Da pandemien brøt ut for to år siden, startet vi bloggen Shakespeareikarantene.com, fordi vi hadde en følelse av at Shakespeares utforskning av makt, handlekraft og vilje kunne hjelpe oss å forstå situasjonen. I de første dagene av nedstengningen var det akkurat som om noe ble avkledd, avmaskert: Vi har vært lært opp til å tro at vi som enkeltmennesker først og fremst er ansvarlige for oss selv, og at vi kan bestemme over eget liv, karriere, relasjoner, kjærlighet og skjebne. Men med ett avslørte pandemien at forestillingen vår om frihet og ansvar var falsk. Makten til å bestemme ligger et ledd lenger ute: på samfunnsnivå, ja, men pandemien har også opptrådt som noe nesten metafysisk.
Shakespeare skrev sine stykker og poesi i en brytningstid for teologiske og samfunnsmessige spørsmål. Hans egen kontekst var preget av pestepidemier og isolasjon. Flere av verkene ble skrevet i karantene – blant andre Kong Lear. I Shakespeares stykker leser vi en konstant spenning mellom det indre og det ytre: Julius Cæsar uttrykker at feilen ligger «ikke i stjernene, men i oss selv», men er det sant? Bestemmer vi selv over vårt eget liv og vår egen skjebne? Vi begynte vår felles lesning av Stormen – et stykke som i stor grad handler om hva som får noe til å skje – med å diskutere hvorvidt vi er prisgitt indre og ytre stormer, eller om vi skaper vår egen skjebne. Spørsmålet presset seg på: Er pandemien vår storm, korona de nye stjernene?
Ikke-vitenskapelige forklaringer på det tragiske
Når vi ser tilbake på to år med pandemi og Shakespeare-lesning, er det klart at spørsmål som på Shakespeares tid var forbundet med teologien, på nytt har blitt relevante, men i sekulære klær. Strukturene styrer i stor grad vår frihet og vår vilje, uten at dette utsletter alt handlingsrom for individet. Men handlingsrommet må skapes, det er ikke gitt. Et eksempel på et slikt rom mennesker skaper seg imellom, handler om tilgivelse. I boken Shakespeare and the Grammar of Forgiveness utforsker Sarah Beckwith tilgivelsen i Shakespeares sene stykker som noe performativt, en talehandling. Shakespeare levde i et England der det religiøse klimaet var svært spent: Den anglikanske, den protestantiske og den katolske kirke lå i blodige konflikter med hverandre. Etter reformasjonen ble skriftemålet i England avskaffet som sakrament og mistet noe av sin tyngde. Beckwith spør hva det gjør med forståelsen av bekjennelse og absolusjon (syndsforlatelse) som språklig fenomen. Shakespeare søker nye svar på disse spørsmålene. I vår lesning av Shakespeares skuespill opplever vi imidlertid at tilgivelsen har en dimensjon som er langt større enn den språklige. Det strekker ikke til å si de tilgivende ordene, Shakespeares mennesker må skape en anledning der disse ordene kan virke – det må en hel del iscenesettelse til.
Født 1992. Litteraturviter. Fast kritiker i Morgenbladet.
Født 1994. Stipendiat i historie ved Universitetet i Oslo og skribent.
Fotnoter
«Grace is grace, despite of all controversy». Den noe mystiske forklaringen på nåden kommer fra Measure for Measure og skjuler et paradoks vi har funnet i de såkalte problemstykkene hos Shakespeare, som Measure for Measure, Stormen og Vintereventyret. Det er ikke bare nåden som forklares med å referere tilbake til seg selv, men også størrelsene «kjærlighet», «tilgivelse» og «ondskap». Hos Shakespeare kan disse begrepenes essens aldri forklares, det er snarere iscenesettelsen av disse begrepene som handling han tillegger vekt. Shakespeare skrev ut prosesser som leder opp til en anledning: et øyeblikk der menneskene kan tilgi, kan elske, kan oppleve nåde. Som forfatteren Marilynne Robinson har påpekt i forlengelsen av det nevnte sitatet: «Grace is grace. How would this be staged?»
Talehandling og anledning – det ene skaper det andre. Disse to mekanismene faller stadig sammen hos Shakespeare og er i sentrum for det store spørsmålet vi har vært opptatt av: Kommer evnen til å handle utenfra eller innenfra? Kan menneskene være frie? Og hva er i så fall frihet? Opplevelsen vi har hatt under pandemien – av å miste frihet – synliggjør strukturer og forutsetninger for visse friheter vi tidligere tok for gitt. I det første innlegget vi skrev på bloggen («Er korona de nye stjernene?», 08.04.2020), så vi på hvordan Edmund fra Kong Lear gjorde narr av sin egen tids hang til å forklare ondskap og godhet med stjernenes posisjoner: «Eit storarta påfunn av mannen, den horebukken, å gi ei stjerne skulda for kåtskapen sin! Far min kom i hop med mor mi under svansen på Draken, og eg kom til verda under Storebjørn. Slik har det seg at eg er rå og ryggeslaus. Tøv! Eg hadde vore den eg er, om så den mest jomfruelege stjerne på firmamentet blinka da lausungen vart til.»
Det er likevel ikke entydig hos Shakespeare at evnen til å handle ligger i mennesket selv. Alle hans karakterer opererer hele tiden i en gråsone der handlingens årsaker er vanskelige å få øye på. Kanskje var det befriende for oss å lese om skjebner som ble beskrevet med et språk fra en tid uten vitenskapelige forklaringer på det tragiske. Stykkene hans tilbød en mulighet til å lære noe, granske oss selv og vår tid som om vi var mytologiske figurer fanget i en symbolsk ladet fortelling, i motsetning til å se oss blinde på grafer over smittetall, dødsfall og sykehusinnleggelser. Hos Shakespeare skjer alt det viktigste i gråsonene mellom det magiske og det som kan forklares: heksene i Macbeth, statuen som vekkes til live i Vintereventyret, gjenferdet i Hamlet, stormen i Stormen, for å nevne noen eksempler. I En midtsommernattsdrøm driver Shakespeare nærmest gjøn med leseren (publikum) når smådjevelen Puck viser oss at fortryllelsen av de forelskede skyldes trylledrikker som han selv drypper i øynene deres. De elskende opplever at kjærligheten kommer til dem utenfra, samtidig som publikum vet hvor dette utenfra er, nemlig Pucks intensjoner. Det er magisk og forståelig samtidig. Noen av Shakespeares skjebner kjente vi oss særlig igjen i når vi skulle prøve å date i pandemien. Å skape anledninger for kjærlighet viste seg utfordrende under kravet om sosial distansering. Vi hadde glemt – eller oversett – at Romeo og Julies plan om gjenforening ble spolert av smittevernhensyn.
Forutbestemt til å være skurk?
I lesningen av Richard III blir problemet om frihet og handlekraft presentert litt annerledes: Kan et menneskes intensjon bak en handling forandre handlingen i seg selv? I blogginnlegget «Shakespeare, maktmennesket og korona» (16.05.2020) ble spørsmålet aktualisert av nyheten om at Nicolai Tangen ble oljefondsjef og forsvarte selskapet AKO Capitals tilstedeværelse i skatteparadis på Caymanøyene og hans ekstravagante «drømmeseminar» i USA. Tangen forsikret alle om at han hadde den reneste samvittighet, og hadde attpåtil filosof Henrik Syse med på laget som etisk alibi. Vi er på ingen måte ute etter å definere Tangen som god eller ond, men hans medieopptreden er interessant i lys av Richard III.
I sine samtaler med seg selv er Richard selvbevisst sin rolle som skurk, slik Tangen virket selvbevisst sin rolle som rettskaffen. Begge eksponerer de sin indre monolog for oss, der de snakker sitt hjerte til rette. Tangen overbeviste seg selv og oss om at hans samvittighet var ren, mens Richard overbeviser seg selv og oss om at han skal og vil overstyre alle moralske hensyn i forsøket på å vinne makt: «Slik kler eg inn min nakne kjeltringskap, med gamle bibelstubbar, så eg likna rein helgen når eg mest må spela djevel,» sier han i Edvard Hoems oversettelse. Vi opplever Richards indre monolog som Shakespeares utforskning av spenningen mellom menneskets forsøk på å være i kontakt med (eller å skape) et indre jeg og hvordan dette jeget blir til et fenomen for andre der ute i verden – i det ytre. Hannah Arendt bruker Richards indre monologer til å tenke om hva frihet er. Hos henne blir spenningen mellom det indre og det ytre i Richards monolog utgangspunkt for å nyansere forholdet mellom frihet og vilje. Arendt har også brukt Richard-monologene i sin teori om ondskapens banalitet. Men ondskapens banalitet, slik den kunne se ut i 2021, lot seg best begripe i lys av Shakespeare-stykket Stormen.
Da Trump-tilhengere stormet kongressen 6. januar i fjor, vendte vi oss mot dette stykket på nytt, i blogginnlegget «QAnon, Shakespeare og den iscenesatte stormen» (12.02.2021). Flere av menneskene som deltok i stormingen av kongressen i Washington, sluttet seg til konspirasjonsteorien som blant annet går ut på at sentrale maktpersoner i USA hører til en satandyrkende pedofili-ring. Disse onde kreftene forventes å støte sammen med de gode, i et generaloppgjør QAnon-tilhengerne har gitt navnet «Stormen».
Naturkatastrofe-metaforer som dette vitner om en opplevelse av at krefter utenfor en selv vil gripe inn og omrokere på maktforhold. I Shakespeares Stormen er naturkatastrofen som åpner stykket, iscenesatt av en trollmann, den er teater. Da generaloppgjøret mellom gode og onde krefter ikke skjedde «naturlig» den 6. januar, tok Trump-tilhengerne saken i egne hender. Eller kanskje opplevde de faktisk dette som en virkelighet større enn dem selv? I begge tilfeller var også stormingen av kongressen iscenesatt. Selv om begivenhetene er vanskelige å begripe, var de – særlig midt i en pandemi – et sterkt uttrykk for et allmennmenneskelig behov det er mulig å forstå og relatere til: For det første: en lengsel etter at noe overgripende skal inntreffe som overgår individets famlende forsøk på å skape mening – kall det skjebnen. For det andre: et motstridende behov for nettopp å bemektige seg sitt eget liv og være selvstyrt. Disse behovene ble spilt opp mot hverandre, både i stormingen av den amerikanske kongressen og i Shakespeares stykke. Hva som er skapt og hva som er gitt, settes i spill hos Shakespeare på godt og vondt. Som vi snart skal se er skapelse et nøkkelord i Arendts og Shakespeares tenkning om handlekraft.
Det pregnante øyeblikket
Gjennom to års lesning har vi blitt oppmerksomme på noe nesten skulpturelt i Shakespeares dramatikk. Gotthold Ephraim Lessing skilte på 1700-tallet mellom billedkunst og skulptur som rommets kunst og diktningen som tidskunst. I hans berømte verk Laokoon: Eller om grensen mellom maleri og poesi forklarer han hvordan billedkunst (og særlig skulptur) må fange det «pregnante øyeblikket», et øyeblikk som tillater betrakteren å dikte videre på det hen ser, og som slik gir «næring til innbilningskraftens frie spill». I diktningen er det annerledes: Her vil forfatteren skrive ut hendelsen og ta leseren med seg. Selv om Shakespeares dramatikk er diktning og fortelling som utspiller seg over tid, kan de også oppleves som romkunst, der det Lessing kalte det «pregnante øyeblikk» får virke.
Et av de mest slående eksemplene på dette finner vi i Vintereventyret, der dronningen Hermione har vært omskapt til nettopp skulptur for slik å låses til et pregnant øyeblikk i over 15 år. Foranledningen er at Hermione feilaktig blir anklaget av sin ektemann for å ha vært utro. Det er altså mannen, kongen, som er den egentlige skyldige, og som vil trenge tilgivelse. Hermione settes i fengsel, og lenge tror leseren at hun er død. Egentlig er hun fastlåst i et øyeblikk, omskapt til en statue. Hun vekkes først til live igjen når sannheten har kommet for en dag slik at bekjennelse og tilgivelse endelig kan finne sted. Kanskje kan statuen av dronning Hermione forstås som uttrykk for Shakespeares poetikk: Han skaper romkunst på scenen, der et pregnant øyeblikk får virke i betrakteren, et øyeblikk som peker utover fortellingen i seg selv.
Når statuen av dronning Hermione vekkes til live ved hjelp av musikk, er det først og fremst som en konsekvens av at alle de nødvendige forutsetningene har inntruffet i forkant. Menneskene i Shakespeares stykker må arbeide for å skape en anledning for forløsning – på en måte er alle misforståelsene som leder fram mot dette øyeblikket, stykkets intrige. Vi leser det samme i stykker som Stormen og Cymberline: Tilgivelsen oppleves ikke først og fremst som en transaksjon mellom mennesker, som å slette en gjeld (en mye brukt økonomisk metafor for tilgivelse i Det nye testamentet), men som en følge av en rekke omstendigheter. Hos Shakespeare er tilgivelse forvandling, og den virker forvandlende både for menneskene som er involvert i tilgivelsen, og for dem som ser tilgivelsen skje, inkludert oss publikum (katarsis). I Shakespeare leser vi det «pregnante øyeblikket» som en iscenesettelse av en anledning. Her gis menneskene mulighet til å handle – en sjanse til å tilgi. Ofte kulminerer intrigene i en scene der Shakespeare, som en slags Hercule Poirot, samler de involverte til et sannhetsøyeblikk. Og sannhet handler hos Shakespeare om frihet, og frihet om tilgivelse. Det er som at tilgivelsen ligger der som potensial hele veien, lik statuen av Hermione: låst til et øyeblikk som venter på forløsning. Her kommer naturen inn.
Frihet = å skape
Den som satte oss på sporet av naturen i Shakespeare, var den populære amerikanske forfatteren Jonathan Franzen. Epigrafen til suksessromanen Frihet er hentet fra Vintereventyret. I et intervju med Vårt Land sier han at det som rører ham «så det nesten ikke er til å bære» med stykket, er hvordan det viser at det ikke bare er tiden som leger sår, men naturen. Fjerde akt av stykket åpner med at tiden selv kommer inn på scenen og erklærer at seksten år har gått. Og tiden snakker med naturens billedspråk: «Laste meg skal ingen fordi jeg fort flyr over seksten år og neglisjerer vekst som foregår i dette gap. For lover kan jeg bryte; jeg kan i samme stund la former skyte til værs – og visne (...) Timeglasset vil jeg snu og la min scene gro, som våknet du av lang, lang søvn.» Tiden lar vekster forgå og visne før den lar sin «scene gro».
Tiden og naturen er ikke det samme, men Shakespeare bruker tiden til å vise hvordan sår gror sammen med tiden («naturlig»). I scenen hvor tiden gjør sin entré, har en ny generasjon vokst opp og representerer nytt håp. Hos Shakespeare er det dermed som at tilgivelsen skjer i naturen først. Naturen, forstått som tidens gang, får en slags agens hos Shakespeare og er med på å bestemme menneskenes handlingsrom. I innlegget «Vårens drama og iscenesettelse av tilgivelse» (17.04.2020) leste vi Stormen i lys av den franske tenkeren Simone Weil. Hos henne er plantens vei fra frø til blomst en metafor på «det hellige drama som fremstiller forholdet mellom Gud og skaperverket». Solenergien besøker frøet i mørket og får det til å vokse vertikalt – mot tyngdekraften. Det er et paradoks at tilgivelse kan oppleves både som noe naturlig – som blir lettere med tiden, og som noe vertikalt – som trenger enorm kraft for å skje. Begge disse aspektene ved tilgivelse har med naturen å gjøre. Den vertikale tilgivelsen kan kanskje best forstås i lys av Hannah Arendts tenkning om frihet og vilje.
I essayet «Hva er frihet?» utforsker Arendt i hvilken grad vi har fri vilje når handlingsrommet vårt begrenses av naturen eller av politikken, og vi kan legge til: av en pandemi. Hva skal i neste omgang til for å skape forvandling i en slik låst situasjon? De polariserte diskusjonene som foregår, kan avlede oss fra å se anledningene som tilbys oss. Vi graviterer med tyngdekraften. Hos Arendt, som hos Shakespeare, er muligheten til å handle knyttet til verdens omskiftelighet og evnen til å gripe mulighetene som byr seg. Men det er ikke bare verden der ute som er omskiftelig, også menneskehjertet – og ikke minst: menneskeviljen – forandrer seg på spontant vis. Hos Arendt er det fødselen som står i sentrum for menneskenes eksistens. En ny begynnelse som igjen og igjen bryter inn i det som allerede eksisterer (verden). Mennesket står hele tiden i spennet mellom å være en del av verden og å ha kommet inn i verden. Shakespeares «pregnante øyeblikk» viser oss menneskenes mulighet for og begrensninger til å påvirke verden rundt seg. Det geniale hos Shakespeare ligger i hans evne til å fantasere og å framstille liv og mennesker som verken er skjebnebestemte eller helt egenrådige. Egentlig er denne evnen hos Shakespeare ganske lik Arendts frihetsbegrep – hos begge er frihet det å skape. «[F]or det er katastrofe og ikke frelse som skjer automatisk», ifølge Arendt, dermed blir frelsen et mirakel menneskene må skape selv.
Illustrasjon: Olina Søyland Bru
LITTERATUR: Arendt, Hannah. «Hva er frihet?», i Politikk i dystre tider. Rune Slagstad (red.) Pax Forlag: 2019 Beckwith, Sarah. Shakespeare and the Grammar of Forgiveness. Cornell University Press: 2011 Lessing, Gotthold Ephraim, fra Laokoon. Oder über die Grenzen der Malerei und Poesie (1766) i Estetisk teori. En antologi. Kjersti Bale og Arnfinn Bø-Rygg (red.), 43–55. Universitetsforlaget.
