Om Uvitenheten av Milan Kundera.
Et forsøk på å ignorere Kundera
En gang hørte jeg en ekspert uttale på BBC at det er meget risikabelt å ta opp tråden igjen etter noen år. Dette måtte jeg plutselig ta stilling til da jeg våknet opp om natten av en tanke om en kvinne jeg hadde forlatt i Paris. Eksperten mente at mennesker forandrer seg ganske mye, og at man ikke kan vite hva den andre har opplevd siden sist man møttes. Det er dette Kundera skriver om i sin siste roman, L'Ignorance, eller Uvitenheten, på norsk. Eksiltsjekkerne Josef og Irena, bosatt henholdsvis i Danmark og Paris, møtes tilfeldigvis på en flyplass. Muren har falt og begge skal besøke hjemlandet. Romanen dreier seg både om å møte en forhenværende kjæreste man ikke har sett på lenge, og gjensynet med et hjemland som ikke lenger føles som hjemme.
Imidlertid la jeg boken tilbake igjen i Kundera-stabelen i butikken, for jeg var midt i en annen roman som jeg måtte lese ferdig først. Dersom jeg nå kjøpte en ny bok, var jeg redd jeg ville glemme den første: Å være midt i en roman er som å lene seg frem for å kysse en jente, det går ikke an å stoppe halvveis.
Milano – Paris, én vei
To uker og to romaner senere oppdaget jeg den samme Kundera-boken i Milano, og denne gangen slo jeg til. Det er en hendig liten bok med stor skrift og luft mellom kapitlene. På bokomslaget er det et lite sort/hvitt-bilde fra 1998 av en lettere skeptisk Kundera, som om han sier til fotografen at dette er siste bildet du tar. Jeg leste boken på toget fra Milano til Paris. Paris? Ja, jeg må innrømme at jeg egentlig bare skulle til Italia, men jeg måtte jo finne denne kvinnen som hadde kommet i drømmen min og vekket meg midt på natten.
Strekningen Milano–Paris er en av de vakreste togturene i Europa, man får fjell og frodige sletter med regnbuer rett utenfor vinduet. De franske regnbuene er vakrere enn de norske, fargene er klarere, synes jeg. Som om ikke det var nok, har de franske statsbaner en lørdagsregel om at TGV 1. klasse bare koster en euro mer enn 2. klasse, så jeg kostet på meg 1. klasse og leste ferdig romanen.
Etter å ha passert alpelandsbyen Modane, begynte jeg å engste meg for om jeg ville bli overveldet av nostalgi ved gjensynet med Paris. Hva hvis den engelske kvinnen ikke var der? Eller hva hvis hun bodde sammen med en eller annen chic franskmann med leilighet på Île St. Louis og med flygel i stua? Hun elsket å spille piano. Hva skulle jeg si hvis en fransk idiot tok telefonen og hun spilte i bakgrunnen? Hvordan ville jeg reagere når jeg så igjen stedene våre som det knyttet seg så mange minner til? Hvordan skulle jeg klare å gå forbi gatehjørnet i St. Germain der hun sa «enten så kysser du meg nå, eller så får du skrive artikkelen min i Newsweek om Lady Dianas død!». (Jeg kysset henne.) Eller hva med Rue Jacob der hun plutselig forsvant for meg, og kom tilbake en halv time senere og sa hun hadde løpt for å kjøpe sigaretter og hadde kommet i prat med selveste Jane Birkin, en av enkene etter Serge Gainsbourg. Eller den morgenen vi gikk opp til Montparnasse-stasjonen og spurte billettselgersken om hun kunne anbefale en romantisk destinasjon og vi reiste rett av gårde. Montparnasse med sin stygge, ensomme skyskraper, sitt helvetes trafikkaos og rekken av glorete revyplakater med C-skuespillernes falske glis. Men akkurat den morgenen var Montparnasse det skjønneste stedet på jorden.
«En stor mann bor ikke i Paris, han bebor Paris,» sier Johan Nilsen Nagel i Hamsuns Mysterier. Hva som egentlig menes med å bebo Paris gir journalisten Reidar Øksnevad et godt eksempel på i en artikkel fra 1920. En kveld vår mann rusler rundt på Montparnasse møter han to patruljerende politikonstabler som forlanger å få se denne «nattegjængerens» identitetspapirer. Siden Øksnevad har glemt sine papirer hjemme, blir han anbrakt til politistasjonen der han må tilbringe en kjedelig natt. Utpå morgenkvisten kommer Øksnevad i bedre humør når han får selskap av en ung mann som, på tross av å ha brutt militær straffelov, er avslappet nok til å lese en detektivroman: «Da jeg noget senere fikk hentet en skaal kaffe og en brødskalk fra nærmeste bistro begyndte det i ordets egentlige forstand igjen at lysne for mig.» Paris må være den eneste byen i verden der en fange får stikke ut å kjøpe kaffe!
Verbet er et annet sted
Vel fremme i Paris fant jeg ut tre ting. For det første var begge stamkafeene mine stengt på grunn av oppussing. For det andre var alle menneskene jeg kjente enten bortreist, flyttet eller hadde telefonsvarere som sa at de ikke var hjemme. For det tredje fant jeg ut til min ergrelse, etter å ha lest ferdig Uvitenheten, at denne romanen ikke primært handler om mennesker som møter hverandre igjen etter mange år, men om Kunderas leteaksjon etter et fransk verb som kan uttrykke det greske ordet nostalgi. Dette verbet finner han verken på skrivebordet sitt i leiligheten på Montparnasse, eller på flyplassen Charles de Gaulle, og ihvertfall ikke i Prahas gater.
Da jeg spaserte langs Seinen den kvelden, tenkte jeg at jeg måtte ringe den engelske kvinnen. Enten måtte jeg late som jeg var på gjennomreise og tilfeldigvis ringte henne, eller kaste alle kortene og tilstå at jeg var kommet for henne. Dette valget var så vanskelig at bestemte meg for å se meg litt rundt i Paris før jeg ringte henne. Neste dag utsatte jeg telefonsamtalen ytterligere ved å kjøpe Kundera-boken i fransk originalversjon i Gallimards klassiske design med rødt magebelte.
Som om karakterene ikke klarer de etymologiske diskusjonene selv, fryser Kundera romanens handling på side 11 for å utforske det greske ordet nostalgi, som kommer av nostos, (hjemreise) og algia, (lidelse, lengsel). Han blar igjennom portugisiske, nederlandske, tyske, islandske og tsjekkiske ordbøker, men finner ikke noe verb som kan dekke en nostalgisk tilstand. Senere påstår han at det nærmeste man kommer en verb-variant av nostalgi på fransk er s'ennuyer, som han forstår i betydningen å savne. Dette er et latterlig resonnement fra en som har bodd 30 år i Frankrike og knytter såpass mye av sin identitet opp til språklig presisjon, for s'ennuyer i moderne fransk dagligtale betyr faktisk å kjede seg. Verbet han leter etter, men ikke finner, er manquer (å savne, å mangle), som blant annet brukes i uttrykket elle me manque (jeg savner henne). Kundera vedgår riktignok at s'ennuyer er for svakt og kaldt og lett, men det er tåpelig at han i det hele tatt nevner det. Ironisk nok forteller Kundera at hans tsjekkiske morsmål har et rørende verb (stýská) for å føle nostalgi for en person, men han har jo sluttet å skrive på tsjekkisk så verbet er ubrukelig i romanen!
Når bestemoren min ser noen gjøre noe sleipt, pleier hun å si at vedkommende tar en spansk en. Kundera tar en skikkelig spansk en i denne romanen: Siden han ikke finner noe passende verb på fransk som kan uttrykke nostalgi, bestemmer han seg for å satse på det spanske verbet añorar (å ha nostalgi), som kan spores tilbake til det latinske ignorare (å være uvitende om) Endelig har Kundera et verb som passer med teorien hans om at nostalgi er uvitenhetens smerte, og vips så har han bokens franske originaltittel, L'Ignorance. Kunderas spanske vri er et eksempel på at man kan få et ord til å bety omtrent hva som helst dersom man leter lenge nok i ordbøker og oppslagsverk.
At uvitenhet er et far-fetched synonym for nostalgi demonstreres allerede på side 45 i romanen, når Josef og Irena møter hverandre på flyplassen. En gang var de kjærester, nå er de etablert med hver sin familie, langt fra hverandre. I motsetning til Kunderas teori om at nostalgi = uvitenhet, vil jeg hevde at det er en lykkelig uvitenhet å ikke vite hvor mange personer en eks-kjæreste har ligget med. Jeg tror ikke smerten som Irena og Josef har følt i de 20 årene de har tilbrakt på hver sin kant, skyldes at de har vært uvitende om hva den andre har opplevd, men simpelthen at de har vært adskilt, at de har manglet hverandre.
Er Uvitenheten filosofisk?
Kanskje kunne den merkelige påstanden om at nostalgi = uvitenhet vært unngått dersom ikke Kundera hadde begynt å skrive romanene sine på fransk? Mange har ristet på hodet over at han forlot sitt tsjekkiske morsmål. Sarah Marti, som anmeldte L'Ignorance for et fransk litteraturtidsskrift, mener at Kunderas enkle stil virker flat når han skriver direkte på fransk:
Fortellergleden er borte og ledemotivene er blitt forutsigbare: Kvinner som tømmer tarmene, musikk som blir støy, Historien som bløff, elskere som later som de ler. I likhet med sine karakterer har Kundera beveget seg fra ironi til bitterhet, som om ingen lenger er i stand til å forstå språket hans.
I et intervju med Lois Oppenheim i 1989, sa Kundera at han ikke liker den såkalte filosofiske roman (f.eks. Sartre og Camus) fordi dette betyr at romanens funksjon bare er å illustrere idéer og dermed underkastes filosofien. De teoretiske eskapadene i hans egne romaner kaller Kundera derimot for «a continuity of paradoxes that are no less novelistic (that is to say, they answer no less to the essence of what the novel is) than a description of the action or a dialogue».
Slik jeg ser det, er Uvitenheten et mye drøyere tilfelle av «filosofisk roman» enn for eksempel Pesten av Camus, som Kundera misliker så sterkt. Med romanens ni siders innledende etymologiske essay om nostalgi og Odysseen, samt fortellerstemmens hyppige filosofiske innslag underveis, har Kundera lagt opp en tydelig teoretisk reiserute for det endelige møtet mellom Josef/Odyssevs og Irena/Penelope. Ikke bare diskuterer de Odysseen i hotellbaren, men Josef har sitt danske eksemplar av Odysseen liggende parat på bardisken i tilfelle han glemmer hva han skal si!
Odyssevs i Praha og Paris
Nostalgi er en lengsel etter steder eller mennesker fra fortiden, og etter min mening også en lengsel etter en tilbakevendende tilstand der man ikke opplever forgjengelighet, en tilstand der man ikke lar seg tynge av minner. På bakgrunn av dette mener jeg Kundera gjør rett i å kalle Odysseen nostalgisk, men han synes likevel å ha gått glipp av noe sentralt: Odyssevs' reise er monumental fordi fortiden og minnene fra Itaka hele tiden driver ham videre og styrker ham, uten at denne nostalgien forringer eventyrene han kaster seg ut i. Uvitenheten, som er Kunderas romanversjon av Odysseen, blir derimot en mer privat og trangsynt affære. Selv om Kundera har et viktig poeng i at privatlivet har større verdi enn en påtvunget offentlighet, virker poenget litt overdrevet når hovedpersonen, Josef, i utgangspunktet synes mer opptatt av å finne sitt gamle armbåndsur enn å få oversikt over situasjonen på hjemstedet i Tsjekkia. Mens Odysseen er en hyllest til hukommelsen, i det at den opprinnelig er en muntlig fortelling om bragder fra en svunnen tid, bruker fortelleren i Uvitenheten vel mye krefter på å akke seg over hukommelsens begrensninger: «For hva kan vel hukommelsen gjøre, stakkar? Den klarer bare å ta vare på en ynkelig, liten flis av fortiden.»
I sin anmeldelse for avisen The New Republic skriver James Wood at Uvitenheten er en sint, komprimert bok som veksler mellom mager teoretisering og mager historiefortelling, og i tillegg presenterer en lite overbevisende Penelope:
Irena is a flat and rather dislikable creature, and the scenes in which she encounters old friends have a scratchy, rushed, irritated atmosphere. What Eliot called the shadow of an impure motive falls over these scenes, as if Kundera were not quite able to suppress his own anger at the way his country has received him.
Det vakre ved denne romanen er at den viser et møte mellom to mennesker som ikke vil isolere seg i sin egen fortid, eller i sitt eget hus av sorg. Når alt kommer til alt, betyr heller ikke armbåndsuret eller den gamle dagboken så veldig mye for Josef. Det som betyr noe for ham, og det han tar med seg tilbake til Danmark, er et maleri han fikk av en modig kunstner som klarte å male bilder som både hadde i seg et skjult opprør, og ble godtatt av diktaturet. Man kan spørre seg om det er en slik kunst Kundera skulle ønske han hadde greid å lage, så han ikke hadde trengt å leve i landflyktighet.
Det fantes ikke flere unnskyldninger for å vente med å ringe. Jeg måtte ringe min Penelope. Jeg fant frem telefonnummeret i lommeboken og hørte summetonen. Nå var det bare å slå nummeret.