Fem avkuttede hender

De siste ukene og månedene har hele verden kunnet se bilder av sinte franskmenn som tar til gatene for å protestere mot president Emmanuel Macrons pensjonsreform. Hele 12 ganger siden januar – og nå sist torsdag 13. april – har fagorganiserte, «gule vester», studenter og herr og fru hvermannsen samlet seg i små og store byer rundt omkring i Frankrike, for å markere sin misnøye mot en pensjonsreform de mener vil senke livskvaliteten deres betraktelig. Reformen går blant annet ut på å heve pensjonsalderen fra 62 til 64 år, og innebærer at man må stå lenger i jobb for å kunne ta ut full pensjon.

De første sju–åtte demonstrasjonsdagene gikk det ganske fredelig for seg, slik det som oftest gjør når fagbevegelsen tar regien. Men de siste ukene har bildene fra Paris og andre franske storbyer vitnet om eskalering: svartkledde, ofte maskerte aktivister som knuser ruter og går til angrep på butikker og restauranter, brennende biler, arrestasjoner og flere hundre skadde blant både demonstranter og politi. Denne volden har vi sett før i franske demonstrasjoner. Hvorfor ender det så ofte opp der i Frankrike? Hvor kommer volden fra?

Den franske historien kjennetegnes av at det er nettopp store, voldelige protester som har drevet den framover. Revolusjoner og folkelige opprør har veltet statsoverhoder, endret regimer og tvunget fram sosiale og politiske endringer: Den franske revolusjonen, som startet i 1789, gjorde slutt på både Ludvig 16., Marie Antoinette og det absolutte eneveldet; julirevolusjonen i 1830 veltet Ludvigs reaksjonære bror Karl 10.; februarrevolusjonen i 1848 styrtet Frankrikes siste konge, Ludvig Filip, og avskaffet monarkiet for godt. Og selv om hverken Pariskommunen i 1871 eller studentopprøret i mai 1968 veltet noen regimer, fikk de både den tredje og den femte republikk til å skjelve og ble slått hardt ned på av hver sin president, henholdsvis Adolphe Thiers og Charles de Gaulle. Sistnevnte endte med å oppløse nasjonalforsamlingen og kalle inn til nyvalg for å få slutt på krisen våren 68, men var på det tidspunktet så svekket at han gikk av året etter, etter å ha tapt en folkeavstemning. Opprøret i 1968 bar nemlig bud om kulturelle endringer i det franske samfunnet som den aldrende og konservative de Gaulle ikke klarte å henge helt med på.

En feilslått håndtering

Alle disse opprørene hadde selvsagt elementer av vold i seg, også sistnevnte. Men mens politimesteren i Paris i mai 68, Maurice Grimaud, ble hyllet for å ha gått i dialog med de opprørske studentene og hindret blodbad, virker nåtidens politimestre å velge en annen tilnærming i møtet med demonstrantene. Dette er et politisk valg: Politimesteren i Paris er nemlig underlagt innenriksministeren, som igjen mottar sine ordrer direkte fra presidenten. Det har skjedd en markant endring i måten styresmaktene velger å håndtere demonstrasjoner og folkelige protester på, som altså er en del av både fransk historie og kultur. Ifølge statsviteren Vanessa Codaccioni¹ har statens forsøk på slå ned på ulike former for protester i Frankrike økt de siste 20 årene. Hun påpeker at en konsekvens av denne politikken er at stadig flere rammes: Det er ikke lenger slik at det kun er militante organisasjoner som er målgruppen for politiets angrep – alle som ønsker å delta i eller observere demonstrasjoner, enten de er skoleelever, forbipasserende, journalister eller forskere, kan risikere å bli skadet.

Denne tendensen har fått flere til å reagere, også utenfor Frankrikes grenser: Europarådets menneskerettskommissær Dunja Mijatović gikk nylig ut og uttrykte bekymring for «eksessiv bruk av makt» i forbindelse med de franske styresmaktenes håndtering av demonstrasjonene mot pensjonsreformen, og ba landet om å respektere retten til å demonstrere. Det er ikke første gang Mijatović har kritisert Frankrike: I februar 2019 ba hun franske myndigheter om å «vise mer respekt for menneskerettighetene» i sin håndtering av de gule vestenes protester, og hun satte spørsmålstegn ved om styresmaktenes valg av metode var kompatibel med politiets oppdrag om å ivareta borgernes mest grunnleggende rettigheter. Hun fikk følge av et knippe uavhengige menneskerettighetseksperter fra FN, som mente franske demonstranters rettigheter var blitt «uforholdsmessig innskrenket», og kritiserte det de omtalte som en «overdreven bruk av makt».

Samtidig understreker FN-ekspertene at de er klar over at noen av demonstrantene selv tyr til vold. Og sett utenifra kan det virke som det har blitt mer krevende for franske politifolk å roe gemyttene som kan oppstå i demonstrasjoner. De må hanskes med stadig mer utagerende aktivister, som går til angrep på butikker, banker eller symbolske bygninger. På skjærtorsdag ble for eksempel restauranten La Rotonde i Montparnasse-strøket i Paris rammet, da en baldakin tok fyr. Dette er stedet hvor president Macron feiret sin første valgseier i 2017, og vi er mange som også husker bildene av en nedtagget Triumfbue og en knust byste av selve symbolet på Republikken, Marianne, fra desember 2018, da opprøret til de gule vestene var på sitt sterkeste. Slike bilder gjør inntrykk, og instinktet vil ofte være å si: «Nå har det gått for langt! Hva går det av dem?»

Sosial vold

Selv om det er vanskelig å forsvare volden, mener mange at den kan forklares, og noen av de beste forklaringene finner vi i fransk samtidslitteratur. Vold avler vold, og i sitt forsvar av de gule vestene peker forfatteren Édouard Louis på den politiske og sosiale volden demonstrantene har vært offer for gjennom mange år, i form av lave lønninger, kutt i trygdeordninger og press om å stå i jobb selv om man er syk eller skadet. «Hva er vel en brent bil eller en tag på Triumfbuen sammenlignet med den ekstreme volden det er å være offer for sosial dominans, for dyp fattigdom?», spør han i et intervju med New Yorker. De som ødelegger, er de som har fått sitt eget liv, sin egen kropp, ødelagt, hevder han. Det skaper et enormt raseri som må ut, et sinne rettet mot de som bestemmer, de som sitter på privilegiene, de som ikke rammes av de lovene de selv innfører. Vi bør ikke undres over at noen tyr til vold, men over at ikke flere gjør det, mener han.

I debutboken Farvel til Eddy Bellegueule (2014) skildrer Louis sin egen oppvekst i en arbeiderklassefamilie i en småby i det postindustrielle Nord-Frankrike, i et miljø preget av fattigdom, arbeidsløshet og vold. Da Louis sendte bokmanuset til franske forlag, var den første responsen han fikk negativ, en opplevelse han beskriver i sin siste bok, Forandre seg. Metode (2021):

(…) de sa at ingen ville tro på det jeg hadde skrevet, enda jeg ganske enkelt hadde gjengitt barndommen min. Det er merkelig – disse redaktørene befant seg så langt borte fra den virkeligheten jeg skildret at de ikke trodde den eksisterte, at barnet jeg hadde vært ikke hadde eksistert, de sa at så mye fattigdom og vold kunne ikke eksistere i Frankrike.

Reaksjonene til de mistroiske redaktørene minner om vår egen, norske middelklassereaksjon på de franske protestene mot pensjonsreformen – så ille kan det vel ikke være å måtte jobbe to år ekstra, vel? Vi klarer det jo her i nord! Men faktum er at det er store forskjeller på det norske og det franske yrkeslivet: Som historiker Idar Helle har påpekt i Klassekampen, framstår opplevelsen av å stå i arbeid langt mindre meningsfylt og attraktiv i Frankrike enn i de nordiske landene. Det har å gjøre med de hierarkiske strukturene, forholdet til sjefen, lavere grad av fagorganisering, dårligere lønninger – og det faktum at livet utenom jobben verdsettes langt høyere. Med Macrons pensjonsreform blir det mye mindre av den tiden, spesielt for de som har lav utdannelse, som begynte å jobbe i ung alder, som er lavtlønnede og ofte har fysisk krevende yrker. Har du høy utdannelse og tjener godt i en stillesittende jobb, vil du sannsynligvis ikke kjenne på så mange negative konsekvenser av denne reformen. For det er det som er det største ankepunktet til reformens kritikere, som økonomen Thomas Piketty: Den er dypt urettferdig – spesielt hvis man sammenligner med hvor ekstremt billig de rikeste i landet slipper unna. Piketty argumenterer for en langt høyere beskatning av de 500 største formuene i Frankrike, bl.a. for å kompensere for det forventede underskuddet i pensjonskassen – da ville man ha sluppet Macrons upopulære reform. Det forslaget ville rammet verdens rikeste mann, den franske forretningsmannen Bernard Arnault, spesielt hardt. Men med en formue som nylig bikket 200 milliarder dollar, har han vel nok til salt i grøten. At noen som må stå to år til i en fysisk krevende jobb, kan føle seg fristet til å kaste en stein på Symphony, Arnaults milliard-yacht, eller storme hovedkvarteret til motehuset han eier, LVMH, som flere demonstranter mot pensjonsreformen gjorde 13. april, burde ikke sjokkere noen.

Les Casseurs

Til tross for at mange kan føle seg fristet, er det heldigvis fortsatt slik at det er et mindretall av demonstranter som øver vold. I Frankrike omtales disse ofte som «black blocs» eller «casseurs» (av verbet casser, å knuse, ødelegge), som bokstavelig talt betyr de som knuser eller ødelegger. Førstnevnte er en betegnelse på en gruppe svartkledde aktivister som helt bevisst bruker fysisk konfrontasjon som aksjonsmetode, og som ikke er representative for den gjengse demonstrant. De er som regel heller ikke spesielt knyttet til saken det demonstreres mot, men dukker opp under alle slags demonstrasjoner. Black blocs har vært gjengangere i demonstrasjoner siden 80-tallet, ikke bare i Frankrike, og ble verdenskjent under de voldsomme protestene mot WTO i Seattle i 1999. Det er altså ikke snakk om et særfransk fenomen.

Betegnelsen casseurs er derimot langt mer særfransk og er et begrep både franske styresmakter og deler av fransk presse aktivt tar i bruk for å diskreditere sosiale bevegelser. Historikeren Ludivine Bantigny har interessert seg for begrepet og sporet det tilbake til 1832, da det konservative statsorganet Le Figaro tok det i bruk som en foraktfull beskrivelse av tilhengere av republikken under Julimonarkiet (1830–48). Hvem som bør betraktes som en knuser, som en ødelegger, kan altså forandre seg, og Bantigny spør retorisk om ikke sanskulottene, militante fattigfolk som var med og kjempet fram revolusjonen i 1789, ville ha blitt omtalt som casseurs hvis de hadde operert i dag? På en vegg i en av sidegatene til Champs-Élysées 1. desember 2018 kunne man lese følgende graffiti: «14. juli 1789: noen casseurs vandaliserer et historisk monument». For det var jo faktisk det de gjorde, de som angrep Bastille-fengselet på det som har blitt Frankrikes nasjonaldag. Men det er ikke slik vi minnes dem, som voldelige pøbler og bråkmakere – isteden er de nasjonens helter, de forandret fransk historie, de la grobunnen for de endringene som gjorde Frankrike til det landet det er i dag. Hvordan kan vi være så sikre på at dagens casseurs ikke blir husket som noe lignende? Vi har ikke nok distanse her og nå til å vurdere hvilken betydning den volden vi er vitne til og reagerer på i dag, kan ha på sikt. Som Bantigny påpeker, tåler ikke vår tids hegemoniske diskurs den dagsaktuelle volden, like lite som kongen tålte den i 1789, men dette kan, som historien har vist, endre seg.

For de gule vestene, for motstanderne av pensjonsreformen, for de mange som nå har fått nok av president Macrons metode, som innebærer å hoppe bukk over viktige skritt i den demokratiske prosessen og innføre en lov ved dekret fordi han vet det ikke er flertall for forslaget verken i parlamentet eller i befolkningen, er det helt åpenbart hvem som er de ekte casseurs, de virkelige knuserne – det er styresmaktene, den politiske eliten, statsoverhodet. Det er de som ødelegger, som knuser. Under opprøret til de gule vestene var det vanlig at demonstrantene skrev slagord bakpå signalvestene, og flere av disse brukte ordet casseurs: «Les premiers casseurs sont les briseurs d’espoir» (de første knuserne er de som knuser håpet), «Les vrais casseurs sont en costards» (de ekte knuserne går i dress), «Les casseurs de vies condamnent les casseurs de vitrines la blague» (de som knuser liv fordømmer de som knuser vinduer, for en vits).

Gul vest-litteraturen

Hvis det er en vits, er det vanskelig å le. For som nevnt er det ingen spøk å være demonstrant i Frankrike om dagen. Under opprøret til de gule vestene ble det etter hvert tydelig at voldsbruken ikke bare var på demonstrantenes side, men i alle høyeste grad også på politiets. Etter det tidligere nevnte angrepet mot Triumfbuen var ordren fra øverste hold å være nådeløs mot demonstrantene, og politiet tok i bruk kraftigere våpen enn det som vanligvis benyttes i lignende demonstrasjoner. Det gjaldt blant annet en sjokkgranat av typen GLI-F4 som inneholder TNT. Den er klassifisert som et krigsvåpen og benyttes ikke i noe annet europeisk land i en ren «ro og orden»-kontekst. I tillegg benytter det franske politiet seg av en type forsvarsvåpen kalt LBD – lanceur de balles de défense. Med disse kan man avfyre små gummikuler som gjør stor skade når de treffer kropper på kort avstand. Ifølge Amnesty International ble 2500 demonstranter skadd under de gule vestenes demonstrasjoner, mot 1800 polititjenestemenn. Det er et særdeles høyt tall, også i fransk sammenheng. Blant demonstrantene ble mange svært alvorlig skadet: 353 fikk hodeskader, og 30 av disse mistet et øye. I tillegg mistet fem personer en hånd etter å ha kommet i kontakt med en av politiets sjokkgranater.

Disse fem håndløse er hovedpersonene i Sophie Divrys bok Cinq mains coupées (Fem avkuttede hender), som kom ut i 2020 på det anerkjente forlaget Seuil. Den inngår i en serie skjønnlitterære verker som utkom i Frankrike i tidsrommet 2019–2021, og som alle omhandler de gule vestene. Disse romans gilets jaunes – gul vest-romaner – gjør alle opprøret til de gule vestene til sitt hovedplott, enten det er gjennom kjærlighetshistorier, krim eller politisk satire. Et annet fellestrekk er at de interesserer seg spesielt for den politivolden mange av de gule vestene ble utsatt for. Dette gjelder også Divrys tekst, som ellers skiller seg fra de andre gul vest-romanene ved at den strengt tatt ikke er en roman: Teksten er satt sammen av utdrag fra intervjuer forfatteren gjorde med de fem personene som mistet hånden etter å ha deltatt i gul vest-demonstrasjoner. Forfatteren selv tar ikke ordet før i etterordet, der hun gjør rede for valget av denne metoden: Det var viktig for henne å la de gule vestene selv komme til orde, og ikke gjøre seg til talsperson for dem og dermed snakke på vegne av.

I dette etterordet beskriver Divry også hvordan hun, etter selv å ha deltatt som observatør i noen av demonstrasjonene og vært vitne til politivolden på nært hold, opplevde det som en absolutt nødvendighet, nærmest som en borgerplikt, å legge ned andre prosjekter hun var i gang med, for å vie all sin tid til dette nye – å få de fem lemlestede demonstrantene i tale, å få videreformidlet deres historie. Innledningsvis får vi vite hva de heter – Gabriel, Sébastien, Antoine, Frédéric, Ayhan – men så forsvinner navnene fra teksten, historiene blander seg sammen, og det blir vanskelig for leseren å vite hvem som sier hva og hvem som har opplevd hva. Det er litt av poenget: For Divry er det ikke de individuelle historiene som er viktige, men hva det disse fem sammen har opplevd, kan fortelle oss om Frankrike i dag. At disse menneskene ble lemlestet og fikk sitt liv endret for alltid, bare fordi de ville gå ut i gatene og demonstrere for et mer verdig liv, for mer rettferdighet og mindre ulikhet, det angår oss alle, mener Divry – og det er ikke vanskelig å være enig med henne.

Ved å viske ut både seg selv som forteller og de fem individuelle ofrene, etablerer Divry et slags unisont hylekor, ikke ulikt det man finner i antikkens tragedier. Det oppleves unektelig veldig passende, for det som skildres har mange likhetstrekk med en tragedie. For det første er det en tragedie for de enkeltpersonene som rammes, noe man får et nært og rått innblikk i: Å skulle klare seg med bare én hånd preger alle sider av livet, man føler på maktesløshet, nedverdigelsen av å være avhengig av hjelp, selvbildet endres fordi man ikke lenger kan stå i jobb, man kjenner på de økonomiske konsekvensene, blikket fra andre er der hele tiden, det endrer forholdet til partner, familie, venner, alle. Men det er også en tragedie for Frankrike: Hvordan har man endt, i landet som en gang utformet menneskerettighetserklæringen, med å lemleste fredelige demonstranter?

Det Divry viser frem i sin bok, er ikke unikt. Det finnes mange lignende skjebner i Frankrike, folk som har fått livet sitt endret for alltid etter å ha deltatt i en lovlig demonstrasjon. Ifølge sosiolog og historiker Magali Della Sudda er tendensen tydelig: Man har nå kommet dit at selv de mest grunnleggende rettigheter, som retten til å demonstrere, systematisk settes i fare av staten selv. Som Amnesty International også har påpekt, gjør denne strategien at det ikke bare har blitt vanskeligere å demonstrere i Frankrike, men direkte livsfarlig. Det fungerer gul vest-romanene som en betimelig advarsel om, en advarsel som er helt nødvendig, selv om den er ubehagelig og vi har mest lyst til å se vekk. Som hylekoret i boka til Divry uttrykker det: «De ser ikke på. De vil ikke se. Jeg forstår det godt, det er ikke lett å se en avkuttet hånd.»