Fantasy, litteratur og den norske virkeligheten

Fantasylitteraturen er en av de store vekstnæringene innen forlagsbransjen. I løpet av 1970- og 80- tallet ble produksjonen av fantasylitteratur mangedoblet, særlig i engelsktalende land. I 1970 ble det utgitt omkring tjue fantasyromaner i USA, i 1980 var det over hundre og i 1990 var antallet steget til over 250¹. Ifølge SFX Magazine utgjør fantasylitteraturen om lag 14 prosent av boksalget i Storbritannia². Også i Norge selges det i dag tusenvis av fantasybøker. Den norske fantasyforfatteren B. Andreas Bull-Hansen hadde i 2001 solgt mer enn 20 000 eksemplarer av bøkene sine.³

Til tross for all denne internasjonale suksessen har fantasylitteraturen hittil fått en relativt stemoderlig behandling i Norge. Fantasy er fortsatt nærmest usynlig i den litterære offentligheten. Blant anmelderne har fantasy, i likhet med andre typer fantastisk litteratur, svært lav status. Bøkenes eventuelle litterære kvaliteter spiller ingen større rolle, det er sjangeren i seg selv som er suspekt. Fantasy regnes ikke for å være Litteratur. De fantasybøkene som til nå er blitt oversatt til norsk, er som regel slike som nærmest garanterer klingende mynt i kassen, uavhengig av litterær kvalitet. Det er heller ikke så mange norske forfattere som har våget seg inn i eventyrland.

Likevel er fantasysjangeren gradvis blitt en del av den allmenne bevisstheten også her til lands, i form av bøker, filmer, tegneserier, fjernsynsserier og spill. Særlig etter årtusenskiftet begynte fantasy å få mer oppmerksomhet i norske medier, i så stor grad at enkelte mente at den internasjonale «fantasybølgen» endelig hadde nådd oss. Hovedårsaken til dette ligger nok hos storfilmene Ringenes herre og Harry Potter og de vises stein, som er basert på to av århundrets mestselgende bøker, og fra før har en solid fanbase. Et helt annet spørsmål er om denne medieskapte hypen vil føre til at offentlighetens inngrodde forestillinger av fantasysjangeren vil endre seg.

Den eldste formen for litteratur

Selv om fantasy tilsynelatende er et relativt nytt fenomen, særlig i norsk sammenheng, vil enkelte hevde at sjangeren i grunnen har sine røtter i langt eldre litteraturformer, at den til og med er den aller eldste formen for litteratur. Det eldste verket i verdenslitteraturen er det fire tusen år gamle Gilgamesh-eposet, der det formelig kryr av guder, helter og monstre. Til alle tider har mennesker framstilt det uforklarlige gjennom myter, skremt hverandre med spøkelseshistorie og søkt tilflukt i eventyrenes drømmerike, i den grad at det må betraktes som et universelt trekk. I en verden der magi og religion er en del av hverdagen må skillet mellom realistisk og fantastisk litteratur nødvendigvis bli annerledes enn for oss. De fleste av motivene som befolker den gamle mytiske litteraturen, kan man finne igjen i dagens fantasybøker i modernisert utgave.

Det skarpe skillet mellom realistisk og fantastisk litteratur, og forestillingen om at det bare er den førstnevnte som er seriøs litteratur, er av forholdsvis ny dato. Før slutten av 1700-tallet var det den mer eller mindre fantastiske litteraturen som dominerte. Verker som Dantes Guddommelige komedie, John Miltons Paradise Lost og Goethes Faust kan ikke regnes som realistisk litteratur i moderne forstand. I løpet av opplysningstiden, mellom Daniel Defoes Robinson Crusoe (1719) og Walter Scotts historiske romaner tidlig på 1800-tallet, skjer det imidlertid en avgjørende vending i publikumssmaken, mot en mer realistisk, borgerlig stil. Etter at romantikken var overstått, hadde den realistiske romanen tilsynelatende seiret for godt. Den fantastiske litteraturen var blitt redusert til en litterær sidestrøm, i verste fall en bakevje, i alle fall et marginalt fenomen. Helteeposet er gått under jorden, og guder og helter aksepteres i våre dager kun i populærlitteraturen. Den høye mytiske stilen er blitt degradert, mens litteratur som handler om hverdagslivet er blitt normgivende.

Den fantastiske litteraturen forsvant imidlertid ikke, men fortsatte å leve sitt eget liv. I løpet av 1800-tallet oppstod til og med helt nye varianter, som science fiction og skrekklitteratur. Det har riktignok vokst fram særegne nasjonale varianter av fantastisk litteratur i de fleste land, men i vår sammenheng er det den angloamerikanske tradisjonen som er av størst betydning, fordi den på godt og vondt har preget offentlighetens bilde av sjangeren. Til tross for at moderne fantasy henter svært mye av sin tematikk fra gamle myter, eventyr og sagn, er det misvisende å oppfatte dagens fantasyforfattere som direkte beslektet med eventyrfortelleren og skalden ved leirbålet (selv om de liker å se seg selv slik). Fantasysjangeren oppstod i Storbritannia på 1850-tallet, parallelt med den industrielle revolusjonens endelige gjennombrudd, og på mange måter var fantasy en litterær reaksjon mot urbanisering, masseproduksjon og levekårene i «the dark satanic mills». Allerede på 1890-tallet var mange av fantasysjangerens typiske figurer og motiver blitt etablert, for eksempel bruken av en magisk, «sekundær» verden, sterkt inspirert av middelalderen og nordisk hedendom. I motsetning til science fiction, som gjenspeiler vitenskapens drømmer om framtiden, og skrekklitteratur, som gir uttrykk for vår angst for det ukjente, er fantasy basert på det overnaturlige og magiske, men ikke nødvendigvis fryktinngytende. Forfatterne ga også avkall på overtydelige allegorier og moralisering i eventyrene sine. Noen sentrale representanter for sjangeren i denne tidlige fasen var William Morris (1834–1896), George MacDonald (1824–1875), E.R. Eddison (1882–1945) og lord Dunsany (1878–1957). Disse forfatterne var direkte inspirasjonskilder for seinere storheter som C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien.

Heroisk fantasy

Vendepunktet for den moderne fantasylitteraturen kom med Ringenes herre av J.R.R. Tolkien. Boka ble utgitt allerede mellom 1949 og 1951, men slo gjennom for alvor på midten av 1960-tallet. Da ble Ringenes herre hippienes yndlingsbok, noe som må ha vært merkelig for den erkekonservative Oxford-professoren. Siden har det gått slag i slag. Det viste seg at publikum hadde en nærmest umettelig tørst etter fantasylitteratur,. En rekke forfattere, hovedsakelig amerikanske, hev seg med begeistring på denne nye bølgen. Fantasy var nå ikke lenger et tidsfordriv for eksentriske briter, men en litterær storindustri. I motsetning til sine forgjengere, som ofte hadde et annet hovedyrke, var de nye fantasyforfatterne profesjonelle heltidsforfattere. Flere av dem, som David Eddings, Terry Brooks, noe seinere Raymond Feist og den skremmende produktive Robert Jordan, har tjent seg søkkrike på å produsere hyllemetervis med mursteinsromaner.

Den formen for fantasy som disse forfatterne produserte, kalles gjerne heroisk fantasy, «high fantasy», episk fantasy eller «sekundær verden»-fantasy. Det er denne varianten som i størst grad har preget allmennhetens bilde av sjangeren. I dag forbinder de fleste begrepet fantasy med glorete bokomslag, dominert av drager, alver, barmfagre kvinner og en muskuløs Helt med ariske trekk, gjerne prydet med titler som The Elfswords of Shalala. Mange av disse bøkene er akkurat like forferdelige som de ser ut. Et viktig kjennetegn ved heroisk fantasy er at handlingen foregår i en «sekundær» verden. Denne verdenen kan være helt atskilt fra vår egen, eller den kan være lagt til en fjern fortid eller framtid. Ofte er disse sekundære verdenene nærmest en blåkopi av Tolkiens fiktive univers. Samfunnsstrukturen er som regel inspirert av europeisk middelalder, og personene har vagt keltisk-klingende navn.

Det er lett å dra kjensel på de viktigste ingrediensene i en typisk «heroisk» fantasyroman: den foreldreløse fattiggutten/-jenta fra den avsidesliggende landsbyen som oppdager at han/hun er av kongelig ætt / har magiske evner / er utpekt til å redde verden; de gode hjelperne; magiske objekter som må bli funnet/tilintetgjort; kampen mellom det absolutt gode og det absolutt onde, lys og mørke, og så bortetter i bok etter bok etter bok. Alt dette er klassiske eventyrmotiv som har vært i omløp fra tidenes morgen. Antakeligvis forklarer dette også noe av publikumsappellen til denne typen fantasy.

Det finnes imidlertid også forfattere som forholder seg til sjangerens konvensjoner på en mer selvstendig og kreativ måte. Avgjørende for at heroisk fantasy skal fungere er om forfatteren klarer å skape en sekundær verden, som er så realistisk at leseren kan leve seg inn i den. Et godt eksempel på klassisk heroisk fantasy med ambisjoner over gjennomsnittet, er Stephen Donaldsons bøker om den spedalske og utstøtte Thomas Covenant, en mann fra vår egen verden som blir kastet inn i et eventyrland. Han blir mottatt som en mytisk helt, og folk forventer at han skal lede kampen mot den onde fyrst Nid. Thomas Covenant nekter å godta denne rollen, av frykt for å bli gal for alvor. Historien dreier seg i grunnen om ensomhet, fortvilelse og fremmedgjøring. Det blir aldri helt klart om den magiske verdenen er «virkelig» innenfor bokas rammer, eller om den er en drøm eller en hallusinasjon, framkalt av en desperat livssituasjon.

Elvens barn av J. Gregory Keyes, som ble utgitt på norsk av Eide forlag i 2001, representerer et annet friskt pust innen nyere heroisk fantasy. Forfatteren er utdannet sosialantropolog, og greier kanskje derfor å tilføre stoffet mer troverdighet enn vanlig. Keyes presenterer oss for figurer og motiv som ved første øyekast virker velkjente: en prinsesse i nød, en ung helt med et stort mål, et magisk sverd, guder og mye magi og action, men greier likevel å få de velkjente motivene til å virke fremmedartede for oss, og dermed blir de interessante. Elvens barn handler på den ene siden om prinsessen Hezhi i byen Nhol, et samfunn som henter trekk både fra Egypt, Mesopotamia og det gamle Kina. Hun gir seg i kast med å utforske de dystre hemmelighetene bak palassets fasader. På den andre siden har vi krigeren Perkar, som har sverget å drepe den mektige Elveguden. Keyes anvender også andre forbilder enn de vanlige germanske og keltiske mytene. Den lunefulle Ravneguden er for eksempel hentet fra indiansk mytologi. Keyes har i det hele tatt et svært gjennomtenkt forhold til religion og mytologi. Dette er en verden hvor det er guder overalt, nærmest i hver busk og stein, og personene i boka forholder seg med den største selvfølge til det overnaturlige.

Tradisjonelt har heroisk fantasy vært en svært mannsdominert sjanger. I følge klisjeene er dette en sjanger som først og fremst appellerer til gutter i tenårene. Men det finnes også mange dyktige kvinnelige forfattere som skriver heroisk fantasy. Elizabeth Moon, som selv har militær bakgrunn, har for eksempel skrevet en populær serie om den kvinnelige krigeren Paksenarrion. Det finnes noe som jeg vil kalle for «jentefantasy», der det kanskje legges litt mer vekt på stemninger og romantikk enn i vanlig heroisk fantasy. Hester og sverd er selvfølgelig sentrale elementer, i tillegg til en hovedperson som ikke nødvendigvis er underskjønn, men som har hjertet på rett plass. I Det blå sverdet (1982) av Robin McKinley, er handlingen uvanlig nok lagt til et victoriansk miljø, en fantasyutgave av India under det britiske imperiet, med en heltinne som kalles Harry Crewe!

Eventyr og historie

Men fantasylitteraturens rike har flere underprovinser enn den heroiske. Det finnes også andre retninger: eventyrdiktning, dyrefortellinger, humoristisk fantasy, fortellinger om «tapte verdener», urban fantasy, vampyr- og varulvlitteraturen og variasjoner av sagnstoffet omkring kong Artur og eventyrene fra Tusen og en natt, såkalte arabesker. «Tapte verdener», slik de ble beskrevet av Rider Haggard i Salomons miner og She, hadde sin storhetstid da det fortsatt fantes hvite flekker på kartet, og er nok nærmest utdødd nå. Vampyrer og varulver har oppnådd en viss popularitet i dag, men purister vil nok påstå at de holder til i et tåkete grenseland mellom fantasy og skrekk. Historier om snakkende dyr hører til standardrepertoaret innen barnelitteraturen, men noen forfattere har også tilpasset denne typen stoff til et mer voksent publikum, slik som Richard Adams i Watership Down (1972), som handler om intelligente kaniner. Dagens mest kjente representant for humoristisk fantasy er Terry Pratchett, som i bøkene sine gjør narr av både fantasylitteraturens mange klisjeer og tåpelige fenomener fra vår egen virkelighet.

Andre forfattere har valgt å dikte videre utifra den urgamle eventyrtradisjonen, særlig brødrene Grimms klassiske eventyr, men også mer ukjente fortellertradisjoner. Det er særlig kvinnelige forfattere som har vist interesse for gjenfortelling og nyfortolkning av gamle eventyr. Fortellingen om Tornerose har vært brukt av flere forfattere. En av dem er Jane Yolen, som har skrevet Briar Rose (1992), der Tornerose er en ung jødisk jente som ved et under overlever gasskammeret. Beauty (1991) av amerikanske Sheri Tepper handler om seksten år gamle Beauty, datter av en hertug og en fe. Hun unngår hundreårssøvnen med et nødskrik, og blir i stedet kidnappet av et filmteam fra en marerittaktig framtidsverden. Reisen fører henne fra 1300-tallets England til 1990-tallet, alveriket Faery og helvete. Denne romanen blander trekk fra både science fiction, skrekklitteratur og fantasy, og er preget av en sterkt samfunnskritisk holdning. Et gjennomgangstema er magien som sakte, men sikkert forsvinner, i takt med ødeleggelsen av skaperverket.

Det er også blitt skrevet utallige historier basert på Artur-stoffet, som er et utmerket eksempel på en gammel sagnkrets som fortsatt er produktiv. Åpenbart er det mange moderne forfattere, fra T.H. White på 1920-tallet til Kevin Crossley-Holland på 2000-tallet, som har latt seg fengsle av dette materialet, og som føler at det fortsatt har noe å gi moderne mennesker. Påfallende mange av forfatterne, slik som Marion Zimmer Bradley, har valgt å se disse fortellingene fra en kvinnelig, ofte klart feministisk synsvinkel. Særlig når det gjelder de arturianske romanene kan det ofte være vanskelig å trekke klare skillelinjer mellom fantasysjangeren og den historiske romanen.

Det er lett å finne eksempler på såkalte historiske romaner der forfatteren forholder seg så fritt til den historiske virkeligheten, og som inneholder såpass mye magi, overtro og romantiske utsvevelser, at de egentlig passer bedre inn under fantasysjangeren. På den andre siden har vi fantasyromaner som beskriver samfunn som åpenbart er basert på historiske forbilder, bare med andre steds- og personnavn, og uten altfor mye magi og mystikk. I disse tilfellene kan man spørre seg hvorfor forfatteren ikke i stedet har valgt å skrive en vanlig historisk roman. Vil man være litt slem, kan man si at mye av dagens fantasylitteratur i grunnen er forkledde historiske romaner, skrevet av late forfattere som vil snike seg unna det kjedelige arbeidet med research og det plagsomme kravet om historisk troverdighet⁴, og i stedet plukker litt her og litt der, og hopper over ubehagelige historiske fakta som fattigdom, dårlig hygiene, og kvinneundertrykkelse. Både «ekte» historiske romaner og fantasybøker holder seg som regel til høyere sosiale lag. Slik kan man lage en eksotisk litterær drømmeverden, som ikke virker altfor frastøtende på moderne lesere, uten å bli beskyldt for anakronismer.

En mer interessant tilnærming til forholdet mellom historisk roman og fantasy finner man hos de forfatterne som skriver såkalt alternativ historie. Dette er en grein av fantasylitteraturen med et sterkt spekulativt, nærmest eksperimenterende element, som man ellers oftere finner i science fiction. Forfatterne innfører gjerne et nytt, som regel overnaturlig, element i den virkeligheten vi kjenner, eller opererer med ideen om parallelle verdener. Et vanlig grep er å erstatte vitenskap med magi. I Newton’s Cannon (1998) av J. Gregory Keyes oppdager Isaac Newton i 1681 ikke fysikkens, men alkymiens lover, og verdenshistorien tar en annen vending enn forventet. Forfatteren har også moret seg med å sette kjente historiske personer inn i nye sammenhenger. En av hovedpersonene er den 14 år gamle lærlingen Benjamin Franklin, som uforvarende bidrar til å slippe demoniske krefter løs på menneskeheten.

Urban fantasy

Såkalt urban fantasy er fortellinger hvor det overnaturlige, magiske eller mystiske bryter inn i et ellers realistisk skildret moderne storbymiljø. Denne formen for samtidsfantasy viser ofte klare likhetstrekk med andre fantastiske sjangrer, som magisk realisme og skrekklitteratur. Urban fantasy kan for eksempel handle om de mytiske og fantastiske sidene ved en reell by, ofte det som vanligvis er skjult, underverdenen. Det hverdagslige og det fantastiske kan være vevd mer eller mindre tett sammen, det kan dreie seg om portaler mellom ulike verdener, gnostiske fantasier om at vår verden ikke er den virkelige eller at det finnes en skjult sannhet bak den hverdagslige fasaden. Handlingen i Waking the Moon (1995) av Elizabeth Hand er lagt til et amerikansk collegemiljø på 1970-tallet, det imaginære University of the Archangels and St. John the Divine i Washington DC. Romanen tar for seg en apokalyptisk strid mellom benandanti, et hemmelig brorskap som i århundrer har kontrollert alle viktige samfunnsinstitusjoner, og en blodtørstig, urgammel månegudinne, antikkens Magna Mater. Inspirasjonen fra antikk mytologi, feministisk ideologi og New Age-bevegelsens interesse for modergudinner kommer klart fram, og romanen er mer preget av en mørk, gotisk og dekadent stemning enn av ytre spenningsmomenter.

Neil Gaimans American Gods (2001) representerer den mer hardkokte utgaven av urban fantasy. Boka er en viltvoksende hybrid som ikke respekterer noen konvensjonelle sjangerrammer, og kombinerer fritt elementer fra mytologi, satire, road movie, eventyr, horror, tv-serier à la X-files, og hva man ellers måtte ønske. Gaiman blander det høye og det lave, mytologi og populærkultur i en boblende heksegryte, krydret med mørk og bitende humor. Hovedpersonen Shadow slipper ut av fengselet en mørk og stormfull natt, og får vite at kona nettopp er drept i en bilulykke. På veien hjem treffer han den mystiske mr. Wednesday, som gir ham et jobbtilbud han ikke kan avslå. Premisset for historien er at innvandrerne til Amerika tok med seg gudene sine, og at disse den dag i dag lever videre der, så godt de kan. Blant annet dukker det opp noen egyptiske guder som driver et begravelsesbyrå i Cairo, Mississippi, Kali, Astarte, en afrikansk edderkoppgud, nisser, tusser og troll, i tillegg til mer moderne størrelser som Media, svartkledde agenter og datanerder. Det brygger opp til ragnarok, og Wednesday samler sine tropper til den store kampen mellom gamle og nye guder…

Urban fantasy lever ofte i grenseområdet til den realistiske litteraturen, og sett med litt definisjonsmessig godvilje inneholder den mye som vanligvis ikke går under navnet fantasy. Til tross for det yrende mangfoldet som preger fantasylitteraturen når man ser nærmere etter, er det forenklede bildet knyttet til heroisk fantasy som dominerer folks bevissthet. Det er ikke bare slik at fantasy handler om myter, det finnes også en myte om fantasy som har vist seg å være svært så levedyktig. Det paradoksale med dagens situasjon er at samtidig som fantasy nå er et etablert begrep for de fleste, er myten om fantasy basert på et svært begrenset grunnlag.

Fantasy i Norge

Det kan i blant virke som om bildet av fantasylitteraturen dessverre er blitt særlig ensidig her i Norge. På kort tid er fantasybegrepet blitt tett knyttet til den aller mest kommersielt orienterte, klisjépregede varianten av sjangeren. Til og med forfattere som selv skriver litteratur med klare fantasytrekk, velger å distansere seg fra dette begrepet. Hvorfor har akkurat fantasysjangeren fått en så lav status i den norske litteraturen? Det skyldes så langt jeg kan se et samspill mellom ulike faktorer. For det første er det ikke så lenge siden begrepet fantasy ble innført her til lands. Dette skjedde ikke før på midten av 1990-tallet, selv om det ble skrevet fantasyaktige bøker lenge før dette. Da Olaf Havnes' trilogi om Den siste nattkrigeren kom ut mellom 1993 og 1994, valgte for eksempel Aftenpostens anmelder å tolke boka som en slags historisk roman, selv om han innså at handlingen var lagt til en fiktiv verden (muligens Sentral-Asia). Videre tolket han romanen som en «symbolsk legende» om et totalitært diktatur. Ordet fantasy ble ikke brukt i det hele tatt, og anmelderen klaget gjentatte ganger over mangelen på historisk troverdighet.⁴ Det er som om anmelderen strever med å finne riktig kategori for romanen, og ikke får det helt til.

Kunnskapsnivået hos norske anmeldere om fantastisk litteratur generelt, og fantasy spesielt, er bedrøvelig, noe de gjerne innrømmer selv, ofte med en viss stolthet. De fleste fantasybøkene som kommer ut i Norge blir heller aldri anmeldt i de største avisene. Dette er jo forståelig når det gjelder serier der den ene boka er lik den andre, men det forklarer ikke den nærmest totale ignoransen overfor fantasysjangeren. En hvilken som helst middelmådig kriminalroman kan derimot som regel regne med å få en viss oppmerksomhet i avisene. Det dreier seg kanskje om en slags intuitiv motvilje mot det fantastiske, som fører til at evnen til kritikk i enkelte tilfeller blir erstattet av ureflektert avvisning. Reaksjonene kan svinge mellom forvirring (hvorfor gjør forfatteren dette mot meg?) og forargelse over barnslighetene. Samtidig er det tydelig at fantasysjangeren ikke blir tillagt noen egenverdi, men at den i beste fall kan tjene som springbrett til høyere ting. Man registrerer med vantro eller forskrekkelse at fantasy er populært, særlig hos ungdom, og uttrykker kanskje et fromt håp om at de unge fantasyelskerne med tiden vil oppdage Sigrid Undset og Franz Kafka.

En annen viktig grunn til at fantasy har fått en så lav status i Norge, er politikken til de norske forlagene. De har, med Tiden Norsk Forlag i spissen, stort sett har valgt å gjøre kun den mest kommersielle typen fantasy tilgjengelig for norske lesere. Alt tyder på at hovedformålet med å utgi disse bøkene er å tjene penger, i tillegg til å oppnå tilgang til nye lesergrupper, det vil si tenåringsgutter. De meste av den fantasylitteraturen som utgis, både den oversatte og den norske, er beregnet på barn og ungdom. Det er få tegn til at det eksisterer en vilje til å satse på mer original, kreativ fantasy, der salget ikke er garantert på forhånd. Både Aschehoug og Cappelen Forlag sa for eksempel nei til Harry Potter i 1997, og overlot i stedet den suksessen til Damm Forlag. Bokklubbene har også stort sett holdt seg til Harry Potter og Tolkien, i tillegg til noen norske barnebøker med fantasypreg. Derimot har et lite forlag som Eide satset bevisst på å utgi kvalitetsfantasy for barn og ungdom. De har også våget seg utenfor det engelske språkområdet, og har utgitt flere bøker av tyske og polske forfattere.

Finnes det egentlig en egen norsk fantasytradisjon? Generelt sett har den fantastiske litteraturen hatt en heller svak stilling i norsk litteratur. Noe av forklaringen kan ligge i at romantikken kom seint til landet, og aldri rakk å utfolde seg skikkelig. Da en litterær offentlighet begynte å vokse fram utover på 1800-tallet, spilte den realistiske tradisjonen en nærmest enerådende rolle. Nyromantikken, med blant annet Troll av Jonas Lie, ble i denne sammenhengen et kortvarig avvik. Fordi den norske litterære offentligheten tross alt var relativt begrenset, var det heller ikke så store muligheter for spesialisering i spesielle sjangre som fantasy og science fiction. Man så vel også stort sett med optimisme på framtiden i denne nasjonsbyggingsfasen, og følte ikke noe stort behov for å flykte seg inn i eventyrversjon av fortiden. Likevel finnes det noen eksempler på det man kan kalle den historiske eventyrromanen, som gjerne hentet inspirasjon fra middelalder eller vikingtid. Den ble representert av blant andre Egil Rasmussen, Olav Sletto, Felix Thoresen og Peder W. Cappelen, og har mange likhetstrekk med heroisk fantasy. Vi kan også finne igjen visse spor av denne tradisjonen hos noen av dagens norske fantasyforfatterne.

Norske forfattere har stort sett holdt seg på en armlengdes avstand fra den norrøne litteraturen, selv om dette er en av den internasjonale fantasylitteraturens største mytiske gullgruver. Antakeligvis har erfaringene under annen verdenskrig bidratt til å dempe lysten til å skrive malmfulle vikingromaner. Tradisjonelt stoff fra folkediktningen, som eventyr, folkeviser og sagn, er også blitt påfallende lite brukt av moderne norske forfattere, kanskje fordi dette materialet forbindes med lite urbane fenomener som nynorsk og bygdeliv. Egentlig burde jo temaer som bergtaking være et strålende utgangspunkt for en helnorsk fantasyroman. Et interessant unntak er forfatteren Willy Ustad, som har skrevet om både huldrer og varulver.

Utviklingen av den fantastiske litteraturen i Norge har hovedsakelig vært preget av brudd og marginalisering, og har i perioder nærmest vært en undergrunnsaffære. Dagens bølge av fantasylitteratur er imidlertid ikke helt enestående. Ser man litt tilbake i tid, kan man identifisere en tidligere bølge med fantastisk litteratur på 1970-tallet, da en rekke slike bøker ble oversatt og gjort tilgjengelig for et norsk publikum. Gyldendals Luna-serie presenterte sentrale fantasyforfattere som C.S. Lewis og Ursula LeGuin for norske lesere, og var i første rekke rettet mot barn. Lanterne-serien var beregnet på voksne lesere, og tok for seg et bredere spekter av fantastisk litteratur, inkludert science fiction og skrekklitteratur. På samme tid var det også flere norske forfattere som begynte å skrive fantastisk litteratur, ofte inspirert av motkulturelle strømninger. Det oppstod blant annet et miljø for fantastisk litteratur rundt magasinet NOVA på begynnelsen av 1970-tallet, med forfattere som Ingar Knudtsen, Reidar Jensen, Øyvind Myhre, Peter Haars og Åsmund Forfang. Den første fantasybølgen dabbet av etter noen år, og flere av disse forfatterne sluttet å skrive eller gikk over til å skrive mer konvensjonell litteratur. Enkelte spesialiserte seg på å skrive science fiction og fantasy for ungdom, som Ingar Knudtsen med sine amasonebøker.

Det er bare noen få norske forfattere, som for eksempel Tor Åge Bringsværd, som har spesialisert seg på å skrive fantastisk litteratur. Fantasy har også hatt innflytelse på norsk populærlitteratur, se bare på Margit Sandemo. I andre tilfeller ser man at det fantastiske er et klart unntakstilfelle, et sporadisk innslag i en produksjon som ellers er preget av mer realistisk litteratur. Dette gjelder f.eks. Karsten Alnæs, som har skrevet Trollbyen (1992), en urban fantasyroman om Kristiania rundt 1900. Noen forfattere bruker bevisst fantastiske virkemidler for å bedrive samfunnskritikk, men dette har vært nokså uvanlig. Vi kan nevne Mari Osmundsen, som begynte som sosialrealistisk orientert AKP-ml- forfatter, men etter hvert tok i bruk fantastiske trekk, i Gode gjerninger (1984), Drageegget (1986) og Sju sannferdige fortellinger (1995). Det fantastiske fortsatte å være et marginalt fenomen etter 1970-tallet. Norske magasiner for fantastisk litteratur har sjelden hatt en lang levetid. På 1980-tallet begynte det å dukke opp egne hyller med fantasy og science fiction hos bokhandlerne, og etter hvert kom det også spesialbutikker for fantastisk litteratur i de største byene.

Barne- og ungdomslitteraturen har imidlertid hele tiden vært et slags fristed for den fantastiske litteraturen. Det er ingen tvil om at Norden har utviklet en svært sterk, selvstendig tradisjon for fantastisk barnelitteratur, framfor alt når man tenker på slike giganter som Astrid Lindgren og Tove Janson. Det finnes også gode argumenter for å hevde at Jostein Gaarder er Norges mest populære fantasyforfatter. Fantasi i barne- og ungdomsbøker blir som oftest sett på med velvilje, og regnes som gjerne for å være litterært verdifullt og pedagogisk nyttig. På den annen side kan dette også ha bidratt til å plassere fantastisk litteratur i en bestemt nisje, og stemple den som noe som bør være et tilbakelagt stadium etter puberteten. De aller fleste fantasylignende bøkene som blir utgitt i Norge i dag, hører til inn innenfor barne- og ungdomslitteraturen. Gro Dahles Fem vinder over Tamerlon (2001) er for eksempel helt tydelig fantasyinspirert. I den siste tiden kan man se en tendens til en konvergens mellom denne litteraturen og den «voksne» litteraturen, i det stadig flere voksne har begynt å lese fantasy som i utgangspunktet er skrevet for barn. Dette gjelder særlig Harry Potter, men også bøkene til Philip Pullman.

Det siste tiåret representerer et vendepunkt for den fantastiske litteraturen i Norge, både fordi forlagene nå fikk øynene opp for det kommersielle potensialet til fantasylitteraturen, og fordi unge forfattere, som var vokst opp med denne typen litteratur, selv begynte å skrive fantasy. På 1990-tallet debuterte B. Andreas Bull-Hansen og Olaf Havnes med de første norske fantasyromanene. Etter det de selv sier ønsker disse forfatterne å utvikle en egen norsk stilart innen fantasy, og de påstår at de hovedsakelig er inspirert av norrøn og keltisk mytologi. Miljøskildringen trekker dessuten sterke veksler på nordisk jernalder. Til selviscenesettelsen som forfattere hører også med at de presenterer seg som en slags arvtakere til skalden eller barden ved leirbålet, enkle historiefortellere både skal underholde leserne og videreformidle urgamle myter. I praksis betyr dette en fortellerstil med hovedvekt på ytre handling, som lett kan virke overfladisk.

I hvor stor grad har disse forfatterne lyktes med prosjektet sitt? Hittil har forsøkene etter min oppfatning resultert i fantasy som slett ikke skiller seg noe særlig ut fra hovedstrømningene innen den engelskspråklige fantasylitteraturen, både når det gjelder formatet (serier og trilogier) og delvis innholdet (sekundær verden, innslag av overnaturlige vesener og magi). I den grad det finnes noe særnorsk her, er det den realistiske, jordnære fortellerstilen, og det knappe, nøkterne språket. De to forfatterne er også mest opptatt av å skildre livet til «vanlige» mennesker, ikke samfunnseliten. Et gjennomgangstema hos begge to er kamp, lidelse og opprør mot onde tyranner. Interessant nok skinner det gjennom at heller ikke disse forfatterne forbinder fantasybegrepet med høy status. I et intervju med Dagbladet valgte B. Andreas Bull-Hansen bevisst å distansere seg fra fantasysjangeren, fordi bøkene etter hans egen mening inneholdt lite av trolldom og overnaturlige skapninger. I stedet valgte han å framheve forbindelsen med norrøn og keltisk mytologi, og hevdet at han var mer inspirert av den tradisjonelle historiske romanen enn av moderne fantasy. Han viser særlig til forfattere som Snorre, Victor Hugo, Jack London og Shakespeare.⁵

På en måte har han rett. Flere av anmelderne har som tidligere nevnt kommentert likhetstrekkene med den historiske romanen. Mens de første bøkene hans inneholdt noen hobbitlignende gnomer og andre fabelvesener, har disse innslagene i de seinere bøkene falt ut til fordel for episke skildringer av slag og folkevandringer, samtidig som tonen er blitt dystrere og mer realistisk. Bøkene til Olav Havnes inneholder også svært få direkte overnaturlige trekk. Mens man på den ene siden altså strever med å utvikle en særegen norsk fantasystil, gjør innflytelsen fra internasjonal fantasy seg stadig mer gjeldende, både bevisst og ubevisst, og dette gjør seg også gjeldende innenfor barnelitteraturen. Man kan for eksempel se på Ruben Eliassens Phenomena. Profetiens utvalgte, der tittelen på det nærmeste er identisk med en av bøkene til David Eddings.

Myten om fantasy har en kjerne av sannhet i seg, slik som myter gjerne har. Sjangeren har altfor lett for å ligne på sin egen karikatur, kanskje fordi den i stor grad forholder seg til et sett med faste motiver eller arketyper, som mange forfattere ikke greier å frigjøre seg fra. I sannhetens navn må det også innrømmes at mange fantasyforfattere ikke har noen ambisjoner om å skape et litterært kunstverk når de snekrer sammen produktene sine. Moderne fantasy dreier seg dessverre altfor ofte om profitt, masseproduksjon og hemningsløs rovdrift på mytisk stoff, som i likhet med alt annet betraktes som fritt tilgjengelig for kommersiell utnyttelse. Ringenes herre er blitt brukt til å destillere fram en kommersiell trylleformel, som så kan reproduseres i det uendelige, etter at man først fjernet de religiøse, filosofiske og språkvitenskapelige undertekstene til Tolkien. Egentlig er dette et stort paradoks: lesernes ønske om noe «annet», lengselen etter magi og eventyr, behovet for å flykte fra den moderne virkeligheten, eller virkeligheten overhodet, blir i dette tilfellet bare enda en inntektskilde. Slik sett er fantasy et svært så moderne fenomen.

En av årsakene til at fantasy kan virke så plagsom i kritikernes øyne er antakeligvis at den tar seg selv så alvorlig, og derfor har lett for å virke selvhøytidelig og naiv. Fantasy promoterer tilsynelatende enkle verdier, og den maler gjerne verden i svart og hvitt. Robert Jordan har for eksempel uttalt at han valgte å skrive fantasy fordi det var den eneste sjangeren hvor det går an å skrive om temaer som forholdet mellom det gode og det onde uten at det blir fnisete og dumt. Dette passer ikke så godt inn i vår ironiske tidsalder, og kan også virke direkte farlig i krigstider som nå. Det er rimelig å anta at det er nettopp denne tilsynelatende enkelheten, med klare konflikter og motsetninger, som gjør fantasy så tiltrekkende for mange lesere. Etter min oppfatning er det likevel urettferdig å uten videre sidestille all fantasy med «dårlig» litteratur. Sjangeren burde bedømmes etter sine beste prestasjoner, ikke de verste. Bruken av enkle, allmenngyldige symboler og arketyper har også sine fordeler, og på sitt beste kan fantasy gi forfatteren og leserne muligheten til å reflektere over viktige eksistensielle og moralske problemstillinger. Når leserne lar seg oppsluke av fantasyromaner til de grader som de ofte gjør, må det være fordi fantasy taler til et eller annet dypere plan i dem, ikke bare fordi de blir revet med av den ytre spenningen. Fantasy appellerer mer til evnen til innlevelse enn til kritisk distanse og refleksjon, den er framfor alt lystbetont. Fantasyleseren ønsker å flykte fra den trivielle hverdagen og inn i en magisk verden full av dramatikk og eventyr, i hvert fall for en stakket stund. Fantasy er uten tvil skamløs eskapisme, men hva er egentlig så galt med det? I bunn og grunn leser folk fantasy fordi det gir dem gode leseropplevelser, og det er tross alt derfor man leser litteratur.

LITTERATURLISTE:

The Encyclopedia of Fantasy, red. John Clute, John Grant, Orbit, London (1997).
Holmberg, John-Henri: Fantasy. Fantasylitteraturens historia, motiv och författare, Replikk, Stockholm (1995).
Myhre, Øyvind: Magiske verdener, Cappelen (1979).
St. James Guide to Fantasy Writers, red. David Pringle (1996).
The Ultimate Encyclopedia of Fantasy, red. David Pringle, Carlton Books, London (1998).