Hevnens triumf!

Jeg kan si med en gang at det definitivt ikke er alle bøker jeg liker.

Det fins bøker som er så kjedelige at jeg kan sovne midtveis i en setning og miste boka i gulvet, bøker så slitsomme og masete at jeg får hodepine og leamus på øyet, bøker så uinteressante at jeg ikke husker om jeg har lest den eller ikke dagen etter, bøker så intetsigende at jeg bare trenger å lese noen setninger for å skjønne at her er det ingen hjemme.

Det er heller ikke alle forfattere jeg liker.

For det fins forfattere som er så pompøse at språket stivner som stukkatur, så selvhøytidelige at marmoren skinner i jekslene deres og søylene vokser ut av panna på dem, så arrogante at håret i nesa krøller seg som gipsrosetter, så sentimentale at det drypper fuktig og seigt ned på gulvet, så svulstige som overmodne honningmeloner, svette epler og appelsiner med innsunkne sider, så patetiske som klissete fikener tråkket ned i myke, håndknyttede silketepper. Da rydder jeg ut av kjøleskapet og sorterer tørrvarene i alfabetisk rekkefølge i boden, heller enn å åpne bøker av slike forfattere og måtte puste inn et slikt språk.

Men en slik forfatter er ikke Roald Dahl.

Og barnebøkene hans er alt annet enn kjedelige.

Han er en virtuos, en språklig akrobat, språket glitrer i manesjen, han er en trapesartist i tekstene sine, salto på salto gjennom ringer av ild helt oppunder taket. Selv om mange prøver å skrive som ham, ønsker det, vil det, er det ingen som får det til. For det er ingen som kan lage beskrivelser slik som Roald Dahl, ingen som kan måle seg med hans fiffighet. Ikke med hans letthet heller, hans ferdighet, hans håndlag – med en slik muntlig naturlighet, som om det å skrive slik er den enkleste sak i verden. For eksempel: «It’s impossible to make your eyes twinkle if you aren’t feeling twinkly yourself.» Nydelig, ikke sant! Og hvem andre enn nettopp Roald Dahl kan skape en farsskikkelse som er en «øyensmiler»? «I was glad my father was an eye-smiler. It meant he never gave me a fake smile because it’s impossible to make your eyes twinkle if you aren’t feeling twinkly yourself.» Og hvem andre kan beskrive en dagdrøm slik som dette:

«You seemed so far away,» Miss Honey whispered, awestruck.

«Oh, I was. I was flying past the stars on silver wings,» Matilda said. «It was wonderful.»

Roald Dahl lesser på, hauger på til hele beskrivelsen når helt til toppen av sirkusteltets midtpåle, til hele teltet er smekkfullt, sprekkferdig. Og språket gurgler av oppfinnsomhet, buler ut til alle kanter, så fantasifullt at det renner over av ville påfunn, at det bobler over, smitter så vi også føler oss fantasifulle og oppfinnsomme bare av å lese, vi også føler at vi lever i det fantastiske, bare ved å åpne bøker slik som Den fantastiske Mikkel Rev, Georgs magiske medisin, SVK, Matilda og Dustene! Alle med så ondskapsfulle skurker, finurlige finurligheter og forunderlige fiffigheter at til og med månen begynner å hikke.

Det er noe med å ikke holde igjen, ikke holde tilbake, men pøse på, drønne i vei, gi alt og enda litt til. Det høres enkelt ut, det høres ut som om alle kunne klare å skrive en Roald Dahl-bok, men allikevel er det bare Roald Dahl som er Roald Dahl. Vi andre forfattere mangler kanskje en onkel Oswald. For som Roald Dahl sier i boka My Uncle Oswald:

I began to realize how important it was to be an enthusiast in life. He taught me that if you are interested in something, no matter what it is, go at it at full speed ahead. Embrace it with both arms, hug it, love it and above all become passionate about it. Lukewarm is no good. Hot is no good either. White hot and passionate is the only thing to be.

Og det er Roald Dahl – i språket sitt, i beskrivelsene sine og i de vilt spektakulære hevn-planene han pønsker ut i hver finale. White hot and passionate!

Men til tross for overdrivelsens estetikk og den frodige maksimalismen, til tross for gigantiske ferskener og supersterke småjenter, hekser og fasanjakter, sjokolademaskiner, glassheiser, gullbilletter og vennlige kjemper – svulstig er han ikke. Og selv om han laster alle vogner fulle, blir han aldri pompøs heller. Tvert imot. Han er så hverdagslig som det er mulig å være, bruker hverdagslige ord og alminnelige vendinger, men bygger dem på hverandre, til hele konstruksjonen til slutt blir elektrisk.

Det er det som er så deilig med Roald Dahls overdrivelsesfabrikk, støyen er så befriende overflatisk. Han vil ikke lære oss noe, han vil ikke oppdra oss, vil ikke løfte våre sinn eller åpne opp for dypet, han vil bare fleske seg i hevn-fantasier og underholde med banale og dønn overflatiske beskrivelser, skape fantasifulle eventyr og drømmer, og få oss til å le. Så utenpå, så billig, så flatt og grovt og tilsynelatende irrelevant at ingen ville tro at det er noe som helst å hente fra en slik Roald Dahlsk historie. Jahh. Helt blakk for dypere betydning! Platt som bare Roald Dahl kan være platt. Bare hør her:

Herr Dust var en dust. Han var født dust. Og nå da han var blitt seksti, var han en større dust enn noen gang. Håret i ansiktet til herr Dust vokste ikke glatt og pent som det gjør på de fleste hårete menn. Det grodde i pigger som stakk rett ut i været omtrent som piggene på en neglebørste.

Dette eksempelet er hentet fra den rampestrekbaserte historien om herr og fru Dust i boka Dustene, eller The Twits som den heter på engelsk, skrevet i 1979, utgitt i 1980, på norsk i 1991, oversatt av Tor Edvin Dahl, illustrert av Quentin Blake, som illustrerer de fleste av Roald Dahls bøker for barn. Dette er en riktig fæl bok om skjegg, skrevet, ifølge Roald Dahl selv, «to do something against beards». Det er knapt noen dypere mening enn dette. Bare kunsten å underholde!

Det er i skorpa hvor alt foregår, i den fantasifulle overflaten av snirkler hvor språket er på sitt beste, hvor historien utspiller seg i alle sine groteskerier, det er i vannspeilet hvor alt kruser seg. Og Roald Dahl tøyer lakenet, trekker det lenger enn jeg ville trodd det var mulig å trekke et laken, drar det helt ut av proporsjoner, slik som i Charlie og sjokoladefabrikken: «Whipped cream isn’t whipped cream at all if it hasn’t been whipped with whips, just like poached eggs isn’t poached eggs unless it’s been stolen in the dead of the night.» Det er noe med hvordan Roald Dahl legger til, gjentar seg selv for å få større effekt og ikke minst humor i overdrivelsen –  litt til og litt til og enda litt til og så en siste topp på toppen! Han sier selv: «Never do anything by halves if you want to get away with it. Be outrageous. Go the whole hog.» Og dette er vel den poetikken som Roald Dahl har som utgangspunkt i alt han gjør, en gjennomgående litterær holdning: å dra det så langt som mulig og enda litt til, å gyve løs, kjøre på og se hvor langt det er mulig å strekke det! For det er dette Roald Dahl er god til: å måke på, det er i Roald Dahls språklige hinne av overdrivelser at tekstene blir magi!

Skjønt, er det bare for å underholde? Er det bare for å polemisere mot skjeggvekst? Er det bare en ytre lek med ord? Er det bare tøys og tull og nonsens?

Boka Dustene begynner med et kapittel om skjegg, mer et kåseri enn en fortelling, så kommer det noen kapitler med beskrivelser om hvor grusomme og stygge herr og fru Dust er, og hvor slemme de er som plager hverandre på utspekulert vis med en mengde fæle triks og rampestreker, slik som glassøyet til fru Dust i ølen til herr Dust – og frosken under dyna til fru Dust – eller meitemarkene i spagettien til herr Dust – eller den forlengede stokken til fru Dust som skulle få henne til å tro hun hadde fått den forferdelige krympesykdommen ”krympern”. Så viser det seg at de ikke bare plager hverandre, men også fanger fugler ved hjelp av klistrelim og spiser dem i en fuglepai hver onsdag, og i tillegg også holder aper i bur og plager dem med opp-ned-sirkus. Apene og fuglene forener seg mot undertrykkerne, og tar hevn over dustene ved å snu dustenes egne metoder mot dem selv: limer dem fast i taket og lar dem krympe den fryktelige krympern. Det er eventyrlig, fantasifullt og morsomt, men er det virkelig bare underholdning? Er det alt det er? Eller vil Roald Dahl noe mer?

Han sier selv i et intervju: «I have a passion for teaching kids to become readers, to become comfortable with a book, not daunted. Books shouldn’t be daunting, they should be funny, exciting and wonderful; and learning to be a reader gives a terrific advantage.»

Roald har skapt leseglede hos barn over hele verden, skapt språklig stimulans til lesetrening, og hjulpet barn til å bli bedre lesere og dermed gitt dem denne fordelen i livet. Så helt tom underholdning er underholdningen hans allikevel ikke. Han lurer leseren inn i bøkenes verden med alle burleskeriene sine, frister leseren inn i språket og lesingen gjennom tullete overdrivelser. Trener leserne sine i bok etter bok til å lese seg sterke og flinke.

Og lesing er noe han satte høyt, han satte bøker framfor noen annen form for underholdning. Han ville gjerne at folk skulle bytte TV-ene sine mot bokhyller, og sa i et dikt: «So please, oh please, we beg, we pray, go throw your TV set away, and in its place you can install, a lovely bookshelf on the wall.» Hans motstand mot TV-titting er ikke noe han bare sier, han viser det også, alle de verste skurkene hans er store TV-tittere, slik som moren og faren til Matilda, som er besatt av TV-en sin.

Sånn sett var han en bokelsker, en formidler, en entusiast, en pedagog, som løftet boka fram som opplevelse og som en vei til en utdannelse – men også til et rikere og bedre liv, et liv fullt av opplevelser og eventyr. For det er ikke nødvendig å reise med fly og med tog for å reise. Reise kan vi gjøre i bøkene, som han skrev i Matilda:

The books transported her into new worlds and introduced her to amazing people who lived exciting lives. She went on olden-day sailing ships with Joseph Conrad. She went to Africa with Ernest Hemingway and to India with Rudyard Kipling. She travelled all over the world while sitting in her little room in an English village. (…) The books gave Matilda a comforting message: You are not alone.

Slik kan boka i seg selv være et skip ut i verden, et reisefølge inn i beskrivelser og eventyr. En døråpner inn til kunnskap og opplevelse. Og ikke bare et reisefølge, boka kan også være en venn. En trøst. En støtte for den som leser, et selskap, en å dele opplevelser med.

En bok kan også være en vikar. I bok etter bok skrev Roald Dahl om det overgitte barnet, det fattige barnet, det morløse barnet, det hjelpeløse og maktesløse barnet. Han ga dette barnet styrke og mot, han skrev barnet opp og i vei, ga det mulighet og kraft til å riste av seg avmakten. Han skrev barnet ut av dets elendige situasjon og lot det bli en fantastisk helt med store evner, av og til overnaturlige evner, til å redde ikke bare seg selv, men også hele klassen eller hele gruppen eller alle svake, alle ofrene i historien, også den som leser.

Slike fortellinger om barn som reiser seg mot overmakten, gir styrke til alle som leser. For bøkene hvisker gjennom fortellingene sine at dette går bra, du kan klare det, ikke gi opp, enten det nå gjelder fæle lærere eller fæle klassekamerater, ikke gi opp! Hevn er gjennomgangsplottet i nesten alle Roald Dahls bøker, å hevne seg på utspekulert og virtuost oppfinnsomt vis. Å hevne seg mot autoritetene, mot mennesker med makt. En slik hevn er det også i Dustene. I denne boka er det riktignok ikke barn som lider under en overmakt, men fuglene som blir fanget, og de innestengte apene, er de som på en fantasifull måte hevner seg.

Hvorfor all denne hevnen? Hvorfor akkurat dette plottet om mishandling, denne kampen mot undertrykkelse med en påfølgende triumf av en hevn? Mange kritikere og litteraturvitere ser en forbindelse mellom Roald Dahls egen oppvekst på internatskole, mishandlingen der, og dette utbredte undertrykkelsesmotivet i bøkene hans. I boka Gutt skriver han om sin egen oppvekst, og i denne selvbiografiske teksten fins det flere situasjoner som minner om situasjoner fra andre av Roald Dahls bøker.

For mange som befinner seg i en tilstand av undertrykkelse, er det å hevne seg en dagdrøm. Sånn sett frigjør ikke Roald Dahl bare aper og fugler og små helter, han frigjør også seg selv fra sine undertrykkere, fra internatskolens brutale oppdragelse – og han frigjør samtidig også alle oss som leser. For alle har vi noe som trykker oss ned, noe som hemmer oss, noe som stanser oss. Vi rister av oss undertrykkerne våre når vi leser Roald Dahls bøker, ved å bruke heltene i disse historiene som våre stedfortredere, la dem kjempe kampene, men allikevel kjenner vi vår egen triumf og jubel når hevnen folder seg ut i all sin bestialitet. Som Matilda sier: «The only sensible thing to do when you are attacked is, as Napoleon once said, to counter-attack.» Og denne søte hevnen, dette befriende motangrepet, gjennomfører han igjen og igjen i bok etter bok, hevner seg og hevner seg til alt er hevnet.

Roald Dahl skrev sytten barnebøker og tre diktsamlinger for barn, og disse barnebøkene er noe av det morsomste og mest underholdende som fins i barnekulturen, og de har blitt filmer og teaterstykker over hele verden, og regnes av mange for å være verdens beste bøker for barn! Men av alle disse berømte bøkene, som hver i seg kunne vært en Alma-pris verdig, er det etter min mening Dustene som best viser hans geni for underholdning.

Men hvorfor? Hvorfor er det så mange som har Dustene som sin favoritt, en bok som på så mange måter kanskje også er en av Roald Dahls aller svakeste, dårligste, mest banale bøker? Jeg kunne valgt meg Charlie og sjokoladefabrikken eller Den fantastiske Mikkel Rev eller den varme og kjærlighetsfulle Danny og den store fasanjakten – eller Heksene for den saks skyld – men jeg ender opp med den dummeste boka av dem alle: Dustene.

Denne forferdelig teite boka! Hva er det med den som gjør den så høyt elsket? Hevnmotivet er der, men det er også i andre av hans bøker. De svake karakterene som finner en styrke er der, men det er også typisk og gjennomgående for forfatterskapet, alle bøkene hans har karakterer med dette i seg. Språket? Jo da, men absolutt alle bøkene til Roald Dahl strutter av fantastisk språk. Hva er det da med Dustene?

Kanskje det handler om at Dustene ikke gjør det en bok forventes å gjøre? Den bryter både regler og råd for skrivehåndverket. Og på mange måter er fortellingen om dustene en antifortelling full av feil og mangler. Nettopp dette oppleves befriende og overraskende.

En av tommelfingerreglene i skrivekunsten er «show, don’t tell», men Dustene forteller uten å vise. Først møter vi en samling tanker i et innledende innlegg om ufyseligheten ved ansiktshår: «Det er forferdelig mange hårete menn nå for tiden», og det er først et stykke ut i boka at vi via skjegget blir viklet inn i dustenes ufyseligheter og videre inn i deres oppfinnsomme rampestreker, men dette har lite med skjegg å gjøre, og det innledende kåseriet blir hengende og svinge i lufta, noe som i seg selv er pussig.

Neste hovedregel som brytes, er viktigheten av å ha en troverdig og levende karakter. Men historien om dustene er en historie helt uten hovedperson, uten en karakter som inviterer til innlevelse, gjenkjennelse, berøring. Herr og fru Dust er ikke akkurat hovedpersoner, de er ikke engang antihelter. Heltene er apene og fuglene, men de blir aldri tydelige. De er en gruppe, ikke enkeltmedlemmer. For selv om det fins noen individer blant dem, så er de ikke tydelige. Jeg husker ikke navnene på dem engang.

Så er det dramaturgien og det klassiske, aristoteliske gylne snitt med en linje som bygger seg opp gradvis og hever seg til et klimaks. En slik linje følger ikke Dustene, det er derimot en roman med en handling som først begynner helt mot slutten, i den avsluttende fasen. Den første halvparten av boka er stort sett bare presentasjon i form av beskrivelser av dustene og de ulike strekene de gjør mot hverandre, handlingen begynner først mot slutten, og frigjøringskampen til fuglene og apene er ikke engang forankret i noe som har hendt tidligere, det bare kommer. Og skjeggfokuset i starten har bare blitt borte, historien avsluttes på et helt annet sted, og skjegget er glemt.

Allikevel er jeg med. Allikevel leser jeg med stor lyst og glede. Ikke for karakterene og ikke for handlingen og ikke for helheten og ikke for spenningen, men for formuleringene, for språket, for energien, for hevnen og frigjøringen.

Og Roald Dahl vinner meg over enda en gang, og gang på gang. Noe som kanskje var hans hensikt hele tiden, å lure oss inn i denne virvelen vi ikke kunne ha noen anelse om hvordan skulle ende. Han sier i et intervju: «The prime function of the children’s book writer is to write a book that is so absorbing, exciting, funny, fast and beautiful that the child will fall in love with it.» Og det gjør vi. Vi forelsker oss i disse bøkene hans, og de flytter inn i oss, blir en del av oss, en del av barndommen og oppveksten vår, en del av det livet vi bygger oss – med formuleringer slik som denne: «Hvis et menneske har masse stygge tanker, begynner det etterhvert å vise seg i ansiktet. Og når et slikt menneske går og tenker noe stygt hver eneste dag, hver eneste uke, hvert eneste år, blir ansiktet styggere og styggere het til det blir så fælt at du knapt orker å se på det.”

Det er også ganske fascinerende, syns jeg, hvordan Roald Dahl ut av en oversterk antipati mot skjegg, klarer å skape nettopp en slik klassiker som Dustene! Han tar en liten ting, en detalj, en observasjon, og svinger opp en plan, bygger et helt univers rundt tematikken skjegg og hår, slipper tråden og triller inn i noe helt annet. Det er stimulerende! og inspirerende! og befriende hvordan eventyret folder seg ut, hvordan hevnen utspiller seg, hvordan magien slippes fri! Som han selv sier: «We are the music makers, and we are the dreamers of dreams.»

For meg er det dette som er greia med Roald Dahl: den språklige marinaden! Hvordan han fikk språket til å glitre av egen kraft, slik at det faktisk ikke trengtes verken tema, budskap, hovedpersoner, troverdighet, berøring eller noe som helst dypere mening. Det var en aha-opplevelse for meg som selv drar på altfor tungt lastede kofferter i min egen skriving, å se at det ikke alltid behøves en undertekst full av psykologi, et bakland med budskap og en pedagogisk agenda, et formål, en hensikt. Tvert imot. Språket kan leve i seg selv og bære ganske tomme historier på ryggen, og allikevel nå fram dit det skal.

Roald Dahl har sine metoder. På den ene siden er det overdrivelsene. På den andre hevnmotivet. Vanligvis handler det om å skape en konflikt mellom en stor og en liten. En overdreven konflikt, som så presses til det ytterste. Kontrasten og konflikten presses til det ytterste. Den store er en fryktelig karakter med makt og autoritet, som behandler noen som er mindre og svakere enn seg selv urettferdig. Dette maktmisbruket og overgrepet blir beskrevet med overveldende intensitet og gjennom en rekke eksempler, og så snur det, hevnen planlegges nøye, utføres etter planen, uretten hevnes grusomt, og triumfen oppstår med jubel og magi når den lille og svake vinner over den store og sterke. Det er en oppskrift.

Dustene er dessuten illustrert av den prisbelønte og adlede illustratøren Quentin Blake, som samarbeidet med Roald Dahl gjennom atten bokprosjekter. Og Blake tilfører Dustene den helt spesielle Blakeske visuelle stilen, som i denne boka passer mer enn perfekt til universet. Illustrasjonene ikke bare støtter eller hjelper eller pynter teksten, men bildeuttrykket forteller sin visuelle historie parallelt, og tar sin del av ansvaret for å vise hvordan disse forferdelige dustene er, hvordan de bor, hvordan hagen deres framstår, hva de gjør og hvorfor de omsider må straffes. Jeg vet ikke om noen annen bok som Quentin Blakes strek passer så godt til, enn nettopp Dustene. Her er tegningene et visuelt speilbilde av de litterære beskrivelsene, og Quentin Blake er en visuell forteller som skaper situasjoner og forteller med bildene. Sånn sett er dette ikke bare Roald Dahls bok, men i like stor grad Quentin Blakes bok, og selv om det er Roald Dahls hundreårsdag som feires, så må nok mye av hans suksess også tilskrives Quentin Blake og hans bokkunst.

Men det er ikke bare bildene. Det er også musikken i teksten, musikken i språket. Sangen og suset og saften. Jeg leste Dustene først som voksen, hørte den som lydbok også, hører den igjen og igjen, for den er så godt lest av Trond Peter Stamsø Munch. Og i denne innlesningen hører jeg enda tydeligere hvordan språket i seg selv er hovedpersonen, det er beskrivelsene i seg selv som skaper personligheten i teksten og dermed knytter kontakten med boka og gjør det til en opplevelse. For jeg blir direkte kvalm av matrestene i skjegget, fascinert av all begredeligheten som fyller boka. Og rytmen og musikaliteten driver teksten framover i et stadig stigende crescendo, slik som det tidligere partiet med krympern:

Jeg går ut ifra at du vet hva som skjer når du får krympern? sa han (…) Hodet ditt KRYMPER ned i halsen på deg … Og halsen KRYMPER ned i kroppen på deg … Og kroppen KRYMPER ned i bena på deg … Og bena KRYMPER ned i føttene dine.

Disse parallelle strukturene skaper en suggestiv og suggererende tekst som synger i rytmen og maner språket framover, får det til å bølge og bruse.

Roald Dahl er god på barnebøker. Han vet akkurat hvilke knapper han skal trykke på i språket og i fortellingen. Og han trykker hardt på disse knappene, så det puffer og skramler i hele maskineriet. Men selv om jeg vet det om knappene, og selv om jeg ser at nå trykkes den og den knappen ned, så er allikevel hver bok så forskjellig, hvert prosjekt så selvstendig, at jeg nesten ikke reagerer på at grepene er så like, at det alltid handler om noen som er slemme og som får sin straff i form av en utspekulert og herlig ondskapsfull hevn som står i forhold til oppførselen, hvordan de minste vinner over undertrykkerne. For uansett om det er det samme plottet i bok etter bok, blir det aldri kjedelig eller forutsigbart, for språket overrasker like fullt, og oppfinnsomheten er et helt tivoli i seg selv.

I voksenbøkene derimot, i Roald Dahls uforutsigbare krimnoveller og i de erotiske og makabre fortellingene i novellesamlingene som Switch Bitch og Kiss Kiss, syns jeg det blir altfor tydelige knapper, altfor tenkt, konstruert, fiffig, påtatt. Men det er kanskje fordi språket er så voksent. Det er ikke lekent og saftig og vilt på samme måte som i barnebøkene. Og det er kanskje nettopp derfor barnebøkene hans er såpass fantastiske som det de er, tenker jeg, fordi her slipper Roald Dahl språket løs på oss i all sin språklige fedme. Og i Dustene er språket villere og fetere enn noen gang, mer lekent og løssluppent. Språket stuper kråke og slår hjul. Og derfor er det denne som er min favoritt, denne forferdelige historien som ikke gjør som historier skal gjøre, som ikke oppfører seg riktig og ikke gir oss hovedpersoner som vi kan identifisere oss med eller dramaturgi som oppleves spennende, bare to duster som vi verken liker eller føler noe for. En anarkistisk tekst som mangler alt det en fortelling skal ha, men som allikevel vinner meg over, og som gjør at også jeg, på samme måte som Storbritannias befolkning og verdens befolkning, velger denne boka som en av mine beste bokminner. En bok som blir en venn. En tøysete venn, en morsom venn, som gjør sitt beste for å få meg til å le og som lykkes med det.

Er det rart jeg hadde lyst til å skrive som Roald Dahl? Er det rart om jeg forsøkte, slik de fleste andre barnebokforfattere på et eller annet tidspunkt antageligvis har forsøkt? Er det rart jeg i smug forsøker å overdrive? Er det rart om jeg i denne artikkelen her også prøver å smøre på, for nå har jeg jo all grunn til det siden jeg har fått lov til å skrive om ham, selve overdrivelsenes mester. Men får jeg det til? Går jeg langt nok? Våger jeg å tråkke skikkelig i bærsaften så det smatrer og suser? Så gulpen ligger tjukt oppover grå-veggene? Nei, det er det som er så inn i all grønnskog, raspeåker og hamp irriterende, at det å overdrive slik Roald Dahl overdriver, slett ikke er så enkelt som det virker. Jeg prøvde i Emilie og den umulige mamman, som var min debut som barnebokforfatter. Da forsøkte jeg virkelig, jeg forsøkte så neglene spratt og håret tustet seg. Og mamman i fortellingen var så umulig som det var mulig å lage henne, og omsorgssvikten var oppsiktsvekkende! Men ble det Roald Dahlsk nok? Nei. Det ble bare trist. Og hovedpersonen klarte ikke engang å få byttet bort moren sin eller plassert henne på et loppemarked for slike byttbare mødre, hovedpersonen min bare stakk fra alt sammen, bare rømte, og slutten ble helt uten humør. Viljen var der, viljen sto der som et stakitt, «Roald Dahl», ropte jeg til fingrene mine, men uansett hvordan de snodde seg på tastaturet, så fikk de det ikke til. Det var vel da jeg husket min skrivelærers råd til meg på forfatterstudiet i Bø noen år tidligere: «Du får være den du er til det går over av seg selv.» Og jeg var ingen Roald Dahl, slik de aller færreste av oss, bortsett fra Roald Dahl selv, kan være Roald Dahl.

Men én ting har jeg blitt inspirert av, én ting har jeg brukt bevisst som et grep: at en bok kan være en venn. For en bok om et barn som lever i en utsatt situasjon i et hjem hvor hun eller han ikke blir tatt vare på eller ikke blir sett eller gitt omsorg, der kan boka være en trøst. For da kan boka si: Du er ikke alene. Det er andre som deg. Flere. Mange. Og du må ikke gi opp. For vi må ikke gi opp. Og da kan boka være en trøst og en støtte. En som hvisker og en som ser og vet.

Og det er kanskje det fineste jeg vet med Roald Dahls bøker for barn. Omsorgen hans for barna, for han lar barna klare det. Han lar barna slippe fri. Han gir dem verktøyet til å gjøre seg gjeldende.

Sånn sett er Roald Dahls barnebøker revolusjonsverktøy! Dette er bøker som frigjør barnet innenifra og som gjør det mulig å riste av seg undertrykkende situasjoner, for dette er bøker som gir barnet styrke i seg selv og håp og tro på at det nytter! Politiske bøker for barn, om barn – om å vinne fram og om å kunne reise seg og bli hørt og sett og ta verden tilbake! Riste i verdenstreet! For barn er undertrykte i veldig mange situasjoner, maktesløse i veldig mange hjem, barn er i situasjoner hvor de ikke har rettigheter, hvor de ikke har stemme. Og det er nettopp det Roald Dahl gir barna: kraft! Han gir dem en revolusjon gjennom bøkene sine, en oppreisning fra barnas roller som offer, han støtter dem med fortellingen i kampen mot overgriperne, ved å gjøre narr av undertrykkerne. Gjennom overdrivelser og karikaturer undergraver han de voksnes verden og de voksnes makt, og gir barna en frigjørings-jubel når de vinner – eller som i dustenes dustete historie: en jubel når fugler og aper befrir seg selv! Og til og med en mann som heter Fred og som ikke er beskrevet tidligere i denne boka, og som kommer intetanende forbi for å måle strømmen, og ser er herr og fru Dust borte, tatt av den forferdelige krympern, da roper også han hurra! For det er all grunn til å rope hurra når undertrykkerne er borte! Det er i det hele tatt all grunn til å rope hurra! For også vi har kamper å kjempe, og da kan vi lese både Dustene, Danny og den store fasanjakten eller Matilda for å finne støtte for vår hevnlyst og verktøy for våre frigjøringstanker!

Eller hva? Skjønt hevn? Kanskje ikke akkurat hevn er noe mål, men frihet for alle kan det kanskje være lov til å ønske seg.