphavet sikkert å klenge; hvor mange kan en klenge seg til, og den som klenger for mye får et klengenavn; en treklynge – hvor mange trær er det, eller en husklynge; de tre i klyngen klenget seg opp bakken – de hadde klengefeste: «Nei, nå var du kjapp», kom det fra min kone på kjøkkenet, etter at jeg hadde sagt det til henne, min datter fulgte opp med å insinuere at jeg hadde drukket for mye.

«For lite», ropte jeg tilbake, og hun lo for full hals, eller snarere begge lo, og jeg tok resolutt etter ølglasset og deretter whiskyen, og igjen fikk jeg dette uutslettelige behovet for å finne smaken eller finne det som kanskje ikke ville bli funnet eller kunne; ville ikke bli funnet, og det var som å høre et av Heraklits fragmenter: «Naturen elsker å skjule seg»; eller kunne fordi det ikke var noe å finne, eller det som kunne bli funnet, var mer som å bli oppfunnet; og jeg fattet ikke hvor det kom fra; det var feil, jeg visste hvorfor, ettersom jeg visste hvor det kom fra, og hvorfor jeg så ofte ville finne essensen av lyd, smak, syn og lukt.

Jeg greide ikke å befri meg fra behovet for å gå ut og trekke 30 tørre innlandskuldegrader ned i halsen; i bare skjorten for å kjenne vinteren på kroppen; hvorfor ikke i sokkelesten, på verandaen, eller i underbuksen, Dovre, aldri bokserunderbukser, bare Dovre, uten skjorte for å stå der for å kjenne hvor kaldt 30 kuldegrader er, dernest for å løpe inn, inn til peisen på kjøkkenet og en stram dram på styrten – jeg så vekk fra fjernsynet og ut mot den fallende snøen; den falt ynkelig, i en slags redsel for å falle, eller som den ikke ville vise seg fram, liksom den kunne vite om min monotone opptatthet av dens fargetoner, om ikke denne ene tildekkete blåfargen, ikke tildekket, men som viser seg fram i det små.

Og de skiløperne som løp i våre farger; bare glem det, og lukten av – ja, hva da, for ikke å glemme smaken; det går ikke, det vil ikke gå, men jeg kan finne opp noe, som kunne gå, det er riktig, som kunne gå, og hva ville det være; lukten av våt snø, hard svette, og smaken, til de som gikk for livet, hva slags smak ville de ha i munnen; smaken av blod, men lyden, stavtakene, skiene som klapret mot sporet, det ville jeg ikke glemme, eller lyden av pusten og de som heiet, men hva de smakte eller det som jeg smakte mens jeg glante; øl og whisky – ville det telle, telle for hvem, glem det.

Kameraet ble stående for å få med seg den neste klyngen, hvis ikke de var for mange til å være en klynge; det var som et haleheng, en lang rekke som hang sammen, unntatt de tre foran og hun som var i ledelsen, slik de hadde gjort det fra begynnelsen av; disse holdt stand, som en type status quo, det vi si at de ikke orket å sette etter de som hadde stukket av; nå ble de litt uryddige ettersom mange gikk ut av sporet for å gå fiskebein opp bakken.

De gikk ikke opp bakken; de klatret, og farten falt merkbart – med den nye skigåingen, skøyting, opp bakker, uten spor, ble det kalt å padle eller gå i dobbeltdans; kanskje det var fiskebeingåingen som hadde vært utgangspunktet, bare på flat mark uten spor; for å få større skyv, og for en fart de fikk; jeg ante ikke at det kunne gå så fort, og tilsynelatende uten anstrengelser, fra de som kunne det, selv om det så vondt ut, og i påvente av evolusjonen, slik at den skulle ta etter, ved å komme etter, om mange tusen år, ved å gi skiløpere en annen type hofter; breiere og dypere med lårknokene plassert på hofteskålene slik at det ville være lettere å skøyte, men ikke å spasere; de ville komme til å vagge, akkurat som kinesiske kvinner med knuste, uutvokste føtter, og en kontradiksjon vis-á-vis diagonalgangen, eller som det nå het, det likte jeg, klassisk langrenn, men da ville evolusjonen ha omdannet kroppen, og det ville ikke være mulig å gå klassisk langrenn; skøyting ville da bli den klassiske grenen og noe nytt ville ta over; like ufyselig og like uestetisk som dagens skøyting, men rett skal være rett – det går uhyggelig fort; farten er viktigere enn stilen.