Han gir leseren en palme

Bjørn Aamodts poesi er sjelden vare. Den har tetthet og den har letthet, den har konsentrasjon og ekspansjon - iblant er diktene korthugne, iblant episk berettende. Disse to tendenser i skrivemåten kommer til uttrykk i hvordan hans fire tidligere diktsamlinger arter seg: De to første Tilegnet (1973) og Knuter, Mulm og andre dikt (1980) inneholder dikt av en viss lengde, gjerne med et fortellende element. De to neste Stå (1990) og ABC (1994) byr utelukkende på kortdikt - den ene bestående av 51 trelinjersdikt, den andre av 29 knappe alfabetdikt symmetrisk omgitt av diktsekvenser nummerert 1-7 som intro og 7-1 som coda. Godt humør preger tonen i diktene, om enn det ubestikkelige utgangspunkt av solidaritet er soleklart fra første bok av. Arbeidets verdighet er det sentrale tema, arbeidsfolks samhold - om enn vi globalt lever i den epoke som innebærer arbeiderklassens avvikling og elektronsamfunnets overtagelse. Her et dikt fra debutsamlingen:

SAMFUNNET
er en naturlig forlengelse
av kroppen, nynner jeg

i badekaret, omgitt
av lysegrønt skum.

Ja du er god å ha foten.
Du også maven,

og gamle slitte neven.
Jeg ville nesten si
at dere er like viktige
alle sammen, slikt

et nært samarbeid
dere har inngått.

Men det står skrevet
i tariffavtalen

at hoder er mest verdt
på det frie marked.

Dette ledige, sannferdige hverdagsresonnement finner sin kontrast i de lapidariske trelinjersformuleringene i samlingen Stå - her to eksempler:

Arbeiderklassen forsvant rundt hjørnet i morgenregnet i en blå trikk,
og vender tilbake i skumringen med tom matboks. I mellomtiden
har den forlenget historiens ankerkjetting 12 cm, og støpt nåla i veggen.

Dette var samlingens (unummererte) dikt 18. Her følger dikt 19:

5 bein har en typisk arbeidsmann. Det ene entrer stålleidere
mens det andre trør måneviddenes grus. Det tredje drar revkrok på grasvollen,
og det fjerde knuser konkylien på søvnens bunn. Det femte har gitt ham sparken

Som leseren ser: Det fins en kniv i Bjørn Aamodt rause og robuste talemåte, væremåte, tenkemåte. Han er en arbeider som gjennomskuer. Selv jobber han som skiftarbeider på Kværner i Loenga, Oslo Øst og har gjort det siden 1972. De ti årene før der var han sjømann. Når som helst regner han med at jobben som metall-arbeider kan forsvinne, ved at konsernet flytter ut av hovedstaden.
Det kunne sies slik: Bjørn Aamodts lyrikk er en eneste lang blues over livet til gutta på gølvet, som ser gølvet forsvinne under beina på seg.
Vi har sjømannsvers på norsk og vi har norsk arbeider-diktning, vi har skrivere som var til sjøs og slike som jobbet i industrien - men har vi noen poet som med overlegg valgte å forbli innen kroppsarbeideryrket hele yrkeslivet ut? En så formidabel og selvstendig ordmaker som Bjørn Aamodt er - det er en hyllest til arbeidsfolks ytelser, røykepausens poesi hans skrift gestalter, en forpliktelse til å bli værende i verkstedhallens kjeledress. Og i bunn av dette storslagne og konsekvente poetiske verk finner man denne inngivelse av tilværelsens skjødesløse likevekt, som viser seg hos mangen stor poet. Hos Bjørn Aamodt kunne man kalle det hans ingenting-følelse.
I begynnelsen av forfatterskapet fins et kort "manifest" derom:

Alle beskrivelser springer ut av Dyreriket.
Derfor er ingenting mitt eneste dikt,
og dyrene mine eneste venner.

     Mot slutten av samlingen 21 år senere formuleres det slik:

Nok, det er nok, det er nok ingenting, der er nok ursuppe, nok Melkeveien,
det er nok månelys over byggåkeren, nok lam i fjøset, nok tyrirøtter i peisen.
det er nok gryta som koker over, av forestillingen om en spiker

* * *

Så mye om Bjørn Aamodts fire første samlinger. Det er med den femte samlingen Anchorage (1997) at det korthugne, aforistiske, gåtefulle forener seg med det ekspansive, fortellende, hverdagsmuntlige - i en diktbok som i sin storstruktur er diktromanen om den norske sjømann en gang for alle: havnebesøkene og utferdstrangen, solnedgangene og sjøklareringsslitet, hverdagsmoroa og kroppens tatoveringer, maltrakteringer, innsikt: "Jeg ser på hendene mine./Tynnslitt og skrukkete hud over knokler og bein./Ringfingeren knekt to steder av en plateklype. Over høyre håndbak/arr etter en avslått flaskehals. En vridd og stiv pekefinger/klemt av en vaier. Ut av den hvite flekken under tommelen/sto blodspruten som en geysir. Og tommelneglen er blå./Ha, for en omvei. Fra en tom neve til en tom neve …"
Hvert av bokens 43 dikt bærer (på et par spesielle unntak nær) en sjøfartsbys navn- plasser fra alle fem verdensdeler, uten at noen entydig fartsrute kan tegnes inn. Det er en klode å gjennomtråle, det er bevegelse i hver en trade, det er selve kosmosfølelsen under stjernehimmelen - store løft, store avstander, store tall: 38 000 tonn råolje, 12 000 øde sjømil, 300 000 km i sekundet.
Og midt i dette store rom: mennesket, det arbeidende menneske, med hansker på henda og støvler på beina, skuende, tenkende, pliktoppfyllende: "Fyrlyktene tennes langs kysten sørover, og jeg går fram og tilbake,/fram og tilbake i mørket på bruvingen. En hund i usynlig løpestreng."
Bjørn Aamodts dikt har stor "egenvekt", om man får låne et uttrykk fra metallenes verden - i skandinavisk sammenheng kan man tenke på slike poeter som Georg Johannesen og Tomas Tranströmer. Men det er en tyngde med et overrumplende innslag av ledighet, letthet, distanse som på en særegen måte står talespråket nær.
Følgende linjer, med sin lysende brenning-mot-land metafor kommentert, er Bjørn Aamodts åndedrett og ingen annen på klodens: "Jeg er arbeidsmann,/jeg lager kjølvannstripe, fyrtårn, en fiskerhavn og åkerlandskapet/som har vært under plogen i tusenvis av år. En strandtunge,/der brottsjøene spiller terning med natta som rafflebeger./Flott sagt, hva?"

* * *

Det er erfaringer fra sjømannsliv, bygg og industri Bjørn Aamodt bygger sine dikt på, koblet med lesning av bøker om astrofysikk, partikkelteori, universums tilblivelse og kapitalismens utsugning av de fattige på kloden. Legg dertil følelsen for gamle slagere, barneviser, filmstjerneplakater og Jimi Hendrix, løkkefotball i kveldingen, unger med røde akebrett i den første snøen - samt et og annet kjærlighetspoem med rare dyrelåter under dynen.
Men det skal skrives! Verden skal formuleres!
"Kompassnåla dirrer mot den magiske ordpol", heter det i titteldiktet til Anchorage , som geografisk er Alaskas store havneby og semantisk betyr ankerplass, ankefeste. "Historien henger i ordet/som en rustholk dreier for ankeret i tidevannet", sier diktet. Det er i den lekne metapoetiske holdningen Bjørn Aamodt blir en arbeiderpoet som overskrider klassekategorier og får en like dyp berøring med språktematikken hos Wallace Stevens som det proletære utgangspunkt hos Rudolf Nilsen. Diktet toner ut i kunsten å sette sjøbein, holde balansen når diktets vær pisker, alfabetisk ordnet i en kortfattet geografi: "Steady so! Anchorage, Antwerpen, nedenom/og hjem. Ordet som et blankslitt ritual/for å sette sjøbein, stå/nesten stille. Der kommer neste sekund, skumpisket."
Alaskadiktet åpnet: "Bjørneskinn og gull". Diktet "Miri" (oljehavn på Borneo) åpner: "Jeg heter Bjørn. Uten skinn er jeg ingenting." Diktet "Willemstad" (hovedstad på Curaçao) utvider bjørnebildet: "Språket tar vare på de ørsmå detaljene, Bjørn Aamodt,/glasert under en hinne av svette, olje, Mosquito, Cola og rom/ut av lagunen. . .", som munner ut i et fullstendig arbeidslivsresymé: "150 timer overtid i måneden, et halvt år i Karibien,/5 år på bunnen av lasterom, 25 år på skift, haler enda/på en flisete vaier, så sliten han er, så liten,/en dråpe i havet, en sitronskive til seil."
Det er i den makeløse evnen til å transponere sitronskiven fra drinken servert i en bar til å bli storseilet på jegets vesle båt i det endeløse osean, at Bjørn Aamodt blir en mer edruelig havpoet enn - la oss si Arthur Rimbaud med sin fremfantaserte "berusede" båt. Og gir et alternativ til det skoleboksprektige "Vår ære og vår makt/har hvite seil oss brakt". Og styrer klar av all sentimental sjømannsromantikk à la Evert Taube.
Skjønt skal det være Taube, så skal det være all slagersentimentalitet mønstret i en eneste tekst, som et stormåltid rundt bålet til feiring av den samlede sjøfarts gallionsfigurer Store Mor, Ave Maria, Sjørøver-Jenny et co: "Det var på Capri jeg så henne komme, det var på Capri/jeg så hun forsvant. Ro, ro til fiskeskjær./ Byssan lull. En eneste natt. Tusen lys./ Og tusen språk. Perkele! Et bål,/helstekt lam til alle. Brød, tomater, ost. En blå drue. For mor."

* * *

Med ankerfeste i Alaska går sjøpoetens ferd, kunne man si, via et førtitall havner, fra Røst over Tabangao til Bjørnøyet - altså fra Lofoten over Kinahavet til nordligste Atlanteren, om ikke ordspill forkludret bildet. For Røst betyr også stemme, Bjørnøyet er ikke det samme som Bjørnøya.
Hva er så Bjørnøyet? I avisdiktet "Blues for 80-åras ideologi" (Dagbladet 2.7.1983) lyder en strofe:

Ja det lyser en svart måne for Bjørn Aamodt
i nordavinden, en gammel sliter på vei hjem fra tunge kjettinger
med sitt tredje øye som eneste glødepunkt.

I samlingen fra 1990 utdypes hva som menes med dette glødepunkt:

Det tredje øye er et sjørøverøye, med svart lapp. Det ser bare innover.
Det liker rom og låste kister. Synker sidelengs i konkyliens syngende spiral
av kalk, og blir til stein i morgenlyset på stranden.

I sluttdiktet fra 1994 settes øye 3 i samband med øye 1 og øye 2. Og her får vi bevegeligheten, bevegelighetens ubestemmelighet som tema, i en spissformulering omkring: det umulige:

Sekundet er en støvsky. Umulig å forutse
hvor tre legemer, som beveger seg i forhold til hverandre,
kommer til å befinne seg. Og to, i et slikt virvar.

Kvadratroten av minus en er umulig. Hold et øye
med linjen som krummer seg
i et sovende barns rygg.

Mangelen, på store linjer,
med det andre øyet. Og se det umulige
med det tredje.

La oss så ta for oss den aller første og den aller siste teksten i samlingen Anchorage av Bjørn Aamodt, dikt 1 og dikt 43. Det første heter:

RØST

Blåmyra, Lofotveggen, Besseggen, Lydveggen, Røst.
Bort heter skuta, den har et eneste stempel.
Mor og jeg på flukt oppover holka gjennom novembernatta.
En eneste rorknagg å henge alle ytterklærne på.

Blåmyra er sjømenns ord for havet, Røst er den ytterst bebodde av Lofotøyene, et dryg stykke fra Lofotveggen, som gir rimekko av Besseggen, den Peer Gynt på rensdyrbukken styrtet fra. At Lofotveggen er Lydveggen som gir ekko, det kan man ved egen Røst utprøve. Men skuta vil ikke til havns, den vil bort, med alt hva motorens ene stempel formår. Stempel er også slikt førstereisgutten får i passet sitt, i første fremmede havn (iallfall var det slik på 1960-tallet). Skjønt flukten bort foretas på frosset vann, i motbakke, sammen med moren. Den som står til rors har åtte rorknagger å dreie rattet med. En dreibar rorknagg er en troløs kleshenger. Et eneste stempel: BORT. En eneste rorknagg: Ytterklærne havner på dørken. Mor og jeg- hvor er far? fins søsken? Gi røst til denne uro, i novembernatta og for tynne klær - og diktsamlingen er i gang!
Allerede neste dikt gir visse svar: "Far gikk opp i luer/og ned i aske. Og mor ligger under seks fot jord/som 365 oppspiste øyeblikk." I et senere dikt: "Jeg hadde en hund og en stefar./Da jeg var femten lignet hvert tredje menneske på ham./Resten bjeffet. Nå er det snart ikke flere hunder å se./Men du forstår, jeg vil så gjerne gi deg et hundehode." Og det kommer mere om hunden, "din rakker,/nysgjerrighetens kjøter, hvem fikk mest bank av oss to?/ . . . vesle skinn,/som ble skutt av stefaren min 7 år gammel. En blek morgen/skraper du igjen på døden og vil inn, tynn/som en bokstav. Nå flakker du/ved siden av meg, på vidder av minner og bein."
Så mye om far, hund og stefar. Om slekt for øvrig: "Bestefar satt et sporlys for panna." Om mor ingenting mer. Bare nevnelse av Suzy bak fløyelsforhenget på Suzy Bar, Marilyn Monroe som drev handelsflåten fra havn til havn - og et tatovert hjerte med Vibeke i rødt og sailors grave.
Det fins en undertekst i Bjørn Aamodts samling Anchorage, som går på kroppens drivkraft bak det hele: hvorfor vandringen, flakkingen, sjømannens evige ferd på kloden, med "svetteragg rundt halsen, skiftenøkkel i baklomma og ekvator til livreim".
Så kanskje mor dukker opp likevel, i samlingens siste dikt, med den magiske tittel, der livmorstrengen tøyes henimot globale dimensjoner. Diktet er et av samlingens lengre, og skal siteres i sin helhet, med en avsluttende kommentar:

BJØRNØYET

Jeg dro ut livmorstrengen så langt den rakk, og fortsatte over Stillehavet.
Opp marmortrappene på horehus som hvitkalkete slott, i små rom
henger bilder av Jomfru Maria på gulmalte vegger over senga.
Jeg har sett megselv firedoblet i speilglasset mellom flaskehyllene
bak bardisken, blitt skutt etter, stukket med kniv og kastet i bur.
Jeg har ligget øye mot øye, tunge mot tunge i skum
på sandstrender som ender i stjernevrimmel, gått langs landeveiene
i mørket med tollekniven klar og hørt gårdhundene knurre,
og sett lysene fra tusen små stuer i snøfonnene.
Jeg har stått på arbeidsplasser under bærebjelker av stål
der livet er som et eneste langt skift, sett barnehodet
presse seg fram, blodig og slimete, og kjent pulsslagene forsvinne
under ru og skrukkete hud. Jeg er kommet til Bjørnøyet,
jeg kom ikke lenger. Natta varer et halvt år, dagen stiger
som en lysende kule over Røst, går i sirkel
og synker i havet, nesten oppe i ord. Jeg står
ved iskanten, på samme avgrunn som deg og Raratonga, og navngir
steinblokker, drivtømmer, ur, fuglefjær, fjæresand og bølgeblikk.
Vannet som står meg opp til halsen, leker rundt anklene dine.
Jeg gir deg en palme. Selv fikk jeg en O. Gjennom vintermørket
har jeg ordlyset, svartere enn kull.

Diktet beskriver fødsel, flakking, damebesøk, barbesøk, beskutt, knivstukket, fengslet, fryd på sandstrand, landeveisvandring i utrygge trakter, snødekte trakter, arbeid på bygg, se et barn fødes, se en gammel mann dø. Altså en livshistorie med en whitmansk vitalitet om enn mer lakonisk i sin oppsummering: "Jeg er kommet til Bjørnøyet,/jeg kom ikke lenger."
Bjørnøya, som mange vet, er en norsk besittelse som ligger midtveis mellom Tromsø og Svalbard, ubebodd bortsett fra folk ved værvarslingsstasjonen, kulldrift 1919-1925. Vi er i polarland, langt nord for Røst, med isvann der Stillehavets vulkanøy Raratonga byr på et blidere klima, selv om "steinblokker, drivtømmer, ur, fuglefjær, fjæresand og bølgeblikk" er slikt som driver rundt alle klodens strender, for en poet verdt å navngi, også om han befinner seg "nesten oppe i ord".
Diktets tre siste linjer tar en avgjørende vending, som om poeten mønstrer sitt "bjørnøye", det tredje, som bare skuer innover - og skiller poeten fra den poeten snakker til: Den bibelske klage med vannene som stiger en til halsen kontrasteres mot det som leker rundt anklene på en annen, som på en sydhavsø: "Jeg gir deg en palme. Selv fikk jeg en 0." Ring rundt halsen, bokstaven O, tallet null. Poetens ingenting-følelse. Nord mister sin N, ordlyset skimrer, "svartere enn kull".
Denne svarte skrift, som bokstaven Å, er Bjørn Aamodts forpliktelse - og gave.