Kjenn! Kjenn!

Hva vil det si å forstå et annet menneske? Hvordan påvirker språk virkeligheten? Bør tilfeldige romaner få direkte konsekvenser for hvordan man lever livet sitt? Gymnaslærer Pedersen møter disse spørsmålene både hjemme med stilbunken og med kameratene i AKP(ml).

Privatiserte prostituerte

En ting man lærer av å befinne seg på sjuskete barer i land som fortsatt har generaler på pengesedlene, er å spørre hvor mye en øl koster før man bestiller den. Spesielt hvis det er et bordell man har havnet på.

– Cinco pesos, svarte den gamle dama bak disken på gledeshuset på hjørnet av Defensa og San Lorenzo i Buenos Aires.

– Bueno, sa jeg og fikk en flaske Quilmes, Argentinas nasjonaløl. Det sitter fem pene jenter med dystre smil i baren. Jeg håper i det lengste, hinsides all rasjonalitet, at disse jentene egentlig ikke er til salgs men at de er forelsket i meg og har ventet på meg hele dagen, ja hele livet. Den nærmeste sier hun har kommet helt fra fjellene i Peru. Hun er ung og vakker og utstråler et begjær så forførende at selv om jeg vet at hun forakter meg og alt er skuespill, får jeg lyst på henne der og da, lyst til å se henne naken, bli ett med henne, oppløses i henne som en tørr Paracetamol-tablett i et stort glass vann.

Opprinnelig ble det danset tango på bordellene, men her er det ingen som danser. Her er det rett på sak. Tango kan man danse andre steder. På langveggen henger oransje redningsbøyer fra norske skip, som flaue troféer over erobret og pløyd jord. En av bøyene står det Oslo på. Jeg er født i Oslo. Hva var det de norske sjømennene forsøkte å si ved å etterlate disse redningsbøyene hvis opprinnelige funksjon var å bli kastet til folk som falt overbord? Ble bøyene lagt igjen som en slags formell attest til andre nordmenn langt hjemmefra, en bekreftelse på at dette er et skikkelig bra sted? Antok deres takknemlighet for de ansattes serviceinnstilling og upåklagelige medgjørlighet så enorme dimensjoner at sedler ennå varme fra minibanken og høflighetsfraser fra reiseparløren alene ikke kunne dekke det de følte, og ikke visste hvordan de skulle uttrykke? Ønsket de å bli forstått av horene, eller kom de bare for et kjapt nummer før skuta igjen kastet loss? Kan det tenkes at de på bunnen av sine værbitte, tatoverte hjerter drømte om å endre kunde/ansatt-forholdet til noe mer personlig, eller for å si det med den marxist-leninistiske terminologien til hovedpersonen i Dag Solstads roman Gymnaslærer Pedersens beretning (1982), forsøkte sjømennene å privatisere seg for å vinne horenes ektefølte gunst? Å privatisere seg er Pedersens viktigste kurtise-aksiom og går ut på at «du må påføre henne dine lukter, din stemme, din fortid, diskret og effektivt, da har du henne og hun vil begynne å lete etter deg» (s. 23). I lys av Pedersens reduksjonistiske oppfatning av amorøst svermeri som noe underlagt markedsplassens logikk, er det fristende å stille det ubehagelige spørsmålet rett ut om ikke alle kjærlighetsforhold har et kunde/ansatt-aspekt? Dette spørsmålet er i hvert fall utgangspunktet for gymnaslærer Knut Pedersens kurtise av bibliotekaren Lise Tanner, og en like uromantisk beskrivelse av en forelskelse skal det godt gjøres å finne maken til i norsk litteratur: «Hun som bibliotekar, jeg som låntaker, altså hennes kunde. Det var vår felles interesse for litteratur som førte oss sammen. Det var i hvert fall den ytre foranledning.»

Lise Tanners innerste tanker

De gifter seg og får barn, men familielykken blir ikke langvarig. Pedersen opplever seg selv som splittet mellom drømmen om en trygg tilværelse som familiefar, og et selvoppofrende liv i den revolusjonære bevegelsen AKP(ml). Lise Tanner, på den annen side, er en balansert person, styrt av såkalt sunn fornuft og heilnorsk bakkekontakt. Hun synes å ha innfunnet seg med at virkeligheten ikke kan forandres av henne eller andre i Larvik. Virkeligheten, ifølge Lise, bare er der, og til tross for at den kan skildres i store romaner, er ikke individets sanseinntrykk og metafysiske spekulasjoner noe som kan formidles til andre. Lise isolerer seg med bøkene, og selv om Pedersen opplever henne som en observant og intelligent leser, leder ikke deres felles litteraturinteresse til det genuine fellesskapet han hadde forestilt seg. Lises refleksjoner omkring romanene de begge elsker er stereotype, sterile fraser av typen som man finner som billedtekst i litteraturhistoriske oppslagsverk og bokklubb-brosjyrer, f.eks. beskriver hun Louis Ferdinand Célines roman Reise til nattens ende som «En indre reise gjennom vår egen tid, med fascinerende billedbruk» (s. 31).

Det skremmende ved Lise Tanner er at hun ser det som fullstendig uproblematisk å ikke ha et eget språk, og at det er en selvfølge ikke å ville dele sin unike opplevelse av Dostojevskij-romanen hun elsker så høyt, men heller dykke inn i neste roman, som om hver roman er et lite skap man kan gå ut og inn av uten å innrømme at de fiktive fortellinger kan ha noen direkte relevans for det virkelige liv. Slik er også Lises forhold til naturen. Når det nyforelskede paret går tur i skogen og Lise ser noe vakkert, prøver hun aldri å forklare hva hun opplever, men tar helst tak i en stein eller et tre og sier «kjenn, kjenn». Dette skaper en avstand mellom henne og Knut Pedersen, ettersom han, som hennes beiler og senere ektemann ønsker å bli kjent med henne, og finne ut av hennes innerste tanker og hvordan hun opplever verden: «Jeg måtte ha henne, jeg måtte inn til henne, trenge inn i hennes innerste, hvor kilden til all denne nøkternhet, skoleflinkhet, overfladiskhet fantes.» (s. 32)

I motsetning til Lise Tanner, nærer Knut Pedersen et gryende håp om å kunne forandre virkeligheten, i hovedsak den politiske virkeligheten, i Norge og ute i verden. Selv om Knut greier å privatisere Lise (hun tar forresten etternavnet Pedersen) kommer de aldri nærmere hverandre, kanskje på grunn av at privatisering er et kaldt, instrumentelt ord: Privatisering er noe man gjør med bedrifter, ikke med mennesker, men Knut Pedersen er forhekset av et universelt marxistisk vokabular, og styrkes i overbevisningen om at kjærlighet er politikk, og at kristendom, norsk og biologi burde trekkes inn i historieundervisningen, slik han foreslår for rektor ved Larvik gymnas. Lise Tanner, på sin side, har ikke noe ønske om å privatisere ektemannen, for hennes liv og pragmatiske syn på lykke, består kun i å oppleve nuet, ikke formidle det eller forstå det. At Knut Pedersen oppslukes av «den gåtefulle kontrasten mellom hva hennes fiktive indre måtte inneholde og språket for det, samt det at hun som person i den ytre ikke-fiktive verden virka så avbalansert, helt identisk med sin egen stemme,» synes ikke å angå Lise Tanner fordi hennes vandringer i naturen og litteraturen er et privat anliggende, selv om ektemannen fysisk befinner seg i hennes umiddelbare nærhet. Gymnaslærer Pedersen er i praksis ansatt som Lise Tanners ektemann, og det eneste jobben hans innebærer er å akseptere at han og kona lever i hver sin verden, og for øvrig bare være seg selv, eller den han var da de møttes. Ikke uventet kommer klimakset eller antiklimakset i Knut Pedersens forsøk på å bli privatisert av Lise Tanner, altså å lure noe privat ut av henne, i sengen:

(…) fordi det etter min oppfatning var overveiende sannsynlig at da, da måtte det slippe ut, alt det som opptok henne, og som var hennes innerste, og jeg betrakta hennes trekk da, under orgasmen, med de skjønne halvkvalte dyreskrikene som kom fra denne kjernesunne norske kvinnen (s. 37).

Nina Skåtøys siste Mayday

Etter hvert forelsker Pedersen seg i den unge turnuslege og AKP(ml)-aktivist Nina Skåtøy, og sier opp stillingen som Lises ektemann. I motsetning til Tanner er Skåtøy svært snakkesalig, og vil preke det kommunistiske evangelium til flest mulig, men heller ikke hun har noe språk som kan kalles hennes eget, fylt til randen som hun er med utvalgte slagord fra Marx og Lenin, og ute av stand til å snakke om annet enn arbeid, kapital og streik. Skåtøy skildres som en skråsikker, buttonskledd, men unektelig sexy kommunist. Dermed er det i en politisk diskusjon at Pedersen ved et slumptreff klarer å privatisere Skåtøy:

Gjennom å få henne til å rødme blei jeg den som makta å snakke direkte til henne som mann. Jan Klåstad kunne sitte der og forsøke å få henne til å si «jeg er borgerlig» til krampa tok han, han var for seint ute, det gjelder å være først, og jeg var først. (s. 134)

Nina Skåtøy er ml-prinsessen som ingen kunne målbinde, og med et vådeskudd av et spørsmål om hun elsker Stalin vipper Pedersen henne ut av rollen i noen dyrebare sekunder – fra innbitt, usårbar kommunist til en hvilken som helst jente som vil elske og bli elsket. For denne manøveren belønnes han med rollen som hennes elsker og en lykkelig tid følger. Problemet er at Pedersen aldri makter å gjøre ml-språket til sitt, og da han under het sex med Nina Skåtøy på en AKP(ml)-leir i Sverige fleiper om Mao, gjør Skåtøy det slutt. For henne er Mao og hans språk noe hellig som ikke skal trekkes ned på det private plan. Å fleipe med partiet er det samme som å vise mistillit til partiet, og hun kan ikke risikere å trekke i tvil denne bevegelsen som hun har bundet hele sin identitet til, og som hun har brutt tvert med familien for å delta i.

Når ml'rne utover 1970-tallet endelig skjønner at det ikke blir noen væpna revolusjon i Larvik, og de selvproletariserte finner tilbake til sine gamle jobber, kommer den mest rørende scenen i romanen. Etter å ha levd hele sitt voksne liv fullstendig hengitt til marxistisk retorikk er Nina Skåtøy ute av stand til å snakke om sine følelser for kamerat Pedersen, og i et desperat forsøk på få å ham til å redde henne ut av AKP(ml)-helvetet tar hun ham med til en tidligere kollega, Unni Langmoen, som til partiets store irritasjon ikke har fornyet sitt abonnement på Klassekampen. Mellom linjene kan man lese at Skåtøys virkelige motiv for besøket er å signalisere til Pedersen at hun ønsker seg hverdagslivet til en vanlig familie. Nina Skåtøys initiativ ligner veldig både på skogsturene da Lise Tanner tok tak i en stein og sa «kjenn», og på redningsbøyene som sjømennene ga til horene i Buenos Aires. Besøket hos Unni Langmoen og husbond handler ikke om å overtale venninnen til å abonnere på Klassekampen, men å få Knut Pedersen til å tegne abonnement på professordatteren fra Oslos vestkant, Nina Skåtøy. Drømmen om den ukompliserte hverdagslykke er noe Skåtøy må vise Pedersen, for hun verken besitter eller tør lete etter ordene som må til for å beskrive den:

Det lille barnet blei framvist og behørig beundra, og vi måtte spise mer kaker, og en ny kjele med kaffe blei kokt, og båret inn på TV-kanna. De to venninnene stakk hodene sammen over et fotoalbum, mens mannen i huset gikk ut for å hogge ved. (s. 243)

Dessverre skjønner ikke Pedersen hva Nina Skåtøy prøver å fortelle ham, og hun skyter seg to uker senere med pistolen hun egentlig skulle brukt i revolusjonen.

Maria Iribarmes åpne vindu

Mens gymnaslærer Pedersen primært prøver å forstå, er hovedpersonen i argentineren Ernesto Sabatos roman Tunnelen (1948), en mann som forsøker å bli forstått. Romanens forteller, den anerkjente maleren Juan, lusker rundt på en utstilling for å se om publikum forstår en detalj i maleriet hans, Morskallet: Ytterst til venstre på bildet (et portrett av en kvinne) er det et lite vindu åpent mot en strand med en kvinne som står med ryggen til og skuer ut mot havet. En ung museumsgjest, Maria, blir stående lenge og se på maleriet, Juan blir gal av forelskelse, og de innleder et stormfullt forhold. Endelig en som forstår bildet hans! Kunstneren krever at hun skal elske ham, men for Maria er kunstneren og verket to forskjellige ting, og hun vil heller flykte inn i kunsten og leve ut dens lengsler, enn å binde seg til én mann:

Hvorfor må det finnes svar på alt mulig? La oss snakke om deg, om arbeidet, om det du er opptatt av. Hele tiden har jeg tenkt på bildet ditt, og på det du sa til meg her en gang. Jeg vil vite hva du driver med, hva du tenker på, jeg vil vite om du har malt noe eller ikke.

Rasende klemte jeg om armen hennes igjen.
«Nei,» svarte jeg. «Jeg vil ikke snakke om meg selv. Jeg vil bare snakke om oss to, må ha greie på om du er glad i meg.» (s. 65)

Juan har malt en kvinne vendt meg ryggen til tilskueren og Maria identifiserer seg med denne kvinnen. Likevel er det umulig for Juan å innse at Maria dermed også vil vende seg bort fra ham, at hun ikke kan leve seg inn i det flyktige motivet hans og elske ham samtidig.

Ernesto Sabatos lukkede vindu

Da noen fortalte meg at Ernesto Sabato (f. 1911) fortsatt er i live og bor i Buenos Aires-forstaden Santa Lugares, bestemte jeg meg for å avlegge ham et besøk. I tillegg til den store Sabato finnes det i Santa Lugares en hastverksmursteinskopi av den franske katedralen Lourdes, et halvt dusin helgenjuggel-sjapper, og den utmerkede kafeen Los Asos, der jeg satte meg til rette og noterte spørsmål. Det hadde ikke lyktes meg å få tak i Sabato per telefon, men det kunne vel ikke skade å stikke innom. Jeg var fryktelig nysgjerrig på om han hadde lagt inn et slags vindu i romanen Tunnelen, som Juan gjorde i maleriet, og i så fall om han ble kontaktet av mange unge kvinner som mente de hadde funnet vinduet. Rundt Sabatos lille murhus var det et høyt, grønnmalt gittergjerde og barrikaderte vinduer.

– Sabato sover, sa den moderlige hushjelpen.

Heller ikke to-tre telefoner til Sabatos agent Diego resulterte i noe intervju: – Sabato er veldig gammel, og har allerede for mange avtaler, du får prøve om igjen om en måned. Eieren av Los Asos mente jeg burde ringe presidenten av den lokale iskremfabrikken. – Han kjenner Sabato …

Jeg bestemte meg for heller å bruke tiden på tango. En aften på tangohallen El Abrazo, som betyr omfavnelsen, danset jeg med en jente som het Natalia. Det var deilig å danse med henne, så deilig at jeg tenkte at det ikke måtte bli siste dans, og det slo meg at det ikke var noen vits i å finne Ernesto Sabato og stille ham alle de lure spørsmålene fra notisblokken, når jeg heller kunne danse tango med Natalia.

– Du gjør én ting feil, sa hun alvorlig.

– Hva da? spurte jeg.

– Du må holde meg nærmere, sa hun.