Høstens pussige reservasjon

Alle sykehus i kongeriket har store løvtrær og store, romlige parker; etter å ha vært på et lokalt sykehus i Oslo, av helt prosaiske og personlige grunner, kunne jeg ikke fri meg fra å glane ut av et vindu og så legge merke til sykehusets store og tomme topografiske rom med trær som er underlagt årstidenes store metafysiske under og evolusjon; hvem drar i de store trossene som får løvtrærne til å røyte løv, og som får plengresset til å skift farge, og alle blomstene til å felle blader og blomsterkroner; alle løvetennene hadde blitt borte i et anfall av et vindblaff, og alle stråene tomme og alle hodene blottet for visne strå; så oppdaget jeg en tilsynelatende bortkommen hund, og det minner om den hunden Joyce skriver om i Ulysses, for når det kommer til stykket så minner alt om noe, som løp hit og dit på stranden da herr Bloom i boken forfulgte en dame som haltet, for det var nettopp, tenkte jeg, en slik vimsete fuglehund som jeg glante på.

Jeg skiftet beinstilling og tenkte på et maleri av Goethe som står i et vindu og hviler overkroppen mot albuene og lener kroppen mot den høyre hoften, og jeg stirret på et digert lindetre som hadde mange gule løvblader som ventet på å bli blåst bort: Toppen var spiss og så høy at det påfølgende huset, en av sidefløyene til sykehuset, var mye lavere, og jeg så etter om det var flere som glante ut siden det regnet og blåste, for det var et praktfullt høstvær; det var bare jeg, av det jeg kunne se, som glante ut, hunden var ved en busk og gjorde hva de så ofte gjør ved en busk, den later vannet, og la igjen en stram lukt for den neste bikkja; hva slags drift er det i en hund for å legge fra seg sine markeringer, og hvor dypt sitter det i; en god venn av meg hadde i mange år en hund, og denne hundens blikk er noe av det klokeste blikket jeg har sett, som igjen fyrer opp om hvor lite vi vet om våre husdyr.

Bak det omfangsrike lindetreet var det en stor alm, nei, det er ikke en alm, tenkte jeg, men en ask, og det står i Homers Iliaden at spydet til den store greske krigeren Akilles var av ask, og det var så tungt at det bare var Akilles som kunne bruke det; det store asketreet var fullt av frø som vinden ikke har tatt med seg, som om asken ikke vil slippe dem fra seg, de henger under løvet, og jeg husker et besøk til huset til Halldis Moren Vesaas og Tarjei Vesaas i Midtbøs bakkar i Vinje, det var deres middelaldrende og svært voksne barn som var omvisere, og på tunet var det et asketre som en av Vesaas-ene hadde plantet, sa sønnen Olav Vesaas, og jeg glante på den bratte veien ned og opp, den måtte ha vært svært glatt om vinteren; en tynn og bratt bakke omgitt av nåletrær; det var ikke mange løvtrær; hele Telemark virker å være full av nåletrær.

Regnet pisket mot sykehusvinduet, og jeg så at greinene gynget og flere spurver lettet, men alle de store løvtrærne holdt på løvet, som om de hadde blitt smittet av asketreet, eller av noe annet som jeg ikke visste noe om, som var det en hemmelighet som årstidene holdt for seg selv, eller som de hvisket til løvet på trærne; som om de deler den samme graden av mystikk som våre husdyr, i vår begrensete opptatthet av dem og i vår ignoranse lytter vi ikke etter vårt metafysiske grunnstoff.

Regnet pisket mot sykehusvinduet, og jeg snudde meg for å se hvor de andre var, som var der sammen med meg, som jeg ikke kunne se, så jeg åpnet vinduet forsiktig, og jeg hørte at regnet pisket mot gangveien og mot brannmuren og alle vinduene, og så luktet det med ett vanvittig flott.

Og fra det almetreet som jeg trodde var et asketre, som var langt bak asketreet og ved parkeringsplassen hvor det sto en rød Saab og enda en svensk bil, og det var en plommeblå Volvo, og over taket på begge bilene og rett fra almetreet kom det flyvende en kråke og en skjære, og de kjeftet på hverandre, høyt og tydelig på et språk som for meg var fremmed, og i det fremmede er vårt grunnfjell, tenkte jeg, og alt med det vi kaller natur, er ukjent og merkelig, som om det er noe vi ikke har vært oppmerksom på, og som vi har ignorert?

Som om løvets og årstidens taushet ligger der, at de, med alle fuglene, meitemark, insekter samt hunder og katter, ikke sier noe til oss, og denne forbeholdtheten gjør at vi ikke legger merke til det vi burde legge merke til, slik vi merker at dagene blir kortere og at vi er på vei mot det som skal dekke alt, altså at vinteren er i anmarsj, så kom det en uvanlig klang fra min mobiltelefon som jeg hadde anbrakt på vinduskarmen, og noe i lydens tone fikk meg til å huske på da jeg og noen venner og kollegaer oppsøkte Villa Grande og med ett fikk høre skipsklokken fra Donau, som noen hadde funnet i det havarerte skipet; og det var rett og slett forferdelig å høre den og minnene om alle de norske jødene som ble fraktet til tyske konsentrasjonsleirer i Polen, da var det vinter over hele verden; den harde, tyske vinteren.

Et løv falt fra linden, og det ble ikke tatt av brisen, men falt ned litt vuggende, og til tross for at det var overskyet, kunne jeg se at løvet kastet en svak skygge, og jeg tenkte på det 2000 år gamle betonghuset i Roma, Pantheon, og da jeg var der, så var det en fjær fra en due som falt ned i lyset fra den voldsomme takøyet, eller takåpningen, og det vugget som løvet fra linden, bare voldsomt opplyst av den åpne gluggen i taket; duefjærens langsomme fall via lyset ble en nesten sakramental åpenbaring, men jeg ante ikke av hva da, men jeg tenkte jo på den kristne Guden og kristendommens hemmelige og gåtefulle sakrament.

Hva om det er en tildekket treenighet mellom trærne, uansett om det er løv eller nåletrær, årstidene og evolusjonen som vi ikke vet om, iberegnet insekter, fugler og våre husdyr; vi som tror vi er naturens ypperste og klokeste art, men vet ingenting om denne mulige treenigheten; det er som om vi har tatt den greske filosofen Heraklit på ordet i hans 123. fragment: «Naturen elsker å dekke seg til», og vi finner den ikke udekket, og vi vet heller ikke hva vi skal gjøre med den udekket, eller er det selve naturen vi ikke vet noe om?

Bikkja forsvant, eller jeg mistet den av syne et øyeblikk, og jeg pustet på vindusglasset og la merke til den ovale dampen fra min munn, min munndamp, og det var merkelig, og omfanget var så lite at jeg med den spisse kanten av neglen på pekefingeren kunne skrive ned min avdøde kones navn.  

Jeg så etter bikkja, og det var halen jeg oppdaget bak en hengebjørk, den var heist opp i ro: fuglehundens hårete flaggstang, som om dens flukt var noe å feire, eller noe annet den kunne ha gjort, den var stille og logret med sin rette om enn hårete flaggstang, som om dens språk gikk via dens hale, jeg kan ingenting om hunder, eller katter for den saks skyld; jeg trodde jeg så dens eiere ved parkeringsplassen, de stod ved den åpne døren til en svart SUV som var full av synlige regndråper, og med ett fra der jeg sto kunne jeg se dens hale gjenspeilet i karosseriet til den åpne, svarte døra til den store bilen.

Det var også løv på bilens tak, bare tre stykker, og jeg trodde det var lønn, for det var mye lønn ved parkeringsplassen, så jeg tenkte snusfornuftig, og deduktivt, for jeg tok bort alle almetrærne, asketrærne og lindene, og da satt jeg tilbake med alle lønnetrærne, og på parkeringsplassen var det lønneløv overalt, som om det går an å tenke snusfornuftig og deduktivt om trær, eller om høsten og dens pussige reservasjon?

Hva var baksiden til dette, det som er naturens bakside, er at det er ingenting som stemmer, alt virker som om det stemmer, som et matematisk system, og der var det mange muligheter, men det er ingenting som går opp, men alt går ned; det er som å fatte Marilyn Monroe, slik Joyce Carol Oates prøver i boken Blond.