Ester Nilsson, fem år etter

Min familie var nok ikke den eneste som hadde #metoo øverst på sakskartet under fjorårets julemiddag. Med tre generasjoner feminister rundt bordet gikk diskusjonen livlig, og min mor – bona fide forkjemper for kvinners rettigheter gjennom fem tiår – var den eneste som hadde opparbeidet rettigheter til et modifiserende innspill. Hun undret seg litt over hvorfor så få menn hadde deltatt i kampanjen og stått frem med historier om pågående kvinner. Hun hadde kjent nok kvinner i sitt liv som ikke ga seg før de fikk det de ville ha, og mente at et slikt perspektiv hadde beriket debatten. Det ringte en liten bjelle. Hadde ikke Lena Andersson skrevet en sånn historie i romanen Egenmäktigt förfarande? Etter at lysene var slukket og gavepapiret kastet, gikk jeg bort til bokhylla og fant frem boken, og romjulen gikk med til et gjensyn med Ester Nilsson.

Forelskelsens paranoia

Egenmäktigt förfarande er en av de bøkene som skaper et gravitasjonsfelt rundt seg, som i en hektisk periode trekker hele den offentlige debatten i sin retning. Jeg leste den med stor glede da den kom ut i 2013, og husker hvordan historien om Ester Nilsson ble sentral i den store svenske – etter hvert panskandinaviske – debatten om Kulturmannen. Bokens undertittel – en roman om kärlek – peker på en viktig distinksjon: Dette er ikke en kjærlighetsroman, men en bok om kjærlighet. Historien dreier seg om en litterat på ±30 år, som forelsker seg voldsomt i Den Store Mannlige Kunstneren Hugo Rask. Andersson kaster ikke bort plass på nennsom romanfaglig oppbygging, forelskelsen finner sted som et verdensomveltende faktum etter noen få sider, og resten av boken handler om Esters mange forsøk på å få Hugo til å innse at det er hun han vil ha, det er hun som kan gi livet hans en fullendt mening. Underveis i dette arbeidet – hvor hun oppnår en god del delmål, som dype samtaler på kroen og tre fullførte samleier – fjerner Ester seg lenger og lenger fra det rasjonelle, moralske mennesket hun forsøker å være. I ren stalker-stil prøver hun å fange ham, før hun etter et års lidelse gir opp. Da har hun selvsagt for lenge siden avslørt hans «storhet» som hul og at hans idéverden er stivnet i utslitte fraser.

I den norske oversettelsen – Rettsstridig forføyning – mister tittelen noe av sin kraft. Den svenske tittelen, med ordet egenmektig, er ansporende til refleksjonen omkring hvem det er som forsyner seg av hvem i denne boken. Er det Hugo, som har sex med Ester etter at hun har beilet til ham i månedsvis? Eller er det Ester, som tilkjemper seg en intimitet han egentlig ikke er villig til å gi henne? Det er typisk for romanen at tittelen kan leses begge veier. De tar for seg av hverandre, bruker hverandre, til vidt ulike formål. Det foregår en maktkamp mellom de to, men ikke først og fremst langs frontlinjer som har med hierarki og status å gjøre. Det foreligger ingen formell maktrelasjon – Ester er ikke hans assistent eller student eller lignende – og relasjonen kan ikke reduseres til enkle dikotomier. Anne Maria Têtevide, bokens danske oversetter, formulerer maktproblematikken godt: