Fra et mulig til et umulig osean

Det er et befolket landskap Sonnevi beskriver i sine dikt denne gangen, spesielt i de lange prosadiktene. Stedsnavn, floraens rikdom, ornitologien, minnet om moren og den nylig avdøde vennen og forfatterkollegaen Göran Tunström, sosialt samvær på odder og klipper, og den forestående begravelsen til en sambygding. Enkelhet og kompleksitet, nærvær og distanse, fylde og gjennomsiktighet. Det er som om diktene sier: «Jeg fikk røre ved alt dette, siden skal det bli borte for meg.» Livets flyktighet og forgjengelighet skaper et fravær av smerte som kanskje er en like stor smerte: tomheten i det som fins, den stadig mer nakne eksistensen i det som følger med å eldes. Flere av diktene i Sonnevis Oceanen handler om aldringen som en form for forsvinning, eller gjerne som dematerialisering i syner, om man vil.

Här är     Ormöga     Här är allt främmande     Här finns nästan
inte vi     Här är den mörkgrå havshorisonten     Alla blommorna
Alla fåglarna     I går såg jag svalungen i boet snett ovanför
matrumsfönstret     På strandheden storspovens unge, medan föräldern
cirklade ovanför; mindre, spädare näbb, samma rop, fast mindre
Jag gick sista gången till havet, ensam     Överalt vatten, efter
regnen     Havet var helt stilla; jag hörde dess röst, stilla
Också detta är nu min mors grav     Fastän hon aldrig fick komma hit
Jag rörde vid det     Detta är ett återvändande     Här är allt främmande
Här är den blå kärrhöken     Här är enkelbeckasinen, vakande
Om natten ser jag månen gå ner, orange bland molnen     Fullkomlig
ensamhet; fullkomlig tystnad     Medan alla sover     I gryningen väcker oss flugan

Ay! Ay! Den överallt frånvarande smärtan, i sin ytterste närvaro
Göken hördest, avlägset Tornsvalorna är i sin geometri, dynamisk
Vi tar farväl av vännerna, pratar i skymningen, efter ett besök på
udden     De första flyttfåglarna samlas, kärrsnäppor, säger den nyinflyttade
ornitologen i huset bredvid
Imorgon begravs Gösta Skyle i Söndrum utanför Halmstad     Vi ska vara där
(Oceanen, s. 47)

Diktet er et panorama – mot «havshorisonten» med fuglenes bevegelser og lysets forandringer – og et minne som står som en signatur over livet: stedet der jeget og moren brukte å stå og se ut mot det uendelige. «Detta är ett återvändande,» skriver han med en slags mild nostalgi, diktets siste linje har sågar nesten et snev av bygdekrønike over seg.

Ordet «hjem» har for meg alltid rommet en dypere mening. Denne meningen stadfestes nok en gang i møte med Sonnevis dikt, der hjem, hjemsted, hjemløshet og hjemsøkthet er temaer som språkliggjøres gjennom aktiveringen av minnene fra barndommen, ungdommen og voksenlivet. Diktene i Oceanen utgår fra et biografisk selv, der jeget som opptrer i teksten ligger nært opp til egennavnet «Göran», ikke minst blir dette illustrert av galleriet av mennesker som trer tydeligere og tydeligere frem etter hvert som man leser: Göran (Tunström), Lena, Linus og Kerstin er sammen med poeten ute på Koster. De drar på utflukter, fisker og tilbereder mat. Og de ser Hitchcock på tv sammen. I diktet «Koster 2002» blir havet – eller havbevisstheten – og det sosiale livet mellom menneskene satt i forbindelse med hverandre. Havet blir en uendelig metafor – som derfor opphever seg selv som metafor – for utviskingen av grensene mellom det indre og det ytre, mellom sjelen og naturen, mellom tanken og tankens manifestasjoner, dvs. synene; et sted i diktet heter det:

Hur ser vi inn i varandras slutna rum? Med vilka ögon? Vi kan inte göra anspråk på det; / vi ser hela tiden inn i gåtans centrum     Utan att se; ändå bundna vid centrum / Vi ser genom veck efter veck, dörr efter dörr     Det finns ingen slut i det gränslösa; / det finns inget slut i den djupa logos.

Disse ordene kommer rett etter en utlegning om hvordan de ferierende har badet og etterpå fortært en nøye tilberedt kyllingsalat.

Ulike perspektiver siver inn i Sonnevis skrift; det er noe nesten vidåpent mot eksistensen og verden i hans språk, som grafisk vises gjennom de utallige lakunene midt i diktlinjene. Referanser til andre diktere – spesielt Dante, Hölderlin, Celan, Sachs – og til teori, som innebefatter alt fra gammelgresk matematikk, moderne kvantemekanikk, astronomi, teologi til informasjonsteori. Poeten Sonnevi har en stor erobringsevne; det er som om han i prinsippet kan skrive om alt og trekke alt inn i sin diktning. Samtidig er det en strenghet i alle hans dikt, som bunner i bevisstheten om at ethvert dikt er et utkast til verden og at et litterært verk, ideelt sett, er uavsluttet. Havlyset og bølgene i Oceanen bryter gjennom den språklige materien og bidrar til at det infinitte, eller det uavsluttede – et begrep som stadig gjentas i diktningen hans – blir til noe i nærheten av en verkskvalitet, og dette viser seg gjennom de stadige gjentakelsene av metaforer og bilder. Den myriadiske perspektiveringen av det som oppleves – enten det er dagliglivet på landstedet eller erkjennelsen av et dypere logos – bidrar til å demokratisere teksten, slik at den nærmest har et uendelig antall innganger. Sonnevi opphever ikke bare grensene for det indre og det ytre, men også for hva som kan forstås som begynnelsen og slutten i det litterære uttrykket.

Diktene til Sonnevi har aldri vært formfullendte, slik de ofte er i den klassisk-modernistiske tradisjonen på svenskspråklig grunn, med navn som Karl Vennberg, Werner Aspenström eller Bo Carpelan, den finlandssvenske av de tre. Disse tre dikterne tar forventningene på alvor om en begynnelse, en midte – som også i denne typen dikt kan være, nær sagt, hva som helst – og en slutt, gjerne med en avrundende intonasjon. Dette er en tradisjon jeg har stor sans for, men i møte med Sonnevis dikt må disse forventningene settes til side. Veven i språket hans har store hull, der lyset bryter gjennom mens tekstens utallige figurasjoner reflekteres tilbake på den seende, som er leseren. Å lese er å se. Å se er å legge perspektiver bak seg og å lagre dem i minnet. Å se er å bli gjenfødt gjennom en stadig utvidelse av minnet, vi beveger oss bortenfor minnet og inn i fremtiden, som like etter – i nanosekunder av språk – også blir et levende minne.

Den gjentatte bruken av stedet Koster som utsynspost betar meg. Oddene og klippene der utgjør de poetiske utopienes grunn. Geografien er ikke uvesentlig for de språklige valørene som oppstår; det bølgende lyset, der riss av menneskeliv, minner og talemåter gestaltes. Det er en egen fredfullhet i Sonnevis dikt som er vanskelig å forklare. Jeg tror den utgår fra det han selv kaller for «andningen» – «jag är i min andning» – som aldri blir dominert av desperasjon eller fortvilelse, selv om det fins både desperasjon og fortvilelse. Alt benevnes med en stor ro, og fortvilelsen, når den uttales eksplisitt, er kjennetegnet av avklarethet og mildhet. Ikke minst er Klangernas bok fra 1998 et eksempel på denne beherskelsen, etter som han i dikt etter dikt følger sin mors kreftdiagnose med påfølgende langvarig sykdom og, til slutt, en smertefull død. Den roen som diktene utstråler, skyldes kanskje forpliktelsen til bevisstheten om «andningen», som noe kollektivt på tvers av tider, av om vi er levende eller døde, fattige eller rike, spedbarn eller oldinger. Det er i «andningen» dikteren tør å gi avkall på sitt eget jeg, slik formaningen lyder i et av Ekelöfs mest kjente dikt, «Tag och skriv»:

Om livet, om de levande.
Om döden, om de döda.
Om älska och hata.
Om öster och väster,
de två som aldrig skall mötas
och aldrig skiljas,
blott ana varandras närhet,
förnimma och följa varandras rörelser,
så som människan måste
i hat och i kärlek.
 
Jag sjunger om det enda som försonar,
det enda praktiska, för alla lika:
Hur sällan mänskan äger makt
att avstå makt!
Att avstå jag och talan, avstå –
det enda som ger makt.
(Gunnar Ekelöf: Färjesång, 1941)

Den ekelöfske arven er høyst til stede i Sonnevis diktning. Begge er poeter med et universelt perspektiv. Og når de skriver «jeg» i diktene sine, har det ofte samme språklige omdreining som om de skulle ha skrevet «vi» – selv om det selvbiografiske sporet i Sonnevis diktning skaper en form for forsoning eller relativisering med det absolutte. Begge er i en viss forstand kollektivister, enten deres poesi utgår fra sufisme eller egyptisk mytologi eller utlegger detaljene fra den ekteskapelige kopulasjonen – for øvrig et ømt, aggressivt og inderlig gjennomgangstema i Sonnevis forfatterskap. Ordet «jeg» strekker seg fra fingrene og «könet» til langt ut i kosmos. Men hva vil det egentlig si å ha et universelt perspektiv eller en universell ambisjon? Det er det vel ingen poet som – med vettet i behold – selv vil samtykke i at han eller hun har.

Havet har alltid representert det fremmede for meg, det lunefulle blå som jeg ikke har hatt kunnskap om eller erfaring med. Jeg er ikke noe havmenneske, snarere et innlandsmenneske, som i barndommen tilbrakte stille timer ved innsjøene i Vestfold. Og like fremmed som for havet er jeg fremmed for språk som gjør krav på universell mening, i betydningen en patetisk retorikk som forlanger å bli hørt og som implisitt hevder å inneholde uomtvistelige sannheter av moralsk, religiøs eller estetisk art. Sonnevis diktning kan ikke karakteriseres som universell i en slik negativ betydning av ordet, da han er ute etter å etablere akser mellom vidt forskjellige nivåer, dvs. i alt fra samlivet mellom mennesker, de materielle vilkårene, fattigdommen og rikdommens ulike retorikk og det kosmiskes beskaffenhet. Spørsmål om politikk, religion og samfunn blir behandlet med samme form for tvetydighet og språklig forskjellsbevissthet, selv om hans dikt nesten alltid utgår fra postulater – han er etter min mening den poeten i Norden som postulerer hyppigst og dristigst i dikts form. Sonnevi fører en stadig kamp mot de innforståtte sannhetene, eller doxaene, og presser sine postulater om verden ut mot en grense, der de til slutt blir trukket i tvil; «att ha», «att vara» og «att finnas» er noen av postulatets kjerneord, likeledes de mer påståelige «det ända», «aldrig», «nej» og «inte». Det stadige spillet mellom negativitet og tilslutning, mellom forsvar for ideene og utslettelsen av dem, mellom «tystnaden» og språkets nødvendighet, gjør diktene ekspansive, i den forstand at de erobrer nye rom for erkjennelse, men også bidrar til å gjøre dem mer selvkritiske; det er som om de hele tiden diskuterer sin mulighet for å påstå noe som helst om verden.

Fremmedheten er kanskje et grunntema i alles liv. Men å utsi sin fremmedhet ved å si «Jeg er en fremmed», er å stille seg i motsetning til fellesskapet og til den rådende samtalen. Hva er det som gjør at et ungt menneske begynner å lese og skrive poesi? Jeg kunne listet opp en rekke mulige svar og etterpå følt meg like klok. Jeg tror ikke det fins noe svar. Hvert forfatterskap har ulike motiveringer. I Sonnevis tilfelle kan det virke som forfatterskapets grunn hviler på en følelse av å være overmannet av de store eksistensielle spørsmålene. Allerede i utgangspunktet besitter han kunnskaper om matematikk, fysikk, teologi og astronomi – en slik kunnskap kan etterspores i hans tidligere bøker. Han er realist like mye som han er poet og artist. Det imaginære, i enkel forstand, spiller en forsvinnende liten rolle i Sonnevis produksjon. Han er noe så vanskelig og motsigelsesfullt som en dikter som ikke dikter: Han drøfter, han påstår, han teoretiserer og tetter igjen hull i lesernes allmennkunnskap. Ja, det slår meg hvilken kunnskapsbeholdning som Oceanen faktisk presenterer. Den inneholder et stort personregister av matematikere – fra Arkimedes til Alan Turing og Gregory Chaitin –, astronomer, teologer, mystikere – Meister Eckhart – og ikke minst dikt og diktere – om enn de fleste som det refereres til i denne siste kategorien er godt kanoniserte. Den encyklopediske dimensjonen utvider mine forestillinger om hva diktning har mulighet for å være: For hver side han skriver, bereder han grunnen for sine ord gjennom kjennskap til kunnskapsteori og empiri. Han bærer på en høy moral med hensyn til krav om egen selvorientering, både historisk og vitenskapelig.

Ved lesningen av Oceanen oppstår det et for meg underlig og selvmotsigende forhold: Jeg føler meg mer fremmed enn noen gang overfor Sonnevis diktning, samtidig som dets mange dimensjoner griper meg sterkere enn tidligere, og får meg til å føle meg hjemme. Oceanen er en bok en bør lese over lang tid; en koloss som rommer så mange dimensjoner ved historien og tiden vi lever i – for øvrig er Den guddommelige komedie av Dante et forelegg det siteres fra og refereres til gjennom hele verket. Og innskrivningen av det infinitte, eller «det oavslutade», legges i oss lesere på en slik måte at vi selv også blir medskapere til den store teksten, der så mye holdes åpent, der det fins så mange spørsmål og så få svar som påberoper seg noe endelig.

Kombinasjonen av fremmedhet og hjemlighet er motsetningsfull, men ikke uvanlig i noe menneskes liv. Av og til tenker jeg at vi mennesker velger oss venner og kjærester som på et vis er fremmede for oss selv, slik at vi kan være på avstand, beskyttet fra et altfor stort innblikk. I savnet og ensomheten kan denne avstanden bli et problem, for det er menneskelig å ville ønske seg støtte for sitt perspektiv på verden. Men avstanden kan også være til velsignelse for å bevare forholdet. Det fins kanskje noe nødvendig fremmed og noe nødvendig hjemlig i våre liv.

Noen ganger tenker jeg at vi velger oss litteratur på samme måte som vi velger oss venner, da de bøkene vi liker best er de vi kan lese om igjen og om igjen, uten at gåten i dem avdekkes med det samme. Selv liker jeg bøker som hensetter meg til tolkningens utposter, bøker som gir meg motstand og ikke lar meg få adgang til verkets innerste rom med det samme, slik at jeg hele tiden vinner nye perspektiver på det litterære verket. Det er få bøker som har slike kvaliteter, men jeg finner dem i Tarjei Vesaas sin prosa med dens innsikt i det gåtefulle i hvert menneske og smerten i det sosiale spillet, i Tor Ulvens dikt med deres komplekse kontrapunktiskhet og formale stringens og i Gunnar Björlings poesi, der hvert ord skaper øyeblikk som forbinder det virkelige med det ideelle.

I møte med Sonnevis diktning blir lesningen uvegerlig preget av hans langvarige omgang med en rekke ideer og motiver; det er alltid noe som er kjent eller gitt når en åpner en ny Sonnevi-bok, slik det bør være i store poetiske forfatterskap. Det fins en rekke elementære ord i hans språk, så som «snø», «hvit», «hvithet», «krystallisk», «mor», «tre», «vann», «ild», «åndningen», «det uavsluttede» osv. Gjeninnstiftingen av disse ordene fra verk til verk kunne hos en mindre talentfull poet lett ha forårsaket en følelse av hul repetisjon og en manglende evne til å rive seg løs fra språklige idiosynkrasier. Det virker kjent det hele, men allikevel har jeg aldri lest disse diktene før. Sonnevis elementærord er under stadig forskyvning og utvidelse, og han har også befruktet sitt poetiske univers med tydeligere episke elementer enn før, spesielt gjelder dette diktene om vennen Göran Tunströms (1937–2000) død, et gjennomgangstema i Oceanen:

Kerstin och Lena var igår på havet    Inte jag     Jag skrev efterordet
till Görans bok     Den han inte fick fullbörda    Ett omöjligt försök
Men det är bara det som är möjligt     Allt annat är meningslöst
Och jag själv? I vilken omöjlighet är jag? Kanske är jag bara alltför möjlig
Havets träd brusar     Havets vind brusar     Alla varelsernas vind     Alla ljud
Alla entiteter, avskilda från varann genom sin ensamhets hinnor    Det som
konstituerar individerna    Mänskligt   Atomärt    Nedåt, i det som är mindre
Och uppåt? I det som är större? Vad skulle det vara   Vi går mot detta Namn
Vi följer gravitationens geometri, som vattnet     I vilken större geometri är den inbäddad?
(«Koster 2003», Oceanen, s. 130)

Det umulige og utopiske knyttet til døden er virksomt i nesten alle diktene. Å være levende er å fremdeles være mulig; å være død er å være hinsides det mulige og det umulige. Døden fremstilles gjennom enkeltskjebner, det vil si gjennom Göran (Tunström, altså), moren og faren – og gjennom opplysninger og fortellinger om avdøde diktere, så som Paul Celan, Nelly Sachs, Osip Mandelstam. Døden fremstilles også abstrakt, som et hvitt lys, en krystall og som språklig gjennomskinnelighet. De døde er med de levende gjennom språket, som vi er arvinger til. Når Dantes dødsmaske i en drøm trekkes over hans avdøde fars hode, blir dette å lese som en sterk forfatteridentifikasjon på tvers av tider og historiske forutsetninger. Ønsker Sonnevi å være vår tids Dante, et tidsvitne, en kronikør? Sågar en elendighetens og destruktivitetens kronikør? Den kollektive døden belyses gjennom beskrivelser av samtidige kriger, og Sonnevi tar også innover seg de nye paradigmene for fiendskap, så som kjemisk krigføring og terror – her er et dikt datert 11. september 2001:

Jag läser ett e-mail från R, om attacken mot World Trade Center
rusar ner till TV’n, ser de brinnande tornen, röken som sveper upp mot
Brooklyn, där R är     Medan jag ser detta kommer rapportarna
om attacken mot Pentagon     I replay ser jag bilderna av flygplanen
kaprade passagerplan, som flygs rätt in i de väldiga tornen, där
50.000 människor arbetar     Jag skriver tillbaka til R, säger
att hon ska hålla sig innomhus, inte andas in röken     Efterhand kommer bilderna
av blödande människor ut från ruinerna, de är täckta av stoft
(s. 271)

I denne passasjen er det poetiske jeget på det nærmeste identisk med forfatteren. Ordene blir en merkelig blanding av private nedtegnelser og en form for slapp rapportering, à la den man kunne bevitne under angrepet på World Trade Center, der tv-reporterne sto i nærheten av begivenhetene og vitnet, følelsesladd, om det som skjedde, i skinn av det autentiske ved det å nettopp være der. Sonnevi på sin side sitter fremfor tv-en og skriver – som en avansert form for «writing to the moment» – og den poetiske «andningen», som det ellers vises mye til, slipper taket i metafordannelsen, rytmen, klangen og cesuren. Katastrofen beskrives gjennom trivielle fraser og enkle setninger. Verket skrus ned mot et språklig nullpunkt før det igjen løftes opp i tenkningen og abstraksjonene, og gjennom belysningen av den historiske hendelsen ved World Trade Center blir Hades et virkelig sted hvis menneskeskjebner og skygger gjør krav på oss:

Oerhörda är de krav skuggorna ställer      De kallar nu på oss
från slaktplatserna, lägren, från alla dödsbäddar
De samlas från alla trakter i det vidsträckta Hades

Nu kommer det osynliga dånande in, som projektiler
mot den abstrakta staden på botten av Hades     Imperiets
hjärta skälver     De flyende människorna skriker, ropar
Vi skal vara hos dem, ovillkorligt    Från det finns ingen undanflykt
Inte heller från motståndet mot imperiet, dess globala realitet

Hur förblir vi människor i detta? Eller, om vi inte är människor, hur
blir vi det? Deshumaniseringen pågår, runt om, på alla plan

Skuggornas själar rör vid skuggornas själar     Vi ska
röra vid varandra i kärlek     Också om vi är bödlar
(s. 273-274)

Sonnevi har fra flere hold blitt beskrevet som et tidsvitne, ikke minst på grunn av det berømte Vietnam-diktet fra 1965 har han blitt sett på som en forfatter med en sosial samvittighet. Også Vietnam-diktet tar utgangspunkt i et jeg som sitter foran tv-en – «Bakom TV’n ändrades ljuset,» heter det i åpningslinjen. Morgenen etter står mennesket på trappen og feier bort snøfallet fra natten – memoreringen av fjernsynsprogrammet det har sett kvelden før skaper en grufull parallellitet mellom synet av snøen og synet av napalmens virkninger i Vietnam. Sonnevi skaper romlige likheter som gjør jeget til en medlevende i det som skjer, og på slutten av diktet kommer den moralske indignasjonen til uttrykk mot den motbydelige krigen USA har satt i stand.

I Oceanen problematiserer Sonnevi på nytt tidsvitnerollen, men på et langt mer resignert vis: Det er som om historien bare gjentar seg i form av nye helvetesbilder. Den moralske harmen er byttet ut med forestillinger om kosmos eller litterære allegorier, som Hades, de døde sjelenes tilholdssted. Avstanden i tid og rom har siden Sonnevi skrev sitt Vietnam-dikt for førti år siden blitt enda mindre; han får en mail fra «R» om angrepet på WTC og skynder seg så ned til tv-en i etasjen under for å følge hendelsene fra minutt til minutt. Denne samtidigheten mellom medias formidling og jegets mottakelse av budskapet gjør at teksten en stund står stille, før den igjen bølger videre i en form for sørgesang. Og i sørgesangens essens ligger påkallelsen av det forgjengelige i menneskets streben etter en bedre verden. Synene og tv-bildenes gjentakelse – napalmen fra Vietnam som denne gangen er byttet ut med et «stoft» – gjør at jeget, for å komme videre, må meddele den informasjonen han har mottatt. Det grufulle i hvert enkelt tv-bilde, som diktene nøkternt formidler, avløses av en stille refleksjon: «Så får jag överge/också detta,» skriver han (s. 277), og «Detta dikteras för mig Först därefter kan jag svara».

Både i ruinene av World Trade Center og Hades er vi hinsides fremmedhet og hjemlighet, vi er i det ytterste mørket og ved katastrofen. Senere spør poeten om de bildene som presenteres for oss er «de sanna», og om i det hele tatt det som er bak bildene, er sant. Vi er fanget av medias fremstilling av terrorangrepet. Media skaper en ny form for illusjonisme; det i fremstillingen vi tror er virkelig, kan være et bedrag. Poeten er et skeptisk vitne til mediemaskineriet, som igjen er en annen form for imperialisme. Det postmoderne tidsvitnet sitter og noterer fremfor en tv-skjerm, apatisk og uten annet enn et rudimentært rapporterende språk. Er virkeligheten et slags diktat og poeten en som bare lar seg gjennomblåse av historiens offersteder? Hva legger han i en formulering som «Först därefter kan jag svara»? Er Göran Sonnevi et medium for tidens hendelser, og er det på grunnlag av dette at han skriver frem sine universelle perspektiver? Det totale i Sonnevis dikteriske ambisjoner gjør stundom at jeg må rygge noen skritt tilbake. Jeg er utslått av kraften i hans språk, og jeg trenger et øyeblikk å tre ut av den suggererende «andningen». Når jeg vender tilbake til boken, tar jeg meg i å lete etter dikt hvor «andningen» og det universelle får en form som mer umiddelbart slutter seg om innholdet:

Det är svårt
att gå in i natten
Den viker undan
jag närmar mig
mitt livs natt
Det finns nästan inga
skuggor där
Där är allt
skugga Och det som
inte är skugga,
vad är det?
(s. 48)

Av og til går det hjemlige og det fremmede i hop. Døden er det fremmede, som vi alle vet om. Om døden er den endelige avslutningen, blir opp til den enkelte å ta stilling til, uansett er det den endestasjonen vi kjenner. Jeg leste i morges i en dødsannonse om en gammel prest som endelig var kommet «hjem til himmelen». Bra for ham, tenkte jeg, da har ikke hans innsats vært forgjeves! Selv tror jeg at det er nå jeg er hjemme; hva som kommer etter har jeg ingen tanker eller forestillinger om. Om selve dødsritualet – begravelsen – har jeg noen tanker, men ikke om hva som kommer etter. Ved å stille døden og livet sammen på denne siden av grensen, blir det hele mer intenst. I det dennesidige, som jeg tror er det hele, får jeg være både bevissthet og ånd, psyke og sjel, kropp og legeme, kjøtt og kjød på en gang – intet mindre og intet mer. Og jeg får være i min «andning» sammen med naturen, menneskene og i det skrevne.

Jeg er ingen universalist. Det universelle er og blir en utopi, hos Sonnevi og hos den leseren som vil gjenskape Sonnevis dikt i sitt indre. Det storstilte diktverket Oceanen skremmer meg i sin uendelighet av gjentakelser og krav om mening etter at meningen også er død. «Det fins inga beskrivningar / inget språk utan minne,» skriver Sonnevi, og et stykke senere i Oceanen: «Jag kan inte minnas oändligheten.» For det eneste som er utenfor minnet, er uendeligheten, og inn i den kan vi ikke se, bare lage språk og sanger som løftes opp mot våre forestillinger om den. Det er i ekkoet som følger, at vi, forsøksvis, kan tyde våre liv og samtiden.