Innvendig tapetsert av språk

Så er han altså borte. Det burde ikke være egna til å overraske at et menneske i sitt åttitredje år dør, men likevel virker det som om allmennheten ble tatt på senga da Dag Solstad døde for bare to uker siden, og det forteller svært mye om hans tilstedeværelse i offentligheten, og i den norske kulturelle selvbevisstheten, helt til det siste. Jeg har vanskelig for å forestille meg at en tilsvarende reverens vil tilkjennes noen andre i vår levetid.

Veldig mye er sagt og skrevet om hvordan Dag Solstad gjennom sitt forfatterskap portretterer Norge, vår tids Norge, det Norge vi som mennesker på tampen av det 20. århundre og begynnelsen av det 21. lever i. Til dette kan jeg ikke annet enn å nikke og si meg enig, men etter at jeg nå, de siste dagene, har gjenlest Genanse og verdighet for første gang på ti år (og etter å ha levd nokså tett på forfatterskapet like mange år), tenker jeg også: Vi lever ikke i den verdenen Solstad beskriver, men i etterdønningene av den. Solstads verden er den som kom før min, og her, i nåtiden, er den bortimot fremmed.

Denne fornemmelsen gjør også det å lese Solstad til en på samme tid takknemlig og vemodig affære, og det i større grad enn andre forfatterskap jeg kjenner, både norske og internasjonale. Takknemligheten bunner i det enorme privilegiet det er å kunne dykke ned i tekster som så presist og så ihuga grundig forsøker å gjennombore Det Norske, å fange noe av tidsånden i romaner som, samtidig, hele tiden, understreker sin egen tilhørighet i tiden. Slik låser de seg til sin egen tid, og slik overskrider de sin egen tid nettopp ved å vise hvor innsydd de (og vi) er i den. Vemodet, på den andre siden, springer ut av følelsen jeg får, når jeg leser Solstad, av at disse romanene på samme tid angår meg – og ikke. Å lese en Solstad-roman er overraskende ofte som å komme hjem, å lande i et språk som er hjemme. Ikke nødvendigvis mitt hjem, men et hjem. Den litterære kraften i dem er umiskjennelig, ja, det er ingen grunn til å si noe annet enn at Dag Solstad var, og er, den største norske romanforfatteren, enn si norske forfatteren i det hele tatt, etter andre verdenskrig. Dette er jo bare konsensus. Men det begynner å hefte noe distinkt fortidig ved forfatterskapet. Det har lenge vært en veterans klage. Det er noe gammelmodig, ja, nesten romantisk over Elias Ruklas forakt for sine elever og den kulturkritikken forfatterskapet forfekter, for det begynner å bli forferdelig lenge siden dannelse hadde noen nevneverdig plass i offentligheten og i skoleverket. Jeg har sjelden kunnet lese en Solstad-roman og samtidig tenke: Slik er det!, for deres øyeblikk, så å si, deres epoke, er over.

Men slik er det jo, slik virker tiden inn på litteraturen. Og det er tross alt en god ting, for er det noe jeg blir oppmerksom på når jeg leser Genanse og verdighet om igjen, så er det at Elias Rukla, og med ham de fleste andre av Solstads forkomne, eksistensielt hjemløse og til dels latterlige menn, formelig lider av at tiden går. De kan ikke utstå å bli eldre. Misforstå meg rett, jeg er stort sett enig i kulturkritikken, men også den er uunngåelig bundet til sin egen tid, den springer ut av en ungdomstid bristende av idealer og den påfølgende skuffelsen. Når Elias Rukla kjenner at han har «falt ut av samfunnet rett og slett», er det fordi han ikke lenger er i takt med tiden. Han er blitt middelaldrende. Når Solstads kvinner utsettes for forfatterens og mennenes harde blikk, er det for å fortelle at de har blitt eldre. Og i bakgrunnen for det hele, liksom den store kverna alt dreier seg om, har samfunnet blitt modnere, og dummere, og mer amerikanisert, og flatere, og «friere» – og Solstad-mannen kan knapt utstå det. Det går en sentimental dannelsens bue fra Arild Asnes, 1970, hvor troen på framtida og revolusjonen er overveldende, gjennom de kommunistiske og post-kommunistiske romanene på 70- og 80-tallet og til 90-talls-kvartetten som begynner med Bjørn Hansens resignasjon i Ellevte roman, bok atten i 1992. Disse romanene beskriver en aldringsprosess, og den tiltakende melankolien som fyller dem, springer kanskje, til syvende og sist, ut av det å falle ut av tiden, å mene seg falt ut av tiden, og dermed å ønske å stoppe den, med en tiltagende grad av bitterhet, resignasjon og portvin. Men det er også dette utenforskapet som er forutsetninga for å skape kunst. Når Elias Rukla tenker over sin egen irrelevans, kommer en sekvens som, spør du meg, framstår som en kommentar til Solstads eget kunstnerskap:

Man blir «kunstig» av å stå utafor og måtte fastslå at det offentlige rom er opptatt. Med «unaturlig» forbauselse må man fastslå at det ikke finnes lenger. Ikke finnes lenger, ikke finnes lenger.

Det er et svartsynt blikk som ser på samfunnet her, men gjennom utenforskapet blir man «kunstig», det vil si: til kunst.

Svartsynet er gjennomgående og tiltakende i styrke i forfatterskapet. Likevel er det ikke tyngde, men letthet som preger Solstad-romanene. At romanene er så lette – for det er de, selv de mest forbitrede, melankolske Solstad-romanene er «lette» – skyldes, tror jeg, språket, den luftige og dypt idiosynkratiske setningsbygginga, full av erratiske kommaer og substantiver i ubestemt form. Eller kanskje heller: den salige blandinga av språk, idé og dyp kjærlighet til litteraturen, som disse tekstene brister av.

Kjærlighet til litteraturen skal ikke undervurderes. Enhver som har lest en hvilken som helst Solstad-roman, vil vite hvilken aktelse han møter litteraturen med. Det finnes mange punkter i forfatterskapet man kunne henvist til for å vise hva det er med litteraturen, med kvalitetslitteraturen, som er så avgjørende, men det jeg lot meg merke av nå, er når Elias Rukla mot slutten av Genanse og verdighet tenker over sin forkjærlighet for «1920-talls-romaner» (og slik uttrykker noe sant om enhver bebrillet humaniora-studerendes sjel):

Hvorfor Elias Rukla var så betatt av 1920-talls romaner, visste han ikke, han kjente seg ikke igjen i dem om man skulle tro det, men han likte stilen og temperaturen i dem, selv hvor innbyrdes ulike de forskjellige 1920-talls forfatterne var, både i stil og temperatur. Det han gjenfant, var sinnets skakninger, forvoldt av den store europeiske krigen, og gjenfunnet i hans eget sinn, 80 år seinere.

Her er det: Intet mindre enn litteraturens mirakel. Å lese, og å gjenfinne, ikke seg selv, men noe allmennmenneskelig. Sinnets skakninger, på tvers av tiden, i ulike temperamenter. Mer kan man knapt be om, og i norsk sammenheng har ingen, meg bekjent, klart å vekke denne erkjennelsen, og den medfølgende lykken, i like stor grad som Dag Solstad.

*

Hvordan jeg kom til Solstads forfatterskap husker jeg godt, ja, det var som snytt ut av en av romanene hans, og det forgikk omtrent slik: Da jeg studerte litteraturvitenskap i Trondheim, ble jeg oppmerksom på to unge menn, noen år eldre enn meg, som fulgte det samme emnet i 1900-tallets litteraturteori. De hadde briller med tjukk innfatning, den ene var litt høyere enn den andre, begge snakka en fyldig og fin trønderdialekt, og de kom alltid sammen, som et par. Den ene av dem stilte spørsmål etter spørsmål i forelesningene, mens den andre bare av og til føyde til et eget spørsmål. Ellers satt han hensunket i tanker med hodet i hånden. Jeg ble umåtelig tiltrukket av dem begge, og da jeg etter noen uker klarte å bli del av deres vesle kollokviegruppe, la jeg merke til at de til stadighet, som en utbrodering av pensum, eller som en digresjon derfra, nevnte: Dag Solstad. De snakka om ham hele tiden, og de snakka, har jeg forstått i ettertid, som romanene hans. Slik lærte jeg forfatterskapet å kjenne, uten å lese det: Om Bjørn Hansens frivillige rullestolsitting (sjukt!), om hans store Ikke¹, om Elias Ruklas stakkars kvestede paraply, om å føle seg litt Hans Castorp, skøyteløpsekvensen i Roman 1987, den uendelige digresjonen om Notoddens historie i T. Singer, hans forkjærlighet for Nektelsens Prefiks U-², og, særlig, Geir Breviks utlegninger om den maskuline positur i Irr! Grønt!³ – som den tausere av de to herrene også demonstrerte mens han fortalte, alt med en selvforklarende latter som jeg lot meg merke av, og jeg forsto at jo: Jeg burde lese Dag Solstad. Sannelig burde jeg det.

Da jeg endelig leste Genanse og verdighet, ble jeg skuffa. Rett og slett. Jeg har i årevis prøvd å forstå hvorfor, for det er jo en strålende roman, men den gangen fant jeg den knapp, overfladisk, uinteressert og ukonsentrert. At dette skulle være det aller ypperste den norske litteraturen hadde å by på! Men da jeg leste Professor Andersens natt nokså lenge etterpå løsna det litt mer, og innen jeg kom til Arild Asnes, 1970, Solstads omvendelsesroman om den «frie intellektuelle» forfatteren som vaser rundt i Oslo og lengter etter å frigjøres fra friheten – da var det gjort. Arild Asnes, 1970 er både en av de sterkeste bøkene jeg vet om, en av de som har virka lengst i meg, og, dessuten, en av de aller beste i Solstads forfatterskap.

Og hvorfor? Jeg tror alle som har et nært forhold til Solstads forfatterskap, vil svare at det er på grunn av språkføringa: måten han fører setninger på, måten romanene i så mange tilfeller framstår som uendelige monologer som forsøker å overbevise enten fortelleren selv, eller hovedpersonen, eller leseren (eller alle sammen) om at ett eller annet gitt saksforhold eller tankeeksperiment for det første er viktig, og dernest også riktig. I Arild Asnes, 1970 er den unge forfatterens kval over sin «absurde» frihet utgangspunktet for en perpleks kvern av ord som vel knapt har sin like i noen av de øvrige Solstad-romanene jeg har lest (som vel å merke ikke er alle, men de fleste, med noen hederlige krigs- og Telemarks-orienterte unntak). Les bare dette, fra første avdeling, hvor Asnes baler med sin nyoppdagede frihet:

Det er fremdeles februar 1970. Arild Asnes har vært hjemme noen uker nå, og panikken har begynt å ta ham. Språket hans! Han har mistet det. Det har falt i dass. Det er bare oppkast igjen. Arild Asnes er ikke hvem som helst. Den 28-årige mannen som rusler så tungt og nervøst omkring, nesten usynlig i det ville snøfokket, i Europas nordligste hovedstad, er et av de nødvendigste mennesker i Norge. Han er Norges frieste mann. Han bærer myten om friheten med seg. Det kan sees på ham. Lutrygget går han omkring i Oslo med et misfornøyd ansikt, ja faktisk med et ansikt slik ansiktet ser ut etter et realt oppkastanfall. Språket, språket! Det er noe underlig med språket, det finnes en nedre grense for dets bærekraft. Går man under den grensen, er språket så privat i sin kvalme at det ikke kan bære. Slik syntes Arild Asnes at hans språk var nå. Det var fortvilet. For egentlig burde det være en viktig ting å få sagt at de som er bærere av myten om friheten nå er så kvalme av det at de spyr og spyr og spyr. Men det kunne ikke bli sagt, så håpløse ting finnes det ikke dekkende språk for, for det dekkende språket er ikke språk, men rent spy. Arild Asnes’ språk var spy og var derfor ikke språk, men spy. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Hva skal han gjøre?

Allerede her finnes flere at de elementene som særmerker den solstadske prosaen: Gjentakelsen av navnet i sin helhet –

Arild Asnes
Arild Asnes
Arild Asnes

– som forekommer ikke bare her, men i hele forfatterskapet:

Bjørn Hansen
Bjørn Hansen
Bjørn Hansen

eller: Elias Rukla
Elias Rukla
Elias Rukla

– en slags litterær besvergelse som gjennom repetisjonene har bidratt til å gjøre disse karakterene – og navnene deres! – til de mest gjenkjennelige i hele den norske litteraturen. Dessuten: utropene! Den teoretiske, abstrakte tenkemåten om «frihetens ansikt» som lenkes til det profane: doskåla, oppkastanfallet. Det liksom sceniske tablået de to siste setningene utgjør, hvor Solstad hopper fra preteritum til presens, fra Asnes’ indre ontologiske svimmelhet til en åpen rundspørring, og suger leseren inn: Han visste ikke hva han skulle gjøre. Hva skal han gjøre? Hva, hva? Og, ikke minst, konstruksjonen av påfallende minneverdige bilder og fraser. Arild Asnes’ språk var spy og var derfor ikke språk, men spy er en av de aller flotteste setningene jeg vet om i forfatterskapet, en tautologi som både innholdsmessig og i komposisjon er fundamentalt idiotisk.

*

Det toskete i Solstads forfatterskap er konstant, og det bringer oss til et undervurdert, eller i alle fall underkommunisert, element ved skrifta hans, nemlig: i hvor stor grad ikke bare karakterene og scenene – være seg Elias Ruklas paraply, Bjørn Hansens rullestol eller gymnaslærer Pedersens sykling på vannet, som vel er de mest kjente – men også formuleringene i seg selv egner seg til å danne små verdener. De to herrene på litteraturteoriemnet i Trondheim ga meg en pekepinn den gang, i hvordan de kunne referere ikke bare til rullestol og paraply, men også «den maskuline positur». I dette tilfellet er det ikke egentlig bildet som er interessant, men formuleringa: «Den Maskuline Positur», framsatt som om det er noe Ekte, noe som Finnes. Jeg er ganske sikker på at det ikke bare er i min sosiale verden at de solstadske begreper lever sitt eget liv, men det er i alle fall tilfellet: Svært mye av internhumoren jeg har med flere gode venner, baserer seg på formuleringer fra Solstad-bøker. I 16–07–41, kanskje Solstads aller vakreste roman, midt i den lange digresjonen om Berlin (hvor jeg befinner meg idet dette blir skrevet, altså NÅ), mener han at «Oranienburger Strasse med alle sine in-kafeer, noen av dem til og med røykfrie og bare for vegetarianere, og med et gatebilde preget av oppstilte øst-europeiske horer» representerer «den nye mix», og jeg vet ikke hvorfor, men formuleringa – den nye mix! – vekker en så inderlig lystighet i meg. Det samme gjelder hans forkjærlighet, i bøkene om Bjørn Hansen, for å innlemme pissing mot slutten av tekstene. Ellevte roman, bok atten slutter som kjent med Bjørn Hansens store dilemma, idet han, lenket til rullestolen og på besøk hos den syngende tannlege Herman Busk, erkjenner at han må tisse – og at stolen er for stor til å bli med inn på do. I oppfølgeren 17. roman finner følgende sted, idet Bjørn Hansen, sønnen Peter og dennes kone Thea kjører oppover en fjellvei i Bø i Telemark:

To ganger traff de på andre biler, som heldigvis beveget seg i samme retning som dem. Den første kjørte de forbi, da den andre stanset ved å kjøre helt ut til sida, og en person (mann) steg ut, sannsynligvis for å tre av på naturens vegne, noe som passet fint her hvor det var så mye av den. Da de passerte tutet Peter i bilhornet, og både han og Thea vinket, og den andre bilen tutet tilbake, og da Bjørn Hansen prøvde å se inn i den, mente han tydelig å kunne se at de der inne også vinket entusiastisk tilbake (men han som skulle tre av på naturens vegne, vinket ikke, han så etter en fjellrabbe han kunne hvile sitt hode og sin pikk inntil).

Helt ærlig: Dette er en av de mest minneverdige sekvensene i Solstad (for meg), om ikke annet så bare for det dypt uventede i den siste parentesen, det brå ordet PIKK som kommer slengende, og ideen, selve bildet, av en pissatrengt mann som ikke vinker fordi han skal «hvile sitt hode og sin pikk» inntil «en fjellrabbe». «Hvile sitt hode og sin pikk inntil?» Det er vidunderlig, et tilfelle av rent og skjært litterært overskudd. At bildet ikke har noe som helst med romanen for øvrig å gjøre, bidrar til å forsterke det: den pissatrengte mannen forblir en latterlig liten silhuett midt oppi Bjørn Hansens eksistensielle drama.

Men selve premien når det gjelder toskete formuleringer, går til Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, den noe uelskede svanesangen i fortellinga om den forhenværende kemneren på Kongsberg. Det er bare en liten detalj, men jeg lo første gang jeg leste det, og det har vedvart, nemlig: at Bj. Hansen (som han kaller seg i alderdommen) i påvente av besøk fra sin sønnesønn Wiggo Nilsen Korpi Hansen (navnet!!) kjøper en madrass som Wiggo kan sove på, og som han, ettersom leiligheten er liten, må stue vekk på dagtid. Så kommer ideen: «Den kunne man nærmest lime opp til veggen». Og videre:

Det å «lime» madrassen fast til veggen, og kamuflere den der, slik at stua fikk beholde sitt preg av å være en stue, f. eks. Bj. Hansen angret nesten på at han ikke hadde kjøpt en sovesofa til sønnesønnen. Det var rett nok veldig lett å få plassert madrassen inntil veggen, «lime» den inntil veggen, som både Wiggo og hans farfar sa …

Det er bare en detalj, attpåtil en ganske dum en, i en nokså svak og, ærlig talt, unødvendig roman (og dette er jo en av mange sannheter om forfatterskapet: Solstads romaner framstår, nesten alltid, nødvendige), men ved å putte «lime» i anførselstegn «limes» det også fast til innsiden av skallen min. Jeg tror ingen andre forfatterskap har virka på samme måte på meg, og jeg mistenker, som sagt, at jeg ikke er alene om det: at det solstadske språket, i større grad enn noen annen norsk (eller internasjonal) forfatters språk, klistrer seg fast i lesernes bevissthet og blir en del av deres verden. Å «lime» er gått inn i dagligspråket mitt, sammen med en hel rekke andre Solstad-formuleringer, som til sammen utgjør en sentral del av min hverdagslige språktapet. Det er en av de aller dummeste formuleringene i et forfatterskap fullt av dumme formuleringer – og enhver som høyakter det dumme, vet at dumskap både lever lenge og forøker gleden over tilværelsen. Så, til ære for både pessimisten og skøyeren Dag Solstad, lar vi ham få siste ord, i form av den siste setningen om Bjørn Hansen, idet han, på sedvanlig solstadsk idiotisk vis, intet mindre enn DØR! på siste side av hans foreløpig⁴ siste roman: Fred være med ham, ja, med dem begge.