Isabelle Eberhardt, en introduksjon

Reiseskildringer er en av litteraturhistoriens grunnstammmer. I journalistikkens æra er Isabelle Eberhardt en av reisereportasjens nyskapende pionerer. Hun er også en sentral figur i diskusjoner om kjønn, rase, identitet, kolonialisme og skrift. Den franske poststrukturalismen og dens amerikanske avleggere har sett henne som en ikonisk skikkelse i forhold til alle disse spørsmålene.

I

Isabelle Eberhardt var reporter, dagboksforfatter og novellist. Hun ble født 17. februar 1877 i Geneve, og døde i en styrtflod i Sahara i 1904, 27 år gammel. Morens navn var Nathalie Moerder, hun var gift med en general som tjente den russiske tsaren. I 1872 forlot Nathalie St. Petersburg sammen med Alexander Trofimowskij, anarkist og tidligere ortodoks prest som hadde konvertert til islam. Farens navn er ikke oppgitt i Isabelles fødselsattest, men sannsynligheten for at det var Trofimowskij må anses for å være stor.

Isabelle Eberhardt vokste opp i et Europa preget av dekadanse og tretthet: Hun forholdt seg steilt til grunn fremtidstro, men også mot de formene for oppgitthet og frykt som så sterkt preger den europeiske overgangen fra 1800- til 1900-tall. Ut fra hennes bakgrunn er det ikke underlig at hun tidlig betrakter seg selv som en nomade i tilværelsen og senere identifiserer seg så sterkt med de arabiske nomadene hun møter under sine reiser i Sahara-regionen.

I 1899 reiser hun til Nord-Afrika, til Tunis, og til Sahara. Hun og moren foretok en reise allerede et par år tidligere, til den algirske kysten. Moren døde under den reisen, og Isabelle måtte vende tilbake til Geneve, men dro ut på ny etter at Trofimowskij døde av kreft i mai 1899.

Etter dette fører hun en omflakkende tilværelse frem til sin død i 1904: Hun reiser, skriver utrettelig, men fører også et uortodokst samliv med Slimène Ehnni, en underoffiser i i spahi-kompaniet, muslim og fransk statsborger. Før hun møter Ehnni, som hun blir gift med i 1902, har hun en annen elsker, arabisklæreren Khoudja.

En dag skjer en fascinerende forvandling: Isabelle Eberhardt blir til sitt alter ego Mahmoud Saadi (Mahmoud Saadi var hennes alternative personlighet, og den som ga henne tilgangen til mannskulturene i Nord-Afrika). Hun befinner seg i en lukket vogn med elskeren da hun trekker av seg de europeiske kvinneplaggene, og ifører seg arabiske mannsklær. Kledd i støvler og burnus kaster hun seg opp på en beduinhest og rir sammen med Khoudja for å delta i en arabisk fest. Idet natten faller på blir Isabelle henvist til å sove blant kvinnene, men finner det kvelende, støyende og enfoldig. Hun bestemmer seg: Fra nå av vil hun bli behandlet som en mann, med respekt, og ha full bevegelsesfrihet.

Hun blir på denne tiden innviet i sufi-brorskapet Qadriya, og er en venn og fortrolig av den religiøse lederen Sidi Lachmi. Representanter for det franske kolonistyret betrakter henne med misnøye. De reagerer blant annet sterkt på at hun så tydelig foretrekker araberes selskap fremfor franskmennenes. Klesdrakten vekker naturlig nok også anstøt, og det er sikkert ingen grunn til å la seg forundre over at rigide franske koloniadministratører ­ som i utgangspunktet hadde grunn til å frykte den arabiske kulturens raseri ­ ser med skepsis og mistanske på en person som så tydelig gir blaffen i tidens og stedets normer og regler.

I 1901 opptrer hun som vitne i rettssaken mot Abdallah ben Mohammed, en representant for et rivaliserende sufibrorskap, som har forsøkt å drepe henne med sabel. Han dømmes til straffarbeid, hun blir utvist fra Algerie umiddelbart etter dommen. Hun vender tilbake til Algerie etter å ha oppnådd fransk statsborgerskap gjennom giftemål med Ehnni.

I 1902 skjer det første viktige møte mellom henne og Victor Barrucand, sjefsredaktøren av avisen Akhbar. Han ble en viktig støttespiller for henne, som redaktør og varm tilhenger av det hun skrev.

27 år gammel dør hun under en styrtflod i Aïn Sefra, en by der hun og Slimene Ehnni lever sammen når hun ikke er på reise. Manuskriptene hennes blir funnet, de ligger relativt uskadd i gjørmen og slammet. Senere skulle Barrucand bli tilkjent herostratisk berømmelse: Han tok seg mange friheter med hensyn til omskriving og redigering av Isabelles tekster, men han gjorde iallfall Eberhardt kjent for et større publikum. Originalmanuskriptet er ikke blitt rekonstruert før ganske nylig, etter å ha nådd Marie-Odile Delacour og Jean-René Huleu, redaktørene av hennes samlede verk, ved at de ble overlatt Koloniarkivet i Aix-en-Provence.

Rett før sin død hadde Isabelle/Mahmoud nettopp vendt tilbake fra en lengre ørkenreise. Under denne reisen sendte hun, ikke rapporter, men fortellinger og noveller til avisen La Depêche. Der beskriver hun de fatalistiske og opprørske mennene i bled el baroud, landet der kruttet snakker. Hennes utgivere Delacour og Huleu sier om stilen i disse fortellingene: «Å skrive noveller for å vise og få leseren til å forstå virkeligheten gjennom fiksjonen, innebar, lenge før begrepet fantes, å praktisere en moderne form for journalistikk og litteratur.»

II

Eberhardts tidligste dagbøker er gått tapt, men de siste fire som hun påbegynte i Cagliari på Sardinia januar 1900 er bevart. Clas Thor og Stig Hansén skriver (i boken Kvinne, reporter):

I den første skrev hun Premier Journalier på permen, full av håp overfor det nye århundret. At hun nettopp skrev journalier i stedet for det anvendelige journal kan ­ ifølge Anette Kobak, en av hennes biografer ­ ses på som symbolsk for hennes innstilling til dagboksskrivingen. Journalier kunne tolkes både som daglønnet og daglig. Fortsetter man denne ordleken og leser videre i et fransk leksikon finner man ord som jour og journalisme, altså dag versus journalistikk, noe som gir vår oppfatning av ordet journalistikk: skrevet for dagen. Kanskje var det derfor ingen tilfeldighet at Isabelle Eberhardt valgte dagboksformen for sin første (og som det senere skulle vise seg, den eneste) reportasjesamling Sud Oranais (’Sørlige Oran’).

Sud Oranais utgjøres av nøkterne, men også subjektivt vinklede avsnitt fra de mange toktene Eberhardt la ut på ­ på kryss og tvers av Nord-Afrika. Reisebeskrivelsene hennes er ofte preget av rastløshet, men også av fredfylte skildringer av nomadiske tilstander. Å være på reise, fysisk og erkjennelsesmessig, var hennes incitament og ambisjon.

Isabelle Eberhardt hadde flere av de gjengse kvalifikasjonene til en kvinnelig reisende etter den tidens modell: Hun kom fra en relativt privilegert bakgrunn, hun kunne flere språk og var eventyrlysten. Når vi møter henne i Nord-Afrika, i Algerie og Marokko, utmerker hun seg dessuten ved et usedvanlig ytre og en praksis i reportasjearbeidet som har bemerkelsesverdige drag. Ikledd mannsklær og rustet med omfattende kunnskaper om islam og arabisk kultur rapporterer hun fra arabiske samfunn fra innsiden; hun foregriper både moderne sosiologiske metoder og nyere journalistisk praksis. Som journalist var det hennes mål å være etterrettelig og informativ; tekstene er preget av mye lesning og omfattende kulturhistoriske kunnskaper, og språket er effektivt, men raffinert. Hun skrev primært ut fra sine egne opplevelser i arabiske samfunn og fra kulturer i margen av den arabiske verden, subkulturer som ingen vestlig journalist tidligere hadde kommet i såpass intim kontakt med.

Man kan også trekke linjer tilbake til fortidens kvinnelige pilgrimer av hennes praksis: Isabelle/Mahmoud Saadi reiser og skriver for å komme nærmere islam, og i 1899 ble hun altså tatt opp i det mektige sufibrorskapet Qadriya. Hun møter en kultur som hun identifiserer seg med, og som forandrer henne i takt med at hun trenger dypere og dypere inn i den. I 1904 skriver hun i reisedagboken fra Tlemcen i Algerie:

Gjennom år av omstreifing venner et blasert øye seg til de vakreste farger, til de sjeldneste utsmykninger. Man oppdager til slutt hvor fortvilet ensformig jorden er og hvor likt mennesker oppfører seg ­ og det er en av livets dypeste skuffelser.

Likevel finnes det steder som er blitt bevart urørt: bare disse makter i de aller slitneste sjelene å lokke frem den rystelse som de trodde var tapt for alltid.

Oudjda tilhører disse gudsforlatte stedene, som klipper i dette nivellerende århundrets styrtflod.

Her serverer Eberhardt et på mange måter profetisk utsagn; det tyvende århundret var nettopp en slik styrtflod, hvor «Umwertung aller Werte» fremdeles er en gyldig overskrift.

III

Isabelle Eberhardt var samtidig med den sterkt misogyne og dessuten selvhatende Otto Weininger. Hun levde dessuten i en tid da kvinnenes modige kamp for like rettigheter og respekt ble møtt av tilsvarende sterk motstand og uforstand. Man kan levende tenke seg at det innelukkede Sveits ikke var noe blivende sted for en ung kvinne som var flasket opp på anarkistisk tankegods. Nord-Afrika, og særlig Sahara med de skjulte oasene og det både drømmende og dramatiske livet som utspilte seg der, skulle gjennom hennes korte liv stå som det eneste verdige og virkelige landskap for henne.

De europeiske og amerikanske kvinnenes strategier for mer levelige kår ser ikke ut til å ha vunnet større gjenklang hos henne (hun er ingen sufragette, ingen Rosa Luxemburg, ingen stemmerettsfeminist). Hun kommer uansett definitivt ikke fra arbeiderklassen. Hun søker noe større, noe absolutt. Hun fant Gud i islam, og skrev at hele hennes liv var viet islam.

Hun utgjør en utfordring for feministisk tenkning og praksis: Valget om å smelte inn i et kjønnssegregert og religiøst fundert samfunn løper parallelt med beslutningen om å leve som en mann i dette samfunnet. Hun gifter seg med Ehnni, altså har hun likevel ikke fraskrevet seg iallfall deler av en tradisjonell kvinneidentitet. Hun skriver mye om kvinner, særlig i novellene og fortellingene: Der finner vi et blikk for de som befinner seg i samfunnets ytterkant; det vrimler av prostituerte, av kvinner som blir sveket av menn, og derfor blir nødt til å prostituere seg. Disse er empatiske skildringer som ikke fratar kvinneskikkelsene pasjonen, som ikke reduserer deres erfaring. Isabelle forteller om berberkvinner og om små, lukkede jødiske enklaver, der mennesker av begge kjønn lever isolert fra den omgivende arabiske kulturen. Mennene hun beskriver er som oftest enten krigernomader eller lærde muslimer og ledere.

Noen få fotografier av henne er bevart, og de viser høyst ulike representasjoner: matrosen (et fotografi av henne fra Geneve som ung der hun er iført matrosdrakt); den arabiske ynglingen Mahmoud Saadi; og hun er på et bilde kledd som arabisk kvinne under rettssaken mot hennes «asassin». Alle disse eksemplene kan kanskje betraktes som utprøvinger av forskjellige former for identitet. De kan også oppfattes som en del av hennes kunstneriske prosjekt, der både politiske og pragmatiske føringer kan gjenkjennes, uten at disse går på bekostning av trangen til det absolutte.

Hennes liv går definitivt ikke opp i noe overskuelig regnestykke.

IV

Jeg tror det er for enkelt å lese Isabelle Eberhardts «cross-dressing» i arabiske mannsklær som uttrykk for en eksentrisk og tidlig utgave av ­ eller prefigurasjon for ­ den eksplisitte og delvis dekadente formen dette fikk for eksempel i 20-tallets Berlin. Én ting er at Isabelle Eberhardt ikke var lesbisk, dessuten var det av uvurderlig betydning for henne å bruke mannsdrakt når hun reiste blant soldater, fremmedlegionærer, nomader og røvere. Ikke bare fikk hun lett innpass til de forskjelligste miljøer; å bli oppfattet som mann ga henne også sjansen til å komme veldig tett på enkeltskjebner og miljøer. Det er vanskelig å se Eberhardts klesvaner i den nordafrikanske ørkenen som crossdressing i dagens forstand, blant annet fordi så mye ligger i det skjulte når det gjelder hennes indre biografi: Kanskje var hun transseksuell, men vi har ikke tilgang til kunnskaper om det. Og det forblir uinteressant, annet enn muligens som selskapslek.

Å studere Isabelle Eberhardts liv og tekster gir en fantastisk mulighet til å komme lenger i forståelsen av forholdet mellom et unike og det almene. Men nå som identitet i Vesten er blitt noe som det påstås at man kan plukke fritt fra øverste hylle, kan det innebære en nesten overmenneskelig anstrengelse å forstå et slikt livsløp som Isabelle Eberhardts. Laura Rice, en av utgiverne bak et City-Lights-utvalg av Eberhardts skrifter, er streng mot de som forsøker å gjøre henne til et entydig frihetssymbol. Hun er like krass mot de som forsøker å desavuere henne. Rice går særlig i rette med Rana Kabbani (som har skrevet introduksjonen til utgivelsen av Eberhardts dagbøker, Passionate Nomads), en av Eberhardts kritikere som særlig ser bruken av arabiske mannsdrakt som et uttrykk for å gå patriarkatets ærend, blant annet fordi det skaper en særlig avstand til kvinnefellesskapet i araberverdenen. Slik imøtegår Rice Kabbani:

I likhet med de arbeidene om Eberhardt som bare ser henne som et symbol på frigjøring, utligner Kabbanis beskrivelse alle de komplekse forholdene ved kjønn og nasjonalitet som Eberhardt tar opp i seg. […] Men Kabbanis beskrivelse reflekterer overbevisende ett aspekt ved Eberhardt ­ hennes evne til å gjøre sine kritikere rasende. […] Men å fremstille hennes handlinger utelukkende som summen av forkledningsmanøvre, eller en lek med det ytre, innebærer å overse i hvilken grad hun faktisk ble assimilert i arabisk kultur. Å behandle det at Eberhardt kledde seg som mann og araber utelukkende som en dobbeltmaskerade tømmer hennes erfaring, og devaluerer den fullstendig; men å gjøre dette innebærer også å fremstille en eller annen slags essens for mannen og for araberen som hever seg over kjønnskonstruksjonene og kulturens praksis. Eberhardts styrke er nettopp hennes evne til å beskrive den begrensende kvaliteten som sosiale skillelinjer har.

Gertrude Stein er for øvrig den kunstner fra det 20. århundret som det faller meg lettest å tenke på i forbindelse med Eberhardt. De har klare likhetstrekk både med hensyn til valg av (komfortabel!) klesstil og når det gjelder kunstnerisk høye ambisjoner. Begge fremviste en tydelig pragmatisk åre, noe som ser ut til å ha vært en av forutsetningene for deres skriftlige originalitet. Begge levde de liv som i seg selv kan betraktes som kunstverk, som ikke slutter å utfordre konvensjoner av alle slag.

V

Når man ser Isabelle Eberhardt for seg som en anarkistisk oppdratt vestlig kvinne som søker seg til islam for å komme på talefot med Gud og menneskene, som kvinne, som politisk og religiøst individ, så tegner det seg intrikate og utfordrende bilder: først bildet av en kvinne som går for å være mann i Qadriya-brorskapet (blant annet på grunn av høflighetsårsaker som er nedfelt i islamsk kultur); dernest bildet av den som søker seg til Lalla Zeynab, kvinnelig sufi-leder som hun møtte første gang i 1902. Eberhardt skriver:

… plutselig blir [Lalla Zeynab] trist, og jeg ser tårer i øynene hennes. ­ «min datter … jeg har viet mitt liv til gode gjerninger for Guds sak … Men menn anerkjenner ikke mine anstrengelser for å hjelpe dem. Mange er de som hater meg og er sjalu på meg. Alt dette, på tross av min absolutte selvfornektelse. Jeg giftet meg aldri, jeg har ingen familie, ingen gleder …»

(Noutes de route)

Eberhardt hadde muligheten til å bli tatt opp også i hennes brorskap. Hadde hun fått leve lenger, ville det kanskje skjedd. Lalla var uansett uhyre viktig for Eberhardt; hos Zeynab fantes en mulighet for å snakke som kvinne til en annen kvinne, samtidig kunne de ha et åndelig fellesskap i islam, Isabelles overordnete lengsel og ambisjon.

Eberhardts hengivelse til islam er satt under lupen blant annet av den tunisiske Karim Hamdy: Han antyder at hun valgte islam og sufi-brorskap ikke ut fra et sant ønske om å oppgi seg selv, men for å finne seg selv ut fra en vestlig individbasert tankegang. Han vurderer Eberhardt ut fra et delvis skjult postkolonialistisk perspektiv: Han setter spørsmålstegn ved henne som sann sufi; han tilkjennegir at det finnes mange lakuner i informasjonen om Eberhardts religiøse engasjement og praksis, men fastholder en mistanke om en feilrettet og ukonsentrert omgang med islam. Rent bortsett fra at en slik spørsmålsstilling virker noe forunderlig på en utenforstående, blant annet med tanke på sufismens stilling innen islam, som en i utgangspunktet kjettersk og iallfall kontroversiell retning, så ser det for meg uansett ut til å være en radikalt forfeilet måte å betrakte Isabelle Eberhardt på. Isabelle Eberhardts personlighet er sammensatt og av og til paradoksal; hun er profetisk og bakstreversk (i forstand av nostalgisk); i mangt er hun et produkt av sin egen nære samtid, samtidig peker hennes praksis som journalist og skjønnlitterær forfatter fremover. Jeg tror vi må godta at det finnes enkeltskjebner som ved sin mangetydighet nettopp kan utgjøre en eksemplarisk inspirasjon: Jeg tenker meg her inspirasjon som noe absolutt, eller bydende, men at det ikke nødvendigvis eksisterer noe fiksert mål, eller noen bestemt retning. Vi kan benevne det som «forsøk på å vinne retning».

VI

For å gjøre en lang historie kort: I den grad de siste 100–150 års kvinnekamp og feminisme(r) har endret synet på kvinnen som den absolutte «andre» ­ i forstand av «utenfor», «utilgjengelig» og mystisk eller mystifisert ­ så har det først og fremst skjedd på et institusjonelt plan. Kvinner over nesten hele verden har oppnådd stemmerett (men ikke likelønn); kvinner har i stor skala adgang til utdannelse og yrkesutøvelse som aldri før; kvinner deltar i stat og styre. Alt i alt går det vel an å si at denne utviklingen først og fremst viser en konsolidering på overflatenivå rundt visse samfunnsrettslige prinsipper. Hvilket ikke i seg selv er å beklage.

I kunstens verden er tingene atskillig mer komplekse; her går det i rykk og napp. Den amerikanske litteraturviteren Camille Paglia kan man på ett nivå betrakte som Otto Weininger gjenoppstått, idet de deler en markant misogyni. På et mindre diagnostisk nivå kan det være interessant å skjele til det fenomenet at mens Gabriel Garcia Marques’ fantastiske sagaer blir betraktet som ganske enkelt litteratur, blir Arundhati Roys debutroman Guden for små ting av mange sett som typisk «kvinnelitteratur»; mens Øyvind Bergs viltvoksende, selvfølgelig også stramme og tradisjonsbevisste, men samtidig følelsesfulle og intuitive dikt blir oppfattet som rett og slett litteratur, blir den langt tørrere og definitivt analytiske Eldrid Lundens dikt av mange sett som «tekster som drøfter kvinners erfaring i et stramt poetisk språk». Det finnes fremdeles en sterk motstand mot å betrakte kvinners erfaringer som almene.

Man kan like eller mislike det Isabelle Eberhardt skriver, uansett vil alle ha sin del av kaka. Noen gjør Eberhardt til et ikon for fragmentarisk identitet, eller «det sprengte jeget»; enkelte ser henne som fanebærer for den arabiske motstanden mot kolonialismen; andre igjen gjør henne til et eksempel på en typisk, vel å merke i eksentrisk utgave, kolonialistisk praksis. Det finnes også de som rett og slett ser henne som en uhyre spennende journalist og kunstner. Etter min mening er det kombinasjonen av hennes trang til å skriftliggjøre alle sine erfaringer, med behovet for å sette spørsmålstegn ved det tilsynelatende og ved vedtatte oppfatninger, som gjør henne til kunstner, som reporter, som novellist og dagboksforfatter.

Stilen hennes er gjennomgående nøkternt deskriptiv, men pasjonen for landskapene og menneskene hun beskriver, trer likevel tydelig frem. Hun er i en nesten ekstrem grad klar over forbindelsene mellom landskap og menneske, landskap og kollektiv. Eberhardt utvikler mer og mer nomadens nødvendige årvåkenhet for detaljer; å snakke om en nødvendig årvåkenhet i nordafrikanske ørkenområder på begynnelsen av 1900-tallet, bør for øvrig selvsagt betraktes som et ironisk understatement.

Det er verdt å minne om at det primært er nomadiske folk i ørkenlandskap hun beskriver: som ikke må forveksles med nettnomader av en postmoderne orden; eller «globale nomader» på jakt etter autentisitet på steder som ligger langt hjemmefra. Hun beskriver en eldgammel kultur i skjæringspunktet for dens (nesten)forsvinning. Det dreier seg om en etter hvert gammel historie: Der den moderne, såkalte rasjonelle bevissthet ser områder eller flater som kan anvendes i et strategisk økonomisk spill, der myldrer en gammel kultur.

VII

I hvilken utstrekning Isabelle Eberhardt var på kant med det franske kolonistyret, er tildels vanskelig å avgjøre. Sikkert er det at hun kom i fengsel for å ha deltatt i demonstrasjoner mot kolonimakten. Hun solidariserer seg også gjennomgående med araberne i sine tekster; hennes optikk er konsekvent pro arabisk kultur. Samtidig må det nevnes at hun for å få adgang til det avstengte og for hennes del etterlengtede religiøse samfunnet ved navn Kenadsa, slo seg sammen med General Lautey, en talsmann for å avskjære opposisjonelle nomader fra markedene i oasene, og slik gjøre dem mer føyelige. Eberhardt la ut på en reise under generalens beskyttelse. Det kan virke som om hennes lengsel etter å besøke Kenadsa fikk henne til å gjøre denne beslutningen ut fra en rent pragmatisk overveielse: Ikke på noen andre måter hadde hun kunnet få denne unike tilgangen til et område som ellers var lukket for alle andre vestlige enn kolonistyrets representanter. Dette er et av de punktene i diskusjonen om Eberhardts betydning som politisk figur som er mest omdiskutert, og som ser ut til å forbli kontroversielt i alle fall i lang tid fremover.

Så vidt jeg har kunnet forstå var hun ikke i overordentlig grad politisk skolert. Hun var satt inn i den europeiske og russiske anarkismen og hadde sterke sympatier for arabisk opposisjon mot kolonimakten, men hvis man skal vurdere henne politisk, så er hun like mye styrt av personlige sympatier som av analyse og grundige overveielser. Det som da er viktig å huske, er at hennes ambisjon som skribent ikke gikk i retning av å bedrive politisk propaganda for et politisk system, eller en bestemt politisk tenkemåte. Som forfatter elsket hun frem landskaper, mennesker og livsformer, former som delvis er historie nå, men som hun har gitt et unikt bidrag til å bevare i vår kulturelle hukommelse. Hun overskred sin tids blikk så langt hun maktet og hadde ambisjon til: Hun hadde en vilje og evne som strakk langt, og som gjør at vi i dag blant annet kan speile oss i hennes samtids ambivalens overfor det som ble oppfattet som usiviliserte samfunns underlegenhet. Der tok hun et klart standpunkt: For Isabelle Eberhardt var den arabiske nomadekulturen og den islamske lærdomstradisjonen til sammen Vesten overlegen.

Isabelle Eberhardt utfordrer den dag i dag, ved sin disiplinerte oppriktighet og gjennom vektleggingen av å besitte inngående kunnskaper. Og kanskje aller viktigst: Hennes forskjellige personaer peker på muligheten for annet enn en overflatelek med identitet. Der den postmoderne orden har en tendens til å fortrenge døden med forkledningsmanøvre, bekrefter Eberhardts ulike identiteter tilværelsens forgjengelighet. Slik kan vi takke Isabelle Eberhardts tekster for å hjelpe oss i forståelsen av vårt ansvar som virkelig og ikke fiktivt.

Og i denne frihetens paradoksalitet kan vi finne oss selv.