Kunsten å lyve ærlig

Det er nesten umulig å vurdere Olaug Nilssens kritiker- og forfattervirksomhet adskilt fra hverandre. Innenfor hver av uttrykksformene veksler hun mellom genreformer og tendenser; de kritiske tekstene er vel så mye skjønnlitteratur som sakprosa, og bøkene er like mye essayistiske som litterære. Vi har så korte armar (2002), for eksempel, inneholder dagboksnotater, rapporter, utskrifter fra bygdas samtaleforeninger, salmer, rim, sonetter, figurdikt og avisutklipp, bare for å nevne noe. Og Hybrideleg sjølvgransking (2005) er noe så sjeldent som en morsom essaysamling, fylt til randen av grafer, tegneserier og spørreundersøkelser. Mens Få meg på, for faen (2005), som av forlaget er genrebestemt til roman, og som riktignok er noe mer behersket i tone og form enn de foregående bøkene, blant annet inneholder et par foredrag i sosiologi, noen dikt og enda flere sanger.

Olaug Nilssen overrasker. Ja visst, tenker jeg når jeg leser noe hun har skrevet. Slik kan det gjøres. Og slik. Og slik. Et sted er hun blitt omtalt som en «postmoderne nynorsking med fotnotefetisj».¹ Umiddelbart virker ikke karakteristikken altfor gal. Genreleken er likevel noe mer enn en videreføring av allerede utførte formeksperimenter. Hun henter litt her og kaster ifra seg noe der. Men, og det er viktig; hun blir stående igjen med noe eget. Noe som ikke kan eller bør begrenses av genre- eller epokekategorisering.

Og kanskje er det denne avvæpnende innstillingen til genrekodene som har inspirert meg til i det følgende å ta utgangspunkt i et av struktureringsprinsippene i Hybrideleg sjølvgransking: to påstander, som jeg med utgangspunkt i Nilssens eget forfatterskap vil argumentere for og slik demonstrere at de ikke nødvendigvis står i et strengt motsetningsforhold til hverandre.²

Første påstand: Som offentlig litteraturutøver, kritiker eller forfatter, er det nødvendig å være troverdig og følsomt personlig.

I anmeldelsen av Simon Strangers roman Den veven av hendelser som vi kallar verden, lagt ut på Vinduets nettsider april 2003, tar Olaug Nilssen utgangspunkt i en av Tines TV-reklamer: Et barnebarn er hos bestemor for å spise boller og drikke melk, og i sin iver og entusiasme da han forteller om målet han nettopp har skåret på fortballbanen, drikker han, ubetenksomt nok, opp all melken. Bestemoren blir sur, svarer sarkastisk, og spiser opp alle bollene. Nilssen skriver:

Eg vil gjerne seie om den at den [Strangers bok] er ei så herleg bok! på akkurat samme måte som gutungen seier det om målet sit, for det er den, og når eg har sagt det, skal eg uskuldsblått drikke opp all mjølka, og fordi eg er så naiv, skjøner eg ikkje at bestemor er sarkastisk når ho svarar.»³

Anmeldelsen gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen, og nettopp dette utdraget ble faktisk lest opp og siden diskutert i NRK P2s Ordfront. Noen falt pladask for det humoristiske og utvilsomt originale grepet. Andre lot seg, ikke uventet, provosere.

Et annet eksempel er anmeldelsen av Emily Brontës Stormfulle høyder, som sto på trykk i Morgenbladet 23. april 2004. Her er overskriften et eneste langt utrop: «Ahhh yaaa yaaa ohhh yaaaa!» leser vi. Og omtrent halvveis i teksten, etter at Nilssens med stor entusiasme å har sitert strofer fra Kate Bushs melodiøse versjon av Cathy og Heathcliffs melodrama, skriver hun:

Det er vanskeleg å vise korleis ei bok er eigna til å få lesaren til å brøle. [...] Det er enklare berre å skrike og hyle litt sjølv ...

Ja vel, tenker jeg. Og ser for meg Olaug Nilssen sittende foran pc-en og hyle litt for seg selv. Uanfektet, mens ganske mange, antar jeg, lar seg ryste over måten et av litteraturens største kjærlighetsdramaer her blir behandlet på.

Slik går det faktisk an å forholde seg til litteraturen; skjødesløst, humoristisk og lite selvhøytidelig. Nilssen er noe så sjeldent – ja, for det er ikke altfor mange av dem i det norske kritikerlandskapet – som en rampete og ikke minst morsom kritiker. Hun gir blanke i institusjonaliserte forestillinger omkring den gode, gjennomreflekterte kritikken. Uten av den grunn å fremstå som slitsomt opponerende. Og uten å gjøre kritikertekstene sine verken mindre troverdige eller leseverdige.

Til syvende og siste handler det om det samme: Å våge å ha en offentlig stemme som gir gjenlyd, har smitteeffekt, om du vil, i form av leserglede og engasjement. I essayet «Why Literary Criticism is like Virtue» skriver den amerikanske litteraturviteren Stanley Fish om, ja, nettopp, lesningens glede. Han hevder at når man som kritiker formidler sin egen glede, forlenger man også lesningens glede. Litteraturkritikkens fremste dyd er den meningsytringen som videreformidler en leserglede, sier han. Eller sagt med motsatt fortegn: Litteraturkritikkens fremste dyd er den meningsytringen som videreformidler en skuffende leseropplevelse.⁴

I denne ånd kan man vel si at Nilssens er et dydsmønster; som få andre trekker hun inn et lydhørt, selvstendig «jeg» i kritikertekstene sine. Hun har et engasjement som synes og høres. Så når storyen i Tines reklameannonse brettes utover Morgenbladets sider, for eksempel, og det i en ganske så original kobling til Strangers roman, blir ikke bare anmeldelsen morsom å lese, jeg får også innblikk i en entusiastisk og personlig leseropplevelse. Og, på samme måte, når hun forteller at Brontës Stormfulle høyder er til å skråle av, ja, da ikke bare tror jeg på henne; jeg får lyst til å lese boka igjen. Og, jeg får lyst til rope, jeg også. Lesningens høylydte og umiddelbare begeistring forlenges, samtidig som det ristes nytt liv i Brontës velkjente melodrama.

Men la nå også det være sagt: Dersom verket var blitt plassert innenfor en litteraturhistorisk ramme, ville ikke det gjort noe. Et mer utvidende grep av denne typen kan man iblant savne i Nilssens anmelderi. Selv om man alltids kan innvende, for eksempel, at inkluderingen av Kate Bush’ melodiøse strofer i en omtale av et 1800-talls verk nødvendigvis vil innebære et brudd med en ellers noe hermetisk tendens. Etter mitt syn er det, uansett hvordan man velger å betrakte Nilssens bruk av (samtids-) kulturelle koder i sine lesninger, for lettvint å plassere den subjektive, følelsesorienterte kritikken i et motsetningsforhold til den kontekstualiserende, eventuelt teoretiserende. Det er ingenting i veien for at en anmeldelse kan være engasjert, personlig og lærerik på samme tid.

Torunn Borge skriver så fint i et essay at «en av kritikernes fremste oppgave ikke [er] å evaluere, men å tydeliggjøre verkets egen dynamikk i møte med [en] selv, altså dynamikken i verket slik den oppfattes av kritikeren.»⁵

Jeg er enig. Og Nilssens anmelderi oppfyller langt på vei – ja, iblant nesten ut i det karikerte – et slikt kriterium. Men så fortsetter Borge:

Det er ikke snakk om den form for subjektivitet som tar sitt utgangspunkt i følelser, altså i den rene leseropplevelse, snarere en subjektivitet som gransker sin egen oppfatning like mye som det verket eller de fenomenene man har lest og satt under lupen.

Dette er jeg bare delvis enig i. For i én og samme anmeldelse bør det være rom for både det rent følelsesorienterte og det selvreflekterende uttrykket. Kritikken kan være høyrøstet, plump og urimelig. Den kan være surmulende og furten. For så, og det burde være en åpenbar forutsetning, å hente seg inn igjen; innta et mer selvkritisk og distansert perspektiv, en slags motstemme, som selvfølgelig kan tre frem på forskjellig måter i teksten. Bare slik, i foreningen av disse ofte dikotomiserte uttrykksformene, kan man etter min mening ta litteraturen på alvor.

Andre påstand: Som offentlig litteraturutøver; kritiker eller forfatter, er det unødvendig og høyst kritikkverdig å være troverdig og følsomt personlig.

«Du skal ikkje gjere deg til!» er den imperative, liksommoraliserende overskriften på Olaug Nilssens anmeldelse av Carl Frode Tillers roman Bipersonar (2003) i Morgenbladet (10. oktober 2003). Og selvfølgelig er Nilssen ironisk. Ja, nettopp: Hun gjør seg til. For er det noe hun kan, så er det å drive ap. Argumentasjonsformen hennes er ofte snedig. Jeg har bitt merke i at hun stadig innleder en anmeldelse med en påstand av denne typen, som hun siden argumenterer mot. En kritisk anmeldelse kan også åpne med et utsagn som går i favør av boken som omhandles. Eller omvendt; en positiv anmeldelse innledes med noen kritiske ansatser. Slik er hun i forkant av eventuelle innvendinger. Hun impliserer en motstemme og går i dialog med egne meningsytringer.

Videre i anmeldelsen av Tillers roman leser vi:

Å skrive romanar er å gjere seg til. Romanforfattaren vel ut dei hendingane og det språket som best kan uttrykke det ho vil seie, og dermed vel ho også vekk delar av den meir kompliserte røynda. Når ein roman blir oppfatta som «truverdig», er det fordi forfattaren har valt godt. Ho veit imidlertid godt at ho har skapt noko – og dermed skapt seg – og korleis kan teksten vere «truverdig» dersom han ikkje er heilt sann?

Her synes jeg Nilssen, komprimert og presist, sier noe vesentlig om sin egen offentlige rolle som forfatter og kritiker, i tillegg til den underliggende metaproblematikken vi finner i bøkene hennes. Hun understreker at også subjektiv og troverdig fremstilling er ledd i en skapelsesprosess; at man skaper et skrivende jeg, en subjektiv stemme, på samme måte som man skaper en tekst, det være seg en anmeldelse, en skjønnlitterær bok eller en dagboksaktig blogg.

Apropos blogg: «Eit eige rom med utsikt», har Nilssen kalt bloggsiden sin (olaug.skoddeheimen.no). Her skravler, syter, forbanner og hyller hun. Hun forteller om hverdagstrivialiteter, iblant irriterende uinteressante for utenforstående. Om bussturer, bursdager og ferier. Og hun gir oss innblikk i sine mer eller mindre interessante leseropplevelser. Den 10. januar 2005, for eksempel, holder hun på å lese Knausgårds siste roman, og kommer i den forbindelse med det hun omtaler som et par «overflatiske merknader». «En tid for alt minner om grammatikkundervisninga på nordisk grunnfag,» skriver hun, «fordi den inviterer til analyser på relativsetningar som ikkje inneheldt ’som’, men derimot til dømes ’med hvilken’, ’hvis’ eller ’der’.»

Jaså, tenker vi. Og blar oss videre frem i arkivet til den 4. oktober, der hun kommenterer en bokanmeldelse hun holder på med. Som svar til en som lurer på hvilken bok det dreier seg om, skriver hun på riktig kremmervis: «Vent og sjå i Morgonbladet på fredag!» Som om anmeldelsen, hennes egen kommentar av denne, samt de påfølgende blogginnspillene, var del av samme litteraturkritikerføljetong.

Kommentarene av andres bøker, av andres anmeldelser av egne bøker og av egne anmeldelser av andres bøker, avløser hverandre som scener i en såpeopera. Eller et litteraturkritikkens realityshow, litt sånn «det er dette jeg egentlig synes om den eller den boka», eller «det var dette jeg egentlig tenkte da jeg skrev den eller den anmeldelsen». Så når vi taster oss innover i arkivet og for sikkerhets skyld, liksom sånn i forbifarten, får vite at Sissy Wish’ «You may breathe» er Nilssens favoritt-cd og at hun tok med seg Maria Parrs «Vaffelhjerte» på en flytur her om dagen, ja, da er vi overbevist: Vi er backstage. Vi er faktisk så langt bak sceneteppet man overhodet kan komme.

Men den gang ei. Olaug Nilssen er, som de fleste andre i denne bransjen, en illusjonsmaker. Og ved å fremstille seg til de grader personlig og oppriktig, peker hun nese av den nysgjerrige kikkeren i oss så det forslår. Tross den dagboksaktige formen er bloggen like scenisk som en hvilken som helst annen offentlig arena. Den er ledd i samme skapelsesprosess som resten av skriveriene hennes. Og når det kommer til stykket, er hun faktisk aldri utleverende. Opplysningene om at hun, som veldig mange av oss, har en favoritt-cd, og at også hun fra tid til annen reiser med fly, er ikke mer privat enn den informasjonen vi får servert om en hvilken som helst forfatter i et hvilket som helst intervju i Dagbladets lørdagsmagasin.

Da Olaug Nilssens forfatterskap ble rangert blant Norges ti mest lovende i Morgenbladet i 2004, kunne man lese i juryens begrunnelse at hun med sine bøker «skremte misfostrene ut på scenen». Det er ikke vanskelig å si seg enig i en slik spissformulering: I bøkene hennes er det ganske mange skakkjørte og lett pjuskete skjebner (skjønt å kalle dem «misfostre» er kanskje i strengeste laget). Likevel; det jeg først og fremst bet meg merke i, var juryens billedbruk; at misfostrene skremtes ut på en «scene». Ja, for det er jo det som skjer: Alle disse romankarakterene – som i grunnen ikke er mer tapere enn at de fleste av oss kan kjenne oss igjen i dem – de kastes, hulter til bulter, skjødesløst og voldsomt, ut i det offentlige rom. Nilssen lar dem posere. Eller, i det minste, drømme om å posere, om å opptre, iscenesettes.

Den strengt pliktoppfyllende Maria i Få meg på, for faen, for eksempel, som fantaserer om å bli intervjuet av Vestlandsrevyen. På vei til jobb, i snøføyken, fotfølges hun av et fiktivt kamerateam: «Ho ser for seg teamet frå Vestlandsrevyen bak alle hushjørna. Der! Der kjem dei setjande i sakte film.» Og hun dagdrømmer om å bli berømt – enten ved å skjelle ut Fredrik Skavlan på direkten, eller ved å skrive et banebrytende og høyst oppsiktsvekkende foredrag i sosiologi om maktstrukturer mellom vaskehjelp og sjef.

Eller nevrotiske Liv og traust innesluttede Ølgjær i Vi har så korte armar: De er ikke bare del av en lattervekkende og morbid form for dannelsesreise; fra barn til voksen, fra bygd til by. De tvinges begge ut i rampelyset, i utleveringen: Ølgjær er innbilt offer for spionasje, og poserer etter beste evne på gutterommet. Han er forsøksperson nummer 3665, som antageligvis kommer til å bli en berømt kunstner når han blir voksen, og da er det like greit å holdes under oppsikt, slik at alle kan få vite hvordan han hadde det da han var barn. Hver minste ting han gjør blir registrert, analysert og loggført. Og gjennom disse, riktignok innbilte og etter all sannsynlighet selvkomponerte, loggføringene, trer Ølgjærs barnlige, såre og oppmerksomhetstrengende sinn frem i forvridd karikatur.

Mens Liv, på sin side, sliter med at hun i tide og utide byr for mye på seg selv, med pinlige, utleverende og ofte uinteressante tilstandsrapporter. Derfor leter hun etter «en metode for å halde munn». Hun trekker seg tilbake, gjennomanalyserer seg selv og sine utsagn. Og igjen er det i ettertid, via refleksjon og gjenfortelling, at karakteren inntar en positur, blir patetisk, karikert og sjablonaktig.

Begjæret etter, eller frykten for, å bli sett, å opptre – som helt, heltinne, narr eller dåre – er slik jeg ser det selve nerven i Olaug Nilssens forfatterskap. På samme måte som i blogg- og anmeldervirksomheten sin tydeliggjør hun nødvendigheten av å lyve. Av å iscenesette seg, uten av den grunn å miste munn og mæle, eller fremstå som en tåpe. Det er iscenesettelsen, eller kanskje man heller skal si avsløringen av den, som er Nilssens metode for analytisk og selvkritisk gransking. Ikke bare av sin egen leseropplevelse og utlegningen av denne; også forfatter- og bloggvirksomheten blir satt under lupen på denne måten. Slik henter hun seg inn, uansett hvor utbasunerende, høyrøstet og iblant usaklig uttrykket i utgangspunktet måtte fortone seg.